Hvordan få mannen til å dele ansvaret i hjemmet?

[AnonymBruker]

Vi har ikke bodd sammen så lenge, bare ett år. Vi har det veldig fint sammen og krangler ikke om verre ting enn husarbeid og tid. Men jeg blir sliten av at min fritid går til å planlegge + gjennomføre det som må gjøres i hjemmet mens hans fritid bare er fritid. 

Han sier at jeg bare kan spørre han, men når jeg spør passer det sjeldent. Da er alternativet (feks) at søpla blir stående i noen timer/neste dag til han kan eller å bare gjøre det selv. 

Noe av problemet er at vi bor sammen med mitt barn, mens hans barn er her 50% av tiden. Han mener at store deler av søpla, klesvask ++ skyldes meg og mitt barn mens bare en mindre del kommer fra han. Han har helt rett i det, men vi er jo en familie og han har valgt å bo sammen med oss. Jeg ønsker meg at vi kan samarbeide om hjemmet vårt, ikke skille på hvem sin tallerken det er som står i vasken. 

Han har flere ganger også sagt at hvis det er så viktig for meg å ha det ryddig så kan jeg bare rydde for å minske mitt eget stress. Med ryddig mener jeg at jeg ønsker at oppvask og kjøkken er ryddig innen kvelden, at bordet ryddes for mat med en gang etter middag, at søpla ikke er full over lenger tid eller at skittentøyskurven ikke renner over. Jeg krever ikke at badet er Shina til en hver tid eller rent sengetøy hver uke. Selvom jeg skulle gjerne rukket dette også!

Han skiftet selvsagt hjul, hjelper meg med bæring av tunge ting eller er med å handle når jeg spør. Han har også stått mye alene i oppussing, men det er ferdig nå. Vi får snart et felles barn og jeg ønsker inspirasjon til en god måte å ta opp dette på nytt og ordne dette før babyen kommer. Vi jobber som regel like mye utenfor hjemmet, noen uker har jeg færre timer hjemme og andre uker han. 

Han er vant med at jeg har masse overskudd og gjør det meste, men det går utover andre ting som sexlyst og engasjement til å finne på ting sammen når vi har fri. Så det blir jo en vond sirkel. Jeg vil jo fortsette å være den morsomme, kjærlige og spontane kjæresten jeg var da vi møttes for to år siden, men noen ganger tenker jeg på hvor mye enklere det var å være alenemor og slippe å forholde seg til å bli skuffet når forventningene til partner ikke blir innfridd. 

Anonymkode: 3017a...f33

[AnonymBruker]

Vil du ha et voksent barn på kjøpet? Dette blir ikke bedre.. Hvorfor skal foreldre med mindreårige barn på død og liv flytte sammen med en ny? Prioriter barnet ditt.

Anonymkode: 9b91a...984

[Gud]

Du kan ikkje endre han. Aksepter eller forlat.

Edit: Eg ser at du har latt han formere seg. Då har du videreført problemet ein generasjon til.

Endret 1. oktober 2023 av Gud

[AnonymBruker]

Heller ikke andre gang noen ble gravid med hans barn, forvandlet han seg til en ryddelig mann??

Utrolig. 

Men historiene begynner å bli litt ensformige. 

Anonymkode: 51171...6a4

[AnonymBruker]

Sett hardt mot hardt, ikke spør han om forandring. Krev det, eller gå. 
 

Det blir ikke bedre uten at de møter krav. 

Anonymkode: b6528...07d

[AnonymBruker]

Hvordan var han da dere møttes? Var boligen hans ren og ryddig, eller fløt det over med søppel og gammel størknet mat på tallerkenene? Dette er viktig info, da det forteller om han har blitt lat fordi du stiller opp, eller fordi han aldri har lært at han må gjøre husarbeid.

Anonymkode: 960d2...909

[AnonymBruker]

Kjøkken var stort sett ryddig da jeg kom til han og leilighetsvask tok han i helgene. Sengen var nyskiftet. Hvis vi spiste middag sammen ønsket han ofte å la det stå. Men da han var hos meg tok han alltid med søpla mi ut, hang opp klesvask sammen med meg, oppvasken sammen med meg osv. 

har også fått det til å fungere i perioder at han har tatt ansvar for søppel og tømming av oppvaskmaskin. Men det har sklidd ut. Målet mitt med å snakke med han er ikke å få han til å føle seg dårlig eller at han ikke er nok for meg, men jeg ønsker å finne en god måte å motivere han til å gjøre litt mer på. Selvom det er kjedelige og slitsomme ting. Jeg ønsker heller ikke å forlate han pga oppvask.. Han stiller opp på andre områder og tar vare på meg emosjonelt, prøver å forstå meg, hører på meg. 
det er nok organisering, forholde seg til tider og gjennomføring som er vanskelig for han. Han har vært singel i 5 år før han møtte meg og ikke hatt barnet sitt hele tiden, jobbet til rare timer i døgnet og jobbet mye alene. Fått holde på sånn som det passer han best. Men jeg har ikke troen på at ting bare ikke «kan» fikses. Spørsmålet er bare hvordan. 

Anonymkode: 3017a...f33

[Isambard]

Jeg synes ikke dette høres helt greit ut.

Du får si fra tydelig at du ikke godtar argumentene hans for å bidra så lite.

Mer generelt: Enten det er hjemme, på jobb eller hvor som helst så må folk få medbestemmelse og eierskap for å ta ansvar. Hvis du bestemmer hvordan alt skal være i huset og hvor ferien skal gå så vil han ikke ta ansvar.

Det holder ikke til å unnskylde mannen i dette tilfellet, men greit å ha i bakhodet.

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har ikke bodd sammen så lenge, bare ett år. Vi har det veldig fint sammen og krangler ikke om verre ting enn husarbeid og tid. Men jeg blir sliten av at min fritid går til å planlegge + gjennomføre det som må gjøres i hjemmet mens hans fritid bare er fritid. 

Han sier at jeg bare kan spørre han, men når jeg spør passer det sjeldent. Da er alternativet (feks) at søpla blir stående i noen timer/neste dag til han kan eller å bare gjøre det selv. 

Noe av problemet er at vi bor sammen med mitt barn, mens hans barn er her 50% av tiden. Han mener at store deler av søpla, klesvask ++ skyldes meg og mitt barn mens bare en mindre del kommer fra han. Han har helt rett i det, men vi er jo en familie og han har valgt å bo sammen med oss. Jeg ønsker meg at vi kan samarbeide om hjemmet vårt, ikke skille på hvem sin tallerken det er som står i vasken. 

Han har flere ganger også sagt at hvis det er så viktig for meg å ha det ryddig så kan jeg bare rydde for å minske mitt eget stress. Med ryddig mener jeg at jeg ønsker at oppvask og kjøkken er ryddig innen kvelden, at bordet ryddes for mat med en gang etter middag, at søpla ikke er full over lenger tid eller at skittentøyskurven ikke renner over. Jeg krever ikke at badet er Shina til en hver tid eller rent sengetøy hver uke. Selvom jeg skulle gjerne rukket dette også!

Han skiftet selvsagt hjul, hjelper meg med bæring av tunge ting eller er med å handle når jeg spør. Han har også stått mye alene i oppussing, men det er ferdig nå. Vi får snart et felles barn og jeg ønsker inspirasjon til en god måte å ta opp dette på nytt og ordne dette før babyen kommer. Vi jobber som regel like mye utenfor hjemmet, noen uker har jeg færre timer hjemme og andre uker han. 

Han er vant med at jeg har masse overskudd og gjør det meste, men det går utover andre ting som sexlyst og engasjement til å finne på ting sammen når vi har fri. Så det blir jo en vond sirkel. Jeg vil jo fortsette å være den morsomme, kjærlige og spontane kjæresten jeg var da vi møttes for to år siden, men noen ganger tenker jeg på hvor mye enklere det var å være alenemor og slippe å forholde seg til å bli skuffet når forventningene til partner ikke blir innfridd. 

Anonymkode: 3017a...f33

Når jeg leser dette tenker jeg at du er frustrert over å ikke få viljen din, enn at arbeidsfordelingen ikke er til å leve med.

Først og fremst er det litt fascinerende hvordan hans større tidsinvestering blir bagatellisert; «han har stått mye alene i oppussing, men det er ferdig nå»… så da var det greit at han stod alene med det da? Dette mønsteret opplever jeg ofte selv; alle timene jeg bruker på ulike større prosjekter (bil, hus, hage) er fort glemt når hverdagsoppgavene er diskutert..

Dernest er det alltid dette momentet med «planlegging». Dette er noe som ikke kan fordeles, fordi den som ønsker mest struktur vil ønske å gjøre det selv. Som jeg har sagt til min kjære; jeg kan gjerne planlegge jeg, men jeg kommer ikke til å sette av like mye tid som hun gjør til det. For meg koster det ingenting mentalt at det er noe uklarheter/spontanitet i en «plan», mens for hennes del er det nesten ulevelig.. 

Så om det siste (rydding/klesvask osv): for det første har folk ulik terskel. Dersom det er en pose med søppel som ikke har mat i seg; hva gjør det om den står i gangen til neste gang man skal ut f.eks? Akkurat med rydding etter mat er jeg forsåvidt enig med deg, men kanskje man kan rydde av ut på kjøkkenbenk, og så kan han skylle og sette inn når han ønsker det?

Typisk; jeg og madammen hadde en «krangel» gående lenge om tømming av oppsvaskemaskin.. av en eller annen grunn ville hun alltid tømme når den var ferdig og maste på meg hvor fælt det var at det ikke ble fordelt… poenget mitt var at dette var en oppgave jeg gjør mens jeg lager mat eller lignende på kjøkkenet for å spare tid.

 

[Andro]

Hils ham, og si at for min del ville han allerede vært ute. Man må ikke spørre voksne folk om å stelle huset sitt.

[AnonymBruker]

Ja, han må få føle på ansvar og eierskap til hjemmet for å ønske å delta i husarbeidet. Og han må føle at jobben han gjør er god nok. Så jeg har aldri kritisert hvis han vasker klær på «feil» måte, lager mat med for lite grønt osv eller noe sånt. 

Han stod mye alene i selve oppussingen, men jeg ordnet det samme med mat og klær samt var med han og hentet materialer, sammenlignet priser, bestilte og organiserte. Men det praktiske som bæring, hamring og saging gjorde han. Og i de ukene krevde jeg selvfølgelig ikke noe mer av han.  Hage har vi ikke, bor i leilighet. Bilene bytter han hjul på og fikser hvis det er noe. Etter mye mas fra meg. Det siste jeg ønsker er jo å mase, men jeg stresser med at det ikke skal bli gjort før det kommer snø osv. Han behøver aldri å mase på meg om å ha rene håndklær eller mat i huset. Hvis han trenger noe gjort hjemme som jeg hadde tenkt ikke haster så mye så gjør jeg det heller tidligere fordi jeg ønsker å gjøre det han trenger. 

Men greia er at hverdagen er hver eneste dag. Ikke noen uker hvert 6. år. Det er slitsomt å komme hjem fra jobb og starte med å rydde opp etter noen andre. Det er slitsomt å hele tiden være konsekvent så eget barn rydder opp etter seg og bidrar mens den andre voksne som bor der viser en helt annen holdning. Jeg har også sagt at greit, hvis ingen av barna er her den helgen eller skal stå opp her så kan vi godt la ting flyte litt. Men jeg ønsker ikke at barna skal bli vant til at man bare lar alt stå til neste dag eller bare til noen andre fikser det.. Selvsagt trives ikke jeg heller med rot og skitt personlig, men det plager meg enda mer når barna feks våkner til det i helgene. 

Anonymkode: 3017a...f33

[AnonymBruker]

Andro skrev (7 minutter siden):

Hils ham, og si at for min del ville han allerede vært ute. Man må ikke spørre voksne folk om å stelle huset sitt.

Greia er at han føler på det motsatte. Man skal ikke måtte rydde etter andres pipe i huset sitt. Man skal jo kunne slappe av hjemme hos seg selv. Og det er tross alt jeg og barnet mitt som står for det meste av søppelet osv. Men han produserer en god del selv også altså.. Men målet mitt er ikke å kaste han ut og finne en ny mann, målet mitt er å finne ut hva som motiverer han liksom. Jeg vil jo egt ikke stå opp tidlig hver morgen og gjøre alt jeg gjør. Men jeg gjør det jo pga hundre ting som motiverer meg. 

Anonymkode: 3017a...f33

[Andro]

En selvutslettende holdning.

[Gud]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

målet mitt er å finne ut hva som motiverer han.

Anonymkode: 3017a...f33

Kva med dette målet: å finne ut kva som kan motivere deg til å ville leve med rotet?

Umulig? Nettopp.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Greia er at han føler på det motsatte. Man skal ikke måtte rydde etter andres pipe i huset sitt. Man skal jo kunne slappe av hjemme hos seg selv. Og det er tross alt jeg og barnet mitt som står for det meste av søppelet osv. Men han produserer en god del selv også altså.. Men målet mitt er ikke å kaste han ut og finne en ny mann, målet mitt er å finne ut hva som motiverer han liksom. Jeg vil jo egt ikke stå opp tidlig hver morgen og gjøre alt jeg gjør. Men jeg gjør det jo pga hundre ting som motiverer meg. 

Anonymkode: 3017a...f33

Spør han om hvorfor han kun tenker på seg selv. For det er det han gjør. Er ikke dere et par? Partnere? Skal ikke dere gjøre hverdagen og livet ellers bedre for hverandre? Slik det er nå, så er han en belastning for deg. 

Hvorfor er det du som må på ta deg enda en oppgave med å delegere til han? For det blir nok en ting på listen din med måten han ber om å bli fortalt hva som trengs å gjøre. 

 Hvorfor klarer han ikke å bidra på eget initiativ? Hvorfor ber han om å bli behandlet som et barn? Er det slik han ser på seg selv? 

Spør han om det! 

Du kan ikke forvente at han endrer seg…. Lykke til med nok et barn av han i hus hvis du velger å fullføre…. 

Anonymkode: dc4cc...2ae

[AnonymBruker]

Det er bra at dere kun har bodd sammen i ett år, det hadde vært mye verre å forandre en mann etter 15 år.

Sett dere ned og lag rutiner sammen. F.eks at alle skyller av tallerkenene og setter de i maskinen etter middag. Det klarer til og med barn dersom de er over 5 år. Få frem hvor viktig dette er, samtidig som at han føler at han har eierskap og at han kan bestemme noen rutiner som passer for han. Forsøk å gjøre det om til et samarbeidsprosjekt, og at det er dere to mot verden, og ikke hverandre.

Du må nok minne han (og evt. barna) litt på det dere blir enige om i starten, men det skal gå seg til. Det viktigste er at du står i det og ikke gir deg, ellers kan du ende opp som hotellvert for hele gjengen. 

Anonymkode: 960d2...909

[AnonymBruker]

Kan dere finne arbeidsoppgaver som er lett å fordele i mitt og ditt uten at unnasluntring går ut over den andre? F.eks klesvask. Han vasker klærne til han og hans barn, og du vasker klærne til deg og ditt barn. Håndklær og sengetøyet til dobbeltsengen tar du. Og sengetøyet til ditt barn. Du har ansvar sammen med ditt barn for rydding og vasking av ditt barns rom, og han for sitt barns rom.

Bytt på å lage mat og rydde etterpå. Er det ikke helt strøkent om kvelden, så tar du det. Er kjøkkenet bombet, så bør han selvsagt ta det. Men noen smuler og et par glass er ikke krise.

Dekkskifte og klippe hekk kan være hans jobb. Men fritar han ikke for husarbeide annet enn mens han holder på.

Anonymkode: 7cd74...742

[Skogshuldra]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kjøkken var stort sett ryddig da jeg kom til han og leilighetsvask tok han i helgene. Sengen var nyskiftet. Hvis vi spiste middag sammen ønsket han ofte å la det stå. Men da han var hos meg tok han alltid med søpla mi ut, hang opp klesvask sammen med meg, oppvasken sammen med meg osv. 

har også fått det til å fungere i perioder at han har tatt ansvar for søppel og tømming av oppvaskmaskin. Men det har sklidd ut. Målet mitt med å snakke med han er ikke å få han til å føle seg dårlig eller at han ikke er nok for meg, men jeg ønsker å finne en god måte å motivere han til å gjøre litt mer på. Selvom det er kjedelige og slitsomme ting. Jeg ønsker heller ikke å forlate han pga oppvask.. Han stiller opp på andre områder og tar vare på meg emosjonelt, prøver å forstå meg, hører på meg. 
det er nok organisering, forholde seg til tider og gjennomføring som er vanskelig for han. Han har vært singel i 5 år før han møtte meg og ikke hatt barnet sitt hele tiden, jobbet til rare timer i døgnet og jobbet mye alene. Fått holde på sånn som det passer han best. Men jeg har ikke troen på at ting bare ikke «kan» fikses. Spørsmålet er bare hvordan. 

Anonymkode: 3017a...f33

Fy faen - er du mora hans eller? I trass-tenåra?  Jeeeze.

Han ER/oppfører seg dårlig. Du synes tydeligvis han allerede er god nok for deg (merkelig nok), siden du har godtatt at det har blitt sånn. Og motivasjonen hadde han egentlig aldri - og det at det virka greit hos ham i begynnelsen, var i forelskelsesrusen bare et lite lureri for å få deg på kroken.

Gratulerer med ENDA et barn.

[PM75]

Hva gjorde han før dere flyttet sammen?

Hadde hushjelp? Sultet foran matboksen? Hadde rotter gående ikke fordi søpla ble stående i ukeavis?
 

Saken er at han gidder ikke 😉

Endret 1. oktober 2023 av PM75