Ekteskap gone wrong? Trenger råd. (Langt innlegg)

[AnonymBruker]

Litt forhistorie først: vi har vært sammen i 16 år. Møttes veldig unge. Jeg kommer fra et såkalt ødelagt hjem, har adhd og c-ptsd. Jeg har vært mye sint i yngre dager pga jeg ikke visste hva som feilet meg og hvordan jeg skulle få det bedre. Hjelpa kom alt for sent og mann har lidd av mitr sinne. Jeg fikk riktig hjelp i 2016 og 2021 som gjorde at jeg forsto meg selv og jobbet hardt med å forandre meg som jeg selv syns jeg har fått til. 

 

Så til problemet: 

Jeg har klaget på mannen fordi han ikke bidrar med husarbeid. Samtidig som han klager for hvordan det ser ut hjemme. Han ønsker en hvis standard, men jeg klarte ikke å vedlikeholde den før jeg ble medisinert for adhd. Han har bidratt hvis jeg spør om han kan gjøre det. Småoppgaver som ta ut og inn av oppvaskmaskinen og gå ut med søppel. Jeg har sluttet å klage på dette for lenge siden da jeg fant ut at det ikke var verdt å ofre husfreden for og har gjort alt husarbeid selv.

 

Vi har i tillegg to barn under 6 år som jeg har mest pga hans arbeidstider og det har jeg akseptert men klaget på pga barna ser han lite, gråter og savner han. Når han har fri så vil han slappe av å gjøre det dom han syns er behagelig og ikke bidra med husarbeid.

 

Han har en kjøretøyhobby som gjør at han har 10 kjøretøy (6 biler) tilsammen med både 4 og 2 hjul. + Deler og utstyr. Han vil stadig skaffe seg mer både gratis og for penger, men jeg har satt foten ned og sagt "nei, nå har vi nok" og klaget på antallet vi allerede har.

 

Han har vært mye sint på meg siden september fordi da kjøpte vi hus som ikke hadde plass til kjøretøyene hans og ikke hadde et verksted. Dette har han da offret for meg. (Vi leide hus med verksted før hvor jeg ikke trivdes) vi flyttet ikke så langt, bor på hans hjemplass i et hus etter hans familiemedlemmer, men det bryr han seg ikke om. Han bidro ikke med å pakke ned tingene våre i det leide huset, men kjørte 30% av sakene til det nye huset. Jeg måtte ta resten for å rekke tidsfrist.

 

Da vi pusset opp barnerommene i det nye huset fikk jeg nok fordi han så lenge hadde vært sint på meg og til tider ekkel. Jeg var mentalt nedbrutt og så lei/sint at jeg sa til min mor at jeg klarte meg uten han og kunne gå ifra han, mens han hørte det, dette er han veldig såret for og det forstår jeg. 

 

Jeg har siden vi flyttet følt meg ensom og ikke prioritert. Jeg har grått så og si hver eneste dag. Jeg har også gått på tå fordi han har vært så sint hele tiden. Jeg får flashbacks til barndommen og må forlate situasjonen når han er sint eller vi begge har en het diskusjon fordi jeg får så panikkangst. Jeg får ofte kritikk, som han mener er konstruktiv, men jeg syns det stikker dypt hver gang (kanskje er jeg sensitiv pga ptsd?) Han kan få meg til å føle meg som verdens dummeste kålhue for en brekt tomstokk feks og helt udugelig bak rattet. Jeg åpnet meg om dette i starten av desember og han lovde å gjøre det bedre, uten at det skjedde. Han ble påmint flere ganger i løpet av desember uten hell. Han har vært mer opptatt av andre ting.

 

Fra juleaften har han tatt tak i sinnet sitt og det har blitt bedre. Ellers savner jeg fortsatt nærhet, gode ord, kvalitetstid og rett å slett bare å bli prioritert, men blir ikke møtt på dette. Han er aldri sjalu, viser ikke tegn til at han er redd for å miste meg, elsker meg og setter pris på meg. Han ser ikke at jeg prøver å pynte meg for han og ikke når jeg har på meg sexy undertøy. Jeg er lei meg for alt dette og ønsker å bli sett. Jeg sier hver gang vi har den samtalen at da må vi skilles for jeg syns det er vondt å få the bare minimum når jeg føler jeg gjør så mye for han, han lover forandring, det skal skje sakte men sikkert. Men det skjer ingenting.

 

Jeg ordnet så en kveld hans favorittmat og fant fram hans favoritt show, sånn at vi skulle ha litt kvalitetstid etter barna ble lagt. (Be the change you want to see) Da vi var midt i legging sier mannen at han vil ut å levere noen saker til familien først og utsette vår tid. Da sto maten halvklar og jeg var sulten og sliten, men sa han fikk dra. Sendte han en sms om at jeg var litt skuffa fordi jeg hadde brukt masse tid og ordnet i stand til han og jeg følte meg nedprioritert igjen. Han kommer hjem en time senere og jeg er i dårlig humør da jeg føler han ikke hører på meg. Han forventer at jeg skal sprette opp å lage ferdig mat til han å fortsette som før, så da gjør jeg det irritert. Det er dårlig stemning resten av kvelden.  

 

Dagen etterpå er begeret hans fult og han vurderer da å forlate meg fordi jeg lager så mye drama for en liten bagatell i hans verden. For meg ble jeg nedprioritert igjen, men mine følelser spiller ingen rolle. Han sier at jeg bare klager på alle områder med han (jobb,husarbeid,nærhet) han er aldri bra nok og jeg bestemmer over han (kjøretøy). Jeg har vært slem med han fordi jeg har nevnt skilsmisse og vært mye sint når jeg var ung.... +.det jeg sa til min mor under sinne som jeg i ettertid har beklaget. Han syns også det er irriterende at jeg er sjalu på en kvinnelig kollega av han som han bruker/brukte mye tid på snapchat med når jeg følte meg uelsket av han. Har ikke tørt å spørre hvor mye han snakker med henne utenom jobben nå i fare for at han blir sint på meg. Han sa han skulle trappe ned, men vet ikke hvor mye han faktisk har gjort det da jeg ikke har noen bevis. 

 

Det er ingen unnskyldning at jeg slet psykisk og det vet jeg. Det er beklagelig at jeg slet mentalt som tenåring og ung voksen og at jeg lot det gå utover han, men jeg kan ikke forandre det som har skjedd. Jeg har jobbet hardt siden 2016 for å være en bedre kjæreste og menneske og gjør alt for at han skal ha det behagelig,men det blir ikke lagt merke til. Jeg har bare klaget på han når det har blitt for mye for meg og jeg trenger hjelp. Det er slitsomt med nattevåk, alt husarbeidet, huske på og skaffe alt av utstyr til barna, sørge for at de får i seg mat til alle døgnets tider og all matlaging. Jeg har nesten ikke tid til egne aktiviteter og er sjeldent ute av huset da jeg blir fortere mentalt sliten enn andre og hjemmebane tar all kapasitet. I tillegg må alt jeg skal tilpasses til hans arbeidstider. Jeg kan ikke annet enn å syns det er litt urettferdig da jeg har vært ganske god i mange år. Jeg er bare et menneske med bagasje og det vet han, men det spiller ingen rolle. Så fortsetter han med at han ikke føler seg elsket og at jeg ikke gjør noe for at han skal føle seg elsket og at jeg må nevne hva jeg gjør. 

 

Jeg må bare legge til at jeg har berøringsproblemer fordi jeg fikk så mye juling som barn, men trosser dette så vi kan ha sex og kysser han når det er stemning for det. Jeg er ikke så raus med klemmer fordi jeg er så usikker hele tiden og redd. Jeg tar imot klemmer fra han når han trenger en klem, men det har det blitt lite av etter at vi flyttet.. Jeg står for hele klesskapet hans, det dukker magisk opp deo til han på badet, dyr parfyme, tannkost og vitaminer. Det blir alltid prioritert å lage den maten han liker (ikke særlig variert), jeg reparerer klær, finner fram klær, hjelper han med alt mulig som han skulle trenge, husker på avtaler og planlegger innkjøp alene (da inkl ting han trenger), jeg er også frisøren hans, handler alle julegavene, pakker inn alle julegavene og hjelper foreldra hans mye.

 

eg vet jeg har mange feil, har prøvd i perioder å forbedre meg å være den kjæresten han vil ha, men får ikke den jeg vil ha tilbake, men har like mye håp hver gang. Han syns selvfølgelig dette er dritt at jeg er så fram og tilbake. 

Nå vurderer han å stikke fra meg, men sier samtidig at han vil prøve mer. Jeg føler meg som verdens verste menneske nå da han har fått ut alt gørra han følte for meg og jeg tar det veldig til meg, jeg er helt på bunnen av alle bunner. Burde jeg bare la han få gå så han slipper mer lidelse fra meg eller hva skal jeg gjøre? Kan det repareres?

Jeg føler på urettferdighet og bli tatt for gitt, men har jeg vrangforestillinger? Virker sånn. 

 

 

 

Anonymkode: 3def1...880

[AnonymBruker]

Jeg synes det er på tide at dere begge har fokus på barna dere har satt til verden. Det er veldig mye fokus på dine utfordringer, deres relasjon og hans interesser i teksten din. Men lite fokus på hvordan barna har det med to foreldre som stadig truer hverandre med skilsmisse og har dårlig stemning i huset. 
 

Jeg blir veldig direkte her, men mitt råd er enkelt - slutt å ha fokus på han og deg & ha fokus på barna og en god hverdag! 

Anonymkode: 44f79...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er på tide at dere begge har fokus på barna dere har satt til verden. Det er veldig mye fokus på dine utfordringer, deres relasjon og hans interesser i teksten din. Men lite fokus på hvordan barna har det med to foreldre som stadig truer hverandre med skilsmisse og har dårlig stemning i huset. 
 

Jeg blir veldig direkte her, men mitt råd er enkelt - slutt å ha fokus på han og deg & ha fokus på barna og en god hverdag! 

Anonymkode: 44f79...675

Men barnas ve og vel er avhengig av at ekteskapet fungerer. Uten et godt forhold, ingen familie. Så TS, jobb videre med forholdet begge to, forsøk å tenke som et team igjen! De utfordringene dere har kan overvinnes, den man elsker elsker man uavhengig av feilene han/hun har, man elsker dem til tross for dette. Så gjør man det beste ut av situasjonen. Synes det høres ut som at du gjør en god jobb i ekteskapet ditt.

Anonymkode: ab580...2b3

[AnonymBruker]

Du har ikke vrangforestillinger!

Hva gjør han for at du skal føle deg elsket?

Hva gjør han for å bidra med sin ansvarsdel av forholdet, med hus, hjem og med barna?

På hjemmebane utnytter han deg grovt, og han tar deg for gitt, behandler deg som en tjener, og forventer at du ikke skal bli misfornøyd med det.

Det har helt sikkert tært på forholdet deres at du slet så mye som du gjorde før. Likevel, han valgte å fortsette med deg og få to barn med deg etter at du var godt igang med behandling.

At han er mye borte pga. jobb, det er som det er. At han, når han ikke er borte, forventer at han da kan la være å bidra med hus, hjem, barn og forholdet - det viser at han ikke tar ansvar, at han ikke respekterer deg, at han ikke har særlig omtanke for deg, etter min mening.

Dere har to barn sammen, derfor tenker jeg at dere bør forsøke parterapi sammen før dere tar noen avgjørelser om forholdet. Men skal dere forsøke parterapi, så tror jeg han må være villig til å legge alle kort på bordet ang. sin kvinnelige kollega også. Tilsynelatende bruker han mer energi på å opprettholde et godt forhold til henne enn til å være en god partner for deg og en god far for deres felles barn. Skal dere lykkes i parterapi må han også begynne å delta og ta like mye ansvar som deg i dette forholdet. Pr. nå oppfører han seg som en bortskjemt forvokst tenåring som bor hjemme på gutterommet fremdeles. Til og med hans foreldre overlater han ofte til deg å hjelpe, mens han mekker på sine 10 kjøretøy (og hvor mye taper ikke familien AS på hans hobby, økonomisk og tidsmessig).

Si at nå er det nok, dere får forsøke parterapi sammen, for hvis dere ikke greier å reparere forholdet og bli et par og skape en god familie sammen, så er det bedre dere går fra hverandre, men at dere skylder barna deres å i det minste forsøke.

Årene før 2016 fikk dere nok inn i et uheldig mønster. Men når du har jobbet så mye med din del, så kan ikke han sluntre unna og nå, åtte år etter, fremdeles gi deg dårlig samvittighet for det du gjorde for før åtte år siden. Han kan ikke skylde på deg for å ikke bidra selv, han har et selvstendig ansvar for å bidra like mye i dette forholdet og denne familien som det du gjør!

Stol på deg selv!

❤️

Anonymkode: d2c0f...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg synes det er på tide at dere begge har fokus på barna dere har satt til verden. Det er veldig mye fokus på dine utfordringer, deres relasjon og hans interesser i teksten din. Men lite fokus på hvordan barna har det med to foreldre som stadig truer hverandre med skilsmisse og har dårlig stemning i huset. 
 

Jeg blir veldig direkte her, men mitt råd er enkelt - slutt å ha fokus på han og deg & ha fokus på barna og en god hverdag! 

Anonymkode: 44f79...675

Det gjør vi heldigvis. Det er vell den eneste tingen vi er enige om for tiden. Alle de tingene her kommer ikke fram før barna er lagt. Når barna er med oss tuller og leker vi, snakker normalt og samarbeider godt. Sånn som dagen etter den kvelden jeg arrangerte, som ble dårlig, så bygde det seg opp dårlig stemning time etter time og da fikk barna reise til bestemor å leke mens vi renset luften. 

 

Ts

Anonymkode: 3def1...880

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Du har ikke vrangforestillinger!

Hva gjør han for at du skal føle deg elsket?

Hva gjør han for å bidra med sin ansvarsdel av forholdet, med hus, hjem og med barna?

På hjemmebane utnytter han deg grovt, og han tar deg for gitt, behandler deg som en tjener, og forventer at du ikke skal bli misfornøyd med det.

Det har helt sikkert tært på forholdet deres at du slet så mye som du gjorde før. Likevel, han valgte å fortsette med deg og få to barn med deg etter at du var godt igang med behandling.

At han er mye borte pga. jobb, det er som det er. At han, når han ikke er borte, forventer at han da kan la være å bidra med hus, hjem, barn og forholdet - det viser at han ikke tar ansvar, at han ikke respekterer deg, at han ikke har særlig omtanke for deg, etter min mening.

Dere har to barn sammen, derfor tenker jeg at dere bør forsøke parterapi sammen før dere tar noen avgjørelser om forholdet. Men skal dere forsøke parterapi, så tror jeg han må være villig til å legge alle kort på bordet ang. sin kvinnelige kollega også. Tilsynelatende bruker han mer energi på å opprettholde et godt forhold til henne enn til å være en god partner for deg og en god far for deres felles barn. Skal dere lykkes i parterapi må han også begynne å delta og ta like mye ansvar som deg i dette forholdet. Pr. nå oppfører han seg som en bortskjemt forvokst tenåring som bor hjemme på gutterommet fremdeles. Til og med hans foreldre overlater han ofte til deg å hjelpe, mens han mekker på sine 10 kjøretøy (og hvor mye taper ikke familien AS på hans hobby, økonomisk og tidsmessig).

Si at nå er det nok, dere får forsøke parterapi sammen, for hvis dere ikke greier å reparere forholdet og bli et par og skape en god familie sammen, så er det bedre dere går fra hverandre, men at dere skylder barna deres å i det minste forsøke.

Årene før 2016 fikk dere nok inn i et uheldig mønster. Men når du har jobbet så mye med din del, så kan ikke han sluntre unna og nå, åtte år etter, fremdeles gi deg dårlig samvittighet for det du gjorde for før åtte år siden. Han kan ikke skylde på deg for å ikke bidra selv, han har et selvstendig ansvar for å bidra like mye i dette forholdet og denne familien som det du gjør!

Stol på deg selv!

❤️

Anonymkode: d2c0f...bec

Takk, det hjalp veldig på mitt tankesett og såre hjerte. ❤️

Han bidrar heldigvis med barna når han først har fri, det skal han ha. Han er en god far. ❤️ Det er nok derfor barna savner han sånn også når han er borte.  

Ts

Anonymkode: 3def1...880

[AnonymBruker]

Du har ingen partner i han der. Mulig du har hatt og har dine feil, men han er absolutt ingen partner i noe som helst, og da er det ikke mye å bygge på. 

La ham gå. Bruk tid på å bygge deg selv opp. Å få en partner ut av han her tror jeg ikke at er mulig. Du har skjemt ham bort. 

Anonymkode: 1b921...598

[AnonymBruker]

Typisk kvinne som gir en ubrukelig mann egenskaper hun trenger at han har, som å si "men han er jo en så god far". Nei, han er ikke det. Du er så vant til smuler og knapt nok det at du tolker det lille han gjør som om han var gud. 

Flytt fra han. Ta deg av ungene. Hvis han er en så "god pappa" som du innbilder deg så er han behjelpelig i prosessen og tar sine 50%. 

Men realist som jeg er, du ender alene med en furt drittfyr som gjør alt for å trenere, ødelegge og plage. Som lar deg gjøre alt alene og trykker deg ned uten å blunke et sekund for hvordan ungene får det. Og som etterhvert stikker helt av fordi det er MYE jobb å ha unger 50%. 

Anonymkode: ad7c7...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Typisk kvinne som gir en ubrukelig mann egenskaper hun trenger at han har, som å si "men han er jo en så god far". Nei, han er ikke det. Du er så vant til smuler og knapt nok det at du tolker det lille han gjør som om han var gud. 

Flytt fra han. Ta deg av ungene. Hvis han er en så "god pappa" som du innbilder deg så er han behjelpelig i prosessen og tar sine 50%. 

Men realist som jeg er, du ender alene med en furt drittfyr som gjør alt for å trenere, ødelegge og plage. Som lar deg gjøre alt alene og trykker deg ned uten å blunke et sekund for hvordan ungene får det. Og som etterhvert stikker helt av fordi det er MYE jobb å ha unger 50%. 

Anonymkode: ad7c7...a65

Javel? 😅 Du vet faktisk ikke noenting om min mann og kan ikke uttale deg om hvordan han er som far. Her mener jeg faktisk at han er en god far, så det er ikke en egenskap jeg gir han. 

Jeg skrev ikke en tråd for at andre skulle angripe mannen, jeg trengte konstruktive råd ikke dritt. 

 

ts

Anonymkode: 3def1...880

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og har bipolar 2. Jeg kjenner meg igjen i deg. 

Men min mann chatter ikke med andre kvinner og jeg tørr absolutt si i fra til han om han f.eks kjøper flere kjøretøy enn hva jeg er enig i. 

Han sørger også for å stoppe meg om jeg pisker meg selv for hardt. Slik jeg ser du gjør. 

Det virker som dere begge er preget av mye turbulens. Jeg tenker dere hadde hatt godt av å få rydda litt opp. Har dere råd til å kjøpe noen timer terapi? 

Og han MÅ slutte å chatte med andre kvinner. 

Anonymkode: a0d71...9db