Jeg ønsker et familieliv med min beste venn

[AnonymBruker]

Jeg og min bestekompis er begge single aleneforeldre. Vi henger veldig ofte sammen både alene og sammen med barna. 

Hver gang vi har laget middag eller kvelds, og jeg står med oppvasken og han aktiviserer alle barna og når vi endelig har satt oss ned for kvelden og ser en film/ bygger Lego/ legger barna/hva som helst, så kjenner jeg meg hjemme. Jeg får en indre ro, en følelse av å høre til, funnet min plass. Vi sitter sammen i sofaen alle 6 (to barn hver) i en stor samlet klump. 

Problemet er jo, at vi bare er venner. Jeg har egentlig ikke hatt særlig med romantiske følelser mot han før. Men jeg føler likevel at jeg hører til hos han. Barna våre går så utrolig godt sammen, og de sover over hos hverandre titt og ofte. Vi voksne stiller alltid opp for hvernadre og vi har en utrolig god og dyp glede for hverandre. Men vi har ikke hatt noe romantisk. 

Jeg har aldri følt noe slikt før. Hva er det jeg føler? Jeg føler meg ikke forelsket med slike kriblinger og slikt. Jeg føler meg bare hjemme. Hvordan skal jeg tolke dette? 

Anonymkode: 9ce90...561

[Fighter83]

For noen er dette de "rette" følelsene de trenger. Kan du snakke med han om det? 

[Maskinfører]

Høres koselig ut du får satse på han 😊

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (7 minutter siden):

For noen er dette de "rette" følelsene de trenger. Kan du snakke med han om det? 

Vet ikke om jeg tør å snakke med han om det. Jeg er redd jeg ødelegger vennskapet. Da ødelegger jeg også vennskapet til barna, hvis det viser seg at han ikke tenker det samme. 

Ts

Anonymkode: 9ce90...561

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet ikke om jeg tør å snakke med han om det. Jeg er redd jeg ødelegger vennskapet. Da ødelegger jeg også vennskapet til barna, hvis det viser seg at han ikke tenker det samme. 

Ts

Anonymkode: 9ce90...561

Du trenger jo bare å si: Jeg trives så sinnsykt godt med å ha deg og barna dine med meg og mine barn. Vi fungerer så utrolig godt sammen. Hva synes du? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet ikke om jeg tør å snakke med han om det. Jeg er redd jeg ødelegger vennskapet. Da ødelegger jeg også vennskapet til barna, hvis det viser seg at han ikke tenker det samme. 

Ts

Anonymkode: 9ce90...561

Det du skriver i Hi virker bare ektefølt og fint. Det er utforskende ikke kvelende tanker 

Anonymkode: e5a35...9b1

[AnonymBruker]

Du kan jo ta en smart en å si noe sånn 

«mange ville sikkert syntes dette er rart når man ikke er kjærester, synes du det?» og se hvordan reaksjonen er på svaret hans? 

Anonymkode: 09bbe...6ca

[AnonymBruker]

Hvis dere går inn i et familieliv sammen, uten romantiske følelser, hva skjer med det familielivet dersom det skulle skje at en av dere får romantiske følelser for noen andre?

Eller har du lyst til å prøve å gå inn i et forhold med han? Kunne du klartnå ha sex med han?

Anonymkode: 0f2f2...5d4

[AnonymBruker]

Du kan jo spøke med det å si: Så fint vi har det med barna, så burde vi egentlig slå oss sammen! 😅😅

Så ser du hva han svarer. 

Anonymkode: 2c214...892

[KnekkeBørre]

Varige relasjoner er uhyre sjelden basert på rå dyrisk tiltrekning, men er oftere et resultat av godt vennskap og kjemi.. 

Jeg tror du egentlig allerede har svaret på frågan din, dypt inne i ditt forvirrede hjerte 🙂

Endret 2. januar 2024 av KnekkeBørre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg og min bestekompis er begge single aleneforeldre. Vi henger veldig ofte sammen både alene og sammen med barna. 

Hver gang vi har laget middag eller kvelds, og jeg står med oppvasken og han aktiviserer alle barna og når vi endelig har satt oss ned for kvelden og ser en film/ bygger Lego/ legger barna/hva som helst, så kjenner jeg meg hjemme. Jeg får en indre ro, en følelse av å høre til, funnet min plass. Vi sitter sammen i sofaen alle 6 (to barn hver) i en stor samlet klump. 

Problemet er jo, at vi bare er venner. Jeg har egentlig ikke hatt særlig med romantiske følelser mot han før. Men jeg føler likevel at jeg hører til hos han. Barna våre går så utrolig godt sammen, og de sover over hos hverandre titt og ofte. Vi voksne stiller alltid opp for hvernadre og vi har en utrolig god og dyp glede for hverandre. Men vi har ikke hatt noe romantisk. 

Jeg har aldri følt noe slikt før. Hva er det jeg føler? Jeg føler meg ikke forelsket med slike kriblinger og slikt. Jeg føler meg bare hjemme. Hvordan skal jeg tolke dette? 

Anonymkode: 9ce90...561

Ikke enig i at du bør satse på han! 

Dette er ikke de rette romantiske følelsene. Men, hva er problemet med å flytte sammen, dele på logistikken, være venner bo på forskjellige rom etc ? 

Folk er så A4. Det går an å lene seg til venner også. Det er nok dette du har lyst til. Snakk med han om det ? 😊

Anonymkode: 27568...c65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men, hva er problemet med å flytte sammen, dele på logistikken, være venner bo på forskjellige rom etc ? 

helt enig. 

Såg en dokumentar om en lesbisk og en homofil som bydge hus sammen og bestemte seg for å være en familie. Han er far til hennes yngste barn og en topp stefar for de to andre. 

Når det passer så passer det. Ingen har noe med hvordan ditt forhold fungerer 

Anonymkode: 276f8...99c

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg og min bestekompis er begge single aleneforeldre. Vi henger veldig ofte sammen både alene og sammen med barna. 

Hver gang vi har laget middag eller kvelds, og jeg står med oppvasken og han aktiviserer alle barna og når vi endelig har satt oss ned for kvelden og ser en film/ bygger Lego/ legger barna/hva som helst, så kjenner jeg meg hjemme. Jeg får en indre ro, en følelse av å høre til, funnet min plass. Vi sitter sammen i sofaen alle 6 (to barn hver) i en stor samlet klump. 

Problemet er jo, at vi bare er venner. Jeg har egentlig ikke hatt særlig med romantiske følelser mot han før. Men jeg føler likevel at jeg hører til hos han. Barna våre går så utrolig godt sammen, og de sover over hos hverandre titt og ofte. Vi voksne stiller alltid opp for hvernadre og vi har en utrolig god og dyp glede for hverandre. Men vi har ikke hatt noe romantisk. 

Jeg har aldri følt noe slikt før. Hva er det jeg føler? Jeg føler meg ikke forelsket med slike kriblinger og slikt. Jeg føler meg bare hjemme. Hvordan skal jeg tolke dette? 

Anonymkode: 9ce90...561

Her skal du få svaret. Han er venn med deg kun fordi han håper det blir noe mer. Det er bare å ta praten, så er dere et par. 
 

Hvorfor? Menn er ikke «venner» med kvinner uten en baktanke. Enkelt. Drit i det de andre kommer til å si nå. Kvinner kommer til å bable om at joda, de har mange mannevenner, og menn kommer til å gå i forsvar for å dekke over egne baktanker. 
 

Hilsen mann 45+

Anonymkode: e3750...36c

[AnonymBruker]

Ikke all forelskelse er kriblende sommerfugler i magen. 
Ett forhold bygges også sjeldent på de kriblende sommerfuglene, men ett godt og stabilt forhold bygges på den indre roen, nærheten og tilliten man har mellom seg. 

Det du må kjenne etter på et hvorvidt du ønsker gjøre noe mer med han. Ønsker du kysse han, holde hender, ha sex og være kjæreste? Eller ønsker du bare tryggheten han gir deg som venn? 

Anonymkode: 4f59a...131

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her skal du få svaret. Han er venn med deg kun fordi han håper det blir noe mer. Det er bare å ta praten, så er dere et par. 
 

Hvorfor? Menn er ikke «venner» med kvinner uten en baktanke. Enkelt. Drit i det de andre kommer til å si nå. Kvinner kommer til å bable om at joda, de har mange mannevenner, og menn kommer til å gå i forsvar for å dekke over egne baktanker. 
 

Hilsen mann 45+

Anonymkode: e3750...36c

Nøyaktig det samme sier min mann43.

Vi ble sammen etter barn og brudd på hver vår kant. Han sier aldri om han hadde tilbragt daglig eller ukentlig tid sammen med en kvinne (med barn!) om han ikke så for seg noe mer. 

Ta praten 😊

Anonymkode: ddfe7...4a7