Kjæreste som ignorerer og nekter å snakke

[AnonymBruker]

Hei! Og takk for alle råd og svar på forhånd. Dette blir nok ett veldig langt innlegg, så takk til alle som tar seg tid til å lese det! Jeg har vært sammen med min kjæreste i 6 år nå. Det har vært langdistanse forhold helt frem til det siste 1,5 år. Vi har ett skikkelig problem med kommunikasjon. Han blir lett irritert, nekter å snakke om hva som gjør han irritert, for så å ignorere med i lang tid. I jula var jeg på hytten med familie, og under en tlf samtale ble han irritert å la på, jeg skjønte ikke engang hva han ble irritert over (vi fant senere ut av at det var en misforståelse fra han sin side, og han beklaget dette). Etter dette ignorerte han meg i 6 dager, også på julaften noe som så klart var ekstra sårt for meg. Jeg er nå hjemme igjen med han, og i går ble det en krangel igjen. Han fikk snap fra en jente jeg aldri har hørt noe om, og jeg spurte hvem hun var. Dette nektet han å svare på, noe som virket merkelig for meg. Jeg prøver dermed å forklare han at det er vanskelig for meg å stole på han hvis ikke kan være åpen med meg (han har tidligere hatt noen ganske upassende samtaler med en kvinne, og løy om det til meg lang tid frem til jeg fant ut av det selv). Etter 2 timer med total ignorering fra han sin side, “får jeg omsider lov” til å stille noen spørsmål, og selv om svarene ikke var veldig beroligende, velger jeg å la det gå for husfredens skyld og prøver å være blid og fornøyd og stole på det han sier. Han er enda sur og kommer med stikk om “at jeg lager problemer ut av ingenting”, og annet enn det svarer han meg ikke og lager ekstremt dårlig stemning. Omsider fikk jeg nok og satt meg rolig ned og prøvde å fortelle han at jeg ikke føler meg særlig forstått eller respektert når han kommer med slike kommentarer. Jeg spurte også hva han er så sint for. Da skrek han til meg “jeg vil ikke prate om dette igjen noen gang, la meg være i fred”. Etter dette har han ikke snakket til meg. 

Vi bor i en liten leilighet, og jeg føler meg helt kvelt i denne stillheten og dårlige stemningen. Fra erfaring vet jeg at det ikke går over og at han ikke vil komme til å “break the silence”. Det eneste som omsider fungerer er at jeg tvinger frem en samtale, men det kan alltid gå begge veier, og ende med enda dårligere stemning og roping fra han sin side. Vi bor i blokk, og forrige gang fikk vi naboklager og jeg syntes det er direkte flaut og i det heletatt bevege med utenfor leiligheten når det blir sånn. Jeg har sagt ett par ganger at jeg syntes det er vanskelig når det er så dårlig stemning og at det sårer meg når har oppfører seg som at jeg ikke eksisterer. Hans svar er da at da kan jeg reise hjem til familien min og være der eller at han ikke kan hjelpe meg med det og at jeg ikke kan tvinge han til å prate. Jeg eier denne leiligheten, og jeg føler meg nærmest jagd ut av min egen leilighet. Og det er ingen forståelse å få. Stillheten ser ikke ut til å plage han og dermed kommer vi liksom ingen vei. 

Jeg føler meg helt fanget opp i ett hjørne. Jeg vil ikke avslutte forholdet før jeg har prøvd alt, og eventuelt jobbet med hva jeg gjør som forårsaker problemer. Var det urimelig av meg å spørre hvem denne jenta på snapchat var? Burde jeg bare slått meg til ro med at han nektet å svare på det? Er jeg overdrevent sjalu hvis det plager meg at han ikke kan fortelle meg slike ting?
Slår jeg opp blir vi også boende her sammen inntil han finner seg sitt eget sted, og jeg kjenner at slik stillhet i opptil flere mnd kommer til å være ekstremt psykisk tungt for meg, og jeg føler meg allerede veldig nedbrutt. 

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Når vi har det fint har vi det veldig fint, og på alle andre plan fungerer forholdet godt. Jeg føler også at jeg ikke lengre klarer å se hva som er rett og galt. Om jeg er kilden til problemet og må skjerpe meg, eller om han behandler meg urimelig. Jeg stiller konstant spørsmål til meg selv, og jeg stoler nesten ikke på mine egne opplevelser av situasjonen lengre. Jeg skal til legen i morgen, og be om henvisning til psykolog, men vet at ventetiden er lang. Derfor håper jeg noen her har noen lignende erfaringer eller noen gode råd å komme med.  

Anonymkode: 18197...13e

[Gjest WhisperingWind]

Løp

[AnonymBruker]

Jeg er veldig for å bryte forhold FØR man har "prøvd" alt. Og det er rett og slett fordi det må være vilje og motivasjon fra begge sider til å løse eventuelle konflikter. Det kan ingen part gjøre alene.

Anonymkode: 2dda1...5c3

[AnonymBruker]

Det er lenge siden du hadde prøvd alt, ts.

Det du utsettes for er en form for psykisk vold.

Denne mannen oppfører seg som om han ønsker at forholdet skal ta slutt. Han har i hvert fall ingen respekt eller omtanke for deg!

Du er blitt psykisk nedbrutt av denne mannen, fordi han bryter deg ned. Hans skyld, ikke din. Men du må ta ansvar for ditt liv og din helse, og du må få ham ut av ditt liv.

Jeg ville dumpet ham og om han ikke flytter frivillig, fått hjelp av familie, kompiser eller også politiet for å få ham ut av leiligheten, om han ikke flytter frivillig.

Betaler han husleie hos deg?

Anonymkode: 98389...c6f

[AnonymBruker]

Det er sjeldent jeg fraråder å gå fra folk, men i dette tilfeller er det flere ting som skurrer nok til at jeg gjør det. Det at han ikke vil forklare hvem kvinnen er gjør at bare mer mistenkelig. Du har all rett til å spørre, og det er ikke galt av deg å gjøre det. Jeg ville gjort det samme.

Enten så forstår han ikke hvor galt det er med silent treatment, gjør det som en forsvarsmekanisme for seg selv, har noe å skjule eller så vet han godt hva han gjør og har ikke dårlig samvittighet for hvor såret du blir. Uansett er det ikke greit.

Anonymkode: ae4ee...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg føler meg helt fanget opp i ett hjørne. Jeg vil ikke avslutte forholdet før jeg har prøvd alt, og eventuelt jobbet med hva jeg gjør som forårsaker problemer. Var det urimelig av meg å spørre hvem denne jenta på snapchat var? Burde jeg bare slått meg til ro med at han nektet å svare på det? Er jeg overdrevent sjalu hvis det plager meg at han ikke kan fortelle meg slike ting?

Hvorfor skal du prøve alt, mens han bare fortsetter som før? En som nekter å kommunisere med deg, er en som fortjener det samme tilbake. Hvorfor skal du bære hele forholdet?

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Slår jeg opp blir vi også boende her sammen inntil han finner seg sitt eget sted, og jeg kjenner at slik stillhet i opptil flere mnd kommer til å være ekstremt psykisk tungt for meg, og jeg føler meg allerede veldig nedbrutt. 

Du kan jo velge da: enten å være nedbrutt i noen måneder til han finner seg et annet sted (gi han en offisiell utkastelse, da er han der i maks tre måneder) eller du kan være nedbrutt i noen år mens du 'prøver alt'...

Anonymkode: c7d1a...4af

[AnonymBruker]

Han roper og skriker for å skremme deg fra å stille spørsmål. Og det fungerer fint for han. Han vet jo at du har skamvett for naboer, og beholder husfreden, og det utnytter han. Han ødelegger julen din ved å ikke snakke med deg. Hadde du greid det samme? 

Det høres ikke ut som dere har barn  og du blir kvelt i din leilighet og psykisk brutt ned av en fyr. Hvorfor skal du prøve alt? Hva gjenstår liksom? At han skal drite på gulvet? 

 

Anonymkode: 6aa6c...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hei! Og takk for alle råd og svar på forhånd. Dette blir nok ett veldig langt innlegg, så takk til alle som tar seg tid til å lese det! Jeg har vært sammen med min kjæreste i 6 år nå. Det har vært langdistanse forhold helt frem til det siste 1,5 år. Vi har ett skikkelig problem med kommunikasjon. Han blir lett irritert, nekter å snakke om hva som gjør han irritert, for så å ignorere med i lang tid. I jula var jeg på hytten med familie, og under en tlf samtale ble han irritert å la på, jeg skjønte ikke engang hva han ble irritert over (vi fant senere ut av at det var en misforståelse fra han sin side, og han beklaget dette). Etter dette ignorerte han meg i 6 dager, også på julaften noe som så klart var ekstra sårt for meg. Jeg er nå hjemme igjen med han, og i går ble det en krangel igjen. Han fikk snap fra en jente jeg aldri har hørt noe om, og jeg spurte hvem hun var. Dette nektet han å svare på, noe som virket merkelig for meg. Jeg prøver dermed å forklare han at det er vanskelig for meg å stole på han hvis ikke kan være åpen med meg (han har tidligere hatt noen ganske upassende samtaler med en kvinne, og løy om det til meg lang tid frem til jeg fant ut av det selv). Etter 2 timer med total ignorering fra han sin side, “får jeg omsider lov” til å stille noen spørsmål, og selv om svarene ikke var veldig beroligende, velger jeg å la det gå for husfredens skyld og prøver å være blid og fornøyd og stole på det han sier. Han er enda sur og kommer med stikk om “at jeg lager problemer ut av ingenting”, og annet enn det svarer han meg ikke og lager ekstremt dårlig stemning. Omsider fikk jeg nok og satt meg rolig ned og prøvde å fortelle han at jeg ikke føler meg særlig forstått eller respektert når han kommer med slike kommentarer. Jeg spurte også hva han er så sint for. Da skrek han til meg “jeg vil ikke prate om dette igjen noen gang, la meg være i fred”. Etter dette har han ikke snakket til meg. 

Vi bor i en liten leilighet, og jeg føler meg helt kvelt i denne stillheten og dårlige stemningen. Fra erfaring vet jeg at det ikke går over og at han ikke vil komme til å “break the silence”. Det eneste som omsider fungerer er at jeg tvinger frem en samtale, men det kan alltid gå begge veier, og ende med enda dårligere stemning og roping fra han sin side. Vi bor i blokk, og forrige gang fikk vi naboklager og jeg syntes det er direkte flaut og i det heletatt bevege med utenfor leiligheten når det blir sånn. Jeg har sagt ett par ganger at jeg syntes det er vanskelig når det er så dårlig stemning og at det sårer meg når har oppfører seg som at jeg ikke eksisterer. Hans svar er da at da kan jeg reise hjem til familien min og være der eller at han ikke kan hjelpe meg med det og at jeg ikke kan tvinge han til å prate. Jeg eier denne leiligheten, og jeg føler meg nærmest jagd ut av min egen leilighet. Og det er ingen forståelse å få. Stillheten ser ikke ut til å plage han og dermed kommer vi liksom ingen vei. 

Jeg føler meg helt fanget opp i ett hjørne. Jeg vil ikke avslutte forholdet før jeg har prøvd alt, og eventuelt jobbet med hva jeg gjør som forårsaker problemer. Var det urimelig av meg å spørre hvem denne jenta på snapchat var? Burde jeg bare slått meg til ro med at han nektet å svare på det? Er jeg overdrevent sjalu hvis det plager meg at han ikke kan fortelle meg slike ting?
Slår jeg opp blir vi også boende her sammen inntil han finner seg sitt eget sted, og jeg kjenner at slik stillhet i opptil flere mnd kommer til å være ekstremt psykisk tungt for meg, og jeg føler meg allerede veldig nedbrutt. 

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre. Når vi har det fint har vi det veldig fint, og på alle andre plan fungerer forholdet godt. Jeg føler også at jeg ikke lengre klarer å se hva som er rett og galt. Om jeg er kilden til problemet og må skjerpe meg, eller om han behandler meg urimelig. Jeg stiller konstant spørsmål til meg selv, og jeg stoler nesten ikke på mine egne opplevelser av situasjonen lengre. Jeg skal til legen i morgen, og be om henvisning til psykolog, men vet at ventetiden er lang. Derfor håper jeg noen her har noen lignende erfaringer eller noen gode råd å komme med.  

Anonymkode: 18197...13e

Å nekte å kommunisere og totalt ingnorere en persons eksistens over flere dager kalles for «the silent treatment». Det er en powerful manipuleringsteknikk fordi det er psykisk tortur, og «trener» den andre parten til å adlyde. Det er mye brukt av blandt annet mennesker med narcisstisk personlighetsforstyrrelse. Et normalt velfungerende menneske ønsker ikke å påføre sin romantiske partner bevisst psykisk smerte.

hvis du allerede har oppdaget at han har fått snapper fra andre jenter og hatt tidligere upassende samtaler, er dette som oftest bare toppen av isberget. Og det at du tar opp ting du ikke er fornøyd med i forholdet, kalles å kommunisere følelser som er en sunn ting. Du lager ikke unødvendig drama, er han som vil unngå å bli konfrontert. Personer som ikke vil ta ansvar for sine egne handlinger, er noen av de farligste menneskene du kan komme borti. Alle gjør feil, har man et grandiost selvbilde av seg hvor alle andre har skylden for alt, er det noe som feiler personen.

Jeg kjenner igjen flere ondskapsfulle manipulerings teknikker i det du skriver. Jeg anbefaler deg å lese deg litt opp på psykologi og «giftige» forhold. Merker at du også tviler mye på deg selv, og spør om oppførselen din er feil. Din reaksjon på at han snakker med andre jenter, nekter å kommunisere med deg og ignoerer deg er 100% reel og ikke feil på noen måter. Dette er ikke noe man skal respektere i et forhold.

Du blir avhengig av «opp og nedturene» i forholdet, på samme måte som en narkoman som er avhengig av stoff. Du føler et stort psykisk ubehag når han utsetter deg for ting som «silent treatmeant». Og når han gir deg oppmerksomheten tilbake produserer hjernen din store mendger av dopamin (hjernes naturlige lykkerus). Dette kalles trauma bonding. Han er den som kan få deg til å føle deg værst, men også den eneste som kan ta smerten vekk.

Jeg skjønner at dette er utrolig vanskelig å komme ut av, men du er nødt til å sette deg selv først. Selvrespekten din må alltid være sterkere enn følelsene dine. Du kommer til å være trist og heartbroken. Men det er bedre å være heartbroken i noen måneder enn å være ulykkelig sammen med feil person resten av livet. 

Anonymkode: 579d1...dac

[AnonymBruker]

Hiv ham ut og bytt lås. Ferdig. 

Anonymkode: df75c...55d

[m00na]

Hvorfor gidder dere å være sammen med menn (og kvinner) som ikke vil dere vel? Livet er for kort til å sose det bort på ufred og ubehag. Det finnes tusenvis av mennesker du heller kan være sammen med. Bruk livet på å være lykkelig. Det er ingen som forandrer seg. Alle vet det. Man er som man er. Gå videre!

[AnonymBruker]

m00na skrev (14 minutter siden):

Hvorfor gidder dere å være sammen med menn (og kvinner) som ikke vil dere vel? Livet er for kort til å sose det bort på ufred og ubehag. Det finnes tusenvis av mennesker du heller kan være sammen med. Bruk livet på å være lykkelig. Det er ingen som forandrer seg. Alle vet det. Man er som man er. Gå videre!

Akkurat. Man kan ikke endre noen som ikke vil endre seg. At the end of the day er det han som taper. Tenk å gå igjennom hele livet sitt å aldri oppleve ekte kjærlighet. Personen lyger, manipulere og «masker» og er aldri sitt sanne jeg. Det er ikke han du elsker, det er masken han viser deg.

Anonymkode: 579d1...dac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Han roper og skriker for å skremme deg fra å stille spørsmål. Og det fungerer fint for han. Han vet jo at du har skamvett for naboer, og beholder husfreden, og det utnytter han. Han ødelegger julen din ved å ikke snakke med deg. Hadde du greid det samme? 

Det høres ikke ut som dere har barn  og du blir kvelt i din leilighet og psykisk brutt ned av en fyr. Hvorfor skal du prøve alt? Hva gjenstår liksom? At han skal drite på gulvet? 

 

Anonymkode: 6aa6c...e01

Fordi hun er traumatisert og psykisk nedbrutt. Da er de svært vanskelig å komme seg ut av slike fohold, fordi selvtilitt og selvbilde er fullstendig nedbrutt. Man føler man ikke fortjener no bedre.

Anonymkode: 579d1...dac

[AnonymBruker]

For en idiot. Hvir for skal DU prøve hardere? Han knebler deg ved å rope og kave og hisse seg opp, det er ren hersketeknikk. Rødt flagg hele fyren. Æsj. 

Anonymkode: 991e6...3da

[Fighter83]

Dette forholdet er ikke liv laga sånn det er pr nå. 

Du får si til han "Jeg gjør det slutt med deg. Jeg kan ikke leve i et forhold som er såpass dårlig kommunikasjonsmessig sånn som det har blitt mellom oss nå."

Om han spør noe mer eller blir sint så får du si

"Jeg blir syk av dette og må ivareta meg selv på best vis ved å komme meg ut av dette skadelige greiene vi holder på med nå".

Og blir det krangling fra hans side så får du gå ut av boligen og dra til noe familie/venner o.l for noen dager, send han en sms at du forventer at han må flytte.

Endret 7. januar 2024 av Fighter83

[AnonymBruker]

Han er drittsekk. Bare å hive han ut.

Anonymkode: b4335...bea

[AnonymBruker]

Du er psykisk nedkjørt av denne forstyrrede mannen. 
Jeg ble glad når jeg leste at det var du som eide leiligheten. 
Du må avslutte dette forholdet og gå hjelp til å komme deg i balanse psykisk. 
Jeg har vært sammen med en sånn en , og jeg var helt gåen etter 2år

Anonymkode: 7bcd6...a36

[McMary]

Jeg trengte bare lese første halve avsnitt før jeg skjønte at dette var en fyr jeg ville forlatt for lengst, eller ikke innledet forhold med. Lenger. For jeg har vært i et turbulent forhold, dog ikke så ille som ditt, og jeg har gått på akkord med meg selv og skjøvet på grensene mine. Så jeg forstår at det er vanskelig når du er inni det selv, men det er glassklart utenefra! Vær så snill å ta til deg alle rådene du har fått i denne tråden. Hvis du ikke klarer å forlate han på egen hånd; søk hjelp! Venninne, familie, lege, psykolog, coach, krisesenter, FVK, hva som helst. Han har ødelagt deg. Du kommer til å få et myyyyye bedre liv uten han når du er gjennom sorgen. Se for deg deg selv om ett år med han og om ett år uten han, ferdig sørget og med god selvfølelse og null hjernevask og manipulativ adferd. Valget er ditt. 

[AnonymBruker]

Helt klart store kommunikasjonsproblemer. Du blir som en hund i bånd. Han snakler til deg når han vil og føler for det mens du skal «prøve ALT». 
 

har dere ingen fellesbarn, stikk. Ikke gidd 

Anonymkode: dab90...0e2

[Bålkaffe]

Anbefaler deg å lese litt i denne tråden, TS:

Det er bare en person i dette forholdet som jobber for å få det til å fungere og det er deg.

Han løfter ikke en eneste finger eller bruker en eneste kalori på å jobbe for at dere skal få et bra forhold.