Kan det bli bedre?

[AnonymBruker]

Postet i feil underforum, så prøver igjen her inne.
 

Jeg og samboer krangler alltid om de samme tingene.
Jeg er for det meste den som er våken om natt med barn, lager frokost, pakker sekk, planlegger middager, lager middager, vasker og legger sammen tøy, passer på at barna har riktig tøy i riktig størrelse for sesongen, rydder og vasker, betaler regninger, ordner med lege/tannlegeavtaler, er på foreldremøter osv. Jeg må spørre om det er greit at jeg tar en dusj eller går på butikken alene. Jeg føler at jeg aldri får en pause. Samtidig ser jeg jo at samboer tar seg av mer praktiske ting med bil/ute osv, så han gjør ikke «ingenting». 

Nå har det vært en lang periode med fryktelig lite søvn for min del, noe som har gitt utslag som fysisk sykdom. Det er i perioder som denne at vi ender opp med å krangle så busta fyker, fordi jeg ikke føler meg sett, og samboer synes jeg er en sur kjerring. Det er den samme diskusjonen hver gang. Og ting endrer seg ikke. Hvor lenge skal man vente på/håpe på at ting kan bli bedre, at arbeidsfordelingen blir mer jevn i huset? Han vet godt hva det er jeg trenger, men responderer alltid med å si at jeg ikke ser hva han gjør fordi jeg bare er sur. 
 

Vi har to barn, og er i starten av 30-årene. Er det sånn livet skal være resten av dagene med barn boende hjemme? Er det noen som har stått i samme situasjon som kan fortelle hvordan det endte? 

Anonymkode: 41daa...f58

[AnonymBruker]

Jeg gikk, og fikk det så mye bedre med en gang. Slike guttunger blir aldri menn dessverre.

Anonymkode: 4a4f1...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

 

Postet i feil underforum, så prøver igjen her inne.
 

Jeg og samboer krangler alltid om de samme tingene.
Jeg er for det meste den som er våken om natt med barn, lager frokost, pakker sekk, planlegger middager, lager middager, vasker og legger sammen tøy, passer på at barna har riktig tøy i riktig størrelse for sesongen, rydder og vasker, betaler regninger, ordner med lege/tannlegeavtaler, er på foreldremøter osv. Jeg må spørre om det er greit at jeg tar en dusj eller går på butikken alene. Jeg føler at jeg aldri får en pause. Samtidig ser jeg jo at samboer tar seg av mer praktiske ting med bil/ute osv, så han gjør ikke «ingenting». 

Nå har det vært en lang periode med fryktelig lite søvn for min del, noe som har gitt utslag som fysisk sykdom. Det er i perioder som denne at vi ender opp med å krangle så busta fyker, fordi jeg ikke føler meg sett, og samboer synes jeg er en sur kjerring. Det er den samme diskusjonen hver gang. Og ting endrer seg ikke. Hvor lenge skal man vente på/håpe på at ting kan bli bedre, at arbeidsfordelingen blir mer jevn i huset? Han vet godt hva det er jeg trenger, men responderer alltid med å si at jeg ikke ser hva han gjør fordi jeg bare er sur. 
 

Vi har to barn, og er i starten av 30-årene. Er det sånn livet skal være resten av dagene med barn boende hjemme? Er det noen som har stått i samme situasjon som kan fortelle hvordan det endte? 

Anonymkode: 41daa...f58

Jeg tenker at kanskje det er lurt å skrive en liste med arbeidsoppgaver/arbeidsfordeling. Har ikke prøvd det selv, men har blitt tipset om det. Å ikke minst si i fra at du trenger hjelp med f.eks å lage middag, henge opp klær, at han handler, støvsuger eller noe annet. Tror mange menn ikke ser alt som bør gjøres, så de må nok ha en konkret beskjed om hva som skal gjøres av og til. Å at de tror vi damer liker å gjøre husarbeid. Så neste gang f.eks vaskemaskinen er ferdig, så kan du jo be han henge opp klærne. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg ber om hjelp, men kanskje man blir mere vant til slutt. 

Barna kan delta på noe av husarbeidet, alt etter hvor gamle de er. Mine som er i slutten av barneskolealder må tømme oppvaskmaskinen 1 gang per uke, henge opp klær når jeg ber dem om det, alltid legge sammen og på plass klærne sine, legge skittenklærne sine i 40 og 60 graders skittenkleskurven, eller ull. Tørke støv ca 1 gang i måneden, blir ikke så ofte husket på, men skal bli flinkere å følge med. Ut med søppel innimellom og nye poser i. Største bytter på senga si selv, av eget initiativ. Så støvsuger ene barnet rommet sitt 1 gang i uka. De får ukepenger når ting er gjort. 

Anonymkode: 494f6...89d

[Gjest WhisperingWind]

Skilte meg🥳

Nå er hjemmet harmonisk 🌹

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

 

Postet i feil underforum, så prøver igjen her inne.
 

Jeg og samboer krangler alltid om de samme tingene.
Jeg er for det meste den som er våken om natt med barn, lager frokost, pakker sekk, planlegger middager, lager middager, vasker og legger sammen tøy, passer på at barna har riktig tøy i riktig størrelse for sesongen, rydder og vasker, betaler regninger, ordner med lege/tannlegeavtaler, er på foreldremøter osv. Jeg må spørre om det er greit at jeg tar en dusj eller går på butikken alene. Jeg føler at jeg aldri får en pause. Samtidig ser jeg jo at samboer tar seg av mer praktiske ting med bil/ute osv, så han gjør ikke «ingenting». 

Nå har det vært en lang periode med fryktelig lite søvn for min del, noe som har gitt utslag som fysisk sykdom. Det er i perioder som denne at vi ender opp med å krangle så busta fyker, fordi jeg ikke føler meg sett, og samboer synes jeg er en sur kjerring. Det er den samme diskusjonen hver gang. Og ting endrer seg ikke. Hvor lenge skal man vente på/håpe på at ting kan bli bedre, at arbeidsfordelingen blir mer jevn i huset? Han vet godt hva det er jeg trenger, men responderer alltid med å si at jeg ikke ser hva han gjør fordi jeg bare er sur. 
 

Vi har to barn, og er i starten av 30-årene. Er det sånn livet skal være resten av dagene med barn boende hjemme? Er det noen som har stått i samme situasjon som kan fortelle hvordan det endte? 

Anonymkode: 41daa...f58

Håper dere har 30 biler og 200 mål hage som må klippes med neglesaks om tiden skal veie opp.

Slutt og spør, start å se på det som en selvfølge at han gjør sitt. La han ta ansvar, la han feile og lære, og slutt å ta offerrollen. 

Anonymkode: e29b8...054

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Postet i feil underforum, så prøver igjen her inne.
 

Jeg og samboer krangler alltid om de samme tingene.
Jeg er for det meste den som er våken om natt med barn, lager frokost, pakker sekk, planlegger middager, lager middager, vasker og legger sammen tøy, passer på at barna har riktig tøy i riktig størrelse for sesongen, rydder og vasker, betaler regninger, ordner med lege/tannlegeavtaler, er på foreldremøter osv. Jeg må spørre om det er greit at jeg tar en dusj eller går på butikken alene. Jeg føler at jeg aldri får en pause. Samtidig ser jeg jo at samboer tar seg av mer praktiske ting med bil/ute osv, så han gjør ikke «ingenting». 

Nå har det vært en lang periode med fryktelig lite søvn for min del, noe som har gitt utslag som fysisk sykdom. Det er i perioder som denne at vi ender opp med å krangle så busta fyker, fordi jeg ikke føler meg sett, og samboer synes jeg er en sur kjerring. Det er den samme diskusjonen hver gang. Og ting endrer seg ikke. Hvor lenge skal man vente på/håpe på at ting kan bli bedre, at arbeidsfordelingen blir mer jevn i huset? Han vet godt hva det er jeg trenger, men responderer alltid med å si at jeg ikke ser hva han gjør fordi jeg bare er sur. 
 

Vi har to barn, og er i starten av 30-årene. Er det sånn livet skal være resten av dagene med barn boende hjemme? Er det noen som har stått i samme situasjon som kan fortelle hvordan det endte? 

Anonymkode: 41daa...f58

La meg gjette. Samtidig opp i alt dette, så forventer han at du er kåt på han og flommer over av sexlyst.

Som vi har lært her på KG, så har ikke alle disse tingene du remser opp noe å gjøre med lyst på sex med en slik partner. Om du ikke flommer over av sexlyst på en slik fyr, så er det deg det er noe galt med. Da bruker du sex som pressmiddel, holder seksualiteten som gissel og mangler en iboende og selvdrevet seksualitet.. Dette har vi lært på KG.

 

Så over til ting som faktisk har rot i virkeligheten. Mannen din er nok godt vant fra oppveksten av å ikke bli stilt særlig krav til. Samtidig virker han dårlig forberedt på hva det kan innebære av påvirkning på livet å få barn. I hvert fall om det er stor skjevfordeling av byrden med lite søvn og alle de tusen små ting som bare må gjøres.

Det jeg har hørt kan hjelpe, er å slutte å gjøre alle tingene og la ting forfalle. Samtidig distanserer du deg fra han, samtidig som du er tydelig på at du kan begynne å fungere som mor og partner igjen den dagen han vokser opp og tar ansvar.

Anonymkode: fff52...e02

[Elle Melle]

Han må ha enreansvar for noe. Der konsekvensene av å gjøre en dårlig jobb går ut over ham også.

F.eks. all innkjøp av mat og middagsplanlegging og laging. Eller all klesvask, legge fram klær til barna.

Så lenge han "hjelper deg" trenger han ikke å skjerpe seg.

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (1 time siden):

Han må ha enreansvar for noe. Der konsekvensene av å gjøre en dårlig jobb går ut over ham også.

F.eks. all innkjøp av mat og middagsplanlegging og laging. Eller all klesvask, legge fram klær til barna.

Så lenge han "hjelper deg" trenger han ikke å skjerpe seg.

Enig.

Han må ha ansvaret for ting som får en kjip konsekvens om det ikke blir gjort.

Anonymkode: fff52...e02

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. 
Jeg har forsøkt å gi ham ansvar for ting, men det går jo ut over meg og barna også, hvis han ikke klarer å handle inn og lage middag f.eks. 

Ting føles helt håpløse, og jeg føler på en større og større avsky ovenfor han. Vet ikke om det kan reddes, vi faller alltid tilbake i samme tralt. Og jeg blir ordentlig deprimert av å tenke på at dette skal være livet mitt resten av mine dager. 
 

TS

Anonymkode: 41daa...f58

[AnonymBruker]

Jeg tror eneste måten å snu sånt på er å være litt sleip. Enten ved å vise han full forståelse (selv om du ikke egentlig føler for det!). "Åh, jeg skjønner at det frustrerer deg at jeg er så sur og ikke ser alt du gjør. Samtidig er jeg så sliten, og da er det lett å bli litt sur. Men jeg ønsker jo ikke å være det, og det kan godt være du har rett og at du gjør mye mer enn jeg tror. Kan vi ikke skrive lister over hva vi gjør hjemme daglig/ukentlig, og så kan vi se om noen av oss gjør for mye?"

Anonymkode: 1c790...f72

[AnonymBruker]

Familievernkontoret?

Anonymkode: fffd7...ffa