Ustabil kjæreste med mye fortid, omtrent suicidal.

[AnonymBruker]

Har lest veldig mye her inne, og funnet en del interessante tråder om temaet, men vil allikevel dele litt, i håp om å kunne få det litt lettere selv på sikt. Litt er også for å "få det ned" og kanskje få hjelp til å sortere tankene litt. Ønsker på ingen måte å verken være "offer" eller henge ut samboeren min, men situasjonen vår begynner å bli fryktelig tung på grunn av hans sinnstemning, og jeg er såpass i kjelleren selv, at jeg skulle gjerne hjulpet oss begge om jeg kunne, helst uten å forlate ham, men nå ser jeg ikke lenger et alternativ. 

Vi har vært sammen et par år. Han er en tdligere venn av min avdøde samboer, noe som jeg i utgangspunktet var veldig letta over, fordi det allerede hadde tatt meg nesten 10 år å "føle" noe igjen, (vi er begge i 30-årene, ingen barn) og fordi jeg følte jeg slapp å "forklare" at jeg har en eks som ikke er det av selvvalgte årsaker, noe jeg har hatt litt vanskeligheter med i den eventuelle datingverdenen. Fremsto hele tiden både mens vi var venner, og i starten av forholdet som verdens snilleste og mest ydmyke sjel, og selv om jeg i utgangspunktet fant det usannsynlig å bli forelska i en "sånn" så ble det helt fantastisk fint. 

Men jeg var muligens litt blind, har innsett i ettertid at kommunikasjonen bare var optimal på "stabile dager" og det tok ikke lang tid før jeg begynte å få litt vondt i magen av å ikke forstå. 

Han fortalte meg på et tidlig stadie at dette var alt for ham, og at han aldri hadde hatt kjemi eller fungert med andre relasjoner på noe vis før. Kort fortalt så er tidslinja veldig ustabil, mye flytting, krangel på arbeidsplasser, arbeidsledighet, rus, og psykiatri som følge av alvorlige depresjoner på forskjellige tidspunkt i livet. Ikke at jeg har selvtillitt til å tro at jeg skulle vært "the one and only", men jeg følte at han ihvertfall var gira på å kommunisere om det. Og jeg tror nok oppriktig at han har prøvd, og at han ikke er ond. Men handlingene blir jo det, allikevel...

Det siste halve året har det dukket opp ekstremt mye, og humøret har ikke vært til å leve med. Han begynte i terapi og har overbevist seg selv om at jeg ikke bryr meg, omtaler terapeuten som "fittetryne" og jeg må ærlig innrømme at litt rasjonelt sett så er han veldig barnslig. Uansett, det jeg har sett av skjemaer jeg skal fylle ut som pårørende, så ligner det veldig på at det både ligger adhd og store avvik i personlighetsforstyrrelser der. Som han selv sier vil en diagnose bare forklare hvor ubrukelig han er, og ved siden av utsagt som "legge meg foran bussen" osv, så skjønner jeg jo at han sliter mer enn normalt. Skal sies at oppveksten er preget av rusbruk helt fra og med 13 års alder, familiære traumer, og turbulente jobbforhold. Mye vold og episoder ute på byen, brent mange broer. Jeg skjønner jo at det ligger noe til grunn her, eller at han trolig er ekstra disponert for noe, men det er allikevel veldig vondt å leve med. Han reiser veldig mye i forbindelse med jobb, men har skiftet arbeidsplass 9 ganger på 4 år, og forrige reise hadde han drukket i de 23 dagene. Jeg føler de siste månedene har blitt en sirkel som faktisk ikke tar slutt denne gangen. Uansett hva jeg sier eller gjør så blir han sinna, og veksler mellom å skulle hive meg ut, til å gråte. Årene har jo jevnt over vært kaotiske sånn sett, det har bare tatt meg så lang tid å skjønne hva som skjer. Og nå når jeg har lest mer, og sett hvor dypt det ligger så skjønner jeg til tross hvor sliten jeg er, og ikke minst glad i ham, at det trolig ikke blir bedring på isåfall ekstremt lang tid. Og han lar seg ikke hjelpe. 

Jeg skriver vell egentlig bare for å uttrykke meg et sted, og i håp om at det finnes andre der ute som har levd i lignende situasjoner, og kanskje kan fortelle hvordan det har gått. (jeg tåler de ærlige svarene altså, er de jeg er ute etter) For jeg innser jo helt ærlig at det sannsynligvis ikke går så bra, ikke for oss, å hovedsakelig ikke for ham. Men jeg sliter så fælt selv også, å uansett hvor stygg han er, så kommer jeg ikke til å kunne leve med at han eventuelt skader seg, verken før eller etter jeg går fra han. Skal også sies at han er veldig god på å trekke seg vekk, og kun være sosial et par ganger i året når alt er i balanse, og da er han somsagt den rolige og oppriktig snille mannen jeg ble glad i. Så å forklare noen vi kjenner om hvordan jeg har det, føles helt umulig. Og jeg føler meg faktisk litt dum av den grunn også, som er så i kjelleren nå.

Jeg vil ikke diagnostisere noen, og så det er sagt så vil jeg bare forklare hvordan JEG opplever det, det kommer jo sannsynligvis til å være diagnoser inni bildet til syvende å sist uansett. Det er det at jeg vil gå fra ham, og utsiktene hans jeg er redd for, vel så mye som mine. Setter som sagt pris på om noen kunne delt utfallet av tilsvarende historier her, for min del har det alltid hjulpet å lese/dele ting, uansett hvor forferdelig "sannheten" kan være 

Anonymkode: eabbe...180

[lillevill]

Bare ikke få barn med han da vær så snill. Og så styrer vi alle hvem vi vil leve med. Ingen er lenket sammen. Du er fri som fuglen. Vet ikke hva mer jeg skal si til deg, Kansje at damer som godtar slike menn er laget av noe helt spesielt eller så mangler de noe inni seg som gjør at de vil ha det sånn. Vet ikke.. 

Har datet et par med store sår og har greid å snu dem mot litt sunnere veier men det er faktisk ikke vår jobb å fikse noen som helst. Vår eneste jobb er å passe på at vi selv har det bra. 

Endret 24. oktober 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på om du vil deg selv så vondt, med å være i dette forholdet. Du vil bli ødelagt psykisk selv også, dette er jo en mann som sliter enormt. Han burde ikke være i noen forhold så lenge han er slik. Du kan heller ikke redde han. Du må redde deg selv, OG GÅ.

Anonymkode: 95eaf...1c9

[Gjest Inverto]

lillevill skrev (9 minutter siden):

Vår eneste jobb er å passe på at vi selv har det bra. 

Da burde du være singel spør du meg.
Det er selvsagt ikke partners jobb å være psykolog.
Men i et forhold så er ikke den eneste jobben din å tenke på seg selv, nei.
Et forhold er et samarbeid i godt og vondt.
Man skal forsøke så godt en kan å hjelpe partner emosjonelt
og oppfordre til positiv endring i livet. Om du bare vil tenke på deg selv, så er singelivet den riktige veien.
Men man skal aldri inngå et forhold med noen om man er fullt klar over at man selv er en egoistiske drittsekk

[AnonymBruker]

Du kan ikke leve 365 dager i året sammen med en som kun er god og snill noen få ganger i året.

Er han suicidal, så er det profesjonell hjelp han trenger. Ikke en kjæreste han får lov til å dumpe alle byrdene sine på. Du blir ødelagt! Det spiller ingen rolle hvorfor han er sånn. At han har hatt et grusomt liv gir han ingen rett til å ødelegge deg. Du må aldri tro at du skal måtte ødelegge deg selv for å redde han!

Anonymkode: 18b7c...46a

[omlivetvarlett]

Ts her. Ja, som jeg prøvde å skrive så kommer jeg til å gå. Men som jeg forsøkte å spørre om, er det noen med lignende erfaringer? I utgangspunktet om hvordan det går med de etter bruddet er et faktum?

[AnonymBruker]

omlivetvarlett skrev (35 minutter siden):

Ts her. Ja, som jeg prøvde å skrive så kommer jeg til å gå. Men som jeg forsøkte å spørre om, er det noen med lignende erfaringer? I utgangspunktet om hvordan det går med de etter bruddet er et faktum?

Min ex var ikke så dårlig atferd som din, men noen av de samme trekkene. Går bedre nå som han er alene og må ta ansvar selv. Det er det mange ikke forstår, de blir, men det skader bare begge parter.

Anonymkode: ae13b...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har lest veldig mye her inne, og funnet en del interessante tråder om temaet, men vil allikevel dele litt, i håp om å kunne få det litt lettere selv på sikt. Litt er også for å "få det ned" og kanskje få hjelp til å sortere tankene litt. Ønsker på ingen måte å verken være "offer" eller henge ut samboeren min, men situasjonen vår begynner å bli fryktelig tung på grunn av hans sinnstemning, og jeg er såpass i kjelleren selv, at jeg skulle gjerne hjulpet oss begge om jeg kunne, helst uten å forlate ham, men nå ser jeg ikke lenger et alternativ. 

Vi har vært sammen et par år. Han er en tdligere venn av min avdøde samboer, noe som jeg i utgangspunktet var veldig letta over, fordi det allerede hadde tatt meg nesten 10 år å "føle" noe igjen, (vi er begge i 30-årene, ingen barn) og fordi jeg følte jeg slapp å "forklare" at jeg har en eks som ikke er det av selvvalgte årsaker, noe jeg har hatt litt vanskeligheter med i den eventuelle datingverdenen. Fremsto hele tiden både mens vi var venner, og i starten av forholdet som verdens snilleste og mest ydmyke sjel, og selv om jeg i utgangspunktet fant det usannsynlig å bli forelska i en "sånn" så ble det helt fantastisk fint. 

Men jeg var muligens litt blind, har innsett i ettertid at kommunikasjonen bare var optimal på "stabile dager" og det tok ikke lang tid før jeg begynte å få litt vondt i magen av å ikke forstå. 

Han fortalte meg på et tidlig stadie at dette var alt for ham, og at han aldri hadde hatt kjemi eller fungert med andre relasjoner på noe vis før. Kort fortalt så er tidslinja veldig ustabil, mye flytting, krangel på arbeidsplasser, arbeidsledighet, rus, og psykiatri som følge av alvorlige depresjoner på forskjellige tidspunkt i livet. Ikke at jeg har selvtillitt til å tro at jeg skulle vært "the one and only", men jeg følte at han ihvertfall var gira på å kommunisere om det. Og jeg tror nok oppriktig at han har prøvd, og at han ikke er ond. Men handlingene blir jo det, allikevel...

Det siste halve året har det dukket opp ekstremt mye, og humøret har ikke vært til å leve med. Han begynte i terapi og har overbevist seg selv om at jeg ikke bryr meg, omtaler terapeuten som "fittetryne" og jeg må ærlig innrømme at litt rasjonelt sett så er han veldig barnslig. Uansett, det jeg har sett av skjemaer jeg skal fylle ut som pårørende, så ligner det veldig på at det både ligger adhd og store avvik i personlighetsforstyrrelser der. Som han selv sier vil en diagnose bare forklare hvor ubrukelig han er, og ved siden av utsagt som "legge meg foran bussen" osv, så skjønner jeg jo at han sliter mer enn normalt. Skal sies at oppveksten er preget av rusbruk helt fra og med 13 års alder, familiære traumer, og turbulente jobbforhold. Mye vold og episoder ute på byen, brent mange broer. Jeg skjønner jo at det ligger noe til grunn her, eller at han trolig er ekstra disponert for noe, men det er allikevel veldig vondt å leve med. Han reiser veldig mye i forbindelse med jobb, men har skiftet arbeidsplass 9 ganger på 4 år, og forrige reise hadde han drukket i de 23 dagene. Jeg føler de siste månedene har blitt en sirkel som faktisk ikke tar slutt denne gangen. Uansett hva jeg sier eller gjør så blir han sinna, og veksler mellom å skulle hive meg ut, til å gråte. Årene har jo jevnt over vært kaotiske sånn sett, det har bare tatt meg så lang tid å skjønne hva som skjer. Og nå når jeg har lest mer, og sett hvor dypt det ligger så skjønner jeg til tross hvor sliten jeg er, og ikke minst glad i ham, at det trolig ikke blir bedring på isåfall ekstremt lang tid. Og han lar seg ikke hjelpe. 

Jeg skriver vell egentlig bare for å uttrykke meg et sted, og i håp om at det finnes andre der ute som har levd i lignende situasjoner, og kanskje kan fortelle hvordan det har gått. (jeg tåler de ærlige svarene altså, er de jeg er ute etter) For jeg innser jo helt ærlig at det sannsynligvis ikke går så bra, ikke for oss, å hovedsakelig ikke for ham. Men jeg sliter så fælt selv også, å uansett hvor stygg han er, så kommer jeg ikke til å kunne leve med at han eventuelt skader seg, verken før eller etter jeg går fra han. Skal også sies at han er veldig god på å trekke seg vekk, og kun være sosial et par ganger i året når alt er i balanse, og da er han somsagt den rolige og oppriktig snille mannen jeg ble glad i. Så å forklare noen vi kjenner om hvordan jeg har det, føles helt umulig. Og jeg føler meg faktisk litt dum av den grunn også, som er så i kjelleren nå.

Jeg vil ikke diagnostisere noen, og så det er sagt så vil jeg bare forklare hvordan JEG opplever det, det kommer jo sannsynligvis til å være diagnoser inni bildet til syvende å sist uansett. Det er det at jeg vil gå fra ham, og utsiktene hans jeg er redd for, vel så mye som mine. Setter som sagt pris på om noen kunne delt utfallet av tilsvarende historier her, for min del har det alltid hjulpet å lese/dele ting, uansett hvor forferdelig "sannheten" kan være 

Anonymkode: eabbe...180

Jeg vil anbefale deg å gå til en terapaut, da kan du få litt hjelp til å sortere tanker og følelser.

Anonymkode: 97398...82b