Gravid med barnefar som ikke er tilstede

[AnonymBruker]

Er det noen gravide eller som har vært gravid, og som har blitt forlatt av barnefar?

Trenger noen oppmuntrende ord og noen positivr erfaringer. Det er 4 måneder siden barnefar stakk og det er fortsatt like vondt, spesielt nå som fødselen nærmer seg.

Anonymkode: 890ae...09c

[AnonymBruker]

Jeg opplevde ikke at barnefar stakk da jeg var gravid, men han forandret fullstendig personlighet og truet med å stikke hver gang jeg ikke gjorde som han ville. Bare det at jeg ville sove litt på sofaen etter jobb og ikke sitte og se film med ham gjorde at han truet med å dra fra meg. Det var helt jævlig, jeg utviklet angst som førte til at jeg selvskadet, jeg blir stressa bare av å tenke på det. 

Da babyen ble født, meldte han seg ut. Sov på gjesterom, dro til kompiser (eller damer?) og var ute til langt på natt. I helgene sov han til to på formiddagen, og tok ikke én trilletur, matet aldri, sto aldri opp med babyen, tok ham ikke en gang så jeg fikk dusjet. Hadde og en ekstremt krevende baby (om man kan si sånt om babyer), og med denne fraværende (men likevel tilstede) mannen som tynget meg i tillegg var det den mest jævlige perioden i mitt liv. Den tiden som egentlig skal være så fin. Ble suicidal, og jeg aner ikke hvordan jeg kom meg gjennom det. Jeg klarte ikke å gå fra ham, og han dro ikke heller, av en eller annen grunn. Men han begynte å drikke, var utro, fortsatte den psykiske mishandlingen osv. helt til ungen vår var to år. Da klarte jeg endelig å samle krefter nok til å kaste ham ut av huset. 

Jeg vet situasjonen vår er ulik, men jeg lover - det er MYE bedre å være alene og forberedt på å være alene, enn å ha en mann der som ikke vil være der. Og som bryter deg ned psykisk. Jeg har nå en nydelig 4 år gammel sønn, men alt stresset fra denne perioden sitter fortsatt i kroppen. Jeg sover dårlig, sliter med konsentrasjonen, er fortsatt helt nedbrutt psykisk og går til psykolog en gang i uka. Jeg er nå sykmeldt fra jobb (igjen) på grunn av det. 

Det var kanskje ikke så oppmuntrende, men jeg tror du vil få det mye bedre alene. Og bare husk å stol på deg selv. Jeg leste alt for mye råd og tips på nettet for å "fikse søvnen" og lignende. Jeg følte meg som verdens mest mislykka mor som ikke fikk sønnen min til å sove, jeg prøvde alt og ingenting virket. Jeg hatet å amme, men tviholdt på det. Skulle ha gått over til MME i stedet. Gjør det som føles enklest for deg, samtidig som det ivaretar barnet. Om det er å samsove, så gjør det. Om du ikke orker å vaske gulvet på en uke, bare la vær. Lista kan legges ganske lavt. Om du liker å bake, bak litt pizzasnurrer osv som du kan ha i fryseren til babyen kommer. Og om du har mulighet, bestill mat på døra om det føles uoverkommelig å komme seg ut med babyen. 

Dette klarer du, det kommer til å gå så bra! ❤️ 

Anonymkode: b31c4...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er det noen gravide eller som har vært gravid, og som har blitt forlatt av barnefar?

Trenger noen oppmuntrende ord og noen positivr erfaringer. Det er 4 måneder siden barnefar stakk og det er fortsatt like vondt, spesielt nå som fødselen nærmer seg.

Anonymkode: 890ae...09c

Jeg har ikke blitt forlatt men i ettertid skulle jeg ønske at jeg var alene mye tidligere. Da jeg først ble alenemor hadde jeg det bedre enn noensinne! Koste meg med barna, ingen krangler eller å være redd, verken meg eller barna. 

nyt at du ikke har noen voksen mann som trakkaserer, krangler eller bare snylter på deg. Svært mange kvinner sliter i forholdet og opplever lettelse når man blir skilt. Noen tror at det var kun den mannen og at neste blir mye bedre. Men desverre er faktum at svært mange menn er krevende å leve med. Noen få er selvsagt ok, men oftest er de mest til bry i mange år. 

Anonymkode: 1c693...1f1

[kjærring]

Jepp. Han dro da jeg var 6-7 mnd gravid. Utrolig tungt da svangerskapet ikke gikk den veien det skulle. Babyen hadde vekstavvik og kom til å komme tidlig. 

Trodde livet skulle stoppe opp men, når fødsel kom, så endret det seg. Jenta kom med hastekeisersnitt og hadde hjertestans på 1 minutt. Det var da jeg lå der at jeg innså at faren ikke er verdt en dritt og det eneste som betyr noe var meg og babyen. 

3 uker på nfi hvor jeg hver dag prøvde å få han til å komme å hilse, men til ingen nytte. Ga opp etter 4mnd. Nå er hun snart 3 år og vi har det så fint sammen! Jeg elsker det. Elsker å være alene, elsker at jeg kan kysse , klemme,  kose , leke med henne hele tiden. Elsker at jeg slipper diskusjoner rundt noe som helst som jeg hører mine venner gjør hver eneste dag. Jeg elsker st jeg slipper å ta hensyn til noen andre enn ungen min og meg selv. 

Jeg koser meg kanskje litt for mye🙈 kan aldri tenke meg å ha en mann i livet vårt. 

[AnonymBruker]

Stå på alenemødre 💗

Anonymkode: 9ced3...ecf