5-åring som blir hysterisk av litt smerte

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 5 år som skriker som om han har fått tredjegradsforbrenning eller brukket et ben, bare han får et bittelite sår. Han er EKSTREMT dramatiske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere han når han blir som dette. Pleier liksom å si «ja, det der gjorde nok litt vondt, men det går bra, det går over» osv, men han gråter og hyler som at han virkelig har skadet seg. Det er jo faktisk flaut om noen utenforstående vitner dette, fordi han er så utrolig dramatisk.

Er dette normalt? Hvordan gjøre han litt mer «robust»? Få han til å skjønne at et lite sår/bittelitt smerte faktisk ikke er farlig og en helt normal del av det å leve? Et lite sår som knapt vises, er som verdens undergang for han.. føles liksom litt feil å sitte der og trøste og synes synd på han i opptil en halvtime for virkelig ingenting..

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

Vet ikke hva som er normalt,  men min 4 åring responderer veldig bra på å lære om kroppen, har lest kroppen av Trond Viggo, og så snakker vi om det hvis det er noe, feks så magisk at huden fikser seg selv hvis vi får et sår, eller at vi kan få vondt i musklene når vi blir sterkere.  Tror de gjerne er redd, og blir beroliget av å lære at kroppen tåler mye

Anonymkode: 5ba22...6b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke hva som er normalt,  men min 4 åring responderer veldig bra på å lære om kroppen, har lest kroppen av Trond Viggo, og så snakker vi om det hvis det er noe, feks så magisk at huden fikser seg selv hvis vi får et sår, eller at vi kan få vondt i musklene når vi blir sterkere.  Tror de gjerne er redd, og blir beroliget av å lære at kroppen tåler mye

Anonymkode: 5ba22...6b3

Ja dette er lurt.

og slutt å si at det ikke gjør vondt. Hva vet du om det? Om han opplever det vondt så er det vondt. Visste du at nettopp den greia med å motsi barna på det de føler fysisk kan medføre økt risiko for angst når de vokser opp? Det blir kræsj i hjernen. Det gjør vondt, men mamma sier at det ikke gjør vondt. Hjernen fikser ikke de motstridende signalene. Så plis ikke prøv å gjøre barnet mer robust. Vis heller medfølelse og la det bli med det. Motsi iaf ikke følelser barna har, anerkjenn dem selv om de er dustete for deg. Og slutt å være flau over ungen din. Elsk ubetinget. Selv når den minste skrap blir til stort plasterbehov. Vi har brukt så mye plaster… på sår som ikke finnes. Løser alt med en gang. De vil ha sympatien og oppmerksomheten, det er helt normalt  

Anonymkode: ea0d8...4bd

[AnonymBruker]

Hehe, høres ut som min 5 åring, kan slå seg gul og blå omtrent uten å merke det, men kommer det EN dråpe blod skriker han som om han er døden nær, løper rundt, nekter å se, eller at noen andre skal se🤣

Gutten jeg er tante til er 4, han blir meget dramatisk, av småting, feks om han snubler og faller i snøen🤣

Jeg tror det er ganske vanlig, min mamma sier jeg var slik jeg og🫣

Anonymkode: a15f1...5c3

[AnonymBruker]

Ingen tips, vår på 4 er helt klin lik. Vet at jeg ikke skal avlede vekk ved å si at det ikke gjør vondt osv, men når hun hyler som en stukken gris for noe så lite så sitter det såååååå langt inne. Det er ekstremt triggende for meg, og jeg vet jo egentlig at det kommer av hvordan jeg selv ble møtt som barn (avvist og lite trøst) men det er så ekstremt tungt å stå i ørten ganger om dagen 🙄

Anonymkode: 204e8...bbd

[Hannah80]

Min var helt lik i den alderen. Var som å skru på en sirene hvis han fikk et lite skrubbsår. Kunne være så lite, at man måtte nesten bruke forstørrelsesglass for å se det. Han hylte så sinnsykt høyt og lenge, at det var ubehagelig hvis det skjedde rundt andre folk😂 Han er ti år nå. Og heldigvis så har det blitt mye, mye bedre 🥰

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja dette er lurt.

og slutt å si at det ikke gjør vondt. Hva vet du om det? Om han opplever det vondt så er det vondt. Visste du at nettopp den greia med å motsi barna på det de føler fysisk kan medføre økt risiko for angst når de vokser opp? Det blir kræsj i hjernen. Det gjør vondt, men mamma sier at det ikke gjør vondt. Hjernen fikser ikke de motstridende signalene. Så plis ikke prøv å gjøre barnet mer robust. Vis heller medfølelse og la det bli med det. Motsi iaf ikke følelser barna har, anerkjenn dem selv om de er dustete for deg. Og slutt å være flau over ungen din. Elsk ubetinget. Selv når den minste skrap blir til stort plasterbehov. Vi har brukt så mye plaster… på sår som ikke finnes. Løser alt med en gang. De vil ha sympatien og oppmerksomheten, det er helt normalt  

Anonymkode: ea0d8...4bd

Hva jeg vet om det? Av erfaring vet vi mennesker cirka for vondt noe gjør, og vi vet at et bittelite sår som knapt syns, er i nedre sjiktet på smerteskalaen. 

Det har ingenting med «elsk ubetinget» å gjøre, men å ha et ønske om å lære barnet å ikke hyyyyle som at noe er alvorlig galt, når det ikke er det. En nabo kan jo lett tenke at ambulanse må tilkalles på måten han hyler på. 

Og jeg sier ikke at det ikke gjør vondt, men jeg oppfører meg heller ikke som at han har slått seg skikkelig alvorlig, når han ikke har det. 

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ingen tips, vår på 4 er helt klin lik. Vet at jeg ikke skal avlede vekk ved å si at det ikke gjør vondt osv, men når hun hyler som en stukken gris for noe så lite så sitter det såååååå langt inne. Det er ekstremt triggende for meg, og jeg vet jo egentlig at det kommer av hvordan jeg selv ble møtt som barn (avvist og lite trøst) men det er så ekstremt tungt å stå i ørten ganger om dagen 🙄

Anonymkode: 204e8...bbd

Ja, du sier kanskje noe der. Det med hvordan man selv ble møtt som barn.

Jeg synes det er vanskelig å ikke bli litt oppgitt etter å ha prøvd å trøstet så og så lenge, og han ikke roer seg. Så kan han gjerne uttrykke at han ikke engang klarer å gå på foten (som han har det bittelille såret på), og at jeg må bære/gjøre alt for han. Så eekstremt dramatisk… noen ganger blir jeg oppriktig lei. Jeg VET jo at han ikke har så vondt at han ikke kan gå på foten sin 😅

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja dette er lurt.

og slutt å si at det ikke gjør vondt. Hva vet du om det? Om han opplever det vondt så er det vondt. Visste du at nettopp den greia med å motsi barna på det de føler fysisk kan medføre økt risiko for angst når de vokser opp? Det blir kræsj i hjernen. Det gjør vondt, men mamma sier at det ikke gjør vondt. Hjernen fikser ikke de motstridende signalene. Så plis ikke prøv å gjøre barnet mer robust. Vis heller medfølelse og la det bli med det. Motsi iaf ikke følelser barna har, anerkjenn dem selv om de er dustete for deg. Og slutt å være flau over ungen din. Elsk ubetinget. Selv når den minste skrap blir til stort plasterbehov. Vi har brukt så mye plaster… på sår som ikke finnes. Løser alt med en gang. De vil ha sympatien og oppmerksomheten, det er helt normalt  

Anonymkode: ea0d8...4bd

Og nei, her løser ikke et plaster alt. Plaster får han, det er like ille etterpå uansett.

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har et barn på 5 år som skriker som om han har fått tredjegradsforbrenning eller brukket et ben, bare han får et bittelite sår. Han er EKSTREMT dramatiske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere han når han blir som dette. Pleier liksom å si «ja, det der gjorde nok litt vondt, men det går bra, det går over» osv, men han gråter og hyler som at han virkelig har skadet seg. Det er jo faktisk flaut om noen utenforstående vitner dette, fordi han er så utrolig dramatisk.

Er dette normalt? Hvordan gjøre han litt mer «robust»? Få han til å skjønne at et lite sår/bittelitt smerte faktisk ikke er farlig og en helt normal del av det å leve? Et lite sår som knapt vises, er som verdens undergang for han.. føles liksom litt feil å sitte der og trøste og synes synd på han i opptil en halvtime for virkelig ingenting..

Anonymkode: ac69f...ef4

Barn, som voksne, er mennesker. De har personligheter. De mener ting. Deres mening er ikke - bare fordi de er barn - uten verdi. Og skal derfor ikke behandles som om den ikke har verdi.

Det er barnet som opplever smerten. Du verken kan eller skal føle at du har rett til å bestemme barnets opplevelse. Din oppgave er å ta barnet på alvor, å la det ha sin opplevelse og sette opplevelsen inn i sammenheng.

Neste gang kan du forsøke. «Oi, et sår! Jeg ser det er litt blod der også. Hvordan fikk du det såret?» Er barnet i humør til å formidle? Hør på. Er barnet mer i humør til å gråte? Ta ansvar for den biten av et sår som er praktisk. Vask, rens og plaster. Vær praktisk, vær spørrende og vær nøytral. Barnet er et barn. Det står helt fritt til å ha en melt-down fordi det har vondt i fingeren. Du er en voksen. Du står ikke fritt til å velge annet enn å være en trygg, godt justert voksen uten noen former for melt-downs i møte med barns humør og handlinger.

Og, nei, du trenger ikke dikke med barnet i en halv time. Etter «oi, et sår!» og muligens «trenger du en god klem?» så er du ferdig med din del. Resten er å avvente, trygg og rolig, på at barnet går gjennom sine følelser. At der er slitsomt, vondt, pinlig eller brysomt for oss voksne? Ok. Det tåler vi godt.

Anonymkode: 98ab9...306

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Barn, som voksne, er mennesker. De har personligheter. De mener ting. Deres mening er ikke - bare fordi de er barn - uten verdi. Og skal derfor ikke behandles som om den ikke har verdi.

Det er barnet som opplever smerten. Du verken kan eller skal føle at du har rett til å bestemme barnets opplevelse. Din oppgave er å ta barnet på alvor, å la det ha sin opplevelse og sette opplevelsen inn i sammenheng.

Neste gang kan du forsøke. «Oi, et sår! Jeg ser det er litt blod der også. Hvordan fikk du det såret?» Er barnet i humør til å formidle? Hør på. Er barnet mer i humør til å gråte? Ta ansvar for den biten av et sår som er praktisk. Vask, rens og plaster. Vær praktisk, vær spørrende og vær nøytral. Barnet er et barn. Det står helt fritt til å ha en melt-down fordi det har vondt i fingeren. Du er en voksen. Du står ikke fritt til å velge annet enn å være en trygg, godt justert voksen uten noen former for melt-downs i møte med barns humør og handlinger.

Og, nei, du trenger ikke dikke med barnet i en halv time. Etter «oi, et sår!» og muligens «trenger du en god klem?» så er du ferdig med din del. Resten er å avvente, trygg og rolig, på at barnet går gjennom sine følelser. At der er slitsomt, vondt, pinlig eller brysomt for oss voksne? Ok. Det tåler vi godt.

Anonymkode: 98ab9...306

Jeg er enig i det du sier, jeg synes bare barnet mitt er litt vel dramatisk noen ganger - og fryktelig intens. Han gir seg liksom ikke etter «oi, slo du deg, det gjorde nok litt vondt», kanskje et plaster og litt trøst. Han fortsetter å hyle i det uendelige, si at det gjør så vondt, når går det over, han kan ikke gå på foten, han må på sykehus og gudene vet hva. Han kan holde på lenge, og det krever virkelig at en greier å holde hodet kaldt.

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

Følelser som ikke blir møtt, de forstørres. Jeg vil tro barnet forstår at du synes han overdriver og klager over ingenting, og at nettopp derfor må han øke intensitet. 

Trøst han, og la han sitte i fanget ditt til HAN synes dere er ferdige. Trenger ikke å si så mye, bare være der for han. 

Jeg støtter den som skrev om at barn er små mennesker. Det er litt merkelig hvordan vi med barn kan føle oss berettiget til å bestemme når de er ferdigtrøstet. Tenk om du selv fikk den beskjeden fra ei venninne - nå har vi snakket nok om problemet ditt, nå har du det bedre! 

Anonymkode: 1f584...3a7

[AnonymBruker]

Først å fremst må du jo validere følelsene hans... Når du sier noe ikke gjør vondt, og han synes det gjør det så må jo han hyle høyere for at du skal tro han. 

La han få lov til å ha vondt selv om du ikke synes det er noe å hyle for. Og trøst han til det går over. Gjør det en stund så roer anfalla seg ned. 

Det du gjør Nå gir iallefall motsatt virkning. 

Anonymkode: 7016b...5ce

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Følelser som ikke blir møtt, de forstørres. Jeg vil tro barnet forstår at du synes han overdriver og klager over ingenting, og at nettopp derfor må han øke intensitet. 

Trøst han, og la han sitte i fanget ditt til HAN synes dere er ferdige. Trenger ikke å si så mye, bare være der for han. 

Jeg støtter den som skrev om at barn er små mennesker. Det er litt merkelig hvordan vi med barn kan føle oss berettiget til å bestemme når de er ferdigtrøstet. Tenk om du selv fikk den beskjeden fra ei venninne - nå har vi snakket nok om problemet ditt, nå har du det bedre! 

Anonymkode: 1f584...3a7

Hadde tenkt til å skrive noe lignende, men trenger ikke det nå. Min erfaring fra jobb i skole er at det mest effektive er å anerkjenne følelsen uansett alvorlighetsgrad. Da roer de seg fortere. Om barnet ditt får vondt og du sier «det går bra», vil jo barnet bli skuffet, sint og lei seg fordi det ikke får omsorg. Om du møter barn med omsorg (oi, fikk du vondt? Få se! Ja, au det er vondt. Etter en stund med kos: hvordan går det nå?) og empati blir jo barnet flinkere til å møte andre med omsorg også. Det verste er jo de barna som skader andre ved et uhell og sier at «det gikk bra», mens den andre åpenbart har vondt. 

Anonymkode: 8119c...34a

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er enig i det du sier, jeg synes bare barnet mitt er litt vel dramatisk noen ganger - og fryktelig intens. Han gir seg liksom ikke etter «oi, slo du deg, det gjorde nok litt vondt», kanskje et plaster og litt trøst. Han fortsetter å hyle i det uendelige, si at det gjør så vondt, når går det over, han kan ikke gå på foten, han må på sykehus og gudene vet hva. Han kan holde på lenge, og det krever virkelig at en greier å holde hodet kaldt.

Anonymkode: ac69f...ef4

Det er kanskje et resultat av at han ikke alltid blir møtt på følelsen. Da må han skru opp intensiteten for å sikre seg. Om han vet at han ALLTID blir møtt med omsorg vil det kanskje roe seg etter hvert, men om han ikke er sikker på at han får trøst vil det ta lang tid å få den tryggheten.

Anonymkode: 8119c...34a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er kanskje et resultat av at han ikke alltid blir møtt på følelsen. Da må han skru opp intensiteten for å sikre seg. Om han vet at han ALLTID blir møtt med omsorg vil det kanskje roe seg etter hvert, men om han ikke er sikker på at han får trøst vil det ta lang tid å få den tryggheten.

Anonymkode: 8119c...34a

Nja, det er ikke slik at vi ikke validerer følelser eller trøster. Jeg kan som sagt si «oi, slo du deg? Det var nok litt vondt», også trygger jeg på at det går bra, det gror av seg selv osv når han spør om når det blir bra osv. Men jeg sitter ikke å duller med han i en halvtime på grunn av et bittelite sår. Han kan også ikke skal legge seg om kvelden fordi han har litt vondt i det lille såret på kneet.. da må jeg faktisk bare si «vet du hva, det går bra, du må legge deg å sove selv om du har litt vondt» osv.

Jeg tror også det har med hvordan han er av natur å gjøre. Han har alltid vært typen som har grått/blitt hysterisk om han har slått seg littegranne. Datt han på rumpa da han var ett år, var det skikkelig ille og han kunne gråte fælt - mens jeg så andre barn på hans alder reise seg rett opp igjen. Alltid vært litt pinglete og laget mye ut av «ingenting», uten at det er noe jeg sier til han selvsagt.

Ts

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

Sånn var jeg og som liten. Det gikk aldri over. Fikk sykdomsangst da jeg var 7 og måtte begynne til samtaler hos psykepleier. Nå er jeg 42 og går Tim psykolog for akkurat det samme. Har jeg litt vondt et sted, eller litt flere blåmerker enn normalt, eller hodet gjør vondt litt anderledes enn vanlig så er det rett i panikk. 

Anonymkode: 0ee5a...59a

[Entern]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vet ikke hva som er normalt,  men min 4 åring responderer veldig bra på å lære om kroppen, har lest kroppen av Trond Viggo, og så snakker vi om det hvis det er noe, feks så magisk at huden fikser seg selv hvis vi får et sår, eller at vi kan få vondt i musklene når vi blir sterkere.  Tror de gjerne er redd, og blir beroliget av å lære at kroppen tåler mye

Anonymkode: 5ba22...6b3

Ja dette er et godt råd 😊👍

Ting er skummelt når barnet ikke vet om det er farlig eller ei. Får det vite sikkert at det ikke er farlig, er det ikke skummelt😊

[AnonymBruker]

Entern skrev (2 minutter siden):

Ja dette er et godt råd 😊👍

Ting er skummelt når barnet ikke vet om det er farlig eller ei. Får det vite sikkert at det ikke er farlig, er det ikke skummelt😊

Kanskje derfor jeg prøver å ikke lage et stort nummer ut av det - for å ufarliggjøre.

Prøver også å berolige ved å si at det gror av seg selv, det er borte om noen dager, det er ikke farlig. Sitter jeg og duller i en halvtime, føler jeg at jeg sier det motsatte, og bekrefter at det lille såret der var skikkelig ille.
 

Ts

Anonymkode: ac69f...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Ja dette er lurt.

og slutt å si at det ikke gjør vondt. Hva vet du om det? Om han opplever det vondt så er det vondt. Visste du at nettopp den greia med å motsi barna på det de føler fysisk kan medføre økt risiko for angst når de vokser opp? Det blir kræsj i hjernen. Det gjør vondt, men mamma sier at det ikke gjør vondt. Hjernen fikser ikke de motstridende signalene. Så plis ikke prøv å gjøre barnet mer robust. Vis heller medfølelse og la det bli med det. Motsi iaf ikke følelser barna har, anerkjenn dem selv om de er dustete for deg. Og slutt å være flau over ungen din. Elsk ubetinget. Selv når den minste skrap blir til stort plasterbehov. Vi har brukt så mye plaster… på sår som ikke finnes. Løser alt med en gang. De vil ha sympatien og oppmerksomheten, det er helt normalt  

Anonymkode: ea0d8...4bd

Barn blir robust av at deres opplevelser og følelser blir tatt på alvor - ikke av at man bagatelliserer dem. 
for barnet er det vondt og skremmende, de må få anerkjennelse for det- samtidig må den voksne regulere sammen med barnet, være trygg og tilstede,trøste uten å dyrke fortvilelsen på en måte. Trenger ikke å «dømme» opplevelsen som enten mer eller mindre, altså hverken si «ååå stakkars deg å nei og nei  osv» - dette forsterker barnets fortvilelse og forteller på en måte barnet at dette er noe grusomt og farlig, men heller ikke si «det der er ikke noe, slutt å føle» - det vil også forsterke barnets reaksjon fordi barnet føler sterkt men blir ikke tatt på alvor og får ikke validert følelsen som reell. (Alle følelser/opplevelser er reelle for den det gjelder). 
 

så det beste man kan gjøre er å være litt nøytral til hendelsen - bekrefte - ja du falt og fikk vondt- tilby nærhet og kos og bare vær der mens barnet gjør seg ferdig med reaksjonen. Måten voksen håndterer og regulerer på er den metoden barnet etterhvert vil internalisere og bruke for å regulere seg selv - senere i møte med «større» utfordringer. 

Anonymkode: a53b7...261