Morsfølelse. Hvor lang tid tok det for deg?

[AnonymBruker]

Babyen min er snart 7 mnd. Jeg er førstegangsmamma og hadde en litt tøff start med hastekeisersnitt og baby som var veldig urolig de første 3 mnd.

Jeg har hele tiden hatt morsinstinkt og omsorg for babyen min. Men slet med å føle på morsfølelsen i starten og slet med å kjenne kjærlighet for babyen som skrek mye pga magevondt.

Nå snart 7 mnd etter har det løsnet mye mer og det er gøy og få mer respons fra baby, smil, latter og at babyen har mer personlighet. Jeg kjenner mer kjærlighet for han.

Samtidig kan jeg plage meg selv med om jeg føler nok? Prøver å si til meg selv at jo mer baby utviklet seg blir jeg og kjenne på det mer og mer. Jeg kjenner på godfølelse når jeg tenker på at han en dag skal springe rundt, prate og kalle meg mamma.

 

Er det noen andre av dere som har følt/føler på det samme? Når løsnet det skikkelig?

 

Skulle ønske det ble snakket mer om det å ikke kjenne på morsfølelse med en gang. For jeg følte meg unormal og trist som følte veldig på dette i starten.

Anonymkode: 68320...62a

[Heln]

Han er tre år og jeg kjenner fortsatt ingen morsfølelse. Er veldig glad i han, som jeg ville blitt i hvemsomhelst jeg hadde vært sammen med daglig i over tre år, men utover det så kom den aldri til meg med han. Det ble ekstra tydlig når minste kom og den enorme kjærligheten traff meg midt i trynet. Helt forskjellig fra første gang.

[AnonymBruker]

Heln skrev (24 minutter siden):

Han er tre år og jeg kjenner fortsatt ingen morsfølelse. Er veldig glad i han, som jeg ville blitt i hvemsomhelst jeg hadde vært sammen med daglig i over tre år, men utover det så kom den aldri til meg med han. Det ble ekstra tydlig når minste kom og den enorme kjærligheten traff meg midt i trynet. Helt forskjellig fra første gang.

Takk for at du deler!<3

 

Flere som ønsker å dele? 

Anonymkode: 68320...62a

[AnonymBruker]

For meg tok det noen uker, så ikke helt det samme - men vil vise variasjonene for førstegangsgravide som ikke vet😅

Fødselen ble lang og jeg var så opptatt med å tenke på pappan som måtte bli med på en litt dramatisk fødsel, alt gjorde vondt lenge etter KS og jeg fikk ikke til ammingen. Når fanilie kom på besøk var jeg sånn «værsågod, dere kan babyer minst like godt som jeg kan»  pg følte det var det samme for babyen hvem som holdt. 
 

Etter noen uker endret det seg og jeg kunne ikke snakke med andre uten å titte babyen konstant, ville helst ikke at andre skulle holde og det ble plutselig litt vanskelig å forholde seg til svigermor 😂😂

Anonymkode: 3f3bc...ff6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

For meg tok det noen uker, så ikke helt det samme - men vil vise variasjonene for førstegangsgravide som ikke vet😅

Fødselen ble lang og jeg var så opptatt med å tenke på pappan som måtte bli med på en litt dramatisk fødsel, alt gjorde vondt lenge etter KS og jeg fikk ikke til ammingen. Når fanilie kom på besøk var jeg sånn «værsågod, dere kan babyer minst like godt som jeg kan»  pg følte det var det samme for babyen hvem som holdt. 
 

Etter noen uker endret det seg og jeg kunne ikke snakke med andre uten å titte babyen konstant, ville helst ikke at andre skulle holde og det ble plutselig litt vanskelig å forholde seg til svigermor 😂😂

Anonymkode: 3f3bc...ff6

Det var også en øyeåpner å være hos mamma og pappa, også var det JEG som var den ene som kunne roe ned baby. Er vant til at det er barnebarn der som roes ned av noen andre😂

Anonymkode: 3f3bc...ff6

[AnonymBruker]

Venter også, barnet er 3 år.

Anonymkode: e82d1...930

[AnonymBruker]

Har mer eller mindre slått meg til ro med at den aldri kom. Barnet er 2 år.

Anonymkode: 17c72...bd4

[AnonymBruker]

Tok ett år eller noe. Men det kom så gradvis at jeg ikke vet helt. Han er 12 år nå, og jeg er fremdeles ikke den typen som er oppslukt i ungen min. Samme med lillesøsteren hans, men da var jeg forberedt på det, og visste hvem jeg var som mamma. 

Anonymkode: c49f7...5d3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Han er 12 år nå, og jeg er fremdeles ikke den typen som er oppslukt i ungen min. 

Anonymkode: c49f7...5d3

Da tror jeg du er en god mor. En foreldre som er oppslukt i ungen tenker mindre objektivt. 

Anonymkode: dd419...628

[AnonymBruker]

Sønnen min er 4 og jeg føler meg ikke som en mamma. Hadde drept for å beskytte ham om jeg skulle komme i en sånn situasjon, mulig det er en slags mammafølelse? 

Men det føles fortsatt veldig fremmed å bli kalt mamma. 

Anonymkode: 4f322...d05

[Gjest Chroma]

Med de to første kom morsfølelsen med en gang, mens med nummer 3 tok det over ett år. Det føltes ut som om det var noen andre sitt barn, men jeg tok meg selvsagt av det på lik måte som de andre. 

[AnonymBruker]

Oisann, trist å høre med dere det tok så lang tid med.

Min morsfølelse kom allerede ved positiv graviditetstest, hver eneste gang. (7 graviditeter,  5 levendefødte).

Anonymkode: 43c06...535

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Oisann, trist å høre med dere det tok så lang tid med.

Min morsfølelse kom allerede ved positiv graviditetstest, hver eneste gang. (7 graviditeter,  5 levendefødte).

Anonymkode: 43c06...535

Trist? Hvorfor det? Er det noen følelser eller prosess som er mer riktig enn en annen? Jeg syns ikke det er trist i det hele tatt. Noen føler mer enn andre; for noen kommer det, for andre ikke. Det gjør en hverken til mer eller mindre, bedre eller dårligere mor. 

Anonymkode: a881e...6f6

[AnonymBruker]

Tror nok den morsfølelsen som henvises til handler mye om hva man ser på tv og sosiale medier. Man forventer at man skal bli helt oppslukt og gal etter ungen, og så kommer den, og så er man ikke sånn. Noen er det, hvor baby er hele verden for dem. Men for de som ikke er sånn, så er ikke det nødvendigvis noe galt med deg. Du forsørger og elsker ungen din, men du trenger ikke være helt oppslukt og at hele verden din dreier som om barnet ditt. Alle er forskjellige. Mødre må gi hverandre og seg selv den slacken fedre har. Ingen som henger seg opp i om en far er helt chill vs en far som er helt gal etter ungen. Foreldre er man uansett. 

Anonymkode: fa37f...2ec

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for alle dere som deler<3

 

Jeg merker jeg føler litt mer nå som det skjer mye i utvikling til baby og vi har flere fine øyeblikk sammen.

Det var verst de første mnd for da var det mest omsorg jeg følte, så det går litt bedre nå. Men det virker som de aller fleste som har babyer føler altoppslukende kjærlighet helt fra starten av. Men tror at kanskje mange ikke vil snakke høyt om følelsene sine. Og jeg skulle ønske jeg visste noe om dette før fødsel da jeg følte meg veldig alene om disse følelsene og følte meg unormal/trist.

 

Anonymkode: 68320...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ts her

Takk for alle dere som deler<3

 

Jeg merker jeg føler litt mer nå som det skjer mye i utvikling til baby og vi har flere fine øyeblikk sammen.

Det var verst de første mnd for da var det mest omsorg jeg følte, så det går litt bedre nå. Men det virker som de aller fleste som har babyer føler altoppslukende kjærlighet helt fra starten av. Men tror at kanskje mange ikke vil snakke høyt om følelsene sine. Og jeg skulle ønske jeg visste noe om dette før fødsel da jeg følte meg veldig alene om disse følelsene og følte meg unormal/trist.

 

Anonymkode: 68320...62a

For noen kommer det med nummer to. 

Anonymkode: 09c70...d0c

[AnonymBruker]

Kva er forskjell på morsfølelse og det å elske bornet?

Eg kan tenkje "Elskar eg hn like høgt som andre mødre gjer?", som gjer at eg blir usikker, sidan eg ikkje har denne brennande varme forelskelsen som mange snakkar om (men det har eg ikkje for nokon, så kan bli like usikker på eigne følelsar knytt andre i omkretsen. Verken foreldre, venar eller ektefelle). Men så gjer eg alt for at hn skal ha det kjekt, trygt og fint. Ser på bilete og mimrar, og saknar hn når eg ikkje er med hn. Kosar og brukar all vakentid ilag med hn. Kunne snakka om hn heile tida. Ville kasta meg framfor ein buss for han. Er det morsfølelse?

Anonymkode: 81e36...67f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, TS. Jeg syns det er vanskelig å vite akkurat hva morsfølelse er, f.eks. til forskjell får å føle omsorg for.

Men i hvert fall, jeg kjente meg nesten litt nummen følelsesmessig etter å ha fått første barn. Jeg var veldig lykkelig gjennom svangerskapet, men etter fødsel var det omtrent som at jeg visste kongnitivt at jeg var glad, men klarte ikke kjenne det ordentlig. Og babyen kjentes som en fremmed, selv om jeg ville gjøre alt for å beskytte henne. Jeg hadde dårlig samvittighet, fordi jeg hadde forestilt meg at det skulle være flere og sterkere følelser. Men det gikk seg gradvis til, og jeg sluttet å tenke over det. 

Så kom nr. to, og da opplevde jeg plutselig det jeg hadde hørt om, at det var som en forelskelse da jeg fikk henne opp på brystet etter fødsel. Jeg lå våken og kikket på den første når hun sov også, men det var med en slags undring: "tenkt at dette er datteren min, dette er veldig rart. Hvem er hun, hvem skal hun bli". Nr. to lå jeg og kikket på fordi jeg kjente meg forelsket, rett og slett. Og så ble jeg fryktelig lei meg for det da. For jeg husket jo godt at jeg ikke kjente det slik første gang. 

Selv om starten var ulik, er kjenner jeg at jeg er virkelig like glad i begge barna mine nå. Men jeg skulle også gjerne visst hvor ulikt dette kan oppleves til å begynne med, og at det er normalt.

 

Anonymkode: 810d9...6c3

[AnonymBruker]

Kjente ikke på noe annet enn beskyttelsesinstinkt før hu var rundt 3 mnd. Slet med fødselsdepresjon med angst, og hele ungen førte bare til at stressnivået mitt var i himmelen omtrent hele døgnet og jeg hadde mest lyst til å dra min vei (visste så klart at det var depresjonen som snakket, å jeg hadde løpt inn i en brennende bygning for henne så handlet ikke om at jeg ikke var glad i henne). Nå er hun snart 5 mnd og jeg begynner å føle meg som mamma og ikke bare en person som passer på det lille vesenet. 

Anonymkode: 6e219...d21

[AnonymBruker]

Det tok noen måneder, kanskje rundt 5-6. Jeg fikk et prematurt barn og var lenge på sykehus før vi fikk komme hjem. I begynnelsen handlet alt om behandling av barnet, pipende maskiner, pustehjelp, mating til faste tider og mye som måtte huskes på og ordnes. Jeg følte omsorg for barnet, men var i en boble med folk rundt oss konstant.

Det var ikke før vi kom hjem - og hadde vært hjemme en stund - at jeg følte på ordentlig morsfølelse. Plutselig bare "oi, jeg har helt enorm kjærlighet og beskytterinstikt for dette barnet!". Vet ikke helt når det kom, men det kom over tid tror jeg. Og plutselig ble jeg oppmerksom på at jeg følte det sånn. 

Anonymkode: d9030...3dd