Er det noen som forstår dette og/eller føler det likedan?

[AnonymBruker]

Mine foreldre var veldig unge da de fikk meg og søsknene mine. Jeg er nr2 og jente av fem søsken. Min far er fra arbeiderklassen med familie som hadde sikre jobber i industri og som yrkessjåfører og lignende yrker. De hadde høy arbeidsmoral men levde enkelt i ordinære til mindre leiligheter i en av de større byene. Min mors familie drev forretninger og tilhørte den øvre middelklassen, men da de giftet seg levde de på min fars lønn og min mor var hjemmeværende med oss barna som kom tett. Dermed måtte de bo billig og det var i et dårlig strøk også. Ganske mye småkriminalitet, endel rus blant voksne og et rimelig trist område med grå mursteinsbygninger og jernbanelinje rett over gata. En havn rett bortenfor med lasteskip, et ordentlig østkantstrøk medandre ord. Jeg var aldri redd som barn bortsett fra ene naboen. En veldig sinna nabo. Utenom det hang jeg mye rundt i asfaltgatene, så på togene som dundret forbi og var borte og så i havnen. Jeg elsket også portrommet og bakgården som vi lekte i, og med alle vinduene rettet ut mot den, da helst kjøkkenvinduer. 

Etterhvert flyttet vi. Faren min fikk bedre jobb og moren min fikk også jobb. Vi bodde bedre og bedre til de en dag fikk bygd et svært hus i et godt strøk utenfor byen. De prentet inn i oss barna å få utdannelse og vi fikk det, bortsett fra at jeg aldri fullførte noe. Jobbet og fikk meg leilighet og kjærester og etterhvert barn. Vi flyttet til et enda bedre strøk med våre barn, og jeg mistrivdes hele tiden. Jeg satt ofte og så filmer og leste bøker fra fattigere eller enklere kår. Jeg besøkte alltid de mindre bra stedene av byen da jeg og vi reiste. Jeg elsket de litt mindre bra hotellene, strøk med ikke så fine hus, trafikken og lite eksklusive butikker og forretninger. Jeg følte at det var mer liv og avslappet. Mannen min likte det mer eksklusivt så vi dro på slike ferier også og da tok jeg busser og baner til østkanten på noen soloturer noen timer. Jeg oppsøkte altså alltid det minst eksklusive og fine og attraksjoner.

Da vi skilte oss flyttet jeg til storbyen igjen, til østkanten. Leide en liten leilighet og barna syns det var greit men ene likte seg best hos faren og flyttet dit. Samarbeid og forhold fungerte veldig bra med alle. Jeg hadde også fått venner fra det stedet jeg fremdeles er venner med. Nå bor jeg tjue meter fra toglinjene igjen med tog som dundrer forbi så det kan riste i veggene. Det er biler forbi døgnet rundt rett borti innfartsåren til byen. Utsikten er en fabrikk og en mørk elv og hus med litt avskallla maling,og jeg elsker å bo her! Jeg har vært med på en slags reise fra de østkant til flere bedre strøk og hus og, tilbake igjen. Jeg har utdannelse men jobber på en bokcafe, en veldig brun pub og en bensinstasjon. Tjener mer enn nok til å leve godt men lite materialistisk. Jeg drikker veldig sjelden alkohol og bruker ingen form form for rus. Jeg elsker puben kun fordi jeg liker klientellet der så godt. Har mange fine samtaler og jeg jobber ikke helger da det ofte blir litt mer bråk.

Ingen skjønner hvorfor jeg velger dette. Jeg har en god del penger på sparekonto, så må jo ikke bo.her. Derfor blir jeg ikke forstått. Jeg kan ikke forklare det med annet enn at jeg føler jeg passer her. Jeg liker det enkle og litt shabby om det er rette ordet. Barna mine bor i bedre strøk, men de aksepterer absolutt mitt valg. Er det så vanskelig å forstå forstå for andre? Noen er som skjønner og har tatt samme valg? 

 

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

Synes det er merkelig at du har denne inndelingen i bra og dårlige strøk.

Anonymkode: 62423...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Synes det er merkelig at du har denne inndelingen i bra og dårlige strøk.

Anonymkode: 62423...6b5

Hvorfor? Det er jo sånn det er? 

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

Ok  

du fullførte aldri en utdannelse, men så har du utdannelse likevel? 
du jobber på hele 3 lavtlønnet steder, men har mer en nok penger?

hvorfor ikke en jobb med god inntekt heller? Med tanke på skatt og en kabal som skal gå opp. 
 

 

Anonymkode: ddfe8...55c

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke tatt samme valg. Besøkte nettopp ei venninne som har gjort det beste ut av hva hun har, der hun har kjøpt rekkehus  (billig sort) og merker allerede nå at naboene sliter. Hun gjør så godt hun kan med det hun har. Jeg kjenner at jeg er heldig som kan bo nærmere sentrum, med naboer uten en avskilta bil i innkjørselen, og ser ikke ned på hverken deg eller henne. Vi er ulike og liker ulike ting. 

Anonymkode: 7d72f...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ok  

du fullførte aldri en utdannelse, men så har du utdannelse likevel? 
du jobber på hele 3 lavtlønnet steder, men har mer en nok penger?

hvorfor ikke en jobb med god inntekt heller? Med tanke på skatt og en kabal som skal gå opp. 
 

 

Anonymkode: ddfe8...55c

Ja, jeg har utdannelse nok til å bruke den. Jeg liker litt å ikke være bare på ett sted. Jeg har helt grei økonomi, men det er jo også fordi jeg ikke har så mye mer enn akkurat nødvendig av interiør og slikt. Bruker jo penger på annet som kan koste litt. 

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg har ikke tatt samme valg. Besøkte nettopp ei venninne som har gjort det beste ut av hva hun har, der hun har kjøpt rekkehus  (billig sort) og merker allerede nå at naboene sliter. Hun gjør så godt hun kan med det hun har. Jeg kjenner at jeg er heldig som kan bo nærmere sentrum, med naboer uten en avskilta bil i innkjørselen, og ser ikke ned på hverken deg eller henne. Vi er ulike og liker ulike ting. 

Anonymkode: 7d72f...a8b

Ja, og jeg tror de fleste skjønner venninnen din. Jeg dømmer jo ikke andres valg! Jeg håper vel at noen kunne skjønne mitt bare 🙂

Anonymkode: 4f441...00e

[tøydokka]

Nei, jeg må si jeg ikke skjønner helt de valgene du har gjort. Særlig fordi barna velger å bo et bedre sted og du får mindre tid med de. Penger på sparekontoen hjelper jo lite viss du bor dårlig og barna heller vil være hos faren.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hvorfor? Det er jo sånn det er? 

Anonymkode: 4f441...00e

Nei.

Anonymkode: 62423...6b5

[AnonymBruker]

tøydokka skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg må si jeg ikke skjønner helt de valgene du har gjort. Særlig fordi barna velger å bo et bedre sted og du får mindre tid med de. Penger på sparekontoen hjelper jo lite viss du bor dårlig og barna heller vil være hos faren.

Nei, hun som flyttet til faren var jo ofte her, spesielt i helgene. De var jo ungdommer da og som sagt så var samarbeidet og forhold bra. Ene ble boende her, og nå er begge unge voksne som bor for seg selv. Hva burde jeg gjort? Bodd et sted kun fordi så mange syns det er riktig, og hvorfor det? Jeg har jo alltid hatt denne dragningen mot slike strøk, og jeg vet kanskje ikke helt hvorfor selv. Jeg liker det bare så godt. Folk og pulsen her.

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nei, hun som flyttet til faren var jo ofte her, spesielt i helgene. De var jo ungdommer da og som sagt så var samarbeidet og forhold bra. Ene ble boende her, og nå er begge unge voksne som bor for seg selv. Hva burde jeg gjort? Bodd et sted kun fordi så mange syns det er riktig, og hvorfor det? Jeg har jo alltid hatt denne dragningen mot slike strøk, og jeg vet kanskje ikke helt hvorfor selv. Jeg liker det bare så godt. Folk og pulsen her.

Anonymkode: 4f441...00e

Det er folket og pulsen. Ikke så fisefint overfladisk som det ofte blir i finere strøk. Det er varmere, på en måte. 

Forstår deg godt, jeg. 

Anonymkode: 79d5c...345

[AnonymBruker]

Syns ikke det er så rare valg? Som ung bodde jeg i Bærum, i tenårene. Straks jeg ble ferdig flytta jeg til Oslo indre østkant. Mange andre der var rufsete med vilje og valgte bort det besteborgerlige starusjaget de egentlig kom fra. Etterhvert som vi ble voksne flytta mange tilbake igjen eller ble streite. Men mange av oss er her ennå. Like rufsete og like uinteressert i A4-liv og mest hjemme med andre litt vindskeive mennesker.

Anonymkode: c3877...786

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er folket og pulsen. Ikke så fisefint overfladisk som det ofte blir i finere strøk. Det er varmere, på en måte. 

Forstår deg godt, jeg. 

Anonymkode: 79d5c...345

Det var fint å se 🙂 nå likte jeg menneskene stort sett der og fikk venner. Men ja, det er jo mye fasade og noe konkurranse da, det var litt stress for noen. Her er det ikke den fasaden. Det er plass til alle, og det er ikke noe frykt for hva naboen skulle tenke i den grad, det er det ikke. 

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Syns ikke det er så rare valg? Som ung bodde jeg i Bærum, i tenårene. Straks jeg ble ferdig flytta jeg til Oslo indre østkant. Mange andre der var rufsete med vilje og valgte bort det besteborgerlige starusjaget de egentlig kom fra. Etterhvert som vi ble voksne flytta mange tilbake igjen eller ble streite. Men mange av oss er her ennå. Like rufsete og like uinteressert i A4-liv og mest hjemme med andre litt vindskeive mennesker.

Anonymkode: c3877...786

Så bra at vi er flere. Det var det jeg håpet, for er litt lei at ingen helt aksepterer det.

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre var veldig unge da de fikk meg og søsknene mine. Jeg er nr2 og jente av fem søsken. Min far er fra arbeiderklassen med familie som hadde sikre jobber i industri og som yrkessjåfører og lignende yrker. De hadde høy arbeidsmoral men levde enkelt i ordinære til mindre leiligheter i en av de større byene. Min mors familie drev forretninger og tilhørte den øvre middelklassen, men da de giftet seg levde de på min fars lønn og min mor var hjemmeværende med oss barna som kom tett. Dermed måtte de bo billig og det var i et dårlig strøk også. Ganske mye småkriminalitet, endel rus blant voksne og et rimelig trist område med grå mursteinsbygninger og jernbanelinje rett over gata. En havn rett bortenfor med lasteskip, et ordentlig østkantstrøk medandre ord. Jeg var aldri redd som barn bortsett fra ene naboen. En veldig sinna nabo. Utenom det hang jeg mye rundt i asfaltgatene, så på togene som dundret forbi og var borte og så i havnen. Jeg elsket også portrommet og bakgården som vi lekte i, og med alle vinduene rettet ut mot den, da helst kjøkkenvinduer. 

Etterhvert flyttet vi. Faren min fikk bedre jobb og moren min fikk også jobb. Vi bodde bedre og bedre til de en dag fikk bygd et svært hus i et godt strøk utenfor byen. De prentet inn i oss barna å få utdannelse og vi fikk det, bortsett fra at jeg aldri fullførte noe. Jobbet og fikk meg leilighet og kjærester og etterhvert barn. Vi flyttet til et enda bedre strøk med våre barn, og jeg mistrivdes hele tiden. Jeg satt ofte og så filmer og leste bøker fra fattigere eller enklere kår. Jeg besøkte alltid de mindre bra stedene av byen da jeg og vi reiste. Jeg elsket de litt mindre bra hotellene, strøk med ikke så fine hus, trafikken og lite eksklusive butikker og forretninger. Jeg følte at det var mer liv og avslappet. Mannen min likte det mer eksklusivt så vi dro på slike ferier også og da tok jeg busser og baner til østkanten på noen soloturer noen timer. Jeg oppsøkte altså alltid det minst eksklusive og fine og attraksjoner.

Da vi skilte oss flyttet jeg til storbyen igjen, til østkanten. Leide en liten leilighet og barna syns det var greit men ene likte seg best hos faren og flyttet dit. Samarbeid og forhold fungerte veldig bra med alle. Jeg hadde også fått venner fra det stedet jeg fremdeles er venner med. Nå bor jeg tjue meter fra toglinjene igjen med tog som dundrer forbi så det kan riste i veggene. Det er biler forbi døgnet rundt rett borti innfartsåren til byen. Utsikten er en fabrikk og en mørk elv og hus med litt avskallla maling,og jeg elsker å bo her! Jeg har vært med på en slags reise fra de østkant til flere bedre strøk og hus og, tilbake igjen. Jeg har utdannelse men jobber på en bokcafe, en veldig brun pub og en bensinstasjon. Tjener mer enn nok til å leve godt men lite materialistisk. Jeg drikker veldig sjelden alkohol og bruker ingen form form for rus. Jeg elsker puben kun fordi jeg liker klientellet der så godt. Har mange fine samtaler og jeg jobber ikke helger da det ofte blir litt mer bråk.

Ingen skjønner hvorfor jeg velger dette. Jeg har en god del penger på sparekonto, så må jo ikke bo.her. Derfor blir jeg ikke forstått. Jeg kan ikke forklare det med annet enn at jeg føler jeg passer her. Jeg liker det enkle og litt shabby om det er rette ordet. Barna mine bor i bedre strøk, men de aksepterer absolutt mitt valg. Er det så vanskelig å forstå forstå for andre? Noen er som skjønner og har tatt samme valg? 

 

Anonymkode: 4f441...00e

Du trenger jo ikke å bry deg om dem som ikke forstår. Lyset er på, men ingen er hjemme. 😬

Anonymkode: 9091c...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du trenger jo ikke å bry deg om dem som ikke forstår. Lyset er på, men ingen er hjemme. 😬

Anonymkode: 9091c...204

Nei, jeg burde ikke bry meg, men det gjør jeg noen ganger når de ikke akkurat er nedlatende, men blir litt krasse av en eller annen grunn eller ler av det. Jeg syns det blir litt respektløst og blir til at jeg føler at jeg er dum. Moren min begriper meg ikke, men det får bare være. Jeg trives så veldig godt og føler folk her er så lette å snakke med. Lite høytidelige og har ikke de strenge grensene. 

Anonymkode: 4f441...00e

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener med folk og pulsen som du kommenterer lenger ned i tråden. Jeg har vokst opp på Oslo syd. Det jeg ikke forstår er de beskrivelsene du bruker i hovedinnlegget, får det til å høres forferdelig, grått og kjedelig ut. Slik har jeg ikke opplevd det overhode.

Anonymkode: 53f97...836

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Så bra at vi er flere. Det var det jeg håpet, for er litt lei at ingen helt aksepterer det.

Anonymkode: 4f441...00e

Jeg kjenner til noen få som har arvet millioner og kommer fra økonomisk velstående familier, som har valgt å flytte til «den sida av byen» som representerer lavere sosioøkonomisk klasse. Majoriteten av disse har forbrukt pengene sine, de er ikke forvaltet i bolig eller eiendeler som kan arves videre.

Jeg forstår det til dels fordi jeg tror de opplever større tilhørighet i områdene de har valgt å bosette seg, og kanskje mer sjelefred i en mer asketisk livsstil. 
 

Jeg har også flyttet bort fra et sterkere sosioøkonomisk område men bor vel nå i middelklasse området, ikke det mest belastede området akkurat, majoriteten er nok etnisk norske barnefamilier med medianinntekt pluss pluss. Jeg trives bedre her enn der jeg kom ifra fordi jeg opplevde det som mer overfladisk, trangsynt og konkurransepreget («min pappa er Admin Dir. Hva er din»?)

- Med det sagt kunne jeg ikke vurdert å bosette meg i et av de mer belastede områdene slik de jeg nevner ovenfor har gjort. Jeg kunne kanskje trivdes der som barnløs, men er nok for A4 til å mene det er de beste omgivelsene for barn å vokse opp i. Og før jeg halshugges om hvorfor det; jo fordi mer belastede nabolag kan også være dømmende og trangsynte på sin egen måte, men da ut ifra en annen referanseramme enn hva slags stilling pappa har på fabrikken. Da kan det heller være gjengkriminalitet, osv. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg forstår hva du mener med folk og pulsen som du kommenterer lenger ned i tråden. Jeg har vokst opp på Oslo syd. Det jeg ikke forstår er de beskrivelsene du bruker i hovedinnlegget, får det til å høres forferdelig, grått og kjedelig ut. Slik har jeg ikke opplevd det overhode.

Anonymkode: 53f97...836

Det er ikke sånn over hele strøket, men der jeg vokste opp var det objektivt ganske dystert den gangen altså. Nå ser det mye bedre ut der selv om strøket har samme omdømme og sånt. Noen strøk er jo litt mer beryktet enn andre , men som sagt så var jeg aldri redd der. Her er det litt industripreg, så begrenset hvor idyllisk det er, men det er jo fine bakgårder og rent og ryddig i gatene selv om noen hus kunne trengt maling. I gata to min unna er der veldig pent da. Det er litt av hvert, og det liker jeg også 🙂

Full Ugle skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner til noen få som har arvet millioner og kommer fra økonomisk velstående familier, som har valgt å flytte til «den sida av byen» som representerer lavere sosioøkonomisk klasse. Majoriteten av disse har forbrukt pengene sine, de er ikke forvaltet i bolig eller eiendeler som kan arves videre.

Jeg forstår det til dels fordi jeg tror de opplever større tilhørighet i områdene de har valgt å bosette seg, og kanskje mer sjelefred i en mer asketisk livsstil. 
 

Jeg har også flyttet bort fra et sterkere sosioøkonomisk område men bor vel nå i middelklasse området, ikke det mest belastede området akkurat, majoriteten er nok etnisk norske barnefamilier med medianinntekt pluss pluss. Jeg trives bedre her enn der jeg kom ifra fordi jeg opplevde det som mer overfladisk, trangsynt og konkurransepreget («min pappa er Admin Dir. Hva er din»?)

- Med det sagt kunne jeg ikke vurdert å bosette meg i et av de mer belastede områdene slik de jeg nevner ovenfor har gjort. Jeg kunne kanskje trivdes der som barnløs, men er nok for A4 til å mene det er de beste omgivelsene for barn å vokse opp i. Og før jeg halshugges om hvorfor det; jo fordi mer belastede nabolag kan også være dømmende og trangsynte på sin egen måte, men da ut ifra en annen referanseramme enn hva slags stilling pappa har på fabrikken. Da kan det heller være gjengkriminalitet, osv. 

 

Nei en må se an fra kvartal til kvartal. Det er litt forskjellig her også. En gate hvor det er mange barn, et par gater med litt mer uro. I gata jeg bor er det bare noen herlige originaler og folk fra litt ulike land. Fsrgerikt og bare hyggelig. Et par festglade da, og det lever vi fint med 🙂

Anonymkode: 4f441...00e