Desperat etter alenetid, er jeg en helt grusom kjæreste?

[AnonymBruker]

Vi er over halvveis i juleferien og jeg har hatt mye god kvalitetstid med både familie og min samboer. Vi var 2 dager med hele storfamilien hos mine foreldre, nå har vi vært hjemme ett par dager, før vi imorgen drar på fjellet til mandag, med hele storfamilien igjen for å feire nyttår. Men meg og min samboer bor i en liten 2-roms leilighet og har gått oppå hverandre nå 24/7 i en uke + da han har fri fra jobb. Jeg har PTSD og er generelt en ganske sensitiv person, og er faktisk sykemeldt pga dette. Jeg elsker å ha tid med familie og min kjære, men jeg behøver også alenetid. I dag kom jeg til ett punkt hvor det nærmest kokte over for meg. Jeg blir aldri sinna utad, men inni meg raser det, fordi jeg bare ønsker en time eller to alene med en bok eller egne tanker! Idag følte jeg meg tvunget til å påpeke dette til min samboer fordi det holdt regelrett på å rable for meg. Han er en ubersosial person og han prater regelrett kontinuerlig (!) 😅 Ikke ett minutt er stille! Er jeg på badet mer enn 3 minutter, så kommer han inn. mens jeg desperat prøver å få litt stillhet på do/sminke meg/ect. Fordi han "kjeder seg" 😅 ALT(!) skal gjøres sammen. Gå på butikken, gå på tur, gå på do(😆) , legge seg til samme tid osv. Idag spurte jeg ham om ikke jeg kunne få gå for å handle alene fordi jeg virkelig bare trengte litt egentid. Resultatet var at han ble veldig såret/fornærmet - tror at jeg ikke ønsker å tilbringe tiden med ham 🤯 Det endte med at han raste ut av huset, skikkelig sur, men han ville gi meg alenetid. Han sa ikke hvor han skulle, han bare gikk. Nå sitter jeg igjen og føler meg helt fryktelig, føler jeg har "kastet" ham ut fra eget hjem - at han føler at jeg ikke vil ha ham her. Det var jo aldri intensjonen min i det hele tatt, jeg bare blir skikkelig desperat når jeg ikke får litt stillhet til å rydde i hodet alene ett par timer før dagen! Er jeg verdens verste samboer?

Anonymkode: 5c407...3f4

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi er over halvveis i juleferien og jeg har hatt mye god kvalitetstid med både familie og min samboer. Vi var 2 dager med hele storfamilien hos mine foreldre, nå har vi vært hjemme ett par dager, før vi imorgen drar på fjellet til mandag, med hele storfamilien igjen for å feire nyttår. Men meg og min samboer bor i en liten 2-roms leilighet og har gått oppå hverandre nå 24/7 i en uke + da han har fri fra jobb. Jeg har PTSD og er generelt en ganske sensitiv person, og er faktisk sykemeldt pga dette. Jeg elsker å ha tid med familie og min kjære, men jeg behøver også alenetid. I dag kom jeg til ett punkt hvor det nærmest kokte over for meg. Jeg blir aldri sinna utad, men inni meg raser det, fordi jeg bare ønsker en time eller to alene med en bok eller egne tanker! Idag følte jeg meg tvunget til å påpeke dette til min samboer fordi det holdt regelrett på å rable for meg. Han er en ubersosial person og han prater regelrett kontinuerlig (!) 😅 Ikke ett minutt er stille! Er jeg på badet mer enn 3 minutter, så kommer han inn. mens jeg desperat prøver å få litt stillhet på do/sminke meg/ect. Fordi han "kjeder seg" 😅 ALT(!) skal gjøres sammen. Gå på butikken, gå på tur, gå på do(😆) , legge seg til samme tid osv. Idag spurte jeg ham om ikke jeg kunne få gå for å handle alene fordi jeg virkelig bare trengte litt egentid. Resultatet var at han ble veldig såret/fornærmet - tror at jeg ikke ønsker å tilbringe tiden med ham 🤯 Det endte med at han raste ut av huset, skikkelig sur, men han ville gi meg alenetid. Han sa ikke hvor han skulle, han bare gikk. Nå sitter jeg igjen og føler meg helt fryktelig, føler jeg har "kastet" ham ut fra eget hjem - at han føler at jeg ikke vil ha ham her. Det var jo aldri intensjonen min i det hele tatt, jeg bare blir skikkelig desperat når jeg ikke får litt stillhet til å rydde i hodet alene ett par timer før dagen! Er jeg verdens verste samboer?

Anonymkode: 5c407...3f4

Du har jo indirekte kastet han ut. Jeg tenker at trenger du alene tid så reiser du ut og finner på noe

[AnonymBruker]

Kan du ikke gå på soverommet og lese? Eller gå ut?

Anonymkode: 5bc5e...39d

[AnonymBruker]

Vis han er veldig sosial så kan han vel besøke kompiser eller noe slikt og du får tid alene. Prat med ham å forklar hva du føler, det er nok ikke verre en det. :-)

Anonymkode: ae594...1c7

[Fighter83]

Tenker at du nå vet at du er nødt til å planlegge egentid i ukeplanene dine sånn at dette ikke skjer igjen. 

Du må nok si unnskyld også snakke med han om dette på en ok måte💓 Snakk med han om hvordan du kan få plass til din egentid uten at det blir et problem for dere begge. 

Blir ikke dine behov for egentid respektert/hensyntatt så kan du nesten ikke bo med han er i fremtiden, dere kommer bare til gjøre hverandre skikkelig ulykkelig. 

[AnonymBruker]

Kanino skrev (11 minutter siden):

Du har jo indirekte kastet han ut. Jeg tenker at trenger du alene tid så reiser du ut og finner på noe

Skjerp deg. Det var jo akkurat det hun prøvde, når hun ba om å få gå og handle alene. Men det tålte han tydeligvis ikke. 

TS, du og samboeren er nødt til å sette dere ned og snakke sammen om behov og respekt for at disse kan være forskjellige, uten at det har noe som helst med mangel på kjærlighet. 

Anonymkode: e57fd...305

[visp]

Jeg hadde krepert. Han høres utrolig slitsom ut, så nei, forstår deg godt. 

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skjerp deg. Det var jo akkurat det hun prøvde, når hun ba om å få gå og handle alene. Men det tålte han tydeligvis ikke. 

TS, du og samboeren er nødt til å sette dere ned og snakke sammen om behov og respekt for at disse kan være forskjellige, uten at det har noe som helst med mangel på kjærlighet. 

Anonymkode: e57fd...305

Skjerpe meg ? 
 

Det er så jævlig enkelt. «Jeg reiser ut. Må ha litt egentid. Hade»

 

Så enkelt.

[AnonymBruker]

Kanino skrev (Akkurat nå):

Skjerpe meg ? 
 

Det er så jævlig enkelt. «Jeg reiser ut. Må ha litt egentid. Hade»

 

Så enkelt.

Ja, og da ble han sur og stakk. Leste du startinnlegget? 

Anonymkode: e57fd...305

[AnonymBruker]

Jeg tror du må bli flinkere til å ta deg alenetid lenge før du når din grense slik det gjorde i dag, ts, for gjør du det så slipper du at det blir så dramatisk.

Er dere på besøk hos storfamilie f.eks. så kan du si at du trenger å bare gå en tur alene, eller legge deg litt ned, slik at samboer må ta seg av babyen. Samme når dere er hjemme.

Ellers tenker jeg at du og samboer må snakke litt sammen ang. hvor forskjellige dere og hvor forskjellige behov dere har. Jeg var sammen med en som var omtrent like ille som din når det kommer til det å alltid skulle være klistret på meg og prate kontinuerlig. Hvis han ville gå en tur og jeg ikke ville, men ønsket ham en god tur, da kunne han ikke gå, for han ville være med meg. Jeg måtte si fra til ham på en ordentlig og tydelig måte at alle kan ha behov for litt tid alene av og til, og at det ikke betyr at man ikke er glad i den andre, eller ikke liker det den andre snakker om. Han ble først veldig snurt, men da jeg mer eller mindre jaget ham ut på tur en gang, så kom han tilbake og snakket om hvor utrolig godt det faktisk hadde vært å gå tur og gå den alene og bare tenke.

Men du må også ta ansvar for å sette gode grenser for deg, og gjøre det på en ordentlig måte uten å såre ham. Du kokte ikke over i dag fordi han prater for mye, du kokte over fordi du ikke har prioritert å skaffe deg litt pustepauser i veldig sosiale dager i det siste.

Jeg synes, som en av de andre, at du bør be ham om unnskyldning. Fortell ham at du ikke er lei av ham, eller hans prating, at du elsker å være sammen med ham - men at du også har behov for litt tid til å hente deg inn igjen når det blir veldig mye som skjer, eller du ikke har det helt bra mtp din ptsd. Når du har ptsd blir du mer sensitiv, og du trenger gjerne litt mer pauser. Om han ikke kan nok om ptsd kan dere lese litt sammen om det, du kan fortelle hva du kjenner deg igjen i, og dere kan i fellesskap finne måter som gjør at du får slike nødvendige pauser. Og så tenker jeg også at når dere først er sammen med storfamilie, at dere kanskje skal benytte tiden til å ha barnevakt en time eller to, slik at du og mannen din kanskje kan gå dere en tur ut alene, bare dere to.

 

Anonymkode: 95cb7...f7e

[AnonymBruker]

Kanino skrev (35 minutter siden):

Du har jo indirekte kastet han ut. Jeg tenker at trenger du alene tid så reiser du ut og finner på noe

Ja, nettopp det, jeg føler på at jeg indirekte har "kastet" ham ut og det gjør skikkelig vondt! Men som nevnt så har jeg foreslått opp til flere ganger å ta en tur ut på egenhånd, men han vil alltid bli med. Selv etter at jeg har forsøkt å forklare ham mitt behov for stille/alenetid. Det er vanskelig for han å forstå, fordi han ikke kan relatere seg selv til dette i det hele tatt. Han syntes 24/7 sammen er helt topp 😆

Anonymkode: 5c407...3f4

[Gjest Kanino]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, nettopp det, jeg føler på at jeg indirekte har "kastet" ham ut og det gjør skikkelig vondt! Men som nevnt så har jeg foreslått opp til flere ganger å ta en tur ut på egenhånd, men han vil alltid bli med. Selv etter at jeg har forsøkt å forklare ham mitt behov for stille/alenetid. Det er vanskelig for han å forstå, fordi han ikke kan relatere seg selv til dette i det hele tatt. Han syntes 24/7 sammen er helt topp 😆

Anonymkode: 5c407...3f4

Huff jeg hadde blitt kvalt tror jeg 🙈

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, nettopp det, jeg føler på at jeg indirekte har "kastet" ham ut og det gjør skikkelig vondt! Men som nevnt så har jeg foreslått opp til flere ganger å ta en tur ut på egenhånd, men han vil alltid bli med. Selv etter at jeg har forsøkt å forklare ham mitt behov for stille/alenetid. Det er vanskelig for han å forstå, fordi han ikke kan relatere seg selv til dette i det hele tatt. Han syntes 24/7 sammen er helt topp 😆

Anonymkode: 5c407...3f4

Da tar du ham med på helsestasjonen og familievernkontoret, så kan andre fortelle ham på en nøytral måte at ulike personer har ulike behov, uten at det er noe galt med noen, og at personer som er mer introverte, eller som er veldig sensitive, trenger mer alenetid. De som er veldig ekstroverte henter gjerne energi når de er veldig sosiale, med introverte kan det være motsatt.

Selv er jeg ekstrovert, men også høysensitiv. Det gjør at jeg må finne en balanse mellom å få nok sosial omgang med andre, og også nok pauser til å hente meg inn. Jeg er nå også syk med noe som gir meg lite energi, og det gjør at jeg får ekstra behov for pauser/alenetid, selv om det krasjer med det å være ekstrovert. Heldigvis har jeg evne til å finne ro i eget selskap, og med egne hobbyer. Kanskje det er en løsning for mannen din, forresten - at han får en hobby han kan drive med?

Anonymkode: 95cb7...f7e

[Ulven]

Du er ikke en grusom kjæreste, men derimot har du en kjæreste med lite antenner for hva du trenger. Å be om å få litt egentid er overhodet ikke urimelig i et forhold, men å styrte ut på en slik måte som kjæresten din gjorde, er urimelig og veldig lite modent.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Vis han er veldig sosial så kan han vel besøke kompiser eller noe slikt og du får tid alene. Prat med ham å forklar hva du føler, det er nok ikke verre en det. 🙂

Anonymkode: ae594...1c7

Takk for svar, men jo; det er nok verre enn det 😆 Vi har generelt sett ett veldig åpent forhold når det kommer til å prate om følelser og behov. Som nevnt, har jeg forsøkt å fortelle ham dette, men akkurat når det kommer til "egentid" virker det som det er umulig for ham å forstå. Om han drar til kompiser, vil han helst at jeg blir med. Om jeg ønsker en time alene med en bok, er det for ham uforståelig. Men det er ikke i kommunikasjonen problemet ligger 😅

Anonymkode: 5c407...3f4

[AnonymBruker]

Du er ikke grusom. Jeg kaster ut både mannen min og meg selv når det er tid for egentid. Når man har PTSD, kan disse følelsene komme veldig brått på. Derfor er det viktig fremover å snakke med kjæresten din og sette egentid. ALLE har godt av egentid. Og du trenger det for å bli bedre også  

Anonymkode: 09f2d...72a

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for svar, men jo; det er nok verre enn det 😆 Vi har generelt sett ett veldig åpent forhold når det kommer til å prate om følelser og behov. Som nevnt, har jeg forsøkt å fortelle ham dette, men akkurat når det kommer til "egentid" virker det som det er umulig for ham å forstå. Om han drar til kompiser, vil han helst at jeg blir med. Om jeg ønsker en time alene med en bok, er det for ham uforståelig. Men det er ikke i kommunikasjonen problemet ligger 😅

Anonymkode: 5c407...3f4

Da må du bare sette en grense. 

Anonymkode: 09f2d...72a

[Andro]

Nei, du er ikke fryktelig for å si at du trenger alenetid og skjerming.
Det er fryktelig av ham å anklage deg for å avvise ham, bare fordi du vil ha litt tid for deg selv.
Noe sier meg at du har holdt ut og holdt kjeft for lenge uten å si noe, og at det nå kom litt uheldig ut.
Snakk om det når dere begge er rolige, og kan snakke sivilisert. Og for all del: Ikke trøst ham. Dine behov er like viktige som hans, og han er nødt til å skjønne at ditt behov for skjerming ikke har noe med ham å gjøre. Overstimulering gjør deg syk.

[AnonymBruker]

Lurer på om dere egentlig er en god match i det hele tatt? Jeg er som deg. En person som trenger mye egentid. Det er en av grunnene til at jeg er singel på femte året. Han jeg bodde med i nesten fire år, skjønte ikke dette. Og det var en kamp om å forsøke å få han til å forstå meg og min personlighet. Tenker at av og til så kan to ulike mennesker som ulike funke men da kreves det modenhet. Jeh følte meg kvalt. Og jeg vil ha en som er selvstendig, rolig og som er empatisk og lyttende, om jeg noen sinne skal inn i ett forhold igjen. Det der som du skriver gjorde st jeg fikk opp gamle minner. Er man kjærester eller kompiser? Asså, eller bestister. 

Anonymkode: 8e5b9...808

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Lurer på om dere egentlig er en god match i det hele tatt? Jeg er som deg. En person som trenger mye egentid. Det er en av grunnene til at jeg er singel på femte året. Han jeg bodde med i nesten fire år, skjønte ikke dette. Og det var en kamp om å forsøke å få han til å forstå meg og min personlighet. Tenker at av og til så kan to ulike mennesker som ulike funke men da kreves det modenhet. Jeh følte meg kvalt. Og jeg vil ha en som er selvstendig, rolig og som er empatisk og lyttende, om jeg noen sinne skal inn i ett forhold igjen. Det der som du skriver gjorde st jeg fikk opp gamle minner. Er man kjærester eller kompiser? Asså, eller bestister. 

Anonymkode: 8e5b9...808

Takk for svar. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, og jeg har for første gang, nå de siste 10 dagene, selv ærlig talt begynt å lure på om vi egentlig er en god match. Vi har det superfint sammen, både oss to, og sammen med familie/venner - forholdet vårt er i utgangspunktet og tilnærmet helt perfekt. MEN jeg orker ikke mer dersom jeg må håndtere kontinuerlig stimuli og "mas" fra det sekundet jeg våkner om morgenen, til det sekundet jeg sovner på kvelden 🙈 Jeg er kjempe forelsket i ham, jeg elsker ham over alt, men -HJELP 😂 Innimellom føler jeg at jeg må forholde meg til en 3-åring som holder det gående fra tidlig morgen til kveld 😆❤️

Anonymkode: 5c407...3f4