Jeg elsker samboeren min over alt, men føler ett sterkt behov for mer alenetid - er dette innafor eller er jeg en fæl person?

[AnonymBruker]

Vi har vært samboere i 2 år og bor i en veldig liten leilighet med regelrett ingen rom for privatliv. Noe vi i utgangspunktet syntes er helt fint. Vi er "oppå hverandre" 24/7 og trives selvsagt i hverandres selskap. Meen ... Vi har noe ulike personligheter; jeg er en "stille person" som ogsa trives godt i eget selskap. Han er en litt mer pratsom person som helst holder munnen gående kontinuerlig 😅 jeg kunne gjerne tenke meg at vi bare kan være hjemme sammen, men samtidig hver for oss noen ganger. Hvor jeg f.eks kan sitte ett par timer og lese en bok, bake brød, gå en kveldstur, ect, uten at vi behøver å ha en konstant dialog. Men min kjære blir lett såret/fornærmet dersom jeg sitter meg for å lese, eller ønsker å gå en tur alene, ect. når han er hjemme. Og jeg må understreke at foruten de 8 timene man er på jobb, sa gjør vi absolutt hver minste lille ting sammen (!)

Og det er jo ikke slik at jeg ikke ønsker hans nærvær, men jeg er bare skrudd sammen slik at jeg har behov pauser i form av egentid noen ganger, slik har jeg vært helt siden jeg var barn. Men nå, sitter jeg altså her og føler meg fryktelig ussel, fordi jeg må fortelle ham at jeg har behov for å være litt mer alene. (Men gjerne alene, likevel sammen) Jeg har pratet med ham om dette tidligere, men det virker som om det er vanskelig for ham å forstå. Og jeg vil ikke såre ham; jeg skjønner jo det at dersom kjæresten din forteller deg at hun trenger litt mer distanse, så kan det lett tolkes feil. Men huff, og hjelp - jeg behøver bare ett par timer egentid noen dager, for å ikke bli fullstendig potetmos i hodet. Er dette greit eller ikke i ett parforhold? Akkurat nå føler jeg meg som verdens værste kjæreste. Hva ville dere gjort? Hvordan legge deg fram for ham? 

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og jeg må understreke at foruten de 8 timene man er på jobb, sa gjør vi absolutt hver minste lille ting sammen (!)

Da hadde jeg faktisk skrumpet inn og dødd hvis jeg var deg.. det er veldig veldig.. veldig lite egentid? For å si det sånn.

Du må bare sette ned foten og si " det at jeg trenger tid helt med meg selv betyr ikke at jeg trenger tid uten deg, noen ganger må jeg bare kjenne på meg selv litt" eller noe sånt. 

Anonymkode: 77b96...e2e

[Ravnate]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da hadde jeg faktisk skrumpet inn og dødd hvis jeg var deg.. det er veldig veldig.. veldig lite egentid? For å si det sånn.

Du må bare sette ned foten og si " det at jeg trenger tid helt med meg selv betyr ikke at jeg trenger tid uten deg, noen ganger må jeg bare kjenne på meg selv litt" eller noe sånt. 

Anonymkode: 77b96...e2e

Hehe, takk for forståelse - du satt ord på akkurat hva jeg kjenner på; føler jeg regelrett "skrumper litt inn" når jeg ikke får den tiden jeg behøver for meg selv. Hodet mitt trenger rett og slett bare en "restart" noen timer, uten å være i dialog med andre. 

[AnonymBruker]

Dette er viktig å snakke om.

For vi har ulike grenser, men behovet for alenetid er veldig reelt og så viktig å ta hensyn til. Og det handler jo ikke om han, men om deg 

Og kanskje vil han ikke forstå, men du må likevel si det. Og gjennomføre det. Fordi det er viktig for deg.

Jeg tror også det er godt for ett forhold å få litt pauser fra hverandre. Uansett hvor høyt man elsker den andre, så trenger man å bare kunne gjør litt som man selv vil 

Anonymkode: 82152...a9d

[Anonym2007]

Jeg ville forklart han det akkurat som du beskriver her. At det ikke har noe med han/forholdet å gjøre, men at du trenger litt alene og «stille» tid for deg selv i blant. Dere kan jo også være i samme rom uten å snakke så mye. Dere har tydelig forskjellige behov og det er viktig at du får gehør for dine også. Så kan du heller evt foreslå at dere finner på noe koselig sammen etterpå😊 

[solsolsol]

Jeg er som deg, og mannen min som mannen din. Du må bare forklare at det er sånn du er, at det ikke har noe med ham å gjøre. Jeg har også måtte lære meg å ikke bli sur på mannen når jeg feks prøver å ta med alle ungene på lekeland eller noe i helga så mannen skal få alenetid hjemme, også skal han plutselig være med. Liksom, hæ! Men han vil jo ikke ha alenetid, han liker å være sammen med oss *hele* tiden 😆

[Laraa]

Han respekterer egentlig ikke grensene dine.  Jeg hadde blitt gal om jeg skulle tilbrakt hver ledige stund med samboeren min.  Hvis han ikke forstår det,  bør du kanskje tenke på om dere egentlig er kompatibel 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er viktig å snakke om.

For vi har ulike grenser, men behovet for alenetid er veldig reelt og så viktig å ta hensyn til. Og det handler jo ikke om han, men om deg 

Og kanskje vil han ikke forstå, men du må likevel si det. Og gjennomføre det. Fordi det er viktig for deg.

Jeg tror også det er godt for ett forhold å få litt pauser fra hverandre. Uansett hvor høyt man elsker den andre, så trenger man å bare kunne gjør litt som man selv vil 

Anonymkode: 82152...a9d

Takk for svar. Som nevnt har jeg forsøkt å prate med ham om dette tidligere. Jeg tror ikke helt han forstår begrepet "egentid" i det hele tatt 🤣 Jeg tror også at når man er litt "borte fra hverandre" noen ganger - så kjenner man hvor mye man setter pris på personen, og dermed styrker forholdet. Det er min oppfatning, men tydeligvis ikke hans. Han mener maks tid sammen, er det beste 😅

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

solsolsol skrev (5 minutter siden):

Jeg er som deg, og mannen min som mannen din. Du må bare forklare at det er sånn du er, at det ikke har noe med ham å gjøre. Jeg har også måtte lære meg å ikke bli sur på mannen når jeg feks prøver å ta med alle ungene på lekeland eller noe i helga så mannen skal få alenetid hjemme, også skal han plutselig være med. Liksom, hæ! Men han vil jo ikke ha alenetid, han liker å være sammen med oss *hele* tiden 😆

Hehehe, ja ikke sant, takk for forståelse Dette er jo bare en mann som ønsker å tilbringe mest mulig (ALLTID) sammen med deg - så dermed føles det temmelig usselt å komme med slike behov om å være alene, når man egentlig bare burde være takknemlig.

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar. Som nevnt har jeg forsøkt å prate med ham om dette tidligere. Jeg tror ikke helt han forstår begrepet "egentid" i det hele tatt 🤣 Jeg tror også at når man er litt "borte fra hverandre" noen ganger - så kjenner man hvor mye man setter pris på personen, og dermed styrker forholdet. Det er min oppfatning, men tydeligvis ikke hans. Han mener maks tid sammen, er det beste 😅

Anonymkode: a5cd3...9e0

Kan du ikke bare si "nå skal jeg treffe Kari, vi skal se film, hade elsker deg!" Så tar du deg en deilig gåtur alene eller gjør noe alene ute? Men jeg skjønner du vil ha tid å slappe av hjemme og. Litt sånn omvendt utroskap nesten, du bruker tiden med deg selv bsre haha

Anonymkode: 77b96...e2e

[Eloise12345]

Jeg mener at det er sunt med alenetid. Jeg får heldigvis mye alenetid. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten det. Å ha alenetid betyr at man gjerne har det ekstra fint når man først er sammen. Si til han at du er en person som trenger litt alenetid for å samle deg litt. 

[Duff]

Jeg trenger også mye alenetid, jeg blir sur og gretten når jeg er sliten. Heldigvis jobber min mye kveld og natt men akkurat nå er han sykmeldt pga en operasjon og jeg holder på å gå på veggene. For min del er det stilletid som er viktig, å gå ut og være sosial gjør bare alt verre. Definer hva du trenger og minn han på det igjen og igjen.

Endret 10. november 2023 av Duff

[Trolltunge]

Samme utfordring her. Jeg er trives stort sett godt med vårt tette samliv, men har likevel sterkt behov for alenetid innimellom. Min mann har absolutt ingen behov for alenetid, og synes også det er veldig kjedelig om jeg leser en bok eller sitter med mobilen for å koble av litt. Jeg trenger også at vi er helt fra hverandre innimellom. 

Er noe vi har løpende dialog om, fordi det er nødvendig. Heldigvis respekterer han det når jeg sier fra, og nekter meg aldri å dra noen steder. Forstår at jeg er annerledes enn ham skrudd sammen slik, og at det ikke betyr noe negativt for hva jeg føler for ham. Dialogen blir likevel aldri ferdig, for han tenker ikke over dette og må stadig ha beskjed på ny om at jeg trenger luft. Når han en sjelden gang drar på noe alene, og jeg tenker "Alenetid! Herlig!" så fortere han seg fremdeles hjem for at jeg "ikke skal kjede meg". Som om det noen gang har skjedd. 😆 Så det er derfor fremdeles nødvendig å si "Nå tenker du ikke på meg, for jeg koser meg alene. Bare bruk god tid du, for det synes jeg er fint." 

Det går ikke inn, men at vi kan snakke åpent om det hjelper iallefall litt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kan du ikke bare si "nå skal jeg treffe Kari, vi skal se film, hade elsker deg!" Så tar du deg en deilig gåtur alene eller gjør noe alene ute? Men jeg skjønner du vil ha tid å slappe av hjemme og. Litt sånn omvendt utroskap nesten, du bruker tiden med deg selv bsre haha

Anonymkode: 77b96...e2e

Hehe, jo det kunne jeg jo ha gjort - men da ville det blitt løgn. Noe som selvsagt ikke er greit 🤣 

Anonymkode: a5cd3...9e0

[PM75]

Samme utfordring her! Mannen min får energi av å være sammen med folk døgnet rundt, mens jeg trenger alenetid. Det tok litt tid før han forsto at mitt behov for alenetid ikke hadde noe med han å gjøre, men at jeg er skrudd sammen slik. Hvis vi ikke hadde kommet frem til en felles forståelse, så tror jeg faktisk vi ikke hadde vært sammen. Jeg elsker han, men jeg hadde blitt uutholdelig å bo med hvis jeg ikke fikk alenetiden min.

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (11 minutter siden):

Samme utfordring her. Jeg er trives stort sett godt med vårt tette samliv, men har likevel sterkt behov for alenetid innimellom. Min mann har absolutt ingen behov for alenetid, og synes også det er veldig kjedelig om jeg leser en bok eller sitter med mobilen for å koble av litt. Jeg trenger også at vi er helt fra hverandre innimellom. 

Er noe vi har løpende dialog om, fordi det er nødvendig. Heldigvis respekterer han det når jeg sier fra, og nekter meg aldri å dra noen steder. Forstår at jeg er annerledes enn ham skrudd sammen slik, og at det ikke betyr noe negativt for hva jeg føler for ham. Dialogen blir likevel aldri ferdig, for han tenker ikke over dette og må stadig ha beskjed på ny om at jeg trenger luft. Når han en sjelden gang drar på noe alene, og jeg tenker "Alenetid! Herlig!" så fortere han seg fremdeles hjem for at jeg "ikke skal kjede meg". Som om det noen gang har skjedd. 😆 Så det er derfor fremdeles nødvendig å si "Nå tenker du ikke på meg, for jeg koser meg alene. Bare bruk god tid du, for det synes jeg er fint." 

Det går ikke inn, men at vi kan snakke åpent om det hjelper iallefall litt. 

Hehehe, Takk for svar - det virker som at vi er i samme båt 🤣 Godt å høre at jeg ikke er alene. Vi har det samme her; han tynges av dårlig samvittighet dersom han en sjelden gang går ut med en kompis, uten meg. Og skynder seg alltid hjem igjen. Mens jeg bare; BLI ute så lenge du vil 😅 Noe som tyder på at han tenker at jeg relaterer meg til ham på samme måte som han relaterer seg til meg. Men ulike personligheter, ulike perspektiver - fremdeles samme kjærlighet Det går heller ikke inn her, snakket eller usnakket, får vel bare finne en måte å leve med det

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

PM75 skrev (5 minutter siden):

Samme utfordring her! Mannen min får energi av å være sammen med folk døgnet rundt, mens jeg trenger alenetid. Det tok litt tid før han forsto at mitt behov for alenetid ikke hadde noe med han å gjøre, men at jeg er skrudd sammen slik. Hvis vi ikke hadde kommet frem til en felles forståelse, så tror jeg faktisk vi ikke hadde vært sammen. Jeg elsker han, men jeg hadde blitt uutholdelig å bo med hvis jeg ikke fikk alenetiden min.

Takk. Ja jeg føler det er viktig, ikke bare for meg, men for oss, fordi dersom jeg ikke får min egentid kan jeg forvandles om til en ikke fullt så hyggelig person 😅 Det er som at "alenetiden" tvinges på meg enten jeg vil eller ikke - og hjernen min går fullstendig i stopp om jeg ikke gir den en pause 🙈

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (28 minutter siden):

Samme utfordring her. Jeg er trives stort sett godt med vårt tette samliv, men har likevel sterkt behov for alenetid innimellom. Min mann har absolutt ingen behov for alenetid, og synes også det er veldig kjedelig om jeg leser en bok eller sitter med mobilen for å koble av litt. Jeg trenger også at vi er helt fra hverandre innimellom. 

Er noe vi har løpende dialog om, fordi det er nødvendig. Heldigvis respekterer han det når jeg sier fra, og nekter meg aldri å dra noen steder. Forstår at jeg er annerledes enn ham skrudd sammen slik, og at det ikke betyr noe negativt for hva jeg føler for ham. Dialogen blir likevel aldri ferdig, for han tenker ikke over dette og må stadig ha beskjed på ny om at jeg trenger luft. Når han en sjelden gang drar på noe alene, og jeg tenker "Alenetid! Herlig!" så fortere han seg fremdeles hjem for at jeg "ikke skal kjede meg". Som om det noen gang har skjedd. 😆 Så det er derfor fremdeles nødvendig å si "Nå tenker du ikke på meg, for jeg koser meg alene. Bare bruk god tid du, for det synes jeg er fint." 

Det går ikke inn, men at vi kan snakke åpent om det hjelper iallefall litt. 

 

PM75 skrev (14 minutter siden):

Samme utfordring her! Mannen min får energi av å være sammen med folk døgnet rundt, mens jeg trenger alenetid. Det tok litt tid før han forsto at mitt behov for alenetid ikke hadde noe med han å gjøre, men at jeg er skrudd sammen slik. Hvis vi ikke hadde kommet frem til en felles forståelse, så tror jeg faktisk vi ikke hadde vært sammen. Jeg elsker han, men jeg hadde blitt uutholdelig å bo med hvis jeg ikke fikk alenetiden min.

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hehehe, Takk for svar - det virker som at vi er i samme båt 🤣 Godt å høre at jeg ikke er alene. Vi har det samme her; han tynges av dårlig samvittighet dersom han en sjelden gang går ut med en kompis, uten meg. Og skynder seg alltid hjem igjen. Mens jeg bare; BLI ute så lenge du vil 😅 Noe som tyder på at han tenker at jeg relaterer meg til ham på samme måte som han relaterer seg til meg. Men ulike personligheter, ulike perspektiver - fremdeles samme kjærlighet Det går heller ikke inn her, snakket eller usnakket, får vel bare finne en måte å leve med det

Anonymkode: a5cd3...9e0

Synd ikke dere er naboer, mennene deres kunne blitt venner så dere fikk en avlastning nå og da, jeg tenker de hadde funnet tonen 😅

Anonymkode: 77b96...e2e

[AnonymBruker]

Laraa skrev (39 minutter siden):

Han respekterer egentlig ikke grensene dine.  Jeg hadde blitt gal om jeg skulle tilbrakt hver ledige stund med samboeren min.  Hvis han ikke forstår det,  bør du kanskje tenke på om dere egentlig er kompatibel 

Takk for svar. Vi er kompatibel, så absolutt, vi har bare litt ulike personligheter. Jeg tror ikke det handler om at han ikke respekterer grensene mine, jeg tror han bare ikke helt forstår. Når man har en sterkt personlighetstype kan det være vanskelig å forstå andres. Men ja, jeg kom til ett punkt nå, hvor jeg ble fullstendig rådvill - vet ikke hvordan jeg skal tilnærme ham ift dette. Men at vi ikke er kompatibel, er aldri ett spørsmål, for det er vi. Dog, jeg forstår poenget ditt; men hvilke forhold er egentlig perfekt? Vi har alle forhold som bør jobbes med, så lenge kjærligheten er der, kan det jobbes. 

Anonymkode: a5cd3...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

 

Synd ikke dere er naboer, mennene deres kunne blitt venner så dere fikk en avlastning nå og da, jeg tenker de hadde funnet tonen 😅

Anonymkode: 77b96...e2e

Hahaha, det ville vært luksus, kanskje vi skal vurdere flytting 🤣

Anonymkode: a5cd3...9e0