Noen som har klart å snu negativ tankegang og fått det bedre?

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 40-årene, og har de siste årene fått det dårligere og dårligere. En real indentitetskrise egentlig. Jeg strever i ekteskapet, i morsrollen og på jobb. Jeg har mistet all selvtillit, særlig i jobbsammenheng men også i forhold til andre mennesker. Jeg stiller spørsmål ved alt, og er usikker på om noen egentlig liker meg. Jeg har mye sorg over at ting har blitt som de har blitt, selv om ingenting egentlig har gått veldig galt i livet mitt. 

Jeg er misfornøyd hele tiden, og tenker at jeg har tatt en del feil valg hva gjelder jobb, bosted og livsstil, selv om jeg egentlig ikke har noe å klage over. Jeg er priviligert, sett utenfra. Likevel får jeg oftere og oftere en sterk trang til å bryte opp og endre totalt kurs. Bo på en øde øy, alene, i ett med naturen. Selv om jeg egentlig vet at jeg er en bedagelig anlagt person som liker bylivets tilbud også. Jeg leker til og med med tanken på å velge bort hovedomsorg for barna for å kunne bryte skikkelig opp. Det skremmer meg at sånne egoistiske tanker dukker opp. 

Alt dette fører til mye tankespinn og ulykkelighet. Årene med barn suser forbi uten at jeg nyter det og er takknemlig. Jeg vil jo egentlig leve i nuet og være fornøyd med det jeg har! 

Er det en 40årskrise? Hva skal til for å snu det? Noen som har fått det til? Må jeg gjøre noe drastisk og faktisk bryte opp? Kan jeg endre noe drastisk i livet, uten å nødvendigvis bryte ut?

Eller skal jeg ikke lytte til denne trangen, skjerpe meg og være fornøyd med alt jeg tross alt har? Og hvordan gjør jeg i så fall det?

Anonymkode: 52d35...4ed

[Yodas]

Ja, du bør skjerpe deg og være fornøyd med det du har. De fleste av oss går på jobb og tar oss av ungene våre, selv om vi iblant kunne tenkt oss en pause på en øde øy, og selv om vi ikke har verdens mest spennende karriere.

 

Du må jo også tenke på hva som gir livet mest mening på lengre sikt. Hvis du mister kontakt med barna dine fordi du prioriterte å sitte alene på en øy, hvordan blir alderdommen tror du?

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det. Bir nå for meg selv midt ute i skauen og har the time of my life.

Frihet er verdt så ubegripelig mye mer enn alt annet.

Anonymkode: 113e4...6a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er i begynnelsen av 40-årene, og har de siste årene fått det dårligere og dårligere. En real indentitetskrise egentlig. Jeg strever i ekteskapet, i morsrollen og på jobb. Jeg har mistet all selvtillit, særlig i jobbsammenheng men også i forhold til andre mennesker. Jeg stiller spørsmål ved alt, og er usikker på om noen egentlig liker meg. Jeg har mye sorg over at ting har blitt som de har blitt, selv om ingenting egentlig har gått veldig galt i livet mitt. 

Jeg er misfornøyd hele tiden, og tenker at jeg har tatt en del feil valg hva gjelder jobb, bosted og livsstil, selv om jeg egentlig ikke har noe å klage over. Jeg er priviligert, sett utenfra. Likevel får jeg oftere og oftere en sterk trang til å bryte opp og endre totalt kurs. Bo på en øde øy, alene, i ett med naturen. Selv om jeg egentlig vet at jeg er en bedagelig anlagt person som liker bylivets tilbud også. Jeg leker til og med med tanken på å velge bort hovedomsorg for barna for å kunne bryte skikkelig opp. Det skremmer meg at sånne egoistiske tanker dukker opp. 

Alt dette fører til mye tankespinn og ulykkelighet. Årene med barn suser forbi uten at jeg nyter det og er takknemlig. Jeg vil jo egentlig leve i nuet og være fornøyd med det jeg har! 

Er det en 40årskrise? Hva skal til for å snu det? Noen som har fått det til? Må jeg gjøre noe drastisk og faktisk bryte opp? Kan jeg endre noe drastisk i livet, uten å nødvendigvis bryte ut?

Eller skal jeg ikke lytte til denne trangen, skjerpe meg og være fornøyd med alt jeg tross alt har? Og hvordan gjør jeg i så fall det?

Anonymkode: 52d35...4ed

Få utløp for det kontrollert. Ta deg en ukes telttur i villmarka ved Femund eller noe, eller mclappen, få mikrodoser av dette inn i livet så det blir mer balansert og du får utfolde deg litt. Men jeg kjenner følelsen og det blir bare verre. Jeg bare fikk nok og dro og teltet i det fri en måned. Men jeg har ikke mann og barn, men kjenner på det du beskriver ellers. 

Anonymkode: 22553...813

[AnonymBruker]

Yodas skrev (23 timer siden):

Ja, du bør skjerpe deg og være fornøyd med det du har. De fleste av oss går på jobb og tar oss av ungene våre, selv om vi iblant kunne tenkt oss en pause på en øde øy, og selv om vi ikke har verdens mest spennende karriere.

 

Du må jo også tenke på hva som gir livet mest mening på lengre sikt. Hvis du mister kontakt med barna dine fordi du prioriterte å sitte alene på en øy, hvordan blir alderdommen tror du?

Det er det jeg har tenkt til også. Vil jo egentlig ikke flytte fra barna. Det er mer en desperat og selvmedlidende tanke som dukker opp når jeg er skikkelig sliten og overveldet. 

Men hvordan snur man det? Sånn helt konkret?

Anonymkode: 52d35...4ed

[Yodas]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er det jeg har tenkt til også. Vil jo egentlig ikke flytte fra barna. Det er mer en desperat og selvmedlidende tanke som dukker opp når jeg er skikkelig sliten og overveldet. 

Men hvordan snur man det? Sånn helt konkret?

Anonymkode: 52d35...4ed

Kan du ikke få deg noen lommer med egentid nå og da? Få deg en hobby utenfor huset. Det finnes vel en mellomting mellom å være sammen med familien 24/7, og å flytte til en øde øy uten dem?

[Yodas]

Og så må du huske på at ikke alle andre fikser alt hele tiden heller, selv om det ser slik ut på utsiden. Skrytet på sosiale medier er ikke hele sannheten, og det er normalt å føle som du gjør iblant.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Er også i begynnelsen av 40årene, har barn og jobb.   Jeg var inne i en lang periode med negative tanker, og så plutselig bestemte jeg meg for at nok var nok. Begynte å trene mye, og fant endel bra videoer på YouTube som handler om å snu tankemønster. De hjalp meg overraskende mye. Men tror at treningen har hatt best effekt. 

Lykke til uansett 😊

Anonymkode: 66adc...39f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er det jeg har tenkt til også. Vil jo egentlig ikke flytte fra barna. Det er mer en desperat og selvmedlidende tanke som dukker opp når jeg er skikkelig sliten og overveldet. 

Men hvordan snur man det? Sånn helt konkret?

Anonymkode: 52d35...4ed

Les boken Mental omstart! Og anbefaler også arbeidsboken man kan kjøpe separat. 

Jeg hadde det som deg og nå er livet mitt blitt fargerikt igjen. Ekstremt hjelpsom! 

Anonymkode: 9146a...912

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Er også i begynnelsen av 40årene, har barn og jobb.   Jeg var inne i en lang periode med negative tanker, og så plutselig bestemte jeg meg for at nok var nok. Begynte å trene mye, og fant endel bra videoer på YouTube som handler om å snu tankemønster. De hjalp meg overraskende mye. Men tror at treningen har hatt best effekt. 

Lykke til uansett 😊

Anonymkode: 66adc...39f

Støtter forresten også treningstipset. Det utløser endorfiner som hjelper veldig, i tillegg til at det gjerne øker selvfølelsen generelt.

Trener du jevnlig TS? 

Anonymkode: 9146a...912

[AnonymBruker]

Takk for fine råd!

Nei, jeg trener alt for lite. Jeg strever med å få rutine på ting generelt, og er som oftest for sliten/overveldet til å komme i gang. Så her har jeg mye å gå på.

Jeg sliter med å gjennomføre ting jeg begynner på også. Jeg kjøper selvhjelpsbøker jeg aldri leser og melder meg på webinar jeg aldri ser. Det har nok blitt en ond sirkel etterhvert, der jeg har havnet så langt nede at det er vanskelig å komme i gang, i tillegg til divere sykdom som gjør det enda hardere.

Anonymkode: 52d35...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for fine råd!

Nei, jeg trener alt for lite. Jeg strever med å få rutine på ting generelt, og er som oftest for sliten/overveldet til å komme i gang. Så her har jeg mye å gå på.

Jeg sliter med å gjennomføre ting jeg begynner på også. Jeg kjøper selvhjelpsbøker jeg aldri leser og melder meg på webinar jeg aldri ser. Det har nok blitt en ond sirkel etterhvert, der jeg har havnet så langt nede at det er vanskelig å komme i gang, i tillegg til divere sykdom som gjør det enda hardere.

Anonymkode: 52d35...4ed

Som om jeg skulle skrevet dette selv. Jeg har alle verktøyene som skal til for å snu tankesettet. Lest ørten selvhjelpsbøker og deltatt på webinar. Men det er som jeg saboterer for meg selv hele tiden. Nå skjønner jeg hvorfor menn velger å gå fra oss når vi er slik. Har sagt til mannen min at jeg forstår hvis han vil gå. 
Jeg vil helst bare bryte helt ut. Ikke ut av forholdet, men selge hus og si opp jobben for å flytte til en ny plass. Da må jeg bruke tiden på å tilpasse meg på nytt og søke nye utfordringer noe jeg tror jeg hadde hatt godt ut av 

Anonymkode: 72644...813

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for fine råd!

Nei, jeg trener alt for lite. Jeg strever med å få rutine på ting generelt, og er som oftest for sliten/overveldet til å komme i gang. Så her har jeg mye å gå på.

Jeg sliter med å gjennomføre ting jeg begynner på også. Jeg kjøper selvhjelpsbøker jeg aldri leser og melder meg på webinar jeg aldri ser. Det har nok blitt en ond sirkel etterhvert, der jeg har havnet så langt nede at det er vanskelig å komme i gang, i tillegg til divere sykdom som gjør det enda hardere.

Anonymkode: 52d35...4ed

Begynn i det små. Jeg har ADD (ADHD uoppmerksom type som det nå kalles), og jeg må "lure meg selv" for å komme inn i rutiner. Jeg må rett og slett legge lista SÅ lavt at jeg klarer å samle opp masse mestringsfølelse for å klare å oppnå det jeg egentlig ønsker å gjøre. 

For å fikse kostholdet mitt, begynner jeg alltid med å ha som mål å drikke 3 liter vann hver dag. Etter 4-5 dager med suksess på det, øker jeg innsatsen med å skulle klare å spise frukt i stedet for godis hver gang jeg er kjesken. Osv osv. Små endringer som etterhvert blir en stor endring:) 

Samme med trening. Jeg begynner med å si til meg selv at jeg hver morgen skal begynne med enten 30 minutters kontinuerlig bevegelse (gåtur er tillatt i starten for å bygge rutine) eller 10 minutters bevegelse så intenst jeg klarer, hjemme på stuegulvet. I starten følger jeg ikke engang noe, jeg lar meg selv bare bevege meg akkurat slik som føles best, så lenge jeg gjør det så hardt og raskt som mulig, så jeg er andpusten og sliten. Favoritten er å danse hardt til høy musikk! 

Anonymkode: 9146a...912

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Som om jeg skulle skrevet dette selv. Jeg har alle verktøyene som skal til for å snu tankesettet. Lest ørten selvhjelpsbøker og deltatt på webinar. Men det er som jeg saboterer for meg selv hele tiden. Nå skjønner jeg hvorfor menn velger å gå fra oss når vi er slik. Har sagt til mannen min at jeg forstår hvis han vil gå. 
Jeg vil helst bare bryte helt ut. Ikke ut av forholdet, men selge hus og si opp jobben for å flytte til en ny plass. Da må jeg bruke tiden på å tilpasse meg på nytt og søke nye utfordringer noe jeg tror jeg hadde hatt godt ut av 

Anonymkode: 72644...813

Det føles som løsningen, men det ville bare startet hele runden igjen. Du må finne de verktøyene som fungerer for DEG for å implementere rutiner som fungerer i ditt liv slik det er nå. Ellers vil disse problemene bare følge deg uansett hvor du flytter.  Novelty motivation will always fall short in the end. Dessverre 😅

Anonymkode: 9146a...912

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for fine råd!

Nei, jeg trener alt for lite. Jeg strever med å få rutine på ting generelt, og er som oftest for sliten/overveldet til å komme i gang. Så her har jeg mye å gå på.

Jeg sliter med å gjennomføre ting jeg begynner på også. Jeg kjøper selvhjelpsbøker jeg aldri leser og melder meg på webinar jeg aldri ser. Det har nok blitt en ond sirkel etterhvert, der jeg har havnet så langt nede at det er vanskelig å komme i gang, i tillegg til divere sykdom som gjør det enda hardere.

Anonymkode: 52d35...4ed

Jeg har/hadde det slik jeg også. Det har blitt ganske mye bedre etter at jeg begynte å gå til psykiatrisk sykepleier i kommunen. Jeg må fremdeles gjøre jobben selv, men hun hjelper meg å navigere. F.eks. dette med å komme i gang, komme ut av den onde sirkelen, hjelp til å prioritere osv.

Anonymkode: 222b3...a97

[AnonymBruker]

Jeg er 42 og har ikke fått til livet i det hele tatt...skulle ønske jeg hadde ditt liv, men om du trenger et år for deg selv, så gjør det. Eller separer deg for en stund. Kanskje du trenger å møte en ny mann. Eller en flørt. Om dere sliter i ekteskapet og ikke klarer å ordne opp i det så er tiden moden for å skifte beite. 

Skulle ønske jeg møtte kjærligheten da jeg var ung og at jeg kunne studert og jobbet og kjøpt mitt eget hjem og reist verden rundt og vært gravid og oppleve å være mor, og at jeg levde et normalt liv som de fleste på min alder, men pga psykisk og fysisk sykdom har 20-og 30-årene mine vært mye Dps og sykehus og å miste hele livet mitt mens jevnaldrende har levd livet fullt ut. Jeg er evig takknemlig for at jeg hadde en mor jeg kunne bo hos i alle år selv om stefaren min var grusom. 

Du er kanskje priviligert og du har det kanskje for godt? Jeg tror du kjeder deg og at du tenker at gresset er grønnere på den andre siden, men gresset blir grønt der du vanner det. Ikke tro at andre har det bedre enn deg, for de aller fleste sliter og kanskje mer enn deg. 

Selv må jeg ta meg veldig sammen og prøve å gjøre det beste ut av livet. Jeg er 42 og har ingen eiendom eller verdier eller fremtidsutsikter, men jeg vet at jeg kan få meg et bra liv alene, og kanskje sammen med noen om jeg er heldig å møte en snill og god mann.

Anonymkode: 1f3e1...c07