Vil dere si at dette forholdet er over?

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Omtrent annenhver måned krangler vi sånn at alt bare låser seg helt, og vi kan gå i flere dager uten å snakke sammen. Jeg synes det er forferdelig slitsomt. Jeg blir søvnløs av det, mister fokus på jobb, og mister energi til å ta meg av hus og hjem på en god måte. Han synes nok mer bare det er brysomt og irriterende, og lever videre nærmest som før. 

Vi har det egentlig fint sammen til vanlig, men jeg synes det er for mye å ha sånne store krangler såpass hyppig. Og for hver gang det skjer, kjenner jeg at følelsene mine for han endres. Jeg tenker mer og mer på hvor lite han greier å sette seg inn i andres situasjon. Hvor umoden han er når det kommer til å diskutere ting. Og det irriterer vettet av meg at han bare setter seg ned og spiser middagen jeg har lagd med den største selvfølgelighet, før resten av kvelden er en eneste lang silent treatment. 

Det går ikke å snakke med han om disse tingene, jeg kommer ingen vei. 

Er det bare å innse at vi ikke er så bra for hverandre som vi trodde?

Anonymkode: 40247...318

[AnonymBruker]

Her høres det ut som om det er potensiale for å redde forholdet med terapi, hvis begge vil. Før det går så langt at du emosjonelt ikke har noen vei tilbake. 

Anonymkode: beaa1...3aa

[Rødstrupa]

Snakk med en samlivsterapeut dersom begge synes forholdet tross alt er verd å kjempe for.

[AnonymBruker]

Det kommer jo litt an på hva dere krangler om, viktige verdier eller husarbeid liksom?

Anonymkode: 8fc24...83d

[Hjelpsom]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Omtrent annenhver måned krangler vi sånn at alt bare låser seg helt, og vi kan gå i flere dager uten å snakke sammen. Jeg synes det er forferdelig slitsomt. Jeg blir søvnløs av det, mister fokus på jobb, og mister energi til å ta meg av hus og hjem på en god måte. Han synes nok mer bare det er brysomt og irriterende, og lever videre nærmest som før. 

Vi har det egentlig fint sammen til vanlig, men jeg synes det er for mye å ha sånne store krangler såpass hyppig. Og for hver gang det skjer, kjenner jeg at følelsene mine for han endres. Jeg tenker mer og mer på hvor lite han greier å sette seg inn i andres situasjon. Hvor umoden han er når det kommer til å diskutere ting. Og det irriterer vettet av meg at han bare setter seg ned og spiser middagen jeg har lagd med den største selvfølgelighet, før resten av kvelden er en eneste lang silent treatment. 

Det går ikke å snakke med han om disse tingene, jeg kommer ingen vei. 

Er det bare å innse at vi ikke er så bra for hverandre som vi trodde?

Anonymkode: 40247...318

Første jeg ville gjort er å sette deg ned med han og prøvd og prate om problemene og hvordan de påvirker deg. Altså ta en alvorlig prat der du forteller han at dette ikke går og om ikke dere finner/får hjelp så må du gå. For før eller siden kommer du til å gå, når du når det punktet at du kun sitter igjen med forakt for han. Han kommer veldig sansynlig til å stritte imot og bagatelisere. Da må du holde deg hard å si at dere skal til familieterapaut, samlivsterapaut eller sinnemestringskurs(vet ikke hvor sinna han er eller om han er langsint), ellers så ser du ingen annen løsning en at dere ikke kan være sammen lenger. To meg det kommer nok til å være det eneste som biter. Du gir han da en sjanse til endring for dere begge og vil han ikke på noen måte stille opp så er det kanskje ikke noe mye igjen å bygge på.

Jeg vil tro at hvis han skjønner det er alvor og han faktisk har følelser for deg så vil han innse at du har rett og forhåpentligvis spille på lag.

[AnonymBruker]

Det er ikke "fint til vanlig" når hele forholdet er preget av psykisk vold, stadig krangling og silence treatment. Dere sitter i en sirkel, les om voldssirkelen. Gjelder dere selvom det ikke er fysisk vold inne i bildet

For å komme ut av dette uten å bli fullstendig ødelagt til slutt bør du komme deg vekk nå

Anonymkode: 13f93...e1f

[Hjelpsom]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke "fint til vanlig" når hele forholdet er preget av psykisk vold, stadig krangling og silence treatment. Dere sitter i en sirkel, les om voldssirkelen. Gjelder dere selvom det ikke er fysisk vold inne i bildet

For å komme ut av dette uten å bli fullstendig ødelagt til slutt bør du komme deg vekk nå

Anonymkode: 13f93...e1f

Eller de får hjelp før det er for sent. Hvis hun har det bra utenom de store kranglene så har de fortsatt noe å berge, så lenge hun får han med på notene og han står løpet. Men hun må aldri ta hans ord på det, om at han skal endre seg, han er annerledes nå osv. Han må vise at han endrer seg og han må vise det over tid. Og i dette tilfellet så må de ha ekstern hjelp for hvis han er som jeg tror så kommer han ikke til å innse at det er et problem før det er for sent og kanskje ikke da heller. De har tross alt barn sammen og det beste for barna er jo om de jobber seg gjennom problemene hvis det fortsatt er følelser for hverandre.

Men hvis hun virkelig elsker å bryr seg om han og ting ikke allerede er gått for langt må hun tvinge han til å agere nå. Å vente vil i allefall ikke føre til noe postitivt. 

[AnonymBruker]

Han er ikke så interessert i å endre seg, for han mener bestandig at det er jeg som er problemet. Han har aldri i løpet av disse årene sagt «sorry, jeg tenkte meg ikke om» eller «det var ikke meningen». Nå har jeg begynt å lure på om det faktisk er bare meg som er problemet, siden han er så innmari steil på det. Kanskje jeg faktisk er masete, kjip og kontrollerende. Kanskje han er tidenes kjernekar. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke lenger.

Til deg over som nevner vold etc.: jeg leste om den sirkelen og kjenner meg ikke igjen overhodet. Heldigvis. Han blir eksplosivt rasende, men han har aldri slått mot meg. Bare vegger osv. 

Ts

Anonymkode: 40247...318

[Hjelpsom]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Til deg over som nevner vold etc.: jeg leste om den sirkelen og kjenner meg ikke igjen overhodet. Heldigvis. Han blir eksplosivt rasende, men han har aldri slått mot meg. Bare vegger osv. 

Jeg var på kartleggingssamtale for sinnemestringskurs i dag og det han gjør regnes som en del av voldssirkelen dessverre eller kanskje heldigvis. Jeg har gått mange runder med meg selv etter at jeg ble separert og innså selv at mitt sinne påvirket min eks på en slik måte at det ble psykisk vold. Jeg slo heller aldri partner og det kunne ikke falle meg inn, men jeg ble rasende og jeg slo en sjelden gang i vegger etc. Men det de sa på den samtalen åpnet øynene mine grundig, jeg hadde allerede forstått det, men ikke hvor ille jeg faktisk fremsto for partner. Hun mistet også gradvis alle gode følelser for meg og i starten trodde hun selv at hun ikke fortjente bedre. Du fortjener bedre og er han ikke villig til å ta kurs eller i det minste gå på samtaler på Fvk så fortjener ikke han deg! 

Ta det fra en som var/er som mannen din, jeg vet litt om hva jeg prater om. Jeg var også steil og endte opp med å bli separert og jeg sitter nå men kun vonde tanker om hva jeg utsatte den jeg elsket mest for. 

[AnonymBruker]

Trusler om vold og materiell vold er også vold. Dessuten må du tenke på barnet ditt oppi dette. Hvordan er det for hen å være barn oppi dette med silent treatment og stille konflikt foregår? Tviler på det er så hyggelig å kjenne på den dårlige stemningen. 

Anonymkode: 38b1c...90c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Han er ikke så interessert i å endre seg, for han mener bestandig at det er jeg som er problemet. Han har aldri i løpet av disse årene sagt «sorry, jeg tenkte meg ikke om» eller «det var ikke meningen». Nå har jeg begynt å lure på om det faktisk er bare meg som er problemet, siden han er så innmari steil på det. Kanskje jeg faktisk er masete, kjip og kontrollerende. Kanskje han er tidenes kjernekar. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke lenger.

Til deg over som nevner vold etc.: jeg leste om den sirkelen og kjenner meg ikke igjen overhodet. Heldigvis. Han blir eksplosivt rasende, men han har aldri slått mot meg. Bare vegger osv. 

Ts

Anonymkode: 40247...318

Plasser skylden der den hører hjemme: det eneste vi skal snakke om er DINE problemer. Hvorfor DU er så sint på meg. Hvorfor DU ikke vil bidra. Hvorfor DU skremmer meg og barnet vårt ved å slå i vegger. DU er slem. Det er DIN skyld at jeg er lei meg hele tiden. 

Men.. det hjelper helt klart å vite hva det handler om. Er det manglende innsats til husarbeid og barn? 

Anonymkode: 376da...d8b

[Isambard]

Det virker som om selve kranglingen er problemet. Det går i lås. Dere klarer ikke å snakke sammen. Jeg tipper begge føler at den andre er problemet.

Jeg tror dere bør snakke sammen med en parterapeut som styrer samtalen. 

[AnonymBruker]

Takk for gode innspill, det er nyttig å snakke med noen om dette. 

Bare for å si det med en gang, han har aldri truet med vold. Og jeg gir jo like mye silent treatment tilbake, det er ikke sånn at jeg løper etter han og trygler om å snakke. Han mener det er jeg som står for den, siden han helst bare vil late som ingenting og se en film sammen. Jeg unngår han for å slippe den dårlige stemningen, og for å slippe å snakke om det. For da vet jeg at han vil begynne å rope og skrike, og barna kan høre det i tillegg til at det er særdeles ubehagelig for meg selv. Hvis jeg sier at jeg ikke kan ha det sånn her mer, ned roping og kjefting, blir han enda mer forbanna og sier det er dårlig gjort av meg å alltid true med brudd, som om jeg har han dinglende i et snøre. Da kan han begynne å gråte også, så føler jeg meg helt elendig. Som om jeg har overdrevet alt, og at jeg er ordentlig fæl med han. 

Jeg tror ikke at jeg er det, jeg tror vi bare snakker veldig rundt hverandre. For han nekter å snakke om det jeg tar opp, han vil bare snakke om alt han mener JEG gjør feil. 

Jeg har funnet fram et sinnemestringskurs nå, så får jeg se hvordan jeg kan ta det opp (enda en gang) når/hvis vi snakker sammen igjen. Kom gjerne med råd til det, jeg klarer ikke tenke klart lenger. 

ts 

Anonymkode: 40247...318

[Hjelpsom]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for gode innspill, det er nyttig å snakke med noen om dette. 

Bare for å si det med en gang, han har aldri truet med vold. Og jeg gir jo like mye silent treatment tilbake, det er ikke sånn at jeg løper etter han og trygler om å snakke. Han mener det er jeg som står for den, siden han helst bare vil late som ingenting og se en film sammen. Jeg unngår han for å slippe den dårlige stemningen, og for å slippe å snakke om det. For da vet jeg at han vil begynne å rope og skrike, og barna kan høre det i tillegg til at det er særdeles ubehagelig for meg selv. Hvis jeg sier at jeg ikke kan ha det sånn her mer, ned roping og kjefting, blir han enda mer forbanna og sier det er dårlig gjort av meg å alltid true med brudd, som om jeg har han dinglende i et snøre. Da kan han begynne å gråte også, så føler jeg meg helt elendig. Som om jeg har overdrevet alt, og at jeg er ordentlig fæl med han. 

Jeg tror ikke at jeg er det, jeg tror vi bare snakker veldig rundt hverandre. For han nekter å snakke om det jeg tar opp, han vil bare snakke om alt han mener JEG gjør feil. 

Jeg har funnet fram et sinnemestringskurs nå, så får jeg se hvordan jeg kan ta det opp (enda en gang) når/hvis vi snakker sammen igjen. Kom gjerne med råd til det, jeg klarer ikke tenke klart lenger. 

ts 

Anonymkode: 40247...318

Du må bare si det som det er, Jeg og min eks pratet også rundt hverandre og jeg ble steil og gråt og ofte og ble  sint. Si at han må ta kurset og samtaler på Fvk. Om ikke for din skyld så for barnas skyld! Det kommer til å bli hardt, men du må ta den harde samtalen. Du er over det verste allerede. Du ha innsett at det ikke kan forsette slik og når du prøver å prate med han så går det ut over barna. Kjenner meg så igjen i dette. 

Hvis han ikke er villig så må du bare avslutte dette. Er han glad i deg og barna så og skjønner at nå er det ingen vei tilbake så skjønner han forhåpentlig vis også alvoret. ikke gå som min eks partner og tro at det bedrer seg, det gjør det ikke om ikke du får han til å innse hvordan du har det og hvordan det påvirker barna. 

Det blir ekstremt tøft for han når/hvis han innser det kalde fakta og det blir enda hardere om han mister deg. Alt ettersom om han faktisk elsker deg, Og innser han det ikke så må du bare gå, du kan ikke leve sånn lenger og det kan heller ikke barna deres.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er ikke så interessert i å endre seg, for han mener bestandig at det er jeg som er problemet. Han har aldri i løpet av disse årene sagt «sorry, jeg tenkte meg ikke om» eller «det var ikke meningen». Nå har jeg begynt å lure på om det faktisk er bare meg som er problemet, siden han er så innmari steil på det. Kanskje jeg faktisk er masete, kjip og kontrollerende. Kanskje han er tidenes kjernekar. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke lenger.

Til deg over som nevner vold etc.: jeg leste om den sirkelen og kjenner meg ikke igjen overhodet. Heldigvis. Han blir eksplosivt rasende, men han har aldri slått mot meg. Bare vegger osv. 

Ts

Anonymkode: 40247...318

Du har pstd. Og du er utsatt for emosjonell vold.

Dette forholdet må du ut av. Anbefaler deg å se Maid på Netflix, den tar opp dette temaet på en fin måte.

Anonymkode: f1d5f...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Takk for gode innspill, det er nyttig å snakke med noen om dette. 

Bare for å si det med en gang, han har aldri truet med vold. Og jeg gir jo like mye silent treatment tilbake, det er ikke sånn at jeg løper etter han og trygler om å snakke. Han mener det er jeg som står for den, siden han helst bare vil late som ingenting og se en film sammen. Jeg unngår han for å slippe den dårlige stemningen, og for å slippe å snakke om det. For da vet jeg at han vil begynne å rope og skrike, og barna kan høre det i tillegg til at det er særdeles ubehagelig for meg selv. Hvis jeg sier at jeg ikke kan ha det sånn her mer, ned roping og kjefting, blir han enda mer forbanna og sier det er dårlig gjort av meg å alltid true med brudd, som om jeg har han dinglende i et snøre. Da kan han begynne å gråte også, så føler jeg meg helt elendig. Som om jeg har overdrevet alt, og at jeg er ordentlig fæl med han. 

Jeg tror ikke at jeg er det, jeg tror vi bare snakker veldig rundt hverandre. For han nekter å snakke om det jeg tar opp, han vil bare snakke om alt han mener JEG gjør feil. 

Jeg har funnet fram et sinnemestringskurs nå, så får jeg se hvordan jeg kan ta det opp (enda en gang) når/hvis vi snakker sammen igjen. Kom gjerne med råd til det, jeg klarer ikke tenke klart lenger. 

ts 

Anonymkode: 40247...318

Du skriver i et annet innlegg at han slår i veggen. Det er bare forstadiet til hvor ting begynner å bli fysisk mot deg,

Anonymkode: f1d5f...1b8

[Diry72]

Hadde jeg vært mannen din trådstarter, så hadde jeg ønsker å gå til samlivsterapi eller familierådgiver. Hvis han begynner å gråte når du sier du skal forlate han, så burde han vel innse at noe må gjøres med forholdet.. Og likevel så skjer det ingenting. Nei, du burde gå fra han. Det minste man kan gjøre er å snakke sammen. 

Endret 6. februar 2023 av Diry72
Ekstra info

[AnonymBruker]

Useless skrev (12 minutter siden):

Du må bare si det som det er, Jeg og min eks pratet også rundt hverandre og jeg ble steil og gråt og ofte og ble  sint. Si at han må ta kurset og samtaler på Fvk. Om ikke for din skyld så for barnas skyld! Det kommer til å bli hardt, men du må ta den harde samtalen. Du er over det verste allerede. Du ha innsett at det ikke kan forsette slik og når du prøver å prate med han så går det ut over barna. Kjenner meg så igjen i dette. 

Hvis han ikke er villig så må du bare avslutte dette. Er han glad i deg og barna så og skjønner at nå er det ingen vei tilbake så skjønner han forhåpentlig vis også alvoret. ikke gå som min eks partner og tro at det bedrer seg, det gjør det ikke om ikke du får han til å innse hvordan du har det og hvordan det påvirker barna. 

Det blir ekstremt tøft for han når/hvis han innser det kalde fakta og det blir enda hardere om han mister deg. Alt ettersom om han faktisk elsker deg, Og innser han det ikke så må du bare gå, du kan ikke leve sånn lenger og det kan heller ikke barna deres.

Takk, @Useless, du er totalt motsatt av hva ditt nick skulle tilsi ♥️

Men var det ikke noe hun burde gjort annerledes? Var det bare ting du gjorde som var problemet? 

Jeg er forresten ikke så sikker på at han elsker meg lenger, han har jo også forandret seg. Virker oppgitt av det meste jeg sier av dagligdagse ting, himler med øynene, sukker og «belærer». 

Ts 

Anonymkode: 40247...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har pstd. Og du er utsatt for emosjonell vold.

Dette forholdet må du ut av. Anbefaler deg å se Maid på Netflix, den tar opp dette temaet på en fin måte.

Anonymkode: f1d5f...1b8

Jeg har faktisk hatt ptsd, men føler jeg har klart å komme ut av det. Hvorfor mener du jeg har det?

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver i et annet innlegg at han slår i veggen. Det er bare forstadiet til hvor ting begynner å bli fysisk mot deg,

Anonymkode: f1d5f...1b8

Han har slått i veggene/bord/trapper i 10 år nå, uten at det har eskalert til vold mot meg. Så jeg tror heldigvis ikke det er et forstadie til vold. 

Ts

Anonymkode: 40247...318

[AnonymBruker]

Diry72 skrev (4 minutter siden):

Hadde jeg vært mannen din trådstarter, så hadde jeg ønsker å gå til samlivsterapi eller familierådgiver. Hvis han begynner å gråte når du sier du skal forlate han, så burde han vel innse at noe må gjøres med forholdet.. Og likevel så skjer det ingenting. Nei, du burde gå fra han. Det minste man kan gjøre er å snakke sammen. 

Ja, jeg synes det er synd han ikke har tatt noe initiativ selv. Jeg har gjentatte ganger nevnt parterapi og sinnemestring, men han har aldri svart noe konkret på det. Dvs sinnemestring fnyser han av, og mener jeg er helt på dramajordet. Men parterapi koker bort, det er sikkert jeg som må booke for at noe skal skje. Da blir litt av poenget borte for min del. 

Ts

Anonymkode: 40247...318