Ødelagt forhold etter baby ?

[jentee24]

Hei. Jeg og samboer har en datter på straks 6 mnd. Har vært en tøff start med henne da hun hadde kolikk de første månedene og trenger mye støtte ifht søvn og er veldig klengete på sepsielt meg som mamma . Har vært en del krangling på meg og samboer hvor jeg føler han har hjulpet meg lite osv… han gikk ut i pappaperm for to uker siden og jeg er sykemeldt fra jobb akk nå pga bekkenet mitt .(jobber i en jobb med krevende pasienter)

 

han var ute å festet på torsdagen og sov borte hos kompisen sin og dro videre derfra dagen etterpå på vinkveld hos sin andre venn og var der til 12 på natta dagen etterpå. Vi tekstes underveis og jeg var forbanna fordi han skille bruke disse ukene på å hjelpenes og avlaste litt og i tillegg skulle vi begynne med  søvtrening på lille . Ble en del krangling når han kom hjem men jeg ga etter som vanlig og tenkte det får gå. 

igår på natten var lille veldig vanskelig å legge og jeg måtte inn til henne 5 ganger etter hu var lagt for å legge inn smokk og trøste osv. når jeg kom inn i stua siste gangen var jeg så sliten og furt og fikk lit frustrasjon ut ved at jeg var sur og gretten så ble han sur på meg og sa at jeg aldri skulle fått barn hvis jeg ikke tåler å gÅ inn når hu våkner … krangla litt da og . Idag har jeg stått opp og vært ute med lille siden kl 11 og kom hjem isted og samboer ligger fortsatt og sover.(15.30) Jeg er helt på gråten.. kan ikke skjønne at forholdet har blitt sånn og jeg føler meg så alene! Beklager for lang tekst

[Nutz]

Høres ut som du var alene om å ville ha barn i dette forholdet?

[jentee24]

Nutz skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du var alene om å ville ha barn i dette forholdet?

Føles sånn nå ja … men var faktisk ikke det. Derfor det stikker ekstra

[AnonymBruker]

For en ubrukelig mann. Har han alltid vist så lite hensyn? 

Anonymkode: 278d1...21c

[Mt3]

Dere trenger å sette dere ned å ta en skikkelig prat, men ikke når dere er slitne/forbanna. Få gjerne hjelp fra en nøytral tredjeperson som kan være "fredsmegler"

Han bør så klart ikke ta en todagers når det faktisk er han som har permisjon, og skal avlaste hjemme fordi du er plaget med bekkenet. Samtidig så er det umulig for en som aldri har opplevd det selv å forstå hvor vondt du har, når du tross alt tar deg så mye av barnet (til tross for smerter), og lar han slippe unna

[AnonymBruker]

Bestill deg en weekendtur vekk tors-søn og si at han får ta baby noen dager. Da får du litt fri, og han får prøve seg som pappa. Er ikke enkelt for fedre heller å steppe inn når mamma konstant er tilstede og baby gjerne foretrekker mor. 

Anonymkode: a8666...3c6

[Sirah]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Bestill deg en weekendtur vekk tors-søn og si at han får ta baby noen dager. Da får du litt fri, og han får prøve seg som pappa. Er ikke enkelt for fedre heller å steppe inn når mamma konstant er tilstede og baby gjerne foretrekker mor. 

Anonymkode: a8666...3c6

Enig i dette. Det kan hende han syntes det er vanskelig å ta over når du uansett er hjemme. 

Klem til deg

[AnonymBruker]

Forholdet er ikke ødelagt pga baby. Det er ødelagt fordi far en en dust!

Trodde han at pappaperm var en fylleperm? 

Dæven han røske, han skulle fått hørt det av meg! Han måtte jo prøvd å vise seg i huset hvis han hadde festet tre dager i strekk, og deretter sove til 15:30. Jeg hadde drylt han ut dørene. 

Si at forholdet er over, og at han kan dra sin vei. 

Anonymkode: 0aa61...ddd

[AnonymBruker]

Det er bare å ringe til NAV og si at du må ta permen fordi far er på fylla. Få overført hans dager til deg, og kast han ut. 

Anonymkode: 0aa61...ddd

[AnonymBruker]

Kjæresten din er en dust. Dere bør gå til samtale hos en tredjepart, HS eller familievernkontor.

Anonymkode: 775cd...ea4

[AnonymBruker]

Er det et sted du kan dra noen timer hver dag og hvile? Han har jo perm og skal være hjemme med baby!

Anonymkode: 084b2...42b

[AnonymBruker]

jentee24 skrev (20 minutter siden):

Hei. Jeg og samboer har en datter på straks 6 mnd. Har vært en tøff start med henne da hun hadde kolikk de første månedene og trenger mye støtte ifht søvn og er veldig klengete på sepsielt meg som mamma . Har vært en del krangling på meg og samboer hvor jeg føler han har hjulpet meg lite osv… han gikk ut i pappaperm for to uker siden og jeg er sykemeldt fra jobb akk nå pga bekkenet mitt .(jobber i en jobb med krevende pasienter)

 

han var ute å festet på torsdagen og sov borte hos kompisen sin og dro videre derfra dagen etterpå på vinkveld hos sin andre venn og var der til 12 på natta dagen etterpå. Vi tekstes underveis og jeg var forbanna fordi han skille bruke disse ukene på å hjelpenes og avlaste litt og i tillegg skulle vi begynne med  søvtrening på lille . Ble en del krangling når han kom hjem men jeg ga etter som vanlig og tenkte det får gå. 

igår på natten var lille veldig vanskelig å legge og jeg måtte inn til henne 5 ganger etter hu var lagt for å legge inn smokk og trøste osv. når jeg kom inn i stua siste gangen var jeg så sliten og furt og fikk lit frustrasjon ut ved at jeg var sur og gretten så ble han sur på meg og sa at jeg aldri skulle fått barn hvis jeg ikke tåler å gÅ inn når hu våkner … krangla litt da og . Idag har jeg stått opp og vært ute med lille siden kl 11 og kom hjem isted og samboer ligger fortsatt og sover.(15.30) Jeg er helt på gråten.. kan ikke skjønne at forholdet har blitt sånn og jeg føler meg så alene! Beklager for lang tekst

Denne guttungen har nok aldri vært klar for å bli pappa, han har tydelig ikke kapasitet til å reflektere rundt hva det vil si å være en forelder - men å romantisere foreldreskapet ved en graviditet, er relativt enkelt. 

Kjenner jeg blir ordentlig sint når menn oppfører seg slik her mot samboeren/kjæresten, og i tillegg er nybakte foreldre. Her må du sette hardt mot hardt, ts - han har ingen respekt for deg eller situasjonen dere er i, han har meldt seg fullstendig ut fra dag 1 og han gaslighter deg (legger skyld over på deg, en form for manipulering). Han er ikke snill og god. Han skulle ikke blitt pappa hvis han ønsker å drikke seg drita i permisjonen sin, og se på at dama hans forfaller og sliter seg ut - en mann som elsker deg hadde aldri oppført seg slik. Han er umoden og du burde faktisk kaste han rett ut, for han har ingenting positivt å bidra med. Jeg tenker du hadde fått det mye bedre hvis det bare var deg og babyen, barnefar skaper mye stress og dårlige følelser hos deg som igjen ødelegger mye av tilværelsen og kan gjøre babyen urolig. Babyen senser hvordan du har det og blir påvirket. Få denne guttungen ut!! 

Anonymkode: eeaa9...ffd

[AnonymBruker]

For det første: han skal ikke hjelpe deg med barnet, han skal ta sin andel av ansvaret!! Det er så viktig å presisere dette, for enkelte menn skjønner faktisk ikke at de har et STORT ansvar. De ser på alt som at de «hjelper» mor, når det egentlig skal være en selvfølge at d bidrar. 
 

Du må ta et skikkelig oppgjør med han og fortelle han at han ikke kan holde på slik han gjør. Han er nå i pappaperm og har det fulle og hele ansvaret for dette barnet mens du er på jobb, og så har dere 50/50 når du kommer hjem.
 

Og når du er sykemeldt skal han ikke overlate alt til deg, han har fortsatt sine forpliktelser og sitt ansvar! Det er en grunn til at du er sykemeldt, han skal ikke utnytte dette til egen vinning. 
 

Om han ikke klarer å forstå at han skal bidra like mye som deg til alle døgnets tider, så er det kanskje bedre å bo hver for seg. Da tvinges han til å ta dette ansvaret når barnet er hos han. 

Anonymkode: e2055...3f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Bestill deg en weekendtur vekk tors-søn og si at han får ta baby noen dager. Da får du litt fri, og han får prøve seg som pappa. Er ikke enkelt for fedre heller å steppe inn når mamma konstant er tilstede og baby gjerne foretrekker mor. 

Anonymkode: a8666...3c6

 

Sirah skrev (2 timer siden):

Enig i dette. Det kan hende han syntes det er vanskelig å ta over når du uansett er hjemme. 

Klem til deg

Det er så vanskelig for far at han må ta to døgn på fylla? 🙄

Anonymkode: 1a3e4...124

[AnonymBruker]

Slik går det når barn får barn.

Anonymkode: 7a60d...2c0

[AnonymBruker]

Samme situasjon med krevende baby og fraværende mann her. Han taklet ikke å få barn. Hvis man samarbeider godt og står i det verste, som f.eks kolikk og ekstrem søvnmangel sammen, så tror jeg bare man kommer styrket ut av det. For min egen del levde jeg veldig fint med at en baby la så enorme begrensninger i en periode. Det hadde gått helt fint, så lenge jeg bare hadde fått lov til å sove litt mer. Jeg har dessverre fryktelig dårlige minner fra min barseltid, selv om jeg hadde 100% tilknytning til barnet fra start. Jeg klarte kun å stå i det alene fordi jeg hadde den tilknytningen til barnet. Hadde tilknytningen vært litt mindre, så hadde jeg nok selv kontaktet barnevernet og bedt dem overta barnet, for det var altså helt for j...Jeg var konstant syk, ikke bare vanlig sliten og trøtt, men sånn at jeg ble kvalm og svimmel osv. 

Uansett. Mannen ble forstått ihjel av både hans og min familie, av familieveileder på helsestasjonen osv. Det var så vidt noen turte å stille noen kritiske spørsmål, for alle var overbevist om at han bare trengte litt tid og at det ville bli lettere når vi var ferdig med babystadiet. Det stemte ikke. Jeg ba om å få prate med familieveileder igjen på 2-årskontrollen, og da var hun mer krass og direkte. Barnet gikk i barnehagen og hadde gode rutiner og begge jobbet 100% igjen. Mannen lå bare på sofaen etter jobb og i helgene og kunne til nød se etter barnet en gang i blant, men da ble selvfølgelig ingenting annet gjort. Hvis jeg f.eks traff en venninne litt sent og spurte om han kunne legge barnet, så kom jeg allikevel hjem til et barn som ikke engang hadde fått på seg pysjen én time etter vanlig leggetid. Vi ble forresten separert (og senere skilt) da barnet var ca.2,5 år. Nå er barnet 4 år og jeg har ny kjæreste som er mye mer farsfigur for barnet, enda vi ikke bor sammen engang. Faren har ikke fast samvær i det hele tatt. Han tar kontakt og spør etter samvær selv. Det er eneste måten samværet skal bli trivelig på, for da er besøket faktisk ønsket og blir ikke sett på som en byrde. Vi hører som regel fra han månedlig, men det kan også gå et par måneder. Han har som regel barnet én eller to ettermiddager etter jobb og frem til barnets leggetid, (kveldsstell må selvfølgelig jeg ta) så det blir bare ca.2,5 timer om gangen. 

Det er ikke babyen i seg selv som ødelegger parforholdet. Problemet er at mennene i utgangspunktet ikke var tvers gjennom gode. Det er ikke alltid så lett å oppdage på forhånd, fordi livet som regel har vært ganske enkelt frem til barn.

Anonymkode: 885d2...0ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Samme situasjon med krevende baby og fraværende mann her. Han taklet ikke å få barn. Hvis man samarbeider godt og står i det verste, som f.eks kolikk og ekstrem søvnmangel sammen, så tror jeg bare man kommer styrket ut av det. For min egen del levde jeg veldig fint med at en baby la så enorme begrensninger i en periode. Det hadde gått helt fint, så lenge jeg bare hadde fått lov til å sove litt mer. Jeg har dessverre fryktelig dårlige minner fra min barseltid, selv om jeg hadde 100% tilknytning til barnet fra start. Jeg klarte kun å stå i det alene fordi jeg hadde den tilknytningen til barnet. Hadde tilknytningen vært litt mindre, så hadde jeg nok selv kontaktet barnevernet og bedt dem overta barnet, for det var altså helt for j...Jeg var konstant syk, ikke bare vanlig sliten og trøtt, men sånn at jeg ble kvalm og svimmel osv. 

Uansett. Mannen ble forstått ihjel av både hans og min familie, av familieveileder på helsestasjonen osv. Det var så vidt noen turte å stille noen kritiske spørsmål, for alle var overbevist om at han bare trengte litt tid og at det ville bli lettere når vi var ferdig med babystadiet. Det stemte ikke. Jeg ba om å få prate med familieveileder igjen på 2-årskontrollen, og da var hun mer krass og direkte. Barnet gikk i barnehagen og hadde gode rutiner og begge jobbet 100% igjen. Mannen lå bare på sofaen etter jobb og i helgene og kunne til nød se etter barnet en gang i blant, men da ble selvfølgelig ingenting annet gjort. Hvis jeg f.eks traff en venninne litt sent og spurte om han kunne legge barnet, så kom jeg allikevel hjem til et barn som ikke engang hadde fått på seg pysjen én time etter vanlig leggetid. Vi ble forresten separert (og senere skilt) da barnet var ca.2,5 år. Nå er barnet 4 år og jeg har ny kjæreste som er mye mer farsfigur for barnet, enda vi ikke bor sammen engang. Faren har ikke fast samvær i det hele tatt. Han tar kontakt og spør etter samvær selv. Det er eneste måten samværet skal bli trivelig på, for da er besøket faktisk ønsket og blir ikke sett på som en byrde. Vi hører som regel fra han månedlig, men det kan også gå et par måneder. Han har som regel barnet én eller to ettermiddager etter jobb og frem til barnets leggetid, (kveldsstell må selvfølgelig jeg ta) så det blir bare ca.2,5 timer om gangen. 

Det er ikke babyen i seg selv som ødelegger parforholdet. Problemet er at mennene i utgangspunktet ikke var tvers gjennom gode. Det er ikke alltid så lett å oppdage på forhånd, fordi livet som regel har vært ganske enkelt frem til barn.

Anonymkode: 885d2...0ba

Har akkurat samme erfaring med barnefar her. Helt fraværende, og jeg kastet ham ut da barnet var to år. Jeg får nesten angst av å tenke på de to årene nå, det var så utrolig slitsomt, vondt og nesten uutholdelig. Min er 4 nå, og jeg har fortsatt ikke kommet meg. 

Anonymkode: 1a3e4...124

[Andro]

Du må reise bort innimellom. Legg henne i senga ved siden av ham, og gå deg en times tur, eller reis og besøk noen.

[AnonymBruker]

Kos deg ut av huset nå som han har permisjon☺️  Da må han ta ansvar, som avler  følelsen av ansvar osv.

Om du ikke kan dra på jobb, dra hjem på pikerommet noen timer hver dag og slapp av.

Anonymkode: 230c4...72b

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke overrasket lenger men blir så provosert av å lese alle disse trådene her inne og alle disse mennene som blir helt udugelige etter å ha fått barn.

Har hatt noen runder her etter barn kom også selv om han stort sett bidrar på lik linje som meg. Føler at for oss kvinner så er det ikke et bevisst valg, mer bare en selvfølge at vi skal gi alt til dette barnet og gi alt av oss selv, det føler jeg en del menn mangler..

Anonymkode: d60ba...3b6