Gravid med nr 2 - vanlig å angre seg?

[AnonymBruker]

Dette er nok et tabu tema.

Men jeg er i uke 26 med barn nr 2 (planlagt), men kjenner at jeg faktisk ikke gleder meg  det blir ca 3 år mellom barna.

Jeg gruer meg veldig til fødselen, etter en traumatiserende opplevelse sist. Jeg gruer meg til ammingen, husker enda hvor vondt det var og at vi aldri fikk det skikkelig til sist. Gruer meg til å være så "låst" som jeg følte meg sist, til å være oppe om nettene og i tillegg ta meg av 3 åringen.

Kjenner jeg er redd for å ikke få nok tid til første og at hun skal føle seg sviktet.

Egentlig angrer jeg meg litt på hele graviditeten, selv om det selvfølgelig var ønsket og jeg tror barna vil få mye glede av hverandre. Men akkurat fødselen og babytiden kan jeg fint være foruten.

Noen andre i samme situasjon? Hvordan gikk det? 🥰

Anonymkode: 13705...27c

[skalbare]

Skjønner veldig godt følelsene dine! Jeg hadde en traumatisk fødsel og slet mye med amming med første mann. Klarte ikke å kose meg i det hele tatt de første mnd. Var veldig spent når vi skulle få nr 2 (er overkant 2 år mellom de). Hadde en helt annen fødselsopplevelse og ammingen gikk kjempe bra, så hadde heldigvis en helt ulik opplevelse med nr 2.

Mindre tid med den eldste blir det jo, men da får man være ekstra flink til å inkludere og være tilstede når man først har muligheten. 
Du kommer til å klare det kjempe bra🙌🏼

Lykke til😊

[AnonymBruker]

Yes. Tror ikke det er så uvanlig når man har erfaring med en kjip fødsel og barseltid! 

Jeg er der nå at jeg gruer meg veldig til fødsel og til søvnmangel og den følelsen av å være så låst. Er redd for å bli like deprimert og suicidal som forrige gang. At det skal ta mange måneder før jeg kjenner at jeg er glad i babyen. 

Men jeg prøver å også glede meg til de tingene som var fine sist, som det å bli kjent med et nytt menneske. Se babyen lære seg å kontrollere kroppen sin. Lure på om de to barna vil ligne på hverandre. Om babyen ligner mest på meg eller far. Se far sammen med babyen. Lure på hvordan storesøster reagerer. Se babyen kledd i fine strikkeklær vi har arvet og fått. Sånne ting...

Det var jo lysglimt inni der selv om det var mørkt store deler av det første året.

Jeg tenker at du bør tenke igjennom noen ting på forhånd. For eksempel bestemme deg for å gi faen i ammingen hvis det blir like vanskelig som sist. Man skal ikke lide seg igjennom det. Eller bare bestemme nå at du ikke vil amme, hvis det gjør deg roligere. Akkurat fødselsangsten kan man vel henvises til sykehuset for en samtale, kanskje det kan hjelpe? Jeg har tenkt å be om det selv.

Anonymkode: 684d6...3d1

[myMa]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjenner jeg er redd for å ikke få nok tid til første og at hun skal føle seg sviktet.

Kjenner meg igjen. Også etter fødsel så kjente jeg på mye dårlig samvittighet ovenfor eldste. Særlig ved amming og andre situasjoner som krevde fullt fokus på baby. Jeg følte at jeg hadde sviktet eldstemann.

Baby sov nesten døgnet rundt den første tiden (heldigvis) så jeg fikk mye tid med eldstemann. Prøvde også å inkludere henne så mye som mulig. Alt gikk egentlig over all forventning, så jeg vet ikke hvorfor jeg hadde disse vonde følelsene.

De er nå 7 måneder og 3 år og storesøster er virkelig bare helt fantastisk med den lille. Så mye omsorg og kjærlighet i en liten 3 åring. Varmer hjertet å se de sammen. Kunne ikke gått bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dette er nok et tabu tema.

Men jeg er i uke 26 med barn nr 2 (planlagt), men kjenner at jeg faktisk ikke gleder meg  det blir ca 3 år mellom barna.

Jeg gruer meg veldig til fødselen, etter en traumatiserende opplevelse sist. Jeg gruer meg til ammingen, husker enda hvor vondt det var og at vi aldri fikk det skikkelig til sist. Gruer meg til å være så "låst" som jeg følte meg sist, til å være oppe om nettene og i tillegg ta meg av 3 åringen.

Kjenner jeg er redd for å ikke få nok tid til første og at hun skal føle seg sviktet.

Egentlig angrer jeg meg litt på hele graviditeten, selv om det selvfølgelig var ønsket og jeg tror barna vil få mye glede av hverandre. Men akkurat fødselen og babytiden kan jeg fint være foruten.

Noen andre i samme situasjon? Hvordan gikk det? 🥰

Anonymkode: 13705...27c

Du burde grue deg. 2 barn er grusomt.

Anonymkode: 36342...5c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Du burde grue deg. 2 barn er grusomt.

Anonymkode: 36342...5c0

For et utrolig hjelpsomt svar... 

Anonymkode: 8513f...909

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv, TS! Jeg er ca 19 uker på vei og opplever ingen glede selv om dette var planlagt og ønsket. Jeg gikk også gjennom en spontanabort i fjor høst og da det skjedde ble jeg bare lettet. Grusomt å tenke på, men tror det er traumene fra fødsel og barseltid som gjør det slik. For barnet mitt ønsker jeg jo! Og jeg elsker på en måte babyen i magen allerede, selv om jeg bare gruer meg 🥺

Anonymkode: dec09...26f

[AnonymBruker]

Tror det er veldig vanlig og noe de fleste har følte på i større eller mindre grad i graviditet nr. 2. Fikk nr. 2 for 1 år siden 2 år og 8 mnd mellom. Det har gått over all forventing og syns alt var lettere nå med nr. 2 fordi man har gjort det før og vet at alt går i perioder osv osv. 

Anonymkode: 22706...402

[AnonymBruker]

Hormoner gjør jo kanskje at man føler litt ekstra på ting. Når det er sagt så MÅ du ikke amme, vurder det opp mot din egen psyke- man skal ikke KUN tenke på babyen, men hele familien ❤️

Anonymkode: 6f222...7d4

[AnonymBruker]

Jeg kan absolutt relatere, her hos oss var begge 2 fulstendig planlagt med flytskjema og det hele, ble gravid på første eggløsning med første jenta, graviditeten var idyllisk og det eneste som var plagsomt var halsbrann. Fødselen ble satt igang på overtid hvor baby var på 4 kg, tok nesten 2 døgn før hun var ute og hele fødselen var et smertehelvette med 18 timers rier med 1 minutts pusterom, hun ville ikke ut og kroppen min var ikke enig. Epiduralen berget meg, hadde ikke hatt krefter til å gjennomføre en så lang fødsel uten. 

Ammingen ble delvis fungerende med ammeskjold, men måtte håndmelke det jeg kunne få til når jeg ble gravid pga brystene hardnet. Fikk krampe i hendene pga hvor hardt jeg måtte klemme melka ut, ingen pumpe klarte å få ut noe og baby hadde dårlig sugetak. Var en lettelse når jeg erklærte at jeg ga opp melka når hun var 8 mnd.

Neste graviditet skjedde når hun var 3,5 mnd. Vi ønsket 2 barn veldig tett for vi ønsker at barna skal ha et nært bånd. Graviditeten var grusom og jeg sleit mye med kløende eksem på halve kroppen som tok nattesøvnen og bekkenløsning, samt at baby sparket som en gal inni magen og halsbrannen som var verre enn med førstemann.  Fødselen ble nok en gang satt igang men før tiden i uke 38, hun veide 3800 gram da så de ville sette igang pga svangerskapadiabetesen. Fødselen gikk mye raskere og selve pressinga varte i 2-3 minutter hvor jeg måtte bare presse baby ut fordi kroppen min sa at nå skulle hun ut. Tok jordmor helt på senga da. Jeg revnet litt, men var ikke mye. Jeg fikk ikke til å amme baby, hun var overhodet ikke interesert i annet enn flaska, så da pumpet jeg melka mi på flaske og ga henne. Vi var ekstremt mye syke de første månedene og hadde bronkitt under fødselen som gjorde at jeg ikke kunne le eller puste med munnen uten å få hosteanfall. Baby fikk en solid kolikk når hun var bare noen uker gammel og var ilsinna og skreik så stemmen hennes vrengte seg både morgen, dag og kveld. Eneste avbrekket vi fikk var når hun fikk RS viruset og hun måtte legges inn på sykehuset med pustehjelp, da var hun for sliten til å skrike. Jeg ga opp melka mi når hun var 4 mnd pga jeg tenkte hun ikke tålte den og var kraftigt forstoppet,  bæsjet 2 ganger i mnd. Hun er nå idag 7 mnd og kolikken har blitt 90 prosent bedre.  Vi håper virkelig at stormen har gitt seg. Det er en lettelse å være ferdig med spedbarnstiden med morsmelk, jeg trives veldig godt med minibarn istedenfor jeg hadde ikke overlevd dette uten at mannen min tok seg av hun eldste som nå er 21 mnd.

Når jeg ser de herlige lattermilde smilene til begge jentene våres så er alt sammen verdt det.

Anonymkode: 3babb...a9d