Gå til innhold

Dere som forlot mannen uten noen " én stor grunn", har dere angret?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Tenker på dere som har barn, og hvor mannen ikke har vært voldelig, utro, narsissit eller lignende. Men hvor mange bekker små ble til en stor å, over lang tid.

Dere som lenge tvilte, men endte med å gå. Hva tenker dere om avgjørelsen i dag? Jeg er så redd for å angre. 

Føler ikke at mannen elsker og verdsetter meg nok. Mange små handlinger i hverdagen forteller meg at han først og fremst tenker på seg selv. Savner å føle meg ivaretatt, og jeg savner noen jeg kan stole på at er der for meg i vanskelige stunder. 

 

Anonymkode: 19c7b...cb6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Tenker på dere som har barn, og hvor mannen ikke har vært voldelig, utro, narsissit eller lignende. Men hvor mange bekker små ble til en stor å, over lang tid.

Dere som lenge tvilte, men endte med å gå. Hva tenker dere om avgjørelsen i dag? Jeg er så redd for å angre. 

Føler ikke at mannen elsker og verdsetter meg nok. Mange små handlinger i hverdagen forteller meg at han først og fremst tenker på seg selv. Savner å føle meg ivaretatt, og jeg savner noen jeg kan stole på at er der for meg i vanskelige stunder. 

 

Anonymkode: 19c7b...cb6

Angreti flere år, men ser helt klart at vi to er vidt forskjellige. Han siste som jeg har de minste med har bare vært en lettelse å bli kvitt, selv om han har flere fantastiske egenskaper veier de dårlige opp. Han skulle bestemme aly. Jobbet hele tiden og lot meg stå med alt ansvar hjemme og med barna. Drt var heller aldri tid til kjæreste tid pga han måtte ditt og datt! 

 

Hadde jeg hatt en god og snill mann, hadde jeg gjort alt for å være sammen med han for barna sin skyld. Det er ikke roserødt å spiltte opp familien eller det å være alenemor! 

Anonymkode: ed96f...536

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke om ordet er anger, men vondt er det. Ingen gifter seg med mål å ende opp som skilt. Livet som skilt med små barn både hardt og ensomt, men ikke umulig.
 

Jeg jobber med å bearbeide sorgen av det tapte familielivet samt bygge opp andre relasjoner (ikke romantiske men venner og familie)  og akseptere at sånn er livet. Velge å fokusere på fine stunder med barna. Noen dager er bedre enn andre, kan ærlig innrømme det. Men da gjelder det å prøve igjen neste dag.

  • Liker 1
  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det har jeg. Finner aldri en så grei og trivelig fyr igjen. Så jeg forblir singel etter noen traumatiske år med dating

  • Liker 2
  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer heller på at jeg ikke gikk før.

Anonymkode: 60da1...800

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja - har angret ofte. Selv om jeg nå er sammen med en mann som passer mye bedre sammen med meg.
Det er ca 15 år siden vi ble skilt. Det er ofte at jeg tenker at vi skulle ha fått hjelp i tide.
Jeg hadde valgt annerledes om jeg visste alt det jeg vet i dag.
Orker ikke å komme med alle begrunnelsene i kveld. 
Jeg vet at alle må gjøre egne erfaringer - men jeg skulle ønske at noen i min krets hadde våget å stilt meg noen direkte spørsmål og vist meg omsorg og kjærlighet, og fått meg til å revurdere min avgjørelse og heller oppsøkt hjelp enn å be om separasjon.
Kvinne - passert femti, med tre voksne barn.

Anonymkode: 42109...a49

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Man vet hva man har, men ikke hva man får...

Anonymkode: bdbcd...14d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lever bare en gang, så jeg har tenkt til å LEVE!

Anonymkode: 8e36b...7c0

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tenker på dere som har barn, og hvor mannen ikke har vært voldelig, utro, narsissit eller lignende. Men hvor mange bekker små ble til en stor å, over lang tid.

Dere som lenge tvilte, men endte med å gå. Hva tenker dere om avgjørelsen i dag? Jeg er så redd for å angre. 

Føler ikke at mannen elsker og verdsetter meg nok. Mange små handlinger i hverdagen forteller meg at han først og fremst tenker på seg selv. Savner å føle meg ivaretatt, og jeg savner noen jeg kan stole på at er der for meg i vanskelige stunder. 

 

Anonymkode: 19c7b...cb6

Nei, jeg har aldri blitt i forhold jeg ikke trives i. Får vi det ikke til å fungere for begge så tenker vi jo at vi ikke passer sammen. 

Men å være i et forhold er krevende, man må kunne kommunisere bra og aldri la det skure og gå - da blir man selv eller partner skuffet. Det er en jobb å ta hver dag, for begge. Lar man det skure og gå og tenker at dette bør partner se eller forstå selv, så kommer man til å bli skuffet, for det er ingen som er tankelesere.

Jeg kommuniserer alt jeg tenker på som er viktig for meg, ikke for at jeg skal ha rett, eller at partner nødvendigvis må endre seg - men så vi får snakket om hva sender og mottaker egentlig mente med det. 
Er det en sak som faktisk er viktig for meg eller partner - så sier vi at akkurat dette er faktisk viktig. 

I de forhold der vi er for ulike til at vi får dette til å fungere, så avslutter vi det. Nå er det 15 år siden sist jeg avsluttet et forhold, og har ingen planer om å avslutte flere. 

Anonymkode: 499a1...9d3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg savner de fine stunder men når jeg tenker på all dritt må jeg konstatere at det var helt riktig å gå. Livet ble annerledes enn jeg hadde håpt men jeg har det bedre uten ham.

Anonymkode: d124f...50d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Refreng

Jeg syntes det er en stor sak å ikke bli verdsatt av partner.

Skal sies at det er sikkert mange som har følt på anger. Men da må du også huske at folk noen ganger kan se tilbake på fortiden med rosemalte briller. De kan tenke at ting var bedre enn det de var. Spesielt om de er litt eller veldig misfornøyd med hvordan livet er nå, så kan de tenke at livet i forholdet var mindre ille enn det var

Men så er det selvsagt sånn at det er vanskelig å finne partner idag, det er ikke gitt at du finner en ny. Samtidig fortjener din partner heller ikke være sammen med noen som drømmer om andre, som kanskje ikke verdsetter og elsker han så høyt. Det samme gjelder selvsagt deg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lever bare en gang, så jeg har tenkt til å LEVE!

Anonymkode: 8e36b...7c0

Jeg også. Vi var så ulike, han var gørr kjedelig og ønsket så lite ut av livet. Jeg følte meg fanga i noe jeg aldri hadde valgt, livet var så stillestående. 

Også over 50, med flere barn. Har truffet menn som er mye likere meg etterpå.

Anonymkode: 00c7c...5cd

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer sin eks gikk fra ham for en annen, og han var knust. Så gikk den nye typen fra henne, og siden har hun vært singel eller i ulike korte forhold. Hun angret og ville ha ham tilbake, men da hadde han kommet seg ovenpå igjen og innså at han hadde det bedre uten henne.
Han var så singel i mange år, bortsett fra et par kortere forhold, til han traff meg. Hun er fortsatt singel. Barna er voksne.

Anonymkode: d63e3...18e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har ikke angret et øyeblikk. Og stusser på holdningen «Det er bare det at kjærligheten forsvant». Vel, det er ALT, det, selv om ingen skriker og juler hverandre opp. Den behøver riktignok ikke være flammende intens, men at man skal ha det godt og vite at man er der for hverandre og støtter hverandre er helt avgjørende.

Så er det også sånn at man må jobbe litt med seg selv når man blir skilt, og bestemme seg for å være konstruktiv og at livet skal leves best mulig. Man har en fantastisk mulighet til å redefinere mye. Følge nye veier når man ikke lenger er bundet av kompromissene i det gamle forholdet. Bli kjent med nye. Skape et nytt liv med barna. Jeg sier ikke at livet som skilt er fritt for tunge stunder, men det finnes også store muligheter til å få et mye bedre liv enn man hadde.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er mye jeg angrer på i forkant av bruddet - at jeg ikke var tydelig nok, at jeg snakket om "følelser" mens det egentlig handlet om hans manglende respekt og omtanke, hans manglende ansvarsfølelser for familien og ikke om det jeg følte i det hele tatt.. At jeg ikke plasserte ansvaret der det skulle ligge, at jeg ikke satte meg ned og sa "nei, dette er DITT ansvar" 

Men siden jeg ikke klarte noe av dette da var det helt klart riktig å gå, det merkelige er at DET klarte jeg, men å stå opp for meg selv var vanskelig.. 

I ettertid hadde ungene hatt det mye bedre om jeg klarte noe så enkelt som å kommunisere fremfor å stikke.. 

Anonymkode: e644d...a0c

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lever bare en gang, så jeg har tenkt til å LEVE!

Anonymkode: 8e36b...7c0

På bekostning av barna dine (hvis du har?) Er det viktigere at DU får leve enn at barna dine skal slippe å ha fremogtilbakehjem omtrent hele oppveksten sin, måtte forholde seg til flere familier, foreldre får nye kjernefamilier, barna dine legger seg om natten med savn etter ene forelderen og føler seg ensom i ny kjærlighetsfamilie? Være borte fra barna dine 50 % av tiden din? Huff, da klarer jeg fint å finne et godt liv med mannen min, selv om vi ikke er stormende forelsket lenger. Det er å leve for meg. Får man barn, har man faktisk forpliktet seg, og det er trist noen ser så grådig lett på dette. Meg, meg og meg :) 

Anonymkode: cf31d...dab

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

På bekostning av barna dine (hvis du har?) Er det viktigere at DU får leve enn at barna dine skal slippe å ha fremogtilbakehjem omtrent hele oppveksten sin, måtte forholde seg til flere familier, foreldre får nye kjernefamilier, barna dine legger seg om natten med savn etter ene forelderen og føler seg ensom i ny kjærlighetsfamilie? Være borte fra barna dine 50 % av tiden din? Huff, da klarer jeg fint å finne et godt liv med mannen min, selv om vi ikke er stormende forelsket lenger. Det er å leve for meg. Får man barn, har man faktisk forpliktet seg, og det er trist noen ser så grådig lett på dette. Meg, meg og meg :) 

Anonymkode: cf31d...dab

Men då har dokke det antagelig heilt greit sammen. Det er mange som faktisk blir sjuke av å prøve å holde ut dårlige forhold. Depresjon, angst osv. Fordi dei prøver for lenge. 

Anonymkode: b1050...e75

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

X’n til typen min angrer som en hund. Hun ville skilles og flyttet ut. Etter det traff han meg. Jeg fikk plutselig skylda for skilsmisse og utroskap og mange andre konspirasjonsteorier. Barna ble også brukt i mot han. Hennes bitterhet har gått mye utover hennes egne barn, latterlig! Det er 14 år siden og fortsatt skal hun krige, til tross hun har ny mann i livet. Den nye mannen har innrømmet at han ikke orker henne noe særlig. De møtes av å til bare. Det sier jo endel. 

Anonymkode: 50c41...3ec

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

På bekostning av barna dine (hvis du har?) Er det viktigere at DU får leve enn at barna dine skal slippe å ha fremogtilbakehjem omtrent hele oppveksten sin, måtte forholde seg til flere familier, foreldre får nye kjernefamilier, barna dine legger seg om natten med savn etter ene forelderen og føler seg ensom i ny kjærlighetsfamilie? Være borte fra barna dine 50 % av tiden din? Huff, da klarer jeg fint å finne et godt liv med mannen min, selv om vi ikke er stormende forelsket lenger. Det er å leve for meg. Får man barn, har man faktisk forpliktet seg, og det er trist noen ser så grådig lett på dette. Meg, meg og meg :) 

Anonymkode: cf31d...dab

Eh. «På bekostning?» Jeg er av den oppfatning av at hvis foreldrene ikke har det godt, har heller ikke barna det godt. Hvis foreldrene har det fint, er det mye større sannsynlighet for at barna er lykkelige og.
Man skal ikke holde sammen for enhver pris, slik du messer om i nesten hver eneste tråd der dette er tema. 

Anonymkode: 8e36b...7c0

  • Liker 2
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er fortsatt en sorg i at jeg ikke har gitt ungene en vanlig kjernefamilie, som opprinnelig plan var. Men jeg har aldri angret.

Etter at støvet la seg etter bruddet, fant jeg tilbake til meg selv, og ble veldig tilfreds med å være alene. Etter noen år møtte jeg mannen i mitt liv, og er lykkelig på en måte jeg trodde ikke eksisterte. Vi er 100% på lag, et team i alt. Bygger hverandre opp og støtter, samtidig som vi har det mye gøy. Kanskje det viktigste av alt, ungene mine ser et godt forhold, med omsorg og nærhet. Jentene ser hvordan man skal bli behandlet av en partner, og sønnen min lærer hvordan man er en god partner. De ser verdien i god kommunikasjon, og at man kan vise respekt og snakke ordentlig sammen selv de gangene man er uenige. 

Eksen og jeg eksisterte bare ved siden av hverandre. Kranglet lite, men var aldri sammensveiset eller et team, snakket aldr isammen om annet enn logistikk de siste årene. 

Anonymkode: 77de9...f96

  • Liker 4
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...