Kan ikke flytte sammen på grunn av hans psykisk syke datter

[AnonymBruker]

Jeg har funnet drømmemannen for et å siden. Jeg visste at han hadde ei datter som sleit, men ikke at dette skulle ødelegge våre muligheter til å bo sammen. Datteren er 24 år, og bor fast i en annen by i nord. Hun fungerer greit, men sliter med tunge tanker og angst. Problemet er at når hun kommer hjem i ferier så tar hun ut alt på faren. Hun slår og sier alt for å såre han. Han gråter, og da får han kjeft for dette også. Han tør ikke si noe til henne, og sier bare unnskyld og at han skal skjerpe seg. Det er uro og kaos døgnet rundt. Jeg har to voksne barn som også kommer hjem i ferier. Jeg har sagt at de ikke kan komme hjem til et kaos med utagering og kjeft. Dette blir for ustabilt siden de også får dette som sitt hjem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vil jo så gjerne ha et liv sammen med han. Han kan heller ikke treffe meg når hun er hjemme, kun når hun er borte en tur. Dette skal jo bli vår trygge oase også, så jeg lurer på om det er jeg som er vanskelig?

Anonymkode: 74583...965

[AnonymBruker]

At han ikke kan bo med deg er jo denne mannens minste problem. Han må jo få hjelp til å skjerme seg selv og legge ansvaret for datteren over på riktig instans 

Anonymkode: d21b2...329

[AnonymBruker]

Er moren inne i bildet? 

Anonymkode: 1414d...343

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere bo sammen? Særbo er best i den alderen. 

Anonymkode: 2e5fd...8c7

[AnonymBruker]

Faren burde få hjelp når han utsettes for vold

Anonymkode: 0cfde...28a

[AnonymBruker]

Her må samboerskap vente.. 

Anonymkode: 15f90...af7

[Mariecurie]

Mor er ikke inne i bildet. Datteren nekter å ta i mot hjelp, det har også jeg foreslått. Hun fungerer greit med jobb og venner, det er kun faren som får utageringen. Jeg skjønner at datteren er viktigst, og at samboerskap kommer lenger ned, men synes det er trist pga denne situasjonen. Jeg vil ha en kjæreste jeg kan bo med, synes det virker slitsomt å bo hver for seg.

[Mariecurie]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Her må samboerskap vente.. 

Anonymkode: 15f90...af7

Det er akkurat dette jeg er redd for, takk for svar. Jeg er nok enig, men synd at en voksen datter skal stå i «veien» for dette.

[AnonymBruker]

Hvem er det som vil flytte sammen? Du eller han? Den som ikke vil flytte sammen har jo rett. Dine barn kan jo ikke bo oppi dette i ferier. Og kjæresten din har jo tydeligvis ikke planer om å hjelpe datteren til å bli bedre.

Anonymkode: 8de05...48d

[AnonymBruker]

Mariecurie skrev (2 minutter siden):

Mor er ikke inne i bildet. Datteren nekter å ta i mot hjelp, det har også jeg foreslått. Hun fungerer greit med jobb og venner, det er kun faren som får utageringen. Jeg skjønner at datteren er viktigst, og at samboerskap kommer lenger ned, men synes det er trist pga denne situasjonen. Jeg vil ha en kjæreste jeg kan bo med, synes det virker slitsomt å bo hver for seg.

Helt ærlig? En voksen 24årig datter som slår faren???

Hun burde IKKE komme først. Du bør komme først,og han bør distansere seg totalt fra en voldelig voksen person.

Man kan bare håpe dette menneske får hjelp å ikke får egne barn...😔

All ære til deg, godt faren har deg. Stakkars far😞

Anonymkode: 39e0f...8f4

[AnonymBruker]

Mariecurie skrev (1 minutt siden):

Det er akkurat dette jeg er redd for, takk for svar. Jeg er nok enig, men synd at en voksen datter skal stå i «veien» for dette.

Skjønner at det er vondt.. På et eller annet vis må denne jenta på hjelp. Utan at jeg kan si hvordan det skal foregå..

Og så vil det helt sikkert komme en tid da ting er annerledes og dere kan flytte sammen. Hadde bare prøvd å få bort denne tanken om samboerskap nå. Og gjøre det beste ut av det dere har.

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: 15f90...af7

[AnonymBruker]

Hadde løpt i motsatt retning. Voksen mann uten kontroll på egne omgivelser med utagerende datter som sliter såpass at det vil ha innvirkning på ditt liv og igjen dine voksne barn. Flytt nå iallfall ikke sammen i dette rotet om du absolutt vil bruke tiden din på dette.

Anonymkode: 41a5e...64d

[Mariecurie]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvem er det som vil flytte sammen? Du eller han? Den som ikke vil flytte sammen har jo rett. Dine barn kan jo ikke bo oppi dette i ferier. Og kjæresten din har jo tydeligvis ikke planer om å hjelpe datteren til å bli bedre.

Anonymkode: 8de05...48d

Han er kanskje den som er mest ivrig, han tror hun roer seg hvis jeg bor der. Jeg tror ikke jeg tar sjansen.

[Grüner]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har funnet drømmemannen for et å siden. Jeg visste at han hadde ei datter som sleit, men ikke at dette skulle ødelegge våre muligheter til å bo sammen. Datteren er 24 år, og bor fast i en annen by i nord. Hun fungerer greit, men sliter med tunge tanker og angst. Problemet er at når hun kommer hjem i ferier så tar hun ut alt på faren. Hun slår og sier alt for å såre han. Han gråter, og da får han kjeft for dette også. Han tør ikke si noe til henne, og sier bare unnskyld og at han skal skjerpe seg. Det er uro og kaos døgnet rundt. Jeg har to voksne barn som også kommer hjem i ferier. Jeg har sagt at de ikke kan komme hjem til et kaos med utagering og kjeft. Dette blir for ustabilt siden de også får dette som sitt hjem. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, vil jo så gjerne ha et liv sammen med han. Han kan heller ikke treffe meg når hun er hjemme, kun når hun er borte en tur. Dette skal jo bli vår trygge oase også, så jeg lurer på om det er jeg som er vanskelig?

Anonymkode: 74583...965

Dette er ikke greit; verken overfor deg og aller mest overfor han. Hun er datteren hans og hun er psykisk syk og har åpenbare problemer, men hun er et voksent menneske og ikke sykere annet enn at hun kan bo for seg selv, så far har ikke noe forsørgeransvar lenger. Han må si ifra og sette grenser for seg selv og ikke la seg kue og mishandles fysisk og psykisk av datteren, for det er det hun gjør. Men det har vel vært sånn så lenge og blitt et mønster, så han ser det ikke så tydelig som oss som står på utsiden , at hun bruker sin psykiske sykdom som en unnskyldning til å oppføre seg som en drittunge.

Men han trenger støtte til å tørre å stå opp for seg selv, både fra deg og kanskje psykolog? 

Endret 29. desember 2023 av Grüner

[AnonymBruker]

Far må jo sette grenser. I fredstid, før hun kommer hjem neste gang, så må han ta en samtale med henne om at det ikke lenger blir akseptert at hun er både psykisk og fysisk voldelig mot han. Og hvis det skjer igjen så ser han seg nødt til å ringe politiet. For det er faktisk ulovlig det hun gjør mot han. 

Før dere kan ha et forhold så må han stå opp for seg selv. Hun er voksen nå, og må oppføre seg som en voksen også. 

Jeg hadde ikke flyttet inn før far har tatt denne samtalen med datteren og datteren og far har bevist over et års tid at hun kan komme hjem uten å angripe far, og at han kan ta skikkelig grep og kaste ut datter dersom det skulle skje igjen. 

Anonymkode: f943e...d93

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke 100% men vil tro det blir bedre når hun blir eldre. Det ble hvertfall jeg. Hjernen til en 24 åring er ikke engang ferdig utviklet og det sies at det først er fra 27 års alder at man får mer kontroll over følelsene sine. For meg stemte det og den utagerende siden av meg forsvant helt i slutten av 20 årene 

Anonymkode: 15ed5...269

[AnonymBruker]

Mariecurie skrev (33 minutter siden):

Han er kanskje den som er mest ivrig, han tror hun roer seg hvis jeg bor der. Jeg tror ikke jeg tar sjansen.

Jeg hadde dumpet denne mannen. Han greier ikke å sette grenser for sin egen datter og prøver å skyve ansvaret for et voldelig og utagerende voksent menneske over på deg. No deal.

Anonymkode: 89860...d04

[Gjest CamillaCollett]

Jeg forstår ikke situasjonen. Hvorfor aksepterer far at hun utagerer? Hvorfor kan han inne treffe deg når hun er hjemme? Har han tenkt at han aldri skal kunne prioritere seg selv og sine egne relasjoner, og la datteren styre hele livet hans?

Og har hun noe mer enn angst? 
 

Skal dere ha sjangs må hun få skikkelig hjelp, både med angsten, og de må få hjelp til å få et konstruktivt forhold. Denne datteren trenger klare grenser fra sin far, det er mye mer trygghetsskapende enn ettergivende adferd. Fram til det er bedring ville jeg ikke orket å flytte sammen.

[AnonymBruker]

Mariecurie skrev (1 time siden):

Han er kanskje den som er mest ivrig, han tror hun roer seg hvis jeg bor der. Jeg tror ikke jeg tar sjansen.

Nei du skal ikke ta sjansen. Hun roer seg ikke pga deg. Ikke pga han heller. Her er det kun modenhet og terapi som kan hjelpe. 

Anonymkode: 15ed5...269

[AnonymBruker]

CamillaCollett skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår ikke situasjonen. Hvorfor aksepterer far at hun utagerer? Hvorfor kan han inne treffe deg når hun er hjemme? Har han tenkt at han aldri skal kunne prioritere seg selv og sine egne relasjoner, og la datteren styre hele livet hans?

Hva mener du at far skal gjøre? Straffe en psykisk syk person? Slå henne når hun utagerer? Binde henne fast? Kaste hun ut på gaten? 

Lurer oppriktig hva du mener. 

 

Anonymkode: 15ed5...269