Gå til innhold

Dere som er har fylt 50 år og var ufrivillig barnløse – hvordan taklet dere det?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg blir 50 neste år og det er fremdeles så ufattelig tungt at jeg aldri ble mor 😔💔

Anonymkode: 883c2...cce

  • Hjerte 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er på samme alder som deg, og ble aldri mor. Vi begynte å prøve for snart 25 år siden, og har visst i veldig mange år at vi kom til å forbli barnløse.

Jeg takler det på den måten at jeg mener det er fullstendig lov å synes dette er trist, kjipt og meningsløst.  Det betyr ikke at jeg har det elendig hele tiden, absolutt ikke, men jeg vil bestandig savne barn og lure på hvordan det hadde blitt (vi mistet en gang tidlig i andre trimester).  Jeg mener jeg ville vaert lykkeligere som mor, til tross for alle undersøkelser som viser at barnløse er mer lykkelige.  (Det absolutt mest tilfredse mennesket jeg kjenner er evig frivillig singel og barnløs, jeg kan ikke understreke nok at dette gjelder meg).

Savnet har også beveget seg mer bort fra fokuset på vårt barn og over på vår plass i både det store og det lille samfunnet som barnløse. Veldig mye i Norge er bygget rundt barn, alt fra kollegaer som forventer at den barnløse tar den kjipeste vakta for trettende år på rad, til fritidsaktiviteter, høytider, hjelp til gamle og syke - samfunnet regner liksom med at man har barn. Når politikere snakker, er det til barnefamiliene.  Reklamen retter seg mot barnefamiliene.  Hvor mange kronikker har man ikke lest de siste årene som dreier seg om hvor lite (!) alt er tilrettelagt for foreldre?  Hva er vår plass i (sviger)familien når vi ikke har kunnet gi dem barnebarn?  Vi blir liksom aldri sett på som helt voksne, samtidig legges den største omsorgsbyrden på oss.  Hva når vi selv blir gamle og trenger hjelp?

Så må jeg si at samfunnet tross alt har endret seg en del siden årtusenskiftet.  Den gang var det ekstremt hysj-hysj å ikke kunne få barn, vi holdt til i nettsamfunn der vi var livredde for å bli oppdaget.  Det ble aldri skrevet noe om infertilitet i media, vi "led i stillhet" og følte oss veldig alene.  Muligens er min omgangskrets/større krets/bosted spesielt, men jeg kjenner utrolig få kvinner som aldri fikk barn.  Av 35 jenter i mitt ungdomsskolekull er vi kun to barnløse - hun andre er det frivillig (se over).  Den barnløse kvinnen rundt år 2000-2010 var klisjeen - hun som ventet altfor lenge, infertiliteten ble på en måte en karaktersvakhet, og mannlig infertilitet var så tabubelagt at min utrolig snille og omtenksomme mann heller tålte at jeg ble mildt hetset av min svigermor, enn å innrømme at det var hos ham problemet lå (selv om det gikk en grense for ham også, og han "sprakk" mot henne).

Anonymkode: 8c2f3...32a

  • Liker 2
  • Hjerte 18
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg blir 50 neste år og det er fremdeles så ufattelig tungt at jeg aldri ble mor 😔💔

Anonymkode: 883c2...cce

Jeg jobber i barnehage hvor vi har 2 damer i 50 årene som aldri fikk barn, dem soer begge at det har vært veldig sårt men at det å jobbe i barnehage gjør at dem får oppfylt litt av barneønsket. Kanskje dette er noe for deg?

Anonymkode: 97d22...5e6

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg jobber i barnehage hvor vi har 2 damer i 50 årene som aldri fikk barn, dem soer begge at det har vært veldig sårt men at det å jobbe i barnehage gjør at dem får oppfylt litt av barneønsket. Kanskje dette er noe for deg?

Anonymkode: 97d22...5e6

Jeg tror ikke det. Det er så sårt at det vil gjøre bare verre 💔

Anonymkode: 883c2...cce

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg blir 50 neste år og det er fremdeles så ufattelig tungt at jeg aldri ble mor 😔💔

Anonymkode: 883c2...cce

:(💔

Anonymkode: c75d6...32b

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler med deg, og kan godt forstå at det føles som en byrde når samfunnet rundt er så fokusert på barnefamilier. Er det vondt for deg med alt som handler om barn, eller er det i noen sammenhenger det kunne vært givende å gjøre noe for eller med barn? Kanskje det er ei kneik du må over, for deretter å kunne glede deg over andre barn? 💛 Tenker det er som regel muligheter for å bli besøkshjem eller avlastningshjem, hvor man kan gjøre en forskjell for noen barn som trenger det. Ikke fordi det erstatter egne barn, men kanskje det kunne vært meningsfylt likevel?

Anonymkode: 420c1...c53

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

11 hours ago, AnonymBruker said:

Føler med deg, og kan godt forstå at det føles som en byrde når samfunnet rundt er så fokusert på barnefamilier. Er det vondt for deg med alt som handler om barn, eller er det i noen sammenhenger det kunne vært givende å gjøre noe for eller med barn? 

Anonymkode: 420c1...c53

Det er vondt for meg. Bare gråter når jeg tenker på det. 
Jeg er enebarn, og det er og mine foreldre, så det er min skyld at slekten dør ut 😔 Dét også er tungt å bære. 

Anonymkode: 883c2...cce

  • Hjerte 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hater spørsmålet og blikket jeg får rett etterpå når jeg svarer nei jeg har ikke barn. Og så må jeg bare prøve å ikke gråte. Merker stigmaet. 

Men ellers gjelder det å leve livet som vanlig.

Anonymkode: 43930...f88

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er lettere å forholde seg til barnløsheten nå enn fra slutten av 20-åra til midten av 40-årene da det meste av søsken og øvrige bekjentskap var opptatt med egne barn. Etter å ha stort sett vært meg og min mann på ferie alene har vi nå begynt å reise litt med vennepar igjen, og en del dager som nyttårsaften og 17. mai er lettere å markere nå, fordi vi ikke bare "henger på" barnefamiliene i deres gjøremål. Har selvsagt likt godt å henge med nieser og nevøer i jula, for eksempel, men har likevel følt oss litt overflødige til tider, og søsken med barn i nær alder har prioritert hverandre foran oss i mange høytider. 

Samtidig er det jo mye som fortsatt er tungt. Jeg merker jo at tanker om alderdommen melder seg når vi nærmer oss 60. Kommer nieser og nevøer til å huske oss når deres egne foreldre også blir gamle? Vil vi fortsatt bli inkludert i "storfamilien" etter hvert som en ny generasjon melder seg, og vi blir enda mer "til overs"? Tenker at om noe så har vi i alle fall blitt veldig bevisst på at vi må holde oss aktive, både fysisk, mentalt og sosialt slik at vi ikke blir isolerte. 

Anonymkode: 13289...1d3

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er vondt for meg. Bare gråter når jeg tenker på det. 
Jeg er enebarn, og det er og mine foreldre, så det er min skyld at slekten dør ut 😔 Dét også er tungt å bære. 

Anonymkode: 883c2...cce

Nei, det er det da ikke. Dine foreldre kunne valgt å få flere barn, om det var viktig for dem at slekten skulle leve videre. Du har overhodet ikke noe ansvar der. 

Tanten min er ufrivillig barnløs, og nå snart 70. Jeg vet det har vært en livssorg for henne. 

Hun engasjerer seg i venners barn, har blitt "reservebestemor" for en liten jente. 

Men hun er også flink til å fylle livet sitt med andre ting som gir mening og glede, som reising, venner, og hobbyer. 

Anonymkode: 68be5...1ba

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, det er det da ikke. Dine foreldre kunne valgt å få flere barn, om det var viktig for dem at slekten skulle leve videre. Du har overhodet ikke noe ansvar der. 

Anonymkode: 68be5...1ba

Min mor kunne ikke få flere barn etter meg. Da hun lå på sykehuset etter meg hadde hun fått en infeksjon som ødela for videre. 

Anonymkode: 883c2...cce

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg synes det er lettere å forholde seg til barnløsheten nå enn fra slutten av 20-åra til midten av 40-årene da det meste av søsken og øvrige bekjentskap var opptatt med egne barn. Etter å ha stort sett vært meg og min mann på ferie alene har vi nå begynt å reise litt med vennepar igjen, og en del dager som nyttårsaften og 17. mai er lettere å markere nå, fordi vi ikke bare "henger på" barnefamiliene i deres gjøremål. Har selvsagt likt godt å henge med nieser og nevøer i jula, for eksempel, men har likevel følt oss litt overflødige til tider, og søsken med barn i nær alder har prioritert hverandre foran oss i mange høytider. 

Samtidig er det jo mye som fortsatt er tungt. Jeg merker jo at tanker om alderdommen melder seg når vi nærmer oss 60. Kommer nieser og nevøer til å huske oss når deres egne foreldre også blir gamle? Vil vi fortsatt bli inkludert i "storfamilien" etter hvert som en ny generasjon melder seg, og vi blir enda mer "til overs"? Tenker at om noe så har vi i alle fall blitt veldig bevisst på at vi må holde oss aktive, både fysisk, mentalt og sosialt slik at vi ikke blir isolerte. 

Anonymkode: 13289...1d3

Det uthevede ga meg håp om at ting kan bli lettere på sikt (er fremdeles i tredveårene). Er i tillegg alene, og har bestandig vært det. Er heldig som trives i eget selskap, så det er nok mange andre som ville tatt situasjonen betraktelig tyngre, men siden jeg også mistet en forelder i ung alder så kjenner jeg ekstra mye på følelsen av at alle andre har sin flokk unntatt meg, og at omgangskretsen krymper. Kjenner på mange måter at man ikke "teller" og er uviktig fordi man ikke er en del av et par eller har barn. Ser som andre skriver her hvordan blikket i andres øyne forandrer seg i et lite sekund når de hører man ikke har barn (eller at man er alene). Man blir ikke regnet som ordentlig voksen, hører at "man bare har seg selv å tenke på" og "hvor fint og enkelt det må være". Har gjort mitt for å engasjere meg med tantebarna, sysle med egne hobbyer og eget hjem, men det blir som en sorg, som ikke er helt fullt anerkjent eller forstått av andre. Det kommer og går, med ulik styrke. :) 

Anonymkode: 7ced0...be9

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en søster med tre barn og jeg føles helt uviktig for henne siden jeg ikke har barn . Vitsen med å besøke meg liksom ? Nå skal jeg bli gammeltante og min søster forguder dette og er på besøk hele tiden til hun som er gravid . Hun er ikke gammel , tror min søster har overtalt henne .

Anonymkode: 7f62f...cae

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (På 15.8.2023 den 1.14):

 Jeg mener jeg ville vaert lykkeligere som mor, til tross for alle undersøkelser som viser at barnløse er mer lykkelige.  (Det absolutt mest tilfredse mennesket jeg kjenner er evig frivillig singel og barnløs, jeg kan ikke understreke nok at dette gjelder meg).

 

Anonymkode: 8c2f3...32a

Dette handler om frivillig vs ufrivillig. Og det gjelder mye rart i livet. 

Tenk om du hadde et ekstremt ønske om å utdanne deg til noe, men fordi du sitter i rullestol, eller fordi du er kjempedårlig I matte, så får du ikke til akkurat dette og må dermed utdanne deg til noe annet.

Selv om du setter i gang dette andre så er det vanskelig å finne den samme "stå-på viljen" som du ville hatt om du hadde studert det du egentlig ønsket.

Og selv om du prøver å omstille deg så tenker du fortsatt på at du ville vært mye lykkeligere om du hadde kunnet velge fritt, at det du gjorde var helt frivillig.

Selvsagt kan du få et bra liv selv om du ikke ble "Astronaut", men det vil alltid være den tingen du aldri fikk gjort. 

Det finnes indikasjoner på at signalene som sendes i hjernen er ganske så forskjellige. Om vi starter på en oppgave vi ikke ønsker å gjøre, og selv om vi går "all in" så vil hjernen sende defensive signaler, det er en underbevisst motstand. Mens når vi gjør akkurat hva vi vil så vil utfordringene føles som overkommelige fordi vi vet at vi gjør det for noe vi virkelig vil, ikke på tross av.

Hun som ikke vil ha barn hun kjenner altså bare på positive ønsker med valget sitt, det er et valg! Mens du som vil men ikke får det til vil kjenne på at dette er ufrivillig og du vil kjenne på defensive følelser rundt temaet, du ønsker ikke situasjonen men gjør det beste ut av det. Det er helt normalt, men jeg synes det er viktig å ikke påføre deg selv noen form for skam for følelsene du har rundt temaet, de er det faktisk ikke kun viljen din som bestemmer. 

💜

Anonymkode: 29b8f...b21

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det snakkes om barn og familier uansett hvor man er. På jobb, når du skal hilse på folk, hos frisøren osv. Jeg dagdrømte unormalt mye om den dagen jeg skulle få barn og familie da jeg var yngre/barn. Klarer ikke å finne min plass i samfunnet, vet ikke hvem jeg er hvis jeg ikke er mamma. Utrolig sårt å se at andre rundt har mange barn, og klarer ikke helt å glede meg på deres vegne. Ikke at jeg føler behov for det heller.

Anonymkode: 256c4...e79

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

helt topp!

Slik verden er og utvikler seg, er jeg glad jeg aldri fikk barn 

Anonymkode: 0fc4c...689

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (1 time siden):

helt topp!

Slik verden er og utvikler seg, er jeg glad jeg aldri fikk barn 

Anonymkode: 0fc4c...689

Å du svarer fordi? Spørsmålet er rettet til ufrivillig barnløse i 50 årene.

Anonymkode: c75d6...32b

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 19.8.2023 den 16.47):

Å du svarer fordi? Spørsmålet er rettet til ufrivillig barnløse i 50 årene.

Anonymkode: c75d6...32b

Er ikke den du siterte, men fordi det går an å snu det til noe positivt.

Jeg står i en ivf-prosess nå, men skulle jeg ikke bli gravid så kommer jeg til å flytte fokuset vekk fra eget barneønske over til å tenke at det kan være en bra ting at jeg slipper å sette barn til en ganske ødelagt verden. Jeg lurer ofte på hvor etisk riktig det å få barn faktisk er i dag. Det handler om samfunnet generelt, hva mennesker er opptatt av i dag (likes og bli sett), hvordan livene våre er ment å bare være arbeidskraft 5 dager i uka og tidsklemma, institusjonaliseringen av barndommen ved barnehage og tidlig skole, potensiell mobbing av barnet, klima og miljøutviklingen, hvordan vi står overfor en matforsyningskatastrofe når naturen er helt ødelagt, plast i havene, microplast i alle levende organismer, osv.

Hvis jeg ikke får barn så slipper jeg å være så redd for dette, selv om jeg har noen tiår igjen å leve selv og vil se mye skremmende fremover. Riktig fokus kan være en stor trøst.

Anonymkode: d37d7...7a3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke den du siterte, men fordi det går an å snu det til noe positivt.

Jeg står i en ivf-prosess nå, men skulle jeg ikke bli gravid så kommer jeg til å flytte fokuset vekk fra eget barneønske over til å tenke at det kan være en bra ting at jeg slipper å sette barn til en ganske ødelagt verden. Jeg lurer ofte på hvor etisk riktig det å få barn faktisk er i dag. Det handler om samfunnet generelt, hva mennesker er opptatt av i dag (likes og bli sett), hvordan livene våre er ment å bare være arbeidskraft 5 dager i uka og tidsklemma, institusjonaliseringen av barndommen ved barnehage og tidlig skole, potensiell mobbing av barnet, klima og miljøutviklingen, hvordan vi står overfor en matforsyningskatastrofe når naturen er helt ødelagt, plast i havene, microplast i alle levende organismer, osv.

Hvis jeg ikke får barn så slipper jeg å være så redd for dette, selv om jeg har noen tiår igjen å leve selv og vil se mye skremmende fremover. Riktig fokus kan være en stor trøst.

Anonymkode: d37d7...7a3

Å ha et annet fokus er en ting, men å fortelle ufrivillig barnløse som sliter at man er glad man ikke fikk barn fordi verden er ødelagt er spesielt. Vedkommende svarte mest sannsynlig ikke av medfølelse.

Eksempel: Det er lite hyggelig å si til andre som har barn at man er glad for at det ikke ble barn fordi verden er ødelagt. Noe jeg har hørt flere si. På lik linje som man ikke sier til de som er ufrivillig barnløse at det er synd på de fordi de ikke har barn.

Det er fordeler og ulemper med begge deler, og tenker man må respektere alle måter å leve på uten å få uhyggelige kommentarer på det. 

Vil bare si at jeg ikke sier dette med en sur undertone :) Er absolutt enig at fokuset absolutt bør skiftes hvis livet ikke ble slik man planlagte. Men man må være varsom med hva man sier til hvem. 

Lykke til med prosessen din :) 

Anonymkode: c75d6...32b

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nå over 50 og det var verre før da jeg ønsket å bli gravid. Nå har jeg mer akseptert det at jeg ikke har barn. 

Har tenkt ofte t det er fordeler og ulemper både med barn og uten barn. At det å ha barn innebærer også mye bekymringer. Men selvfølgelig er det en berikelse for de aller fleste å få barn dersom det er det de har villet.

Jeg tenker jo også på hvor fint det hadde vært og nå hatt voksne barn og kanskje litt senere barnebarn. Men altså, det hadde heller ikke vært en selvfølge. Og heller ikke uten bekymringer og vanskeligheter.

Jeg tenker at jeg får leve livet på best mulig måte, og glede meg for alle de positive tingene så godt jeg kan. Glede og sorg går hånd i hånd.

  • Liker 1
  • Hjerte 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...