Føler livet noenganger «velger» veier for en, flere som føler det slik

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor denne tråden passet men tar sjansen på at dette er riktig kategori.

Jeg er 26 år nå og er ganske filosofisk av meg, og har følt lenge på at jeg ofte opplever at selvet livet har for mange «tilfeldigheter» at det kan være helt tilfeldig. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Har opplevd for mange ganger i livet at ting plutselig oppstår, situasjoner skjer, også innser jeg senere i tid at det var en ganske bra mening med det eller at det ga mening at det og det skjedde. Også føler jeg at hvis ikke det og det hadde skjedd, da hadde jeg ikke sittet her idag med den og den muligheten. Er vel den beste måten jeg kan forklare det på.

F eks opplevde jeg at jeg fikk flere avvisninger da jeg skulle leie leilighet her i byen. Jeg synes det var så merkelig at ingen ville ha meg som leietaker, da jeg er en god person, men har kanskje ikke den beste lønnen og jobben. Uansett, nå sitter jeg her, 1 år senere og fikk innvilget husbanklån hvor jeg nå sitter og har kjøpt min første leilighet. Jeg er veldig glad for det. Poenget mitt er bare at hadde ikke jeg fått alle de avvisningene ved å prøve å leie hos noen, så hadde jeg muligens ikke sittet med en egen leilighet idag. For jeg hadde nemlig planlagt å leie en gooood stund da jeg ikke har egenkapital. Men så fikk jeg tippset av en kollega å søke om lån i husbanken og det fikk jeg jammen innvilget utrolig nok. Hadde jeg valgt å leie hadde jeg ikke søkt om dette lånet nemlig.  Sånne ting som dette har skjedd ofte gjennom mitt voksne liv (selvom jeg er ung enda).

Føler at livet noenganger «velger» veier for meg. At hvis jeg prøver å kjempe og oppnå noe, da skjer det ikke. Men hvis jeg slapper av, godtar at situasjonen er slik den er, da går ting seg til etterhvert. Og ting faller liksom på plass, bare jeg gir det nok tid. Av og til oppstår situasjoner som igjen gir situasjoner som deretter gir mening hvis dere skjønner.

Er det flere som opplever livet slik? Ganske interessant emne å snakke om syns jeg. Noen som har samme erfaring eller andre erfaringer å dele?

 

Anonymkode: 190f4...8c9

[AnonymBruker]

Skulle være et spørsmålstegn på slutten av overskriften, men den kom ikke med.

Ts

Anonymkode: 190f4...8c9

[AnonymBruker]

Ja, jeg opplever det helt likt! For eksempel med bosted for meg også. Jeg skulle kjøpe leilighet en gang og jeg vant budrunde på en som var grei nok (hadde ikke så mye penger og måtte finne noe innen et halvt år pga det var husbanklån). Jeg var veldig glad og spent, men måtte vente ti dager pga forkjøpsrett. Ti minutt før fristen gikk ut kom noen med forkjøpsrett og snappa den opp foran nesa mi. Jeg ble ganske lei meg. Men et par dager etterpå dukka en usannsynlig fin leilighet opp som jeg fikk i stedet. Den var SÅ mye finere og jeg hadde jo aldri fått den om jeg fikk den første. 
 

Det er bare ett av mange eksempler. Men jeg tror nå mer og mer på at den beste veien til hva jeg ønsker meg ser litt annerledes ut enn jeg tror, og den bare skjer. Det jeg presser på for å få, får jeg ikke, i stedet kommer det noe bedre. Jeg tror det er en slags lekse bak disse erfaringene, og det er at jeg skal lære meg å stole på universet (eller kall det hva du vil), i stedet for å tro at jeg vet best hvordan ting burde gå. Mange sier dette om manifestering, at tanken om nøyaktig utfall skal man legge fra seg. Vi mennesker vet ikke best. 

Anonymkode: bae07...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Visste ikke helt hvor denne tråden passet men tar sjansen på at dette er riktig kategori.

Jeg er 26 år nå og er ganske filosofisk av meg, og har følt lenge på at jeg ofte opplever at selvet livet har for mange «tilfeldigheter» at det kan være helt tilfeldig. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Har opplevd for mange ganger i livet at ting plutselig oppstår, situasjoner skjer, også innser jeg senere i tid at det var en ganske bra mening med det eller at det ga mening at det og det skjedde. Også føler jeg at hvis ikke det og det hadde skjedd, da hadde jeg ikke sittet her idag med den og den muligheten. Er vel den beste måten jeg kan forklare det på.

F eks opplevde jeg at jeg fikk flere avvisninger da jeg skulle leie leilighet her i byen. Jeg synes det var så merkelig at ingen ville ha meg som leietaker, da jeg er en god person, men har kanskje ikke den beste lønnen og jobben. Uansett, nå sitter jeg her, 1 år senere og fikk innvilget husbanklån hvor jeg nå sitter og har kjøpt min første leilighet. Jeg er veldig glad for det. Poenget mitt er bare at hadde ikke jeg fått alle de avvisningene ved å prøve å leie hos noen, så hadde jeg muligens ikke sittet med en egen leilighet idag. For jeg hadde nemlig planlagt å leie en gooood stund da jeg ikke har egenkapital. Men så fikk jeg tippset av en kollega å søke om lån i husbanken og det fikk jeg jammen innvilget utrolig nok. Hadde jeg valgt å leie hadde jeg ikke søkt om dette lånet nemlig.  Sånne ting som dette har skjedd ofte gjennom mitt voksne liv (selvom jeg er ung enda).

Føler at livet noenganger «velger» veier for meg. At hvis jeg prøver å kjempe og oppnå noe, da skjer det ikke. Men hvis jeg slapper av, godtar at situasjonen er slik den er, da går ting seg til etterhvert. Og ting faller liksom på plass, bare jeg gir det nok tid. Av og til oppstår situasjoner som igjen gir situasjoner som deretter gir mening hvis dere skjønner.

Er det flere som opplever livet slik? Ganske interessant emne å snakke om syns jeg. Noen som har samme erfaring eller andre erfaringer å dele?

 

Anonymkode: 190f4...8c9

Har tenkt på dette selv; livet kunne ha tatt så uendelig mange retninger, men likevel er verden som den er - og de tilsynelatende bagatellene som skjer kan være langt viktigere enn man tror - har skrevet en del om dette på siden min, og for å sitere meg selv:

- - - - -

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

Det kan være lett å ta ting for gitt når den politiske situasjonen i vår del av verden føles trygg idag, men man må ikke glemme at det til syvende og sist bare var tilfeldigheter som gjorde at Hitler tapte krigen, eller at det ikke brøt ut full atomkrig i løpet av den kalde krigen mellom øst og vest, for eksempel som følge av det som skjedde i 1983. Man må heller ikke glemme at ethvert menneskes tilblivelse er en tilfeldighet - hadde foreldrene til Winston Churchill hatt sex uken etter fordi mamma Churchill hadde pådratt seg en lei forkjølelse som følge av et uforutsett møte med kona til slakteren, hadde resultatet kanskje blitt ei søt jente, Winston hadde aldri blitt født, og i 1940 ville England ha sluttet fred med Tyskland på betingelse av at de fikk beholde de okkuperte landene. Noe som i sin tur ville ha ført til at Norge den dag idag ville ha vært en del av det Storgermanske Rike, og hakekorsflaggene ville ha vaiet på Karl Johan. At det ikke endte slik, er i bunn og grunn ren og skjær flaks. Kanskje skyldes det et annet, like uforutsett møte med kona til bakeren, slik at mamma Churchill kunne ha sex med pappa Churchill tidsnok til at vesle Winston begynner å sprelle i magen hennes før han ni måneder senere ser dagens lys, og resten av historien kjenner vi. Alt sammen på grunn av et høyst uforutsett, tilfeldig møte med bakerens pratsomme kone.

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.

- - - - -

Nei, tilfeldigheter er ikke bare tilfeldigheter når man tenker godt etter.

- Brian

Anonymkode: 1af32...0ec

[AnonymBruker]

Nei, jeg kan ikke si at har så mye erfaring med det. Jeg har slappet mye av og gjør det fortsatt. Fortsatt har det ikke skjedd noe som jeg har oppnådd. 

Tror det å baserer seg å litt på flaks og karma. Du er nødt til å ha god karma, skal en basere seg på tilfeldighetene og bare kunne flyte rundt.

Anonymkode: 93e71...c7b