Mann i identitetskrise - hva gjør man?

[AnonymBruker]

Vi har hatt et noe gammeldags ekteskap til nå. Mannen har drevet eget firma, jobbet lange dager og har elsket det. Vi valgte da vi fikk barn at jeg skulle redusere stillingen min til 50% for å få kabalen til å gå opp, slippe tidsklemma og kunne ta meg av hus og hjem. Dette fungerte fint siden han tjente gode penger. Vi har 100% felles økonomi. 

Så ble mannen min syk og sykmeldt, måtte etter hvert legge ned firma og har vært hjemme i et år. Han er fremdeles langt i fra frisk og legene sier han ennå må regne et par år før han kan tenke på litt jobbing. I høst måtte han gå fra sykepenger til AAP og får jo da betydelig redusert inntekten sin. For å få økonomien til å holde seg ble vi derfor enige om at jeg skulle øke til 100% stilling igjen, siden han likevel var hjemme å kunne ta seg av hus og unger. 

Slik har det vært noen måneder nå. Jeg har jo vesentlig økt min inntekt, så vi merker ikke særlig til hans reduserte - men HAN synes dette er så fælt. Han synes det er grusomt at jeg nå tjener mer enn han, og han syns det er fælt å være «husmor» med ansvar for middag etc. Han liker å ha mer tid med barna, men jeg merker godt at han begynner å bli deprimert av denne rolleendringen. 

Jeg liker det jo heller ikke, jeg likte meg hjemme med ansvar for alt, jeg likte ordningen vi hadde. Men det er jo et enkelt offer når alternativet er å måtte selge huset og bilen liksom. Så jeg kan vel si at suma sumarum trives jeg medium ok med ny ordning i hjemmet. Men det tærer sånn på hele familien at han blir så nedstemt av det! Den siste tiden klarer han heller ikke å legge skjul på sin misnøye. 

Hva kan vi gjøre for å overleve denne perioden? Han kommer til å bli frisk, men det vil ta laaaang tid. Per nå klarer han fysisk ikke å jobbe noen ting, og jeg forstår jo at han føler seg låst og håpløs. Samtidig prøver jo jeg å gjøre det beste ut av situasjonen, og blir så frustrert av all surmulingen!! Han klarer ikke å innfinne seg med denne (midlertidige) situasjonen… 

Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: 3aec4...4c8

[AnonymBruker]

Åpen kommunikasjon er viktig! Har ikke vært i helt samme situasjon, men opplevde at mannen gikk fra statusjobb til arbeidsledig i en periode. Han brukte tre måneder på å få ny jobb, og det var fordi han i hovedsak var overkvalifisert for noen av jobbene han søkte på.

Han ble veldig deprimert siste måneden da han ikke fikk to jobber han søkte på, og følte seg veldig unyttig og at han ikke bidro. Han sa faktisk selv at til tross for at vi var likeverdige, så følte han seg som en dårligere mann. Jeg tror mange menn knytter veldig mye av identiteten sin til jobben sin, noe jeg ikke gjør, så det er litt vanskelig å forstå. Men det ble på en måte et fall i ære og tap av identitet. Og at han fikk bedre tid med barna og avlastet meg masse gjorde ingenting for manndommen og stoltheten.

Nå er det jo vanskeligere når mannen din har dårlig helse, men jeg tror som partner at det er enormt viktig å bygge oppunder de tingene han faktisk gjør og klarer, og gi ekstra ros. Mannen hadde et mindre prosjekt på huset, og jeg roste veldig for hvor enormt bra det var at han fikk gjennomført det, og at det var så deilig å ENDELIG få det utført. Slike ting. Ros masse! Sett pris på det han gjør. Spesielt om det er litt mandige ting.

Dessverre er det nok noen ting som henger igjen fra gammelt av, som at mannen skal sørge for familien sin. Selv om ikke vi ser på det som nødvendig og viktig fordi vi kvinner klarer oss selv, kan det ha mye å si for deres psykiske helse.

 

Anonymkode: c80ea...27d

[Carrot]

Han må finne sin verdi på nytt nå og det kan jo være en utfordring for noen som har sett sin verdi i fht jobb så lenge
Altså ikke den som måles i arbeid han utfører og penger han tjener men i den han er - det er ikke noe du uten videre kan hjelpe han med annet enn å si at hans verdi som mennske, partner og far ikke styres av hans evne til å arbeide og tjene penger men av alt det andre som gjør han til den han er. igjen og igjen og igjen.. 

[AnonymBruker]

Dere gikk fra gammeldags til nymotens 🙂 Embrace it!

Anonymkode: 148a0...bb9

[AnonymBruker]

Han er ikke husmor, han er i rehabilitering. Hans "jobb" er å omfavne alle areaner som gir ham mestring og som hjelper hans rehabilitering. Feks kan trening eller hobby eller frivillige arbeid være arealer der han kan trene på arbeidsrelevante ferdigheter uten å være i jobb.

Da jeg selv var i rehabilitering tok jeg ikke mer enn max 50 % av husarbeid/ matlaging, jeg gikk på foredrag og trente og ledet en organisasjon. Deretter gikk jeg over i ubetalt praksis som så ble delvis betalt. Inntil jeg kunne prestere nok til å søke på fullt betalte stillinger. Jeg tok også videreutdanning. 

Anonymkode: 4b6bd...89e

[AnonymBruker]

Jeg  har måtte gjort det samme. DVS, JEG tjente mer enn mannen min, og jeg hadde min identitet med jobb og karriere. Så var det ikke slik lenger. Det var veldig vondt først, men så ble det faktisk bedre enn tidligere. For du er ikke jobben din, og han er også far og bare seg selv. Han er ikke ufør for alltid, så han vil jo møte nye muligheter. Han må lære seg å sette pris på den tiden som er NÅ, og forstå at han er like verdifull og seg selv med eller uten jobb. 

Så kan jo dette være fint for dere som par. For det faller noen slike barrierer når man møter på utfordringer, og rollene snus litt. Det kan faktisk være litt sunt. Men jeg tenker at du må støtte han og finne en god plass for dere to. For dette er et teamwork, og der kan begge være sterke og av og til mindre sterke, eller føle på motgang. Det går kanskje an å komme sterkere ut på andre siden. Jeg følte det slik i alle fall. 

Anonymkode: 4e5e4...9c4

[Sadpanda]

Tror det generelt sett er slik at menn ofte blir verdsatt for hva de gjør og ikke hvem de er. 

Slik sett kan det være vanskelig å fortsatt se seg selv som en person av verdi når man ikke lenger kan gjøre det man har gjort for å bli regnet som verdifull. 

 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har hatt et noe gammeldags ekteskap til nå. Mannen har drevet eget firma, jobbet lange dager og har elsket det. Vi valgte da vi fikk barn at jeg skulle redusere stillingen min til 50% for å få kabalen til å gå opp, slippe tidsklemma og kunne ta meg av hus og hjem. Dette fungerte fint siden han tjente gode penger. Vi har 100% felles økonomi. 

Så ble mannen min syk og sykmeldt, måtte etter hvert legge ned firma og har vært hjemme i et år. Han er fremdeles langt i fra frisk og legene sier han ennå må regne et par år før han kan tenke på litt jobbing. I høst måtte han gå fra sykepenger til AAP og får jo da betydelig redusert inntekten sin. For å få økonomien til å holde seg ble vi derfor enige om at jeg skulle øke til 100% stilling igjen, siden han likevel var hjemme å kunne ta seg av hus og unger. 

Slik har det vært noen måneder nå. Jeg har jo vesentlig økt min inntekt, så vi merker ikke særlig til hans reduserte - men HAN synes dette er så fælt. Han synes det er grusomt at jeg nå tjener mer enn han, og han syns det er fælt å være «husmor» med ansvar for middag etc. Han liker å ha mer tid med barna, men jeg merker godt at han begynner å bli deprimert av denne rolleendringen. 

Jeg liker det jo heller ikke, jeg likte meg hjemme med ansvar for alt, jeg likte ordningen vi hadde. Men det er jo et enkelt offer når alternativet er å måtte selge huset og bilen liksom. Så jeg kan vel si at suma sumarum trives jeg medium ok med ny ordning i hjemmet. Men det tærer sånn på hele familien at han blir så nedstemt av det! Den siste tiden klarer han heller ikke å legge skjul på sin misnøye. 

Hva kan vi gjøre for å overleve denne perioden? Han kommer til å bli frisk, men det vil ta laaaang tid. Per nå klarer han fysisk ikke å jobbe noen ting, og jeg forstår jo at han føler seg låst og håpløs. Samtidig prøver jo jeg å gjøre det beste ut av situasjonen, og blir så frustrert av all surmulingen!! Han klarer ikke å innfinne seg med denne (midlertidige) situasjonen… 

Noen som har vært i samme situasjon? 

Anonymkode: 3aec4...4c8

Han må innfinne seg at sånn er det nå. Han må si ja akkurat nå er det sånn. Og jeg må bli frisk. Det hjelper ikke å være sur og stresse.