Å føle seg ensom i sorgen

[AnonymBruker]

Når en mister et ungt familiemedlem i en brutal ulykke stopper verden opp.
Første ukene er det vanskelig å puste, stå opp, spise, sove, våkne til ny dag. Når sjokket gir deg lammende angst. 
Når kroppen går i sjokk og du er fanget i egen kropp. Når du egentlig bare vil legges i narkose for å få fred. Når du bare eksisterer og overlever. Du ser livene til andre går videre, folk koser seg på fb, mens din verden står stille.

Etter 10 uker har sjokket lagt seg. Du får til å spise, sove og klarer å tenke på andre ting innimellom. 
Men det ligger en tung sky over hodet ditt.

Når man tar seg i å kjenne på glede og le, og får dårlig samvittighet.
Når man så gjerne vil være en god støtte for de rundt som også står i sorgen, men som er stille og ikke vil snakke. Du er redd for å være for mye, redd for å være for lite.
Når du føler på sorg og tunghet, men du føler du ikke har rett til å vise sorgen. De aller nærmeste har på en måte enerett på sorgen, da det er de som har det største tapet. Du kan ikke bruke familien til å snakke, da en må passe på å ikke dra hverandre ned. Når en føler seg litt ensom i sorgen. 
Når du har en bedre dag eller to, for så å kjenne at neste dag er tung. 
Samtidig så kjenner jeg at livet sakte men sikkert blir bedre, eller hvertfall går i riktig retning. 


 

Anonymkode: 73017...473

[AnonymBruker]

Kjenner igjen den ensomhetsfølelsen ja, folk bearbeider i ulikt tempo og trenger forskjellige ting. Noen trenger å snakke mer om det for å bearbeide , andre syns snakk er feil. Men alt i alt må en familie stå sammen og hjelpe hverandre gjennom det, man må av og til se andre sine behov framfor sine egen. Neste gang er det omvendt. 

Men går og an å snakke med lege, psykiatrisk sykepleier eller andre proffe om dine nærmeste ikke kan hjelpe deg. 

Selv har jeg hatt nytte av å snakke åpent med venner om sorg og savn, for det er noe alle må gjennom før eller senere i livet. Og de som har miste for lenge siden har lettere for å snakke om det, da mye av det såre har tatt en annen form. 

Så om du har venner som er litt eldre , så snakk med de. 

Anonymkode: e7b52...1be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner igjen den ensomhetsfølelsen ja, folk bearbeider i ulikt tempo og trenger forskjellige ting. Noen trenger å snakke mer om det for å bearbeide , andre syns snakk er feil. Men alt i alt må en familie stå sammen og hjelpe hverandre gjennom det, man må av og til se andre sine behov framfor sine egen. Neste gang er det omvendt. 

Men går og an å snakke med lege, psykiatrisk sykepleier eller andre proffe om dine nærmeste ikke kan hjelpe deg. 

Selv har jeg hatt nytte av å snakke åpent med venner om sorg og savn, for det er noe alle må gjennom før eller senere i livet. Og de som har miste for lenge siden har lettere for å snakke om det, da mye av det såre har tatt en annen form. 

Så om du har venner som er litt eldre , så snakk med de. 

Anonymkode: e7b52...1be

Jeg har heldigvis venner jeg kan snakke med, men det blir ikke helt det samme. Jeg snakker også med psyk sykepleier, og det er jeg veldig glad for. Tror jeg bare må gjennom det, for ting blir bedre. 
Det vi alle har opplevd er så brutalt. Og jeg ser at mine nærmeste takler ting på sin måte, for å overleve. 

Anonymkode: 73017...473

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. For min del har sorggruppe vært en stor støtte. Verden går videre men når vi er sammen får vi mulighet til å stoppe opp og være i sorgen sammen. 

Anonymkode: f59a5...334