Jeg må være slem mot folk, for å IKKE såre dem

[AnonymBruker]

Jeg møter ofte nye folk (jobb, venner, bursdag, felles middager) Jeg er imøtekommende og hyggelig mot andre, og jeg syntes andre mennesker er veldig spennende! Men jeg er psykisk syk, og jeg informerer om at jeg ikke klarer å opprettholde vennskap ellers enn når jeg er sterk nok til å møte opp fysisk i helger. (Er ikke ensom, har en venn, og det er nok for meg😅).

De sier at de forstår og det virker som de forstår. Men så tikker det inn meldinger på tlf om å finne på ting, bli bedre kjent ect. Jeg klarer ikke samle meg til å svare på sparket. Dagen etter føles det enda verre ut å svare. Til slutt klarer jeg ikke i det hele tatt, og det gjør meg helt utmattet.

Så møter jeg de igjen når jeg klarer å være sosial. Da er de sure og jeg er en falsk bitch. Jeg forstår de er såra, men jeg har jo sagt ifra på forhånd… Og da må jeg forklare på nytt, men de tror ikke på meg. 

Dette skjer igjen, igjen og igjen. Selv om jeg har vært frisk nok til det, har jeg ikke møtt noen på 2 uker. Jeg orker ikke få kjeft, eller det verste - såre noen andre. 

Jeg har såpass mye angst at jeg sliter med å være bitch også…

Anonymkode: e3003...979

[AnonymBruker]

Du må da ikke være slem for å skyve folk vekk fra deg. Det holder å ta vare på deg selv som du gjør, når du har forklart at du sliter og ikke alltid kan bli med på ting så tar de det ikke personlig når du ikke svarer. Her er det nok peoplepleaseren i deg som påtar deg for mye ansvar for andres følelser og som får angst for at de syns dårlig om deg. Jeg er ganske sikker på de forstår deg mer enn du tror og om de ikke gjør det er det uansett ingen venner å spare på 

Anonymkode: 7b4c0...e10

[AnonymBruker]

Har en venn som er sånn , møtes 2 ganger i året men snakker mye på meldinger. Går fint får meg. Han var tidlig ærlig og ikke bare overfladisk men fortalte fra hjerte og var nervøs. Det at han var nervøs gjorde så jeg skjønte at det var viktig. Vært venner 2 år og håper jeg alltid har han. Så jo du kan få venner. Ville han møtt meg mer hadde jeg selvfølgelig blitt glad men godt å kunne ha den 100% føle seg godtat begge veier. Snakket om mye dype ting og store hemmeligheter sammen 

Anonymkode: 238a5...76c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må da ikke være slem for å skyve folk vekk fra deg. Det holder å ta vare på deg selv som du gjør, når du har forklart at du sliter og ikke alltid kan bli med på ting så tar de det ikke personlig når du ikke svarer. Her er det nok peoplepleaseren i deg som påtar deg for mye ansvar for andres følelser og som får angst for at de syns dårlig om deg. Jeg er ganske sikker på de forstår deg mer enn du tror og om de ikke gjør det er det uansett ingen venner å spare på 

Anonymkode: 7b4c0...e10

Det du skriver virker logisk, men jeg tror det ikke er noe galt med de folka heller, de er fine folk. Men de blir veldig såret. Jeg føler jeg er tydelig nok, men det er som de ikke forstår? Eller tror på det… 

ts

Anonymkode: e3003...979

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Har en venn som er sånn , møtes 2 ganger i året men snakker mye på meldinger. Går fint får meg. Han var tidlig ærlig og ikke bare overfladisk men fortalte fra hjerte og var nervøs. Det at han var nervøs gjorde så jeg skjønte at det var viktig. Vært venner 2 år og håper jeg alltid har han. Så jo du kan få venner. Ville han møtt meg mer hadde jeg selvfølgelig blitt glad men godt å kunne ha den 100% føle seg godtat begge veier. Snakket om mye dype ting og store hemmeligheter sammen 

Anonymkode: 238a5...76c

Jeg vet ikke om jeg misforsto, men jeg vil ikke ha flere venner 🙈 jeg har hun ene som er nok. Hun er den eneste jeg klarer prate med i hverdagen. Noen flere har jeg ikke energi til. 

Deres vennskap høres fint ut ❤️

ts

Anonymkode: e3003...979

[AnonymBruker]

Trenger ikke være psykisk syk for å holde folk på en armlengdes avstand. Det holder å være introvert. Vi introverte tappes for energi sammen med andre mens ekstroverte får energi. Vi kan også like å være sosiale av og til, bare at batteriet tømmes raskere da og når det er tomt så kommer trangen til å bare komme seg vekk fra folk uansett hvor godt man liker de.

Anonymkode: dcd52...cbf

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det du skriver virker logisk, men jeg tror det ikke er noe galt med de folka heller, de er fine folk. Men de blir veldig såret. Jeg føler jeg er tydelig nok, men det er som de ikke forstår? Eller tror på det… 

ts

Anonymkode: e3003...979

Du svarer for mye. La være med det. Du er heller ikke forpliktet til å forklare deg.

Jeg skjønner ikke hvirfir syvseter deg i den situasjonen så mye som det virker som. Du inviterer mer enn du tror, antagelig.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å være mer tilbakeholden for å unngå slike situasjoner. Er fysisk syk og ufør, men sliter meg psyken også. Har fått en del negative kommentarer på at jeg ikke bryr meg om andre. Det stemmer overhodet ikke. Jeg må ofte skjerme meg fra andres elendighet (blant annet)fordi jeg lever meg litt for mye inn i det; kan fort gråte fordi jeg tenker på hvor vondt denne personen har det. Og føler mye ansvar. Og så blir jeg utrolig sliten av drama, og har ikke mange veninner.

Men jeg har også et ansvar overfor meg selv. Som du ts også har. Lettere sagt enn gjort-men prøv å ikke ta det for mye innover deg. Jeg har mennesker som distanserer seg fra meg, både fordi de har travle liv, men også pga mine funksjonsnedsettelser. Jeg hater ingen av dem, sånn er livet🤷‍♀️🥰

Anonymkode: 8eee3...49a

[AnonymBruker]

Hvis alle oppfatter deg eller hensiktene dine på en måte du mener er feil, må du ta det til etterretning og justere din oppførsel. Å utveksle telefonnumre med tilfeldige folk man vært i selskap med, eller hele arbeidsplassen, høres helt vanvittig ut. Lær deg når det er passende å være personlig og ikke (på jobb, eksempelvis).   

Anonymkode: b8183...89e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg møter ofte nye folk (jobb, venner, bursdag, felles middager) Jeg er imøtekommende og hyggelig mot andre, og jeg syntes andre mennesker er veldig spennende! Men jeg er psykisk syk, og jeg informerer om at jeg ikke klarer å opprettholde vennskap ellers enn når jeg er sterk nok til å møte opp fysisk i helger. (Er ikke ensom, har en venn, og det er nok for meg😅).

De sier at de forstår og det virker som de forstår. Men så tikker det inn meldinger på tlf om å finne på ting, bli bedre kjent ect. Jeg klarer ikke samle meg til å svare på sparket. Dagen etter føles det enda verre ut å svare. Til slutt klarer jeg ikke i det hele tatt, og det gjør meg helt utmattet.

Så møter jeg de igjen når jeg klarer å være sosial. Da er de sure og jeg er en falsk bitch. Jeg forstår de er såra, men jeg har jo sagt ifra på forhånd… Og da må jeg forklare på nytt, men de tror ikke på meg. 

Dette skjer igjen, igjen og igjen. Selv om jeg har vært frisk nok til det, har jeg ikke møtt noen på 2 uker. Jeg orker ikke få kjeft, eller det verste - såre noen andre. 

Jeg har såpass mye angst at jeg sliter med å være bitch også…

Anonymkode: e3003...979

Er du veldig ung? Jeg er 40 og ingen har lyst å henge med meg. Ikke kollegaer heller. 😅

Anonymkode: d2e3b...885