Kompis trenger hjelp - bekymringsmelding til kommunen?

[Ford3000]

Mannen min er kompis med en fyr som virkelig burde hatt mer hjelp. Akkurat nå funker mannen min mer som en støttekontakt enn en kompis. Da jeg møtte mannen min fikk jeg denne kompisen med på "kjøpet", noe som er helt okei, men det er noen ganger litt vanskelig. Denne kompisen er litt meget noen ganger, og jeg burde selv ha lært, det tar jeg på egen kappe så ikke kom med hat fordi jeg ikke setter grenser osv. Jeg svelger mange kameler fordi kompisen hans har en diagnose. Han har ødelagt flere av mine bursdager, forventet at vi stiller opp på hans bursdager, ber mannen min kjøre han over alt, trenger hjelp til ulike ting og er tidvis skikkelig ufin mot meg. Den siste tiden er verst, mulig fordi vi nå til sommeren skal flytte noen kilometer unna, som gjør at han ikke kan gå til oss mer. Han vet at vi blant annet har ventet med å prøve å få barn til vi hadde fått kjøpt hus, og da blir ikke kompisen lengre førstepri av mannen min.

Kompisen er ung uføretrygdet og det har sine årsaker, respekt der, men vi og mange rundt reagerer på at foreldrene hans har forlatt han i denne bygda, knapt nok besøker han (mora har ikke besøkt han siden han flyttet hit) og det er såvidt at han får komme hjem og feire jul og slikt. Hvis han får det, får han ikke bo hjemme hos foreldrene. Han har en yngre søster som såklart er deres gull, og bor hjemme og får full frihet. Sønnen derimot... Han har ikke førerkort, det er derfor mannen min kjører han til byen noen ganger for å handle og hente pakker. Det økonomiske er rævkjørt, da han handler på nett, mye på avbetaling. Tror hans prioritet er bolig, kattemat, nettkjøp, øl, og hvis han har mer penger igjen, mat. Med jevne mellomrom  har han gitt uttrykk for at han har særdeles lite mat igjen eller ikke har spist ordentlig på flere dager. Noen ganger inviterer vi han på middag, eller gir han mat, men det blir så dumt, at han ikke får hjelp fra foreldrene eller kommunen. For det skulle han hatt, en fra kommunen som kom til han en til to ganger i uka, tok han med til byen for å handle mat, og en dag for å hjelpe til med å rengjøre leiligheta. Foreldrene mente at han var for frisk til å ha slik type hjelp, men det ser vi som bor her, at det er han ikke.

Du lukter mannen før du ser han. Ikke så rart, med to katter som styrer i leiligheta. Jeg er ikke noe katteglad person, men jeg bryr meg om dyr og syns det er vondt at kattene er tilnærmet vill og er nødt til å bo i en så skitten leilighet. De jakter på kompisen, står klar for å klore og hoppe på han. De pisser og driter over alt fordi han selv ikke skifter i kattedoen ofte nok. Maten ligger strødd på kjøkkengulvet, og når kompisen skal til foreldrene, er kattene forlatt til seg selv, med et vindu åpent slik at de kan gå inn og ut som de vil, selv på vinteren. Hverken jeg eller mannen ser kattene noe særlig de få gangene vi makter å besøke kompisen, fordi de skyr folk. Det er de få gangene vi har sett kattene, at de står klare for å jakte på han. Vi er overbevist om at kattene har pisset i vaskemaskinen eller tørketrommelen, for selv om fyren dusjer, lukter det svak eim av kattepiss av han. Leiligheta ser ikke ut, det er ikke sånn ekstrem-samler tilstand, men det er mange ting over alt, mye støv og alt lukter kattepiss. Det er så ille at vi må dusje og sette klærne vi har brukt til vask når vi har vært hos han. De siste årene har det ikke vært mye besøk hos han, men han har vært en del her. Selv når han er nydusjet og kommer hit, er det en eim. Mannen min har lurt på om han er allergisk mot katter, siden han har reagert sånn når han har vært på besøk hos kompisen sin, selv jeg reagerer. Vi har ikke reagert på nær samme måte når vi har vært hos andre med katter. Det er trist det er blitt sånn, og det er blitt verre med årene. Ting blir ikke bedre. Noen ganger når mannen har hatt kompisen sin i bilen, så har mannen vært nødt til å slå av varmeapparatet for å ikke spy av lukta. Naboer i leiligheta over han bor ikke der så veldig lenge, noen har klaget på lukt, men huseier som ikke bor i bygda gjør ikke noe med det.

Jeg har noen ganger hintet til kompisen om dette med lukt og rengjøring, men han bryr seg ikke eller blir sur. Tenker om det er mulig å sende en slags bekymringsmelding til kommunen om hans tilstand i leiligheta? At han burde hatt hjelp. Hvor innad kommunen er det man i såfall henvender seg til? Er det overtramp? Jeg syns jo denne kompisen fortjener å ha det bedre. Det å nærmest bli forlatt av foreldrene, i en bygd, uten særlig mye å finne på her, øldrikking og nettkjøp er liksom hans måte å holde ut på og leiligheta blir bare verre og verre. Hva kan man gjøre?

[AnonymBruker]

Det er ingenting du kan gjøre. La ham være i fred.

Anonymkode: 5ff64...acb

[AnonymBruker]

Joda, send en Mail til kommunens sentralbord så dirigerer de videre til rett instans. Da har du hvertfall sagt ifra og gjort ditt! Han kompisen burde jo hatt mer hjelp ja.

Anonymkode: 2e2f8...bd3

[AnonymBruker]

Dette høres veldg vanskelig ut. Jeg synes det er fint at du ønsker å hjelpe, og ikke bare kutte ham ut.

Ville tatt kontakt med kommuneadministrasjonen og bedt om råd hvor du kan rette bekymringsmeldinger. Det går kanskje også an å sende en henvendelse til mannens fastlege, hvis dere vet hvem det er. I Oslo kan bekymringer f.eks. sendes direkte til bydelsoverlegen.

Anonymkode: 441d1...bd8

[*Marihøna*]

Dere kan ta kontakt med fastlegen, med bekymring om fysisk og psykisk helse. Tenker at det er helt innafor faktisk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette høres veldg vanskelig ut. Jeg synes det er fint at du ønsker å hjelpe, og ikke bare kutte ham ut.

Ville tatt kontakt med kommuneadministrasjonen og bedt om råd hvor du kan rette bekymringsmeldinger. Det går kanskje også an å sende en henvendelse til mannens fastlege, hvis dere vet hvem det er. I Oslo kan bekymringer f.eks. sendes direkte til bydelsoverlegen.

Anonymkode: 441d1...bd8

PS: Kan det være en mulighet at mannen din tar ham med til fastlegen og kan være med på samtale der? Det krever selvsagt noen mest sannsynlig ganske vanskelige samtaler på forhånd.

Anonymkode: 441d1...bd8

[AnonymBruker]

Dere reagerer nok på ammoniakken som er i kattenes urin og som nå er over alt i leiligheten. Dette er helseskadelig å bo i. Tips politi, kommune og AMK.

Anonymkode: 63505...81f

[Ford3000]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Joda, send en Mail til kommunens sentralbord så dirigerer de videre til rett instans. Da har du hvertfall sagt ifra og gjort ditt! Han kompisen burde jo hatt mer hjelp ja.

Anonymkode: 2e2f8...bd3

Det kan jeg gjøre.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette høres veldg vanskelig ut. Jeg synes det er fint at du ønsker å hjelpe, og ikke bare kutte ham ut.

Ville tatt kontakt med kommuneadministrasjonen og bedt om råd hvor du kan rette bekymringsmeldinger. Det går kanskje også an å sende en henvendelse til mannens fastlege, hvis dere vet hvem det er. I Oslo kan bekymringer f.eks. sendes direkte til bydelsoverlegen.

Anonymkode: 441d1...bd8

Hvis vi kutter han ut, har han absolutt ingen som hjelper han her i bygda, og det ønsker vi ikke.

Vi vet ikke hvem hans fastlege er. Men det med kommunen tenker jeg burde gå an.

*Marihøna* skrev (2 minutter siden):

Dere kan ta kontakt med fastlegen, med bekymring om fysisk og psykisk helse. Tenker at det er helt innafor faktisk. 

Vi vet ikke hvem hans fastlege er. Takk!

[Ford3000]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

PS: Kan det være en mulighet at mannen din tar ham med til fastlegen og kan være med på samtale der? Det krever selvsagt noen mest sannsynlig ganske vanskelige samtaler på forhånd.

Anonymkode: 441d1...bd8

Som nevnt, aner ikke hvem fastlegen er. Tror ikke han har vært der heller på mange år. Han har aldri nevnt det at han skulle til legen sin hvertfall.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dere reagerer nok på ammoniakken som er i kattenes urin og som nå er over alt i leiligheten. Dette er helseskadelig å bo i. Tips politi, kommune og AMK.

Anonymkode: 63505...81f

Det er litt derfor jeg tror han trenger hjelp utover det vi makter selv. Tror leiligheten må renoveres den dagen han flytter ut. Vi kan hvertfall prøve kommunen først. Hørtes litt drastisk ut med politi og AMK.

[*Marihøna*]

Dersom dere ikke vet hvem fastlegen hans er, prøv nærmeste legevakt, eller evt kommune/politi. Legevakten kan notere bekymring via telefonsamtale og ta det videre, men er jo ikke nødvendig å ringe de i helg/på kveldstid 😊. 

 

Endret 12. februar 2023 av *Marihøna*

[AnonymBruker]

Ford3000 skrev (8 minutter siden):

Som nevnt, aner ikke hvem fastlegen er. Tror ikke han har vært der heller på mange år. Han har aldri nevnt det at han skulle til legen sin hvertfall.

Det er litt derfor jeg tror han trenger hjelp utover det vi makter selv. Tror leiligheten må renoveres den dagen han flytter ut. Vi kan hvertfall prøve kommunen først. Hørtes litt drastisk ut med politi og AMK.

Politi og AMK vet hva som må gjøres og hvem man kontakter for å få satt igang prosessen. Noen ganger må de på plass for å se hvor ille det er.

Anonymkode: 63505...81f

[Juniper]

Det at han er uføretrygda og sliter mentalt skal jo ikke gi han grønt kort til å ødelegge for andre! Hvorfor tillater mannen din at denne «kompisen» er ufin og frekk mot deg, og at han flere ganger har ødelagt bursdagen din? Det må jo bare kommuniseres at sånt ikke er ok.

Mattilsynet er rett instans i forhold til kattene. Brev til kommunen om generell tilstand, og så trekker dere dere unna. Så lenge dere stiller opp er det mindre sjans for at kommunen gjør noe, for da sørger dere ulønna for et minimumstilbud.

Hva synes egentlig mannen din at han får igjen for dette «vennskapet» ? Jeg ser ikke at det er gjensidig, mer at han er ubetalt støttekontakt. Hvorfor setter dere ingen krav? Hvorfor bare oppfyller dere forventningene til mannen? 

[AnonymBruker]

Vil han ha hjelp?

I og med at han er uføretrygdet, så har han en diagnose som antagelig utløser rett til hjelp. Men han må ønske det selv. Alle kommuner har ambulerende miljøtjeneste som skal følge opp innbyggere med utfordringer forbundet med psykiske utfordringer. 

Hjelp han til å ta kontakt med fastlegen, bli gjerne med han om han har vanskelig for å uttrykke seg. 

Dere må sette grenser for denne mannen. Det at dere stiller opp "gratis" gjør at denne mannen ikke trenger å ta i mot hjelp fra andre. Dere kan jo stille noen spørsmål om "hvorfor" familien har trukket seg unna. Det er gjerne en grunn. 

Anonymkode: 03895...7f6

[Ford3000]

*Marihøna* skrev (33 minutter siden):

Dersom dere ikke vet hvem fastlegen hans er, prøv nærmeste legevakt, eller evt kommune/politi. Legevakten kan notere bekymring via telefonsamtale og ta det videre, men er jo ikke nødvendig å ringe de i helg/på kveldstid 😊. 

 

Det kan man kanskje prøve på. Om ikke kommunen tar tak i det, kan man vurdere ringe legevakt, eller politi/AMK slik en annen sier.

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Politi og AMK vet hva som må gjøres og hvem man kontakter for å få satt igang prosessen. Noen ganger må de på plass for å se hvor ille det er.

Anonymkode: 63505...81f

Tenker det kan være mer skadelig for videre vennskap å blande de inn i bildet, kontra kommunen. Men nå spurte jeg jo av uvitenhet og det kan hende du har helt rett. Jeg skal absolutt tenke på det. Takk.

Juniper skrev (2 minutter siden):

Det at han er uføretrygda og sliter mentalt skal jo ikke gi han grønt kort til å ødelegge for andre! Hvorfor tillater mannen din at denne «kompisen» er ufin og frekk mot deg, og at han flere ganger har ødelagt bursdagen din? Det må jo bare kommuniseres at sånt ikke er ok.

Mattilsynet er rett instans i forhold til kattene. Brev til kommunen om generell tilstand, og så trekker dere dere unna. Så lenge dere stiller opp er det mindre sjans for at kommunen gjør noe, for da sørger dere ulønna for et minimumstilbud.

Hva synes egentlig mannen din at han får igjen for dette «vennskapet» ? Jeg ser ikke at det er gjensidig, mer at han er ubetalt støttekontakt. Hvorfor setter dere ingen krav? Hvorfor bare oppfyller dere forventningene til mannen? 

Mannen min er veldig snill, dumsnill til tider. Det er greia. Han er en ubetalt støttekontakt og tror vi begge er litt sånn, han kompisen sliter jo, og evner ikke helt å se andre grunnet sin diagnose. Han er en ålreit kar, grei å snakke med når han har gode perioder, ellers har ikke jeg orket å hatt fyren på besøk hos oss. Jeg har begynt å sette grenser til fyren, men jeg må ta det litt forsiktig. Mannen min tør ikke si noe særlig, for han kompisen tar motgang dårlig. Bedre å jatte med enn å si noe, svelge kameler og flodhester. Jeg har begynt, det er det viktigste. Mattilsynet ja, det hadde jeg ikke tenkt på nå faktisk. Takk for den! Og lurt tips om å trekke seg unna når man har sagt ifra til kommunen.

[Kaneel]

Ford3000 skrev (47 minutter siden):

Det kan jeg gjøre.

Hvis vi kutter han ut, har han absolutt ingen som hjelper han her i bygda, og det ønsker vi ikke.

Vi vet ikke hvem hans fastlege er. Men det med kommunen tenker jeg burde gå an.

Vi vet ikke hvem hans fastlege er. Takk!

Du trenger ikke vite hvem som er fastlegen, ring kommune overlegen og meld bekymringen så blir det tatt vidre til den riktige fastlegen. Så flott dere hjelper til han fortjener hjelp av hjemmespl til husvask, og handling og en støttekontakt og muligens en som forvalter økonomien hans 

[Ford3000]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vil han ha hjelp?

I og med at han er uføretrygdet, så har han en diagnose som antagelig utløser rett til hjelp. Men han må ønske det selv. Alle kommuner har ambulerende miljøtjeneste som skal følge opp innbyggere med utfordringer forbundet med psykiske utfordringer. 

Hjelp han til å ta kontakt med fastlegen, bli gjerne med han om han har vanskelig for å uttrykke seg. 

Dere må sette grenser for denne mannen. Det at dere stiller opp "gratis" gjør at denne mannen ikke trenger å ta i mot hjelp fra andre. Dere kan jo stille noen spørsmål om "hvorfor" familien har trukket seg unna. Det er gjerne en grunn. 

Anonymkode: 03895...7f6

Tror ikke han ser han trenger hjelp. Han ønsker nok å bare få leve i fred, og det skjønner jeg, men nå er det blitt så ille at du lukter mannen før du ser han, og kattene er tilnærmet ville. Hvor lenge skal man stå og se på galskapen? For han selv blir ikke å kontakte noen for å få hjelp utover det han får fra oss. Å skulle si til han at vi kan ta han med til fastlegen vil han nok bli mer rasende over, enn noe annet. Familien hans bryr seg ikke. Det er grunnen.

[AnonymBruker]

Kontakt Mattilsynet angående kattene. Ring kommunen - eller kommunale utleie greiene han bor i og meld bekymring. Stakkars fyr. Godt dere vil hjelpe:)!

Anonymkode: 21bf0...0d0

[Juniper]

Ford3000 skrev (7 minutter siden):

 

Mannen min er veldig snill, dumsnill til tider. Det er greia. Han er en ubetalt støttekontakt og tror vi begge er litt sånn, han kompisen sliter jo, og evner ikke helt å se andre grunnet sin diagnose. Han er en ålreit kar, grei å snakke med når han har gode perioder, ellers har ikke jeg orket å hatt fyren på besøk hos oss. Jeg har begynt å sette grenser til fyren, men jeg må ta det litt forsiktig. Mannen min tør ikke si noe særlig, for han kompisen tar motgang dårlig. Bedre å jatte med enn å si noe, svelge kameler og flodhester. Jeg har begynt, det er det viktigste. Mattilsynet ja, det hadde jeg ikke tenkt på nå faktisk. Takk for den! Og lurt tips om å trekke seg unna når man har sagt ifra til kommunen.

Så kjernen i problemet er at mannen din sliter med å si nei og sette grenser.

Jeg tenker at dere to kan ha veldig godt av en form for samlivsterapi der fokuset er god kommunikasjon, grensesetting, velge og verne om hverandre, og sånne ting som kan styrke forholdet deres. For i en del av det du beskriver velger mannen din å hjelpe denne karen på bekostning av deg. Ja til han er nei til deg. Som skulle tilsi at kompisen er viktigere enn hva du føler. Og det blir vel feil på mange måter?

Mannen din trenger å lære grensesetting og å kunne si nei. Livet er langt, og man møter innimellom på folk som bevisst eller ubevisst utnytter andre. Kan man ikke si nei, så gjør man seg veldig sårbar. 

I forhold til kompisen. Meld i fra, og tenk så at dette faktisk ikke er deres problem! Dere er ikke ansvarlige for han! Det er ikke deres byrde å bære!

Om han blir forbanna fordi dere meldte han inn, så bare svar at det er åpenbart at han trengte hjelp. 

[Ford3000]

Juniper skrev (1 minutt siden):

Så kjernen i problemet er at mannen din sliter med å si nei og sette grenser.

Jeg tenker at dere to kan ha veldig godt av en form for samlivsterapi der fokuset er god kommunikasjon, grensesetting, velge og verne om hverandre, og sånne ting som kan styrke forholdet deres. For i en del av det du beskriver velger mannen din å hjelpe denne karen på bekostning av deg. Ja til han er nei til deg. Som skulle tilsi at kompisen er viktigere enn hva du føler. Og det blir vel feil på mange måter?

Mannen din trenger å lære grensesetting og å kunne si nei. Livet er langt, og man møter innimellom på folk som bevisst eller ubevisst utnytter andre. Kan man ikke si nei, så gjør man seg veldig sårbar. 

I forhold til kompisen. Meld i fra, og tenk så at dette faktisk ikke er deres problem! Dere er ikke ansvarlige for han! Det er ikke deres byrde å bære!

Om han blir forbanna fordi dere meldte han inn, så bare svar at det er åpenbart at han trengte hjelp. 

Tenker det får bli en diskusjon til en annen gang, jeg er fullt klar over dette med grensesetting og kommunikasjon med mannen min. Han er et ja-menneske og han bør gjøre en jobb der. Er ikke uenig, bare hadde ikke lyst å diskutere mannen min i dette egentlig, og jeg er smertelig klar over tilstanden og hvor jeg står i rekka. Han må lære seg grensesetting, og det må jeg også gjøre. Vi er ikke perfekte. Akkurat nå handler denne tråden om kompisen som sliter og som det over flere år har blitt verre og verre med, mens foreldrene sitter i en annen by og koser seg og driter i sønnen sin. Vi er ikke ansvarlige for kompisen, men hvis ikke vi melder i fra et sted, så gjør nok ingen det, og jeg klarer ikke leve med å ikke i det minste ha prøvd noe.

[Juniper]

Ford3000 skrev (19 minutter siden):

Tenker det får bli en diskusjon til en annen gang, jeg er fullt klar over dette med grensesetting og kommunikasjon med mannen min. Han er et ja-menneske og han bør gjøre en jobb der. Er ikke uenig, bare hadde ikke lyst å diskutere mannen min i dette egentlig, og jeg er smertelig klar over tilstanden og hvor jeg står i rekka. Han må lære seg grensesetting, og det må jeg også gjøre. Vi er ikke perfekte. Akkurat nå handler denne tråden om kompisen som sliter og som det over flere år har blitt verre og verre med, mens foreldrene sitter i en annen by og koser seg og driter i sønnen sin. Vi er ikke ansvarlige for kompisen, men hvis ikke vi melder i fra et sted, så gjør nok ingen det, og jeg klarer ikke leve med å ikke i det minste ha prøvd noe.

Forstår. Det er bra du ser ting som det er rundt mannen din.

Jeg tenker at om dere melder dette inn, så har dere tatt tak. Og dere har prøvd. Da må dere bare la kommunen ordne opp. Husk at om kompisen vil la livet sitt gå til helvete, så skal det faktisk mye til å stoppe det. Men bra om kattene blir redda unna, i det minste.

Så handlingsplanen blir vel: 1) melde mattilsyn og kommune, 2) ta noen steg tilbake, 3) forberede seg mentalt på å si nei til tjenester. Kanskje øve på det? 4) Dere flytter. Prøver å bli foreldre. Dvs opptatte. 5) jobbe med kommunikasjon og forhold. Første året med baby er tøft nok. Mannen må lære seg å prioritere hjemmebanen.

I forhold til foreldrene til kompisen. Du kjenner jo ikke deres side av historien. Hva de har vært utsatt for av sønnen. Hvorfor de måtte sette veldig klare linjer. Kanskje får han ikke overnatte fordi de ikke vil rissikere at de ikke får han ut av huset igjen? Det kan ha skjedd mye her. Men når denne kompisen ikke vil ha hjelp er det ikke mye håp om forbedring.

Jeg ønsker dere masse lykke til. Forstår at du føler dere må hjelpe, men noen ganger er det sånn hjelp som umuliggjør endringer, fordi man dessverre bidrar til å opprettholde situasjonen. Det er ikke tvingende nødvendig for han å gjøre noe annerledes.