Forholdet til stesønn en stor belastning

[AnonymBruker]

Jeg er gift. Min mann og jeg har ett felles barn, og han har en sønn fra et tidligere forhold.  Sønnen er 16 år og bor annenhver uke hos oss. Han var 2 da min mann og jeg møttes og ble et par, så vi har jo vært en familie nesten hele livet hans. 

Problemet er at stesønn og jeg er så forskjellige som overhodet går an. Vi har ingen felles interesser og han har holdninger om andre mennesker som jeg synes er helt ufyselige. Jeg opplever at han ikke er interessert i noe annet enn det som foregår med ham selv, han vet svært lite om noen i familien og engasjerer seg ikke i noe hjemme. Han møter ikke opp i familieselskaper, han snakker nesten ikke med oss og når han kommuniserer med småsøsken så er det stort sett for å være nedlatende og frekk. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Allerede da han var 5-6 år kom han med uttalelser om andre mennesker som jeg syntes var hårreisende. Aner ikke hvor det kommer fra, for ingen i nærmeste krets har slike holdninger, tvert imot. Han har alltid blitt korrigert og vi harcsnakket med ham for at han skulle få mer kunnskap og dermed kanskje forstå mer. Han har fått oppmerksomhet og oppmuntring til positive handlinger og fått masse ros når han har bidratt eller gjort noe fint. Dessverre er han ukritisk til kilder og tror det meste han ser på nett.

Tidligere tolket jeg oppførselen hans som at han var usikker og prøvde å hevde seg selv, men de siste årene har jeg blitt oppriktig bekymret for at han faktisk anser seg selv som bedre og viktigere enn andre. Har lest meg opp på narsissisme og mye stemmer. Han er jo tenåring,  så har tenkt at det kanskje skulle bli bedre etterhvert, men opplever det motsatte. Mannen min mener jeg overdriver og korrigerer meg ift at alle må få ha meninger og at man må ta uttalelser med en klype salt, men jeg vet at det er jeg som får høre de verste utsagnene og at mannen min kanskje ikke ser det store bildet. Han unnskylder mye fordi gutten er sønnen hans, tenker jeg.

For meg er det helt uaktuelt at datteren vår skal høre på all negativiteten og nedlatenheten til broren, for ikke å snakke om rasismen og latteliggjøringen av mennesker som er forskjellig fra ham. Slike holdninger er det verste jeg vet.  Nå har det blitt så ille at jeg gruer meg til han kommer hver uke og bare ser fram til han flytter ut når han blir større. Jeg ønsker jo ikke å ha det slik og vil jo være den voksne som kan veilede og bidra til å forme i positiv retning, men når jeg snakker med stesønn så avbryter han, kaller meg ting og går sin vei. 

Dette innlegget er egentlig ikke et spm om råd, men jeg kan ikke snakke med noen om dette og må få det ut en plass, for jeg går rundt med klump i magen hjemme og det sliter meg ut.

Anonymkode: 015a3...718

[ESFP]

Tiden for å forme ham til å bli den personen du ønsker er dessverre forbi, så det må du bare gi opp. Da må du heller bruke energien din på å forsøke å se hans positive sider. Ikke stress med å finne en diagnose som passer heller, han er ikke voksen. Kan det være han liker ekstra godt å komme med disse uttalelsene til deg fordi han ser at du reagerer på dem? 

Hvordan han snakker til deg og andre, må gjøres noe med. 

[lillevill]

Ofte lærer andre oss hvordan vi ikke vil være. Din datter tar Kansje lærdom i det og helt sikkert mye læring i hvordan du svarer han. 

[AnonymBruker]

Ja jeg er enig med dere begge,takk for kommentarene🌸 Jeg føler meg trygg på at datteren min har helt andre holdninger. Det er jo aller mest for henne jeg aldri lar det forbigå hvis han er ufin i hennes nærvær. Jeg ser i henne at hun vokser opp til å bli en sterk kvinne som ikke aksepterer fordommer mot andre mennesker og "tar kampen" for seg selv og på andres vegne når det kreves..så tenker det må være det eneste positive med situasjonen. 

Anonymkode: 015a3...718

[AnonymBruker]

Virker som han strever psykisk. Mulig personlighetsforstyrrelse Cluster B. 

Anonymkode: f4b4e...7d2

[AnonymBruker]

Han formes fremdeles. Hjernen er under utvikling og modning til de er 25. Mange tenåringer er veldig selvopptatte, det er ikke unormalt. Men et fokus på hans negative sider, vil gjøre ditt syn på ham verre. Tenåringer er ofte " uspiselige", det begynner å bedre seg i 18 års alder. Du kan uansett ikke gjøre annet enn å vise ham bedre holdninger, og håpe han etterhvert lærer. Han er faktisk en del av familien som du ikke bare kan stenge ute. Som 16 åring er han på mange måter fremdeles et barn.

Anonymkode: 8e512...7af

[Gjest Piinki]

Hva slags holdninger har han? Og sitter han mye alene på internett? 

[AnonymBruker]

Ja jeg er helt enig, og har i alle år vært positiv og støttende, interessert  og oppmuntrende. Mitt frustrerte innlegg er IKKE enstydende med at jeg stenger ham ute, det er vel heller det motsatte jeg prøver på. Takk for svar🌸

Anonymkode: 015a3...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han formes fremdeles. Hjernen er under utvikling og modning til de er 25. Mange tenåringer er veldig selvopptatte, det er ikke unormalt. Men et fokus på hans negative sider, vil gjøre ditt syn på ham verre. Tenåringer er ofte " uspiselige", det begynner å bedre seg i 18 års alder. Du kan uansett ikke gjøre annet enn å vise ham bedre holdninger, og håpe han etterhvert lærer. Han er faktisk en del av familien som du ikke bare kan stenge ute. Som 16 åring er han på mange måter fremdeles et barn.

Anonymkode: 8e512...7af

Man håper jo alltid på det, men dette er dessverre ikke alltid tilfellet. Mennesker med asosiale forstyrrelser blir bare verre med alderen. Som mor til et slikt barn (og to med normal utvikling og empati) var det i 16-18 årsalderen vi ikke lenger kunne unnskylde og håpe på at dette kun var umodenhet, men måtte ta innover oss at barnet hadde og stadig utviklet en farlig personlighet. 

Det er en fin og kjærlig ting det at man håper og er ganske blind, for slikt skal man jo aldri gå ut fra, men det er heller ikke nødvendigvis lurt å være fullstendig naiv og forhold til at ikke alt kan forklares og unnskyldes med å være barn eller tenåring. Jeg skulle ønske vi hadde forstått tidligere. Fra barn er 16 år er de helsemessige myndige. 

Anonymkode: 9b202...68b

[AnonymBruker]

Piinki: han er generelt nedlatende til folk, kommenterer utseende, intelligens, funksjonsevne, hudfarge, religion. Snakker slik til vennene sine også, og har skjønt at det er en sjargong de har seg imellom. Han sitter ikke mye alene på nett, bare går rundt konstant med tlf i handa og ser på tik tok og YouTube o.l. Jeg er ikke bekymret for at han er en ensom ekstremist på gutterommet, heldigvis.

Anonymkode: 015a3...718

[AnonymBruker]

Altså jeg sliter av og til med å like min nydelig datter på 15 år. Hun er også veldig selvopptatt. Det er rimelig vanlig i den alderen. 

Han høres jo vitterlig ut som noen av gutta min datter beskriver i klassen sin så regner med at du har en helt normal stesønn som nok er som ungdom flest. Selv om mange også kan være mye mer empatiske. Det er jo veldig varierende. 

At dette er en sjargong han har med venner og som er normalt i vennegjengen kan også tale for at det ikke er noe i veien med han. Du har sikkert prøvd å korrigere han. Jeg ville nok sagt i fra om de aller verste utsagnene og selv om han muligens ikke er så lydhør så er det lov å håpe på at han får det med seg og korrigerer seg mer selv når han modnes. 

Jeg tror de aller fleste vokser slikt av seg og at han etter hvert vil dempe dette. Å tenke at han er narsissist i denne alderen tror jeg blir veldig søkt og negativt. Det ville jeg unngått om jeg var deg. 

 

 

 

Anonymkode: 3b932...0af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Virker som han strever psykisk. Mulig personlighetsforstyrrelse Cluster B. 

Anonymkode: f4b4e...7d2

Kan du fortelle oss hvilken utdannelser du har til å fjerndiagnotisere noen via 3. parts forklaringer over web? Dette virker som en veldig bra egenskap å ha, og vil kunne redusere mye av køene vi har innen psykisk helse.

🙄

Anonymkode: 9054d...ee4

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Var veldig godt å få delt tankene og få så mange konstruktive tilbakemeldinger🌸 

Helt enig i at man ikke skal diagnostisere uten videre, og det er helt sikkert, og forhåpentligvis, bare umodenhet og tenåringsnykker. Krysser fingrene for at det går bedre med tiden, så må man bare i mellomtiden bite tennene sammen og gjøre så godt man kan!

Anonymkode: 015a3...718

[AnonymBruker]

Guttungen her var likedan. En prøvelse i noen år. Mange ganger tenkte jeg at det kan aldri gå bra. Nå er han nesten 20, mye har snudd det siste halve året. Han er ikke akkurat en engel, men absolutt på vei til å bli en flott ung mann. Han har sagt han er takknemlig for at vi orket de årene, han ser det faktisk selv nå. 

Anonymkode: 8e512...7af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Kan du fortelle oss hvilken utdannelser du har til å fjerndiagnotisere noen via 3. parts forklaringer over web? Dette virker som en veldig bra egenskap å ha, og vil kunne redusere mye av køene vi har innen psykisk helse.

🙄

Anonymkode: 9054d...ee4

Jeg påpeker at det kan være EN MULIGHET, ja, mtp at det oppstod i tidlig barneår. Har ikke diagnostisert noen, men hvis du blir fornærmet over at man forsøker å tenke ulike grunner til vanskelig oppførsel, så vær så god.

Anonymkode: f4b4e...7d2

[Fountaine]

Det sies jo at tenåringer har hjernen til en psykopat.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk for alle svar! Var veldig godt å få delt tankene og få så mange konstruktive tilbakemeldinger🌸 

Helt enig i at man ikke skal diagnostisere uten videre, og det er helt sikkert, og forhåpentligvis, bare umodenhet og tenåringsnykker. Krysser fingrene for at det går bedre med tiden, så må man bare i mellomtiden bite tennene sammen og gjøre så godt man kan!

Anonymkode: 015a3...718

Vet du hvordan han er hjemme hos moren?

Hvis det ble oppfattet som at det var/er problemer med ham, ville det ikke vært naturlig at foreldrene snakket sammen om dette? Bare tenker at om han har fått for seg at du ikke liker ham, så kan trass osv. gjøre seg gjeldende i den alderen han er i. Så handler mye om å være kul og dominerende, selv om det ikke er sikkert at han føler seg sånn innvendig. Kanskje han føler seg mer som en gjest hos deg og dine barn, ditt hjem, og du har vanskelig for å skjule hvordan du ser på ham.

Uansett, det vil ikke gå mange årene før han drar for å utdanne seg videre, eller får seg jobb, og dere får ham bare på besøk av og til. Tror jeg bare ville holdt en lav profil, han er ikke ditt barn, han har to foreldre som bør ta tak om det er problemer av noe slag. Vet ikke hvordan han snakker til deg, men jeg ville vært direkte om det er frekk oppførsel, og sagt rett frem at jeg ikke ville snakke med ham før han ba om unnskyldning og skjerpet seg. Du skal ikke godta hva som helst.

Anonymkode: cabe7...713