Gå til innhold

Samboer er skjult narsisist - Hva gjør jeg?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg lever med en samboer som går under diagnosen skjult narsisist. Jeg har ikke planer om å gå, men det krever mye. Er det noen andre her som har levd eller lever i et slikt forhold? Er det noen som har noen tips, erfaringer eller råd? Jeg trenger en endring nå, og vurderer gå dypere i kampen. De som har opplevd dette vet hva jeg mener. Er det verdt det? Hva kan jeg gjøre, si, kreve? Forvente?

Samboer vet ikke selv om diagnosen, jeg har satt den selv. Men før dere kritiserer dette så vil jeg si at jeg er 100% sikker. Jeg har lest mye, og vet mye om temaet. Om diagnosen er 100% rett, og eller om det er andre ting er ikke så viktig. Det jeg lurer på er om noen vet hva jeg vil oppleve om jeg tar tak i dette? Frem til nå hat jeg fått på eggeskall, men det går ikke lenger. Som sagt, trenger en endring,  en usikker på om jeg skal sette krav, «krige» , være passiv og fraværende. Overse, ditekte konfrontere eller hva?

Setter veldig pris på erfaringsbasert tilbakemelding. Kritik og tull bare overser jeg

Takk

Anonymkode: 38871...cf0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Just now, AnonymBruker said:

Frem til nå hat jeg fått på eggeskall, men det går ikke lenger. Som sagt, trenger en endring,  en usikker på om jeg skal sette krav, «krige» , være passiv og fraværende. Overse, ditekte konfrontere eller hva?

Setter veldig pris på erfaringsbasert tilbakemelding. Kritik og tull bare overser jeg

Takk

Anonymkode: 38871...cf0

Jeg er helt nummen etter 7 år, ingen barn her da, men har ingen planer om å gå selv. Jeg forholder meg som regel til det jeg har uthevet hos deg. 

Anonymkode: ab48b...ac1

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men, står det ikke også noe om dette i den litteraturen du har lest, -altså hvordan forholde seg til det? Bare spør av nysgjerrighet, altså. 

  • Liker 7
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer mest på hvorfor du skal forholde deg til dette?🤔

Anonymkode: e7c62...b4d

  • Liker 18
  • Hjerte 1
  • Nyttig 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har erfaring. Stakk. Brøt kontkten. Fikk det fint. Hvorfor bli?

Anonymkode: bf31f...0cf

  • Liker 12
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gå dypere i kampen?

Er han samboeren din, eller hobbyprosjektet ditt?

 

  • Liker 8
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

MizzVic skrev (1 minutt siden):

Gå dypere i kampen?

Er han samboeren din, eller hobbyprosjektet ditt?

 

Spar deg!

Ts- kom deg vekk asap, null kontakt

Anonymkode: 145d6...6a1

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Spar deg!

Ts- kom deg vekk asap, null kontakt

Anonymkode: 145d6...6a1

Nei, jeg mener det.

Hvorfor ta opp en kamp?

Ta opp en koffert og flytt. Samboere er ikke prosjekter.

Anonymkode: 13216...093

  • Liker 13
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår hva du mener. Velger du å bli bør du lære alt du kan om narsisisme. Sett grenser og stå for dem. Null toleranse for vold og ydmykende behandling. Mange kan ha narsisistiske trekk uten å være narsisister. Hvordan behandler han deg når du er syk?

Anonymkode: ec80d...563

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan faktisk ikke endre et annet menneske. 

Du kan bare endre deg selv, og da må du starte med å bli kjent med deg selv. Det første du kan finne ut av er hvorfor du har et så stort behov for å få et annet menneske til å endre seg slik at han blir slik du ønsker.

Så kan du spørre deg selv hvorfor vil du være med en du må kjempe med. Et forhold skal ikke være en kamp mot hverandre. 

Er du klar over at du setter deg selv over ham og ser på deg selv som et bedre menneske enn ham når du "gir" ham denne diagnosen? Det er ganske narsissistisk å gjøre... 

  • Liker 5
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor har du ikke planer om å gå? Fordi du ikke kan, eller fordi du ikke tør/vil? 
En vakker dag, når muligheten byr seg, drar jeg. Mentalt sett er jeg fraskilt allerede; jeg har forsøkt alle metoder uten å lykkes. 
Min mann finner andre måter å sabotere på. Det slenges dritt om meg til hele hans omgangskrets, og ettersom de elsker drama har de i meg funnet en felles fiende. Åpenbare løgner de burde ha avslørt, overses fordi det er mye mer spennende å finne på røverhistorier. Orker du dette? 
Underdanighet og passivitet avler bare mer aggressiv oppførsel etter min erfaring. De vil ha en reaksjon.

Anonymkode: e5bec...565

  • Liker 1
  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så dårlig på å setter grenser, har prøvd en periode, men det betyr liksom ingenting. Jeg vet liksom ikke ha et samboerskap skal gi, jeg kjenner ikke til noe annet enn dette så jeg tør ikke å gå for da er jeg alene. Jeg har knapt venner, og familien er alt for langt unma. Vi har jo felles barn så jeg kan ikke flytte herfra. Noe av det jeg opplever som mest vanskelig er mangelen på empati. Og at alt blir snudd på hodet. Alt er min feil, og med den argumentasjonen jeg blir møtt med så blir jeg jo enig. Alt som skjer er pga meg, jeg må jo bare be omm unnskyldning for å redde situasjonen. Jeg er så sliten og ja, matt. Jeg føler jeg er i ferd med å gi opp meg selv fullstendig, som om alt jeg vil er å ha det bra

Anonymkode: 38871...cf0

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er det som gjør at du tror han er narsisist? Har dessverre mye erfaring med dette

Anonymkode: ec80d...563

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du burde hvertfall ALDRI få barn med han, ta det fra meg som har barn med en sånn. Det har vært et mareritt uten like. Det eskalerer gjerne veldig etter man får barn! 

Anonymkode: ca7c3...03c

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaringsbaserte tilbakemelding er at ingen er diagnosen sin. Det viktige er hvordan dere har det sammen. Har dere det fint, så bli. Har dere ikke det fint, hva er poenget. 

Anonymkode: 70bd3...18d

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke si mer unnskyld!! Når han kverulerer går du ut av rommet. Begynner han å snakke til deg på en nedverdigende måte sier du at dette vil du ikke høre på og går ut

Anonymkode: ec80d...563

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er så dårlig på å setter grenser, har prøvd en periode, men det betyr liksom ingenting. Jeg vet liksom ikke ha et samboerskap skal gi, jeg kjenner ikke til noe annet enn dette så jeg tør ikke å gå for da er jeg alene. Jeg har knapt venner, og familien er alt for langt unma. Vi har jo felles barn så jeg kan ikke flytte herfra. Noe av det jeg opplever som mest vanskelig er mangelen på empati. Og at alt blir snudd på hodet. Alt er min feil, og med den argumentasjonen jeg blir møtt med så blir jeg jo enig. Alt som skjer er pga meg, jeg må jo bare be omm unnskyldning for å redde situasjonen. Jeg er så sliten og ja, matt. Jeg føler jeg er i ferd med å gi opp meg selv fullstendig, som om alt jeg vil er å ha det bra

Anonymkode: 38871...cf0

Du bør kanskje få profesjonell hjelp?

Skal du bli i ett forhold hvor du blir gaslightet og mister deg selv, og du er redd for å gå.... Da trenger du egentlig ett veldig sterkt støtteapparat. 

Har du ikke gode fornuftige venner og familie, og ikke evnen til å se mannen i øynene og si du flytter lett om han ikke er stille.

Da er det psykolog, eller andre former for samtaleterapi.

(Det er lettere å leve alene enn med en idiot men)

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS, meld deg inn i en Facebook-gruppe for folk med lignende erfaringer. Snakk med krisesenter.
Du må ikke være redd for å være alene; i en slik gruppe finner du støtte fra mennesker med lignende erfaringer. Og det er jo strengt tatt bedre å være alene, men ensom i et utrygt ekteskap? 

Anonymkode: e5bec...565

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er så dårlig på å setter grenser, har prøvd en periode, men det betyr liksom ingenting. Jeg vet liksom ikke ha et samboerskap skal gi, jeg kjenner ikke til noe annet enn dette så jeg tør ikke å gå for da er jeg alene. Jeg har knapt venner, og familien er alt for langt unma. Vi har jo felles barn så jeg kan ikke flytte herfra. Noe av det jeg opplever som mest vanskelig er mangelen på empati. Og at alt blir snudd på hodet. Alt er min feil, og med den argumentasjonen jeg blir møtt med så blir jeg jo enig. Alt som skjer er pga meg, jeg må jo bare be omm unnskyldning for å redde situasjonen. Jeg er så sliten og ja, matt. Jeg føler jeg er i ferd med å gi opp meg selv fullstendig, som om alt jeg vil er å ha det bra

Anonymkode: 38871...cf0

Det er kanskje dette som er hovedprobleme? Frykten for å være alene. Det er ekstremt vanskelig å gå fra et slikt forhold, og å gå blir å sette den ultimate grensen. Det er bedre å være alene en stund enn å bli behandlet på den måten du gjør. Det er vanskelig en stund, men du har da alle muligheter til å få nye vennskap og ny partner med tiden. 

Du er verdt mer enn å kaste bort dyrebare år av ditt liv med et menneske som gjør deg dårligere og dårligere. 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror skjult narsisist for 90% stemmer av alt jeg leser og ser på youtube. Jeg har lest om dette nå i 2/3 år i en slags oppvåkningsperiode.  Jeg bare ser mønstre og sammenhenger. Egentlig det samme for meg hva det heter også. Jeg bare vite hva jeg taper/vinner ved å ta kampen. Vi har jo barn sammen så se det i sammenheng med det også. 

Anonymkode: 38871...cf0

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...