Fødselsdepresjon? Eller noe annet?

[AnonymBruker]

Hei.

For litt over fire måneder siden fødte jeg ei perfekt lita jente. Hun sover som regel godt, følger kurven sin og er i rute med de fleste ting. Likevel er jeg livredd hele tiden. Føler jeg er i fullt beredskap hele tiden. Klarer ikke sove om nettene fordi jeg må stå opp for å se om hun puster. Mannen og jeg sover på forskjellige rom nå (han sover med henne) for at jeg skulle få ro, men det hjelper ikke. Må likevel stå opp for å sjekke, og har ofte mareritt om at jeg har lagt henne et utrygt sted og våkner opp i hysteri for å lete etter henne. (F.eks i sofa om jeg sist ammet der, etc) Alt som skjer, om det er avføring jeg føler er for løs, buse i nesa, endret søvnmønster, så er jeg redd for at noe er galt. Har brukt mange tusen på diverse privatleger fordi jeg er redd hun får melk i lungene, puster rart, vondt i magen, etc. Absolutt livredd for krybbedød.

Jeg bare klarer ikke mer. Jeg føler meg så utrolig langt nede, kronisk søvnmangel, klarer ikke gjøre noe av tingene jeg liker (selv om det uansett er umulig med en baby som helst vil sove oppå meg i løpet av dagen) konstant kvalm, gråter ofte, klarer ikke gjøre noe som helst. Blir stresset av å være rundt henne (men smiler og er blid med henne) fordi jeg er så redd og sliten. Får jeg litt tid for meg selv så klarer jeg likevel ikke gjøre de tingene jeg vil. Får ikke sove. Mister hår (men det er kanskje vanlig?) og vil bare trøstespise hele dagen og stirre på mobilen.

Mannen gjør alt han kan for meg, han har tatt ut permisjon og gjør mer enn han egentlig bør. Jeg føler meg helt fullstendig mislykket. Hun er jo så grei, så hvorfor er jeg helt utslitt? Hvorfor orker jeg nesten ikke en hel dag med henne, når jeg elsker henne høyere enn alt? Blir ting bedre? Kan man gjøre ting man liker etter å ha fått barn, eller er den tiden over? Går angsten for at noe er galt noengang over? Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymkode: 83b5d...b6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hei.

For litt over fire måneder siden fødte jeg ei perfekt lita jente. Hun sover som regel godt, følger kurven sin og er i rute med de fleste ting. Likevel er jeg livredd hele tiden. Føler jeg er i fullt beredskap hele tiden. Klarer ikke sove om nettene fordi jeg må stå opp for å se om hun puster. Mannen og jeg sover på forskjellige rom nå (han sover med henne) for at jeg skulle få ro, men det hjelper ikke. Må likevel stå opp for å sjekke, og har ofte mareritt om at jeg har lagt henne et utrygt sted og våkner opp i hysteri for å lete etter henne. (F.eks i sofa om jeg sist ammet der, etc) Alt som skjer, om det er avføring jeg føler er for løs, buse i nesa, endret søvnmønster, så er jeg redd for at noe er galt. Har brukt mange tusen på diverse privatleger fordi jeg er redd hun får melk i lungene, puster rart, vondt i magen, etc. Absolutt livredd for krybbedød.

Jeg bare klarer ikke mer. Jeg føler meg så utrolig langt nede, kronisk søvnmangel, klarer ikke gjøre noe av tingene jeg liker (selv om det uansett er umulig med en baby som helst vil sove oppå meg i løpet av dagen) konstant kvalm, gråter ofte, klarer ikke gjøre noe som helst. Blir stresset av å være rundt henne (men smiler og er blid med henne) fordi jeg er så redd og sliten. Får jeg litt tid for meg selv så klarer jeg likevel ikke gjøre de tingene jeg vil. Får ikke sove. Mister hår (men det er kanskje vanlig?) og vil bare trøstespise hele dagen og stirre på mobilen.

Mannen gjør alt han kan for meg, han har tatt ut permisjon og gjør mer enn han egentlig bør. Jeg føler meg helt fullstendig mislykket. Hun er jo så grei, så hvorfor er jeg helt utslitt? Hvorfor orker jeg nesten ikke en hel dag med henne, når jeg elsker henne høyere enn alt? Blir ting bedre? Kan man gjøre ting man liker etter å ha fått barn, eller er den tiden over? Går angsten for at noe er galt noengang over? Hva kan jeg gjøre?

 

Anonymkode: 83b5d...b6e

Du er ikke mislykket. Men du trenger helsehjelp, for det virker dom du har sterk angst som ødelegger hverdagen din. Noe som kan føre til depresjon.  Det er ikke rart at du er utslitt når du er full av angst og stresshormon. Ta kontakt med fastlegen så fort som mulig. Det er hjelp å få. ❤️❤️

Anonymkode: 0891e...499

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har utviklet angst som med sine symptomer har medført depresjon. Har selv fødselsdepresjon og kjenner meg ikke igjen i den angsten for babyens helse, men i mye av symptomene som søvnløshet, trøstespising, hårtap og telefonstirring.

Vær åpen med hs om vanskene du opplever så hjelper de deg med å få riktig hjelp. Har selv kommet inn på bup via hs og får kjempegod hjelp som styrker tilknytning mellom meg og babyen min! ❤️

Anonymkode: 95162...038

[AnonymBruker]

Dette er postpartum angst, ja. Det er ikke så mye fokus på i Norge egentlig er mitt inntrykk, men i andre land snakker man om postpartum anxiety eller PPA. Høres ut som om du trenger hjelp, det er utmattende å leve slik. Jeg hadde det ganske likt, pleide å bråvåkne med mareritt om at babyen lå under dynen min. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler meg helt fullstendig mislykket. Hun er jo så grei, så hvorfor er jeg helt utslitt? Hvorfor orker jeg nesten ikke en hel dag med henne, når jeg elsker henne høyere enn alt? Blir ting bedre? Kan man gjøre ting man liker etter å ha fått barn, eller er den tiden over? Går angsten for at noe er galt noengang over? Hva kan jeg gjøre?

Du er ikke mislykket, men du strever. Selv om babyen er rolig og grei så fører tankekjøret til at du bruker enorme mengder energi på å gjøre det du må gjøre, så det er ikke stort igjen til noe av det du vil og har lyst til å gjøre. For meg løsnet det etter hvert som babyen ble større. Spesielt et sted mellom 6mnd og 1 år, da synker faren for krybbedød, babyen blir sterkere og får til mer. 

Og ja, man kan gjøre ting man liker selv om man har fått barn  Det kommer en dag der du igjen har overskudd til å gjøre ting som gir deg glede. I mellomtiden, prøv å gjøre ting som du vet gjør deg godt? Som for eksempel å få litt dagslys hver dag, spise næringsrik mat som kroppen trenger, etc.

Anonymkode: 6b7aa...a2f

[l86]

Kjære deg, fikk så vondt av deg når jeg leste innlegget ditt og vil sende deg en virtuell styrkeklem! Husk at det kommer til å bli bedre, du vil føle det annerledes etter hvert og dette er ikke en evigvarende tilstand! Men det høres ut som om du har utviklet postpartum angst og behøver hjelp til å komme deg ut av disse fryktelige og slitsomme følelsene du har nå. Ta kontakt med fastlege og be om å bli henvist til psykolog dersom du ikke allerede får hjelp!
 

Jeg fikk selv angst etter fødselen og hadde det ganske likt som du beskriver det, det er det verste jeg har opplevd, det føltes som å leve i et konstant mareritt og livet føltes helt uutholdelig.  Jeg fikk heldigvis god hjelp av fastlege og psykolog på dps og ble bra igjen ved hjelp av samtaleterapi og medisiner i en periode. Det er viktig at du får deg søvn, så om du behøver noen medisiner for det en liten periode kan det kanskje være lurt, lite søvn trigger mer angst. Ønsker deg lykke til og håper du får bedre dager snart! 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Du er ikke mislykket. Men du trenger helsehjelp, for det virker dom du har sterk angst som ødelegger hverdagen din. Noe som kan føre til depresjon.  Det er ikke rart at du er utslitt når du er full av angst og stresshormon. Ta kontakt med fastlegen så fort som mulig. Det er hjelp å få. ❤️❤️

Anonymkode: 0891e...499

Tusen takk for svar og forståelse! ❤️ Ja, jeg er nok det. Lurer litt på om stresset påvirker melken min også, for jeg klarer ikke fulltidsamme. Min fastlege er ute i permisjon så vet ikke helt hvordan vikaren er, men må jo gjøre noe. Takk igjen for svar.

Anonymkode: 83b5d...b6e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det høres ut som du har utviklet angst som med sine symptomer har medført depresjon. Har selv fødselsdepresjon og kjenner meg ikke igjen i den angsten for babyens helse, men i mye av symptomene som søvnløshet, trøstespising, hårtap og telefonstirring.

Vær åpen med hs om vanskene du opplever så hjelper de deg med å få riktig hjelp. Har selv kommet inn på bup via hs og får kjempegod hjelp som styrker tilknytning mellom meg og babyen min! ❤️

Anonymkode: 95162...038

Takk for svar! Føler meg veldig deprimert, men angsten er det verste for meg. Visste ikke at helsestasjonen kan henvise, det hadde jo gjort ting lettere. Så fint å høre at du får hjelp ❤️

Anonymkode: 83b5d...b6e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette er postpartum angst, ja. Det er ikke så mye fokus på i Norge egentlig er mitt inntrykk, men i andre land snakker man om postpartum anxiety eller PPA. Høres ut som om du trenger hjelp, det er utmattende å leve slik. Jeg hadde det ganske likt, pleide å bråvåkne med mareritt om at babyen lå under dynen min. 

Du er ikke mislykket, men du strever. Selv om babyen er rolig og grei så fører tankekjøret til at du bruker enorme mengder energi på å gjøre det du må gjøre, så det er ikke stort igjen til noe av det du vil og har lyst til å gjøre. For meg løsnet det etter hvert som babyen ble større. Spesielt et sted mellom 6mnd og 1 år, da synker faren for krybbedød, babyen blir sterkere og får til mer. 

Og ja, man kan gjøre ting man liker selv om man har fått barn  Det kommer en dag der du igjen har overskudd til å gjøre ting som gir deg glede. I mellomtiden, prøv å gjøre ting som du vet gjør deg godt? Som for eksempel å få litt dagslys hver dag, spise næringsrik mat som kroppen trenger, etc.

Anonymkode: 6b7aa...a2f

Tusen takk for svar ❤️ Huff. kjente pulsen steg da du sa det med dynen, for det er gjentagende her også. Leter febrisk etter baby i sengetøyet. Eller sitter i mørket og venter på at mannen skal komme inn med babyen, fordi jeg innbilder meg at jeg hører at hun skriker. Huff. Når hun skriker får jeg helt angst, selv om det "bare" er fordi hun er irritert etter et bad fordi jeg ikke kler på henne kjapt nok, etc.

Har ikke hørt om PPA engang, så det sier jo litt. Skal lese om det, tusen takk for tips! Fint å høre at det kan løsne, men tanken på å gå så lenge på denne måten er helt overveldende. Ofte tenker jeg at det er bedre at jeg forsvinner så jeg ikke er en byrde for dem, og at jeg kunne sluppet å være så redd.

Prøver å gå ut, men hun haaaater vognen, så ender opp med å bli enda mer stresset av det. Når mannen enten tar henne ut alene eller sier han kan ta vare på henne mens jeg kan gjøre hva jeg vil, så ender jeg for det meste opp med å sove. Herregud, høres jo helt gal ut her.

Anonymkode: 83b5d...b6e

[AnonymBruker]

1 hour ago, l86 said:

Kjære deg, fikk så vondt av deg når jeg leste innlegget ditt og vil sende deg en virtuell styrkeklem! Husk at det kommer til å bli bedre, du vil føle det annerledes etter hvert og dette er ikke en evigvarende tilstand! Men det høres ut som om du har utviklet postpartum angst og behøver hjelp til å komme deg ut av disse fryktelige og slitsomme følelsene du har nå. Ta kontakt med fastlege og be om å bli henvist til psykolog dersom du ikke allerede får hjelp!
 

Jeg fikk selv angst etter fødselen og hadde det ganske likt som du beskriver det, det er det verste jeg har opplevd, det føltes som å leve i et konstant mareritt og livet føltes helt uutholdelig.  Jeg fikk heldigvis god hjelp av fastlege og psykolog på dps og ble bra igjen ved hjelp av samtaleterapi og medisiner i en periode. Det er viktig at du får deg søvn, så om du behøver noen medisiner for det en liten periode kan det kanskje være lurt, lite søvn trigger mer angst. Ønsker deg lykke til og håper du får bedre dager snart! 

Tusen takk ❤️ Begynte å gråte litt her nå, tusen takk.

Godt å høre at det ikke er en evigvarende tilstand. Når ble det bedre for deg? Konstant mareritt og uutholdelig kan jeg kjenne meg igjen i, ja... Det er helt grusomt. Jeg elsker henne mer enn noe, men samtidig så er jeg livredd for alt. Helt utmattende.

Tusen takk igjen for gode ord og tanker.

Anonymkode: 83b5d...b6e

[AnonymBruker]

Huff, jeg føler med deg, og kjenner meg veldig igjen. Har en baby på 8 mnd her, og våkna også flere ganger på natt fordi jeg trodde h*n hadde sklidd ut av armene mine i søvne (etter amming). H*n lå trygt i sprinkelsenga, men jeg var så trøtt at jeg hadde glemt at jeg hadde lagt h*n der. Som resten sier over her, så er det kjempeviktig at du får hjelp til å håndtere dette! Noe av det vil avta med tiden ettersom man føler seg tryggere, men min erfaring er at enkelte ting kan henge i en stund. Sender varme tanker ❤️ Håper du får rask hjelp. PS: hvis du har noen (du stoler på) som kan være hjemme hos deg en time eller to, får du kanskje sovet litt frempå. Søvnen kan gjøre underverker for psyken etter fødsel og mye nattevåk.

Anonymkode: 57558...45f