Når livet ikke ble som man hadde tenkt.

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er rett kategori, men for min del er dette en slags sorg. Jeg tror alle vokser opp og ser for seg hvordan livet skal bli. Nå skal jeg ikke skrive hele livshistorien min, men prøve å få frem poenget. 

Hele oppveksten ble jeg kraftig mobbet, til jeg fikk meg kjæreste da jeg var 17 år. Hadde det fint en stund før han begynte å utføre fysisk og psykisk vold mot meg. Jeg ble gravid og kuttet kontakten. Dette er mange år siden, og barnet er blitt ungdom. 

Jeg stablet meg på bena med tiden. Fikk ny samboer, et felles barn (to totalt), hus, hytte, bil og 100% jobb. Livet smilte, og jeg følte at jeg levde mitt drømmeliv, helt A4. Følte meg rett og slett vellykket (ikke snakk om noe fancy hverken jobb eller hus altså). Neste på livsplanen var babyprøving sommeren 2022.

Fikk akkurat opplevd litt av år 2022 før jeg fikk covid-19. Jeg lever nå med long covid og står i fare for å miste jobben som jeg er så glad i. Jeg ser alle rundt med bli gravide og at livene deres går videre. Problemene mine er mange, men hovedsakelig utmattelse, hjernetåke, hodepine, kvalme, muskelsmerter. Jeg får dagene til å gå rundt med mye hvile når barna er på skole/barnehage. De begynner å bli store, og selv om jeg fremdeles håper på å bli frisk, så er det noe med dette å begynne helt på nytt med baby igjen. Jeg vet jeg må være takknemlig for to friske barn, og det er jeg absolutt. Men det å aldri oppleve å gå gravid, føde og få det tredje barnet jeg har drømt om, det føles som en sorg. 

I tillegg føler jeg meg mislykket i livet. Føler at jeg virkelig har failet. Vil ikke være "naver". Jeg føler meg mindreverdig. Og dagene forsvinner i ingenting. 

Prøver å slå meg til ro med at jeg en vakker dag kanskje blir frisk, og at jeg fremdeles er relativt ung og kan få barn. Så kom det et nytt sjokk, min far er blitt veldig syk, og har bare et par år igjen å leve. Så da kommer tankene igjen - skal han aldri få møte mitt tredje barn? 

Det er mange vonde følelser i sving. Har ikke lyst til å reise på ferie til slektssted, der jeg får tusen spørsmål om helsen min. Der jeg føle meg mindreverdig siden jeg ikke jobber. Der jeg må forsvare meg selv mot de som ikke tror på meg. 

Jeg er så sliten av alt. Glad jeg har barna og samboeren, de gir meg nok til å leve en dag om gangen. 

Anonymkode: c1243...45b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

tillegg føler jeg meg mislykket i livet. Føler at jeg virkelig har failet. Vil ikke være "naver". Jeg føler meg mindreverdig. Og dagene forsvinner i ingenting. 

Med den innstillinga der er det ikke rart du har sorg. Beklager, jeg trodde livet ditt faktisk ble ille, men du har til tross alt mye i orden selv om du skulle miste den jobben og slite med sykdom. Det er leit at du ble dårlig, men innstillinga di har mye å si, og med din blir dette verre for deg.

Anonymkode: a99f6...b0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Med den innstillinga der er det ikke rart du har sorg. Beklager, jeg trodde livet ditt faktisk ble ille, men du har til tross alt mye i orden selv om du skulle miste den jobben og slite med sykdom. Det er leit at du ble dårlig, men innstillinga di har mye å si, og med din blir dette verre for deg.

Anonymkode: a99f6...b0d

Ja, har jo noe i orden, men livet er blitt veldig annerledes. I tillegg til sykdommen er jeg nå over på AAP som gjør at vi har dårlig økonomi. Jeg har mye skyldfølelse ovenfor både samboer som må jobbe mer og betale ekstra, og barna som ikke får noe ekstra. Vi har fått avdragsfrihet på huslånet et halvt års tid, men vet ikke hvordan vi skal klare oss etter det. 

Det er tøft å få en helt ny kropp som ikke fungerer. Venner slutter å spørre, så føler jeg mister folk rundt meg også, i tillegg til meg selv som person. 

Anonymkode: c1243...45b

[AnonymBruker]

Hei, jeg skjønner deg godt! 
Man er jo sine egne problemer nærmest, og det er alltid noen som har det verre.

Håper for din del at du blir frisk, det tror jeg vil hjelpe deg mye.

Det med det 3. barnet hadde jeg droppet hvis økonomien er stram. Bare fordi dårlig økonomi påvirker så veldig negativt.

Synd du føler du feiler pga sykdom da. Det er ikke din feil. 
Håper du klarer å fokusere på det som er positivt. Dere har hverandre og ungene.

Lykke til fremover 😊

Anonymkode: 2480f...cd1

[AnonymBruker]

https://www.recoverynorge.org/2022/06/07/helen-long-covid-frisk-mickel-therapy/ 

Anonymkode: 86a93...969

[AnonymBruker]

Vent med å få et nytt barn til du og økonomien er friskmeldt 

Anonymkode: 90f20...9f3

[DelvisPresley]

Jeg misunner dem som har opplevd et snev av lykke.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (38 minutter siden):

Jeg misunner dem som har opplevd et snev av lykke.

Enig. 

Misunner dem som har mennesker i livet sitt som er oppriktig og ekte glad i dem. Det har ikke jeg. Er alene hele tiden.

I kveld ble en sånn kveld hvor tårene bare renner og jeg får ikke stoppet dem. Prøver alt jeg kan å tenke positivt men følelsen av håpløshet er så stor. 

Anonymkode: 51117...3f1

[AnonymBruker]

alt i alt syntes jeg dette hørtes ut som et fint liv. 

Du har to barn, (Ja du ønsker en til, men du HAR to barn som er friske og lever). 

Du har en far du er glad i, men som er blitt syk. (Faren din må ha vært en fin far om du sørger over tanken på at han kan forvinne en dag) 

Du kom deg unna en voldelig ungdomskjæreste (Mange lever med den partneren fordi de ikke tør-orker-evner-redde for å dra) 

Du er syk, ja den er kjip. Du står i fare for å miste jobb, ja.. mange gjør det i løpet av livet. 

 

Du har et fint liv. faktisk. Kjipt at det ikke går ens vei men det gjorde ikke mitt heller. Nyt. 

Anonymkode: 059eb...d1d