Flere som ble dumpet av vennegjengen som ungdom her?

[AnonymBruker]

Vi var venner og gjorde ting sammen i på barneskolen og i 8.klasse. I 9.klasse skjedde det noe. De unngikk meg på skolen. De gjorde ting sammen uten å spørre meg om å få være med.  Jeg lot det det være en stund. Men etter å fått høre om fester de hadde vært på og diverse ting. Jeg spurte om jeg kunne være med en gang. De sa ”ja selvfølgelig”

 

Fikk aldri være med. De kom alltid med en unnskyldning om at ” vi dro et annet sted og da kunne du ikke være med, bla bla”

” Han/hun som hadde festen ville ikke ha så mange der, bla bla”

Jeg måtte bare innse at jeg ikke var bra nok for de. Har slitt med relasjoner siden det. Er ikke spesielt god sosialt. Det var jeg heller ikke da. Kan prate bra med folk, men blir fort sliten. 
 

 Om natten drømmer jeg av og til om en fiktiv fortid der vi skal noe og jeg er med. Men plutselig så er jeg alene. Alle har forsvunnet, men jeg vet ikke hvor. Og jeg er helt alene som jeg stort sett har vært gjennom livet. 
 

Jeg har familien min og mine kolleger er hyggelige og det er kanskje bra nok som det er. Men av og til kommer de vonde minnene frem. Jeg tenker på hva jeg kunne gjort annerledes. Det er lite produktiv grubling. 
 

Dere som har gode venner. Sett pris på de. 
 

 

 

 

 

Anonymkode: 94c4a...1af

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik også. Var på vgs da. Ble ikke invitert med på ting som vennene mine gjorde. Til en viss grad vil jeg si at jeg ikke helt passet inn, men følte jo jeg var en del av gjengen og det gjorde vondt. Føler jeg til dels sliter med ettervirkningene den dag i dag, har liksom aldri fått en skikkelig _gjeng_ som liker å finne på ting, men har mange grupperchatter her og der eller venner jeg treffer enkeltvis. Savner det å ha en tilhørighet til en gruppe som finner på mye ulikt og gøy. Lurer på om jeg finner det noensinne. Og syns det er kjipt å tenke på alt jeg har gått glipp av uten en gjeng (tyveårene er nesten forbi).

Anonymkode: 661c6...c97

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd dette. Kan ha slike drømmer jeg og, der vi har det kjekt, skal noe kjekt, og så plutselig er de vekke.

Nå har jeg kommet meg videre i livet men det tok meg veldig mange år. Er voksen, har mann og barn og fått nye venner og bekjente. Men det er fortsatt vondt å tenke på innimellom. Jeg har gjort mye selvransakelse og analysert mye, lest om psykologi og vennskap, og har funnet litt mer fred med fortiden. Men jeg er enig med deg, de som har gode venner er veldig heldige. Jeg tror jeg har blitt en bedre menneske kjenner etter det som hendte med meg. Jeg er nok blitt hardere og beskytter meg selv mer, men det kjennes egentlig bare godt, å ha tydelige grenser.

Anonymkode: 222ec...6e3

[Gjest Anonymus Notarius]

Flere ganger, både på barneskole, ungdomsskole og videregående, og som voksen. 

Det er for øvrig helt normalt å ikke ha noen "vennegjeng" (til AB innlegg 2#). Mange har "bare" venner fra ulike steder, og ikke en gjeng der alle kjenner hverandre. Det kan være fint det også. Det viktigste er at man har noen.

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd noe liknende, for meg var dette på videregående. Jeg var aldri spesielt populær eller en av de kule før dette heller, men det var verst på vgs.

Jeg trodde at jeg hadde venner, men så viste det seg at jeg kun var god nok til å være på gruppe med på skolen, dele notater, hjelpe med lekser osv. Jeg var veldig skoleflink og derfor «populær» så lenge de andre i klassen kunne få noe ut av det. Jeg trodde det var vennskap, men det var jo ikke det. Jeg var aldri god nok til å bli invitert på fester eller sosiale tilstelninger. Var den eneste i klassen som ikke var med på en russebil/russebuss. Når jeg til slutt tok mot til meg og spurte om å få være med, så «var det ikke plass».

Dette er mer enn ti år siden nå, og jeg har tatt utdannelse og har gjort ganske bra karriere om jeg må få si det selv. Lykkelig gift, god økonomi og har det meste på stell. Ser sikkert ganske suksessrik ut fra utsiden? Men jeg har aldri klart å riste av meg følelsen av å ikke være god nok og at alle jeg møter egentlig ikke liker meg. Jeg tror ingen egentlig vil være venn med meg, og at de kommer til å dumpe meg når jeg ikke lenger er «nyttig» for de. Selv om jeg rasjonelt sett vet at dette ikke er sant, så sitter følelsen i. Jeg er sikker på at dette henger igjen på grunn av utestengelsen. 

Jeg tenker ikke så mye på at jeg skulle ønske disse folkene vennene mine i dag. Det er ikke som om jeg savner de. Men jeg skulle ønske selvfølelsen min ikke hadde blitt ødelagt. Det hadde kostet de så lite å inkludere meg. 

Anonymkode: 82ca0...f09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har også opplevd noe liknende, for meg var dette på videregående. Jeg var aldri spesielt populær eller en av de kule før dette heller, men det var verst på vgs.

Jeg trodde at jeg hadde venner, men så viste det seg at jeg kun var god nok til å være på gruppe med på skolen, dele notater, hjelpe med lekser osv. Jeg var veldig skoleflink og derfor «populær» så lenge de andre i klassen kunne få noe ut av det. Jeg trodde det var vennskap, men det var jo ikke det. Jeg var aldri god nok til å bli invitert på fester eller sosiale tilstelninger. Var den eneste i klassen som ikke var med på en russebil/russebuss. Når jeg til slutt tok mot til meg og spurte om å få være med, så «var det ikke plass».

Dette er mer enn ti år siden nå, og jeg har tatt utdannelse og har gjort ganske bra karriere om jeg må få si det selv. Lykkelig gift, god økonomi og har det meste på stell. Ser sikkert ganske suksessrik ut fra utsiden? Men jeg har aldri klart å riste av meg følelsen av å ikke være god nok og at alle jeg møter egentlig ikke liker meg. Jeg tror ingen egentlig vil være venn med meg, og at de kommer til å dumpe meg når jeg ikke lenger er «nyttig» for de. Selv om jeg rasjonelt sett vet at dette ikke er sant, så sitter følelsen i. Jeg er sikker på at dette henger igjen på grunn av utestengelsen. 

Jeg tenker ikke så mye på at jeg skulle ønske disse folkene vennene mine i dag. Det er ikke som om jeg savner de. Men jeg skulle ønske selvfølelsen min ikke hadde blitt ødelagt. Det hadde kostet de så lite å inkludere meg. 

Anonymkode: 82ca0...f09

Ts her

 

Kjenner meg igjen. Det handler om selvfølelse. Det å bli ekskludert gjør fysisk vondt når man er ungdom. Jeg har flere tenkt” ja men jeg var ikke så enkel, kanskje jeg fortjente det?” samtidig så hadde det kostet de veldig lite å inkludere meg.

Det å føle seg verdiløs er forferdelig.

 

 

Anonymkode: 94c4a...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her

 

Kjenner meg igjen. Det handler om selvfølelse. Det å bli ekskludert gjør fysisk vondt når man er ungdom. Jeg har flere tenkt” ja men jeg var ikke så enkel, kanskje jeg fortjente det?” samtidig så hadde det kostet de veldig lite å inkludere meg.

Det å føle seg verdiløs er forferdelig.

 

 

Anonymkode: 94c4a...1af

Ja, man begynner jo å tenke at de har rett og at man faktisk er kjip å være sammen med og at det er helt naturlig at ingen liker en. Dette henger utvilsomt igjen nå i voksen alder.

Hvis jeg blir invitert på noe, tenker jeg alltid at «de gjør det sikkert fordi de føler de bør/må» og aldri at de inviterer meg fordi de faktisk synes jeg er kul og håper jeg kan komme. Også føler jeg alltid at jeg må prestere på et vis? At jeg kun har verdi hvis jeg tar på meg oppgaver, hjelper til, stiller opp, spanderer, alltid er støttende/morsom, alltid byr på meg selv og så videre. For jeg tror jo ikke i underbevisstheten at noen kan like meg bare for meg? 

Anonymkode: 82ca0...f09