Hvorfor klarer jeg ikke å holde på venner?

[AnonymBruker]

Jeg føler dette er en forbannelse som har hengt med meg siden dag 1. Jeg hadde ei venninne fra bhg til vi startet på ungdomsskole, men da flyttet hun. Vi var bestevenner og det var liksom bare oss. Så jeg vet hvordan det føles å ha venner. 
Men mitt nettverk er spredt siden jeg har flyttet ekstremt masse, og vennene også flytter og får kjæreste/familie. Det er greit nok.

Men jeg er spesielt såret over et par stykker som jeg har kjent fra jeg var ung. Og ei som jeg ble kjent med i voksen alder som jeg delte mye med (og hun med meg).

Hun bestevenninna mi bor 1 time med tog unna så det er ikke så langt. Jeg tok kontakt med henne for noen mnd siden og da var hun veldig glad og det var greit jeg kom og sånn. 
Saken er at det er med hun som med alle andre. Jeg hører ikke noe med mindre jeg tar kontakt først. Hun svarer på snapene mine og kan sende, men det er aldri noe spørsmål om å besøke hverandre osv. 

Hun har et lite barn som hun ikke planla å få. Og hun prøver seg i jobb etter mange år som ufør. Jeg har jobb, men jeg er barnløs og bar alene. 
 

Hva kan grunnene være tror dere? Er jeg kjedelig? Er det det at hun ikke orker? 
 

Jeg husker jo da jeg var barn. Det var masse besøk hos oss og vi var hos andre selv om det var barn med i bildet. 
 

Og det stikker jo litt når andre spør om jeg kan ta vaktene deres på jobb fordi de får en venninne på besøk eller har blitt invitert bort. Med meg skjer aldri dette…

Anonymkode: 53506...cfd

[Tradegy]

Har ingen gode råd, men gir en virtuell

[AnonymBruker]

Tradegy skrev (55 minutter siden):

Har ingen gode råd, men gir en virtuell

Takk ❤️ Men jeg klarer ikke å innse at dette er det som blir livet.. 

Det er også vanskelig å treffe folk i min alder (30). Jeg kan fint snakke med folk, men det er ingen av dem som blir nære venner.

Dette gjør at jeg analyserer mye hva det er med meg som gjør at jeg ikke klarer å holde på vennskap. Jeg har også forsøkt å treffe folk over nettet, og traff de, men det forble ikke vennskap selv om jeg prøvde. Vi møttes noen helger, men etter det var det ingen som viste interesse lenger og hun siste jeg hadde kontakt med har avlyst hver eneste gang pga sykdom. Likevel ser jeg hun er ute og fester med venner hver helg. 

Så er det andre, som jeg ser er i nærheten. Men disse prioriterer å møte andre enn meg. Selv om vi to delte mye personlig med hverandre. 
 

Jeg har også bodd sammen med med andre nordmenn i utlandet og da levde vi sammen som bestevenner. Men etter vi flyttet til Norge igjen (til og med samme distrikt) så hører jeg aldri fra de. De gikk tilbake til sine gamle venner her. De er oppvokst her vi bor da, det er ikke jeg. 

Jeg føler meg helt dømt til å bli ensom. Jeg har hatt 3 dager fri nå, men ble kalt til jobb i dag og ble kjempe glad! Fordi jobben er det eneste livet mitt for tiden. Men jeg er redd for å bli deprimert igjen..

Anonymkode: 53506...cfd

[AnonymBruker]

Kom på jobb for en time siden. Merker at jeg ikke er like motivert som før. Altså, jeg liker jobben og føler meg bedre nå som jeg gjør noe, men tankene tar veldig mye krefter nå. Tanker om at jeg kanskje aldri vil klare å få noen gode venner. 

Anonymkode: 53506...cfd

[c_buk]

Jeg vet ikke men jeg vet at jeg har veldig høy terskel for å få meg nye venner nå (32 år). Jeg har rett og slett ikke plass og tid til nye nære vennskap. Mesteparten av nye relasjoner nå er bekjentskap som jeg kan møte en sjelden gang. 

Antar flere er som meg på det område. Tror det eneste rådet er å ikke gi opp. Det er mest sannsynligvis ikke noe du gjør som skremmer folk bort. Men det er en vanskelig alder å treffe nye venner. Jeg har kun fått meg en ny venn de siste 5 årene, men har mange vennskap som er eldre enn det.

Før eller siden møter du noen som tar initiativ til å finne på noe med deg. Det tror jeg. Bare du orker å fortsette å prøve.

 

[AnonymBruker]

Folk har gjerne nok med sitt, og spesielt de som har barn/familien.

Men det går an, bare fortsett å prøv. Har du prøvd venne-apper? Å få venner gjennom hobbyer eller kurs (med oppmøte)? Altså felles interesse i kombinasjon med at man møtes fysisk regelmessig?

Anonymkode: bec05...47f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kom på jobb for en time siden. Merker at jeg ikke er like motivert som før. Altså, jeg liker jobben og føler meg bedre nå som jeg gjør noe, men tankene tar veldig mye krefter nå. Tanker om at jeg kanskje aldri vil klare å få noen gode venner. 

Anonymkode: 53506...cfd

Jeg har en venninne som har mistet nesten alle vennskap fra 20 år tilbake etter de siste 5-6 årene. Hun er veldig 'mye' og krevende, og forventer enormt fra sine venner. Når de ikke klarer å oppfylle dette gir de opp og går videre. Hun har ingen selvinnsikt, og forventer tilbake det hun gir. Det går ikke. Noen er introverte, andre ekstroverte, noen liker å snakke i telefon, andre ikke. Noens vennskapspråk er å være generøs og gi gaver, andres er å stille opp når det er nødvendig etc etc. 

jeg har snakket med henne såååå mange ganger om hvorfor hun bryter av med de som ikke oppfører seg helt som hun ønsker. Det fungerer ikke, man må være rund i kantene og godta en del i vennskap, samme som forhold. Men hun klarer det ikke, og går rett i offerrolle, og alle andre tar feil, og hun har rett. Igjen; ingen selvinnsikt.

Aner ikke om det kan være noe lignende med deg, men om jeg var deg ville jeg spurt en tidligere venninne om hva du kunne gjort annerledes for å holde på vennskapet. Om hun svarer ærlig kan det være noe å lære der

Anonymkode: 8e6e4...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg har en venninne som har mistet nesten alle vennskap fra 20 år tilbake etter de siste 5-6 årene. Hun er veldig 'mye' og krevende, og forventer enormt fra sine venner. Når de ikke klarer å oppfylle dette gir de opp og går videre. Hun har ingen selvinnsikt, og forventer tilbake det hun gir. Det går ikke. Noen er introverte, andre ekstroverte, noen liker å snakke i telefon, andre ikke. Noens vennskapspråk er å være generøs og gi gaver, andres er å stille opp når det er nødvendig etc etc. 

jeg har snakket med henne såååå mange ganger om hvorfor hun bryter av med de som ikke oppfører seg helt som hun ønsker. Det fungerer ikke, man må være rund i kantene og godta en del i vennskap, samme som forhold. Men hun klarer det ikke, og går rett i offerrolle, og alle andre tar feil, og hun har rett. Igjen; ingen selvinnsikt.

Aner ikke om det kan være noe lignende med deg, men om jeg var deg ville jeg spurt en tidligere venninne om hva du kunne gjort annerledes for å holde på vennskapet. Om hun svarer ærlig kan det være noe å lære der

Anonymkode: 8e6e4...625

Nei det er ikke noe sånn. Jeg har lært hva man ikke gjør ila mitt liv:)

Anonymkode: 53506...cfd

[AnonymBruker]

Jeg vet liksom bare ikke helt hvor det gikk galt. Jeg er liksom litt sint på meg selv fordi jeg er den jeg er. En person som ikke klarer å klaffe med andre. 

Anonymkode: 53506...cfd

[AnonymBruker]

Om hun har et lite barn og ny jobb som i tillegg er første jobb på lenge, har hun gjerne MER enn nok, og ikke verken tid, energi, eller overskudd til venner. 

Jeg er småbarnsmor i full jobb, og jeg har nesten null kontakt med venner. Det er sms'er og slikt, men det går månedsvis mellom hver gang jeg treffer venner irl. 

Anonymkode: efce0...616

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg føler dette er en forbannelse som har hengt med meg siden dag 1. Jeg hadde ei venninne fra bhg til vi startet på ungdomsskole, men da flyttet hun. Vi var bestevenner og det var liksom bare oss. Så jeg vet hvordan det føles å ha venner. 
Men mitt nettverk er spredt siden jeg har flyttet ekstremt masse, og vennene også flytter og får kjæreste/familie. Det er greit nok.

Men jeg er spesielt såret over et par stykker som jeg har kjent fra jeg var ung. Og ei som jeg ble kjent med i voksen alder som jeg delte mye med (og hun med meg).

Hun bestevenninna mi bor 1 time med tog unna så det er ikke så langt. Jeg tok kontakt med henne for noen mnd siden og da var hun veldig glad og det var greit jeg kom og sånn. 
Saken er at det er med hun som med alle andre. Jeg hører ikke noe med mindre jeg tar kontakt først. Hun svarer på snapene mine og kan sende, men det er aldri noe spørsmål om å besøke hverandre osv. 

Hun har et lite barn som hun ikke planla å få. Og hun prøver seg i jobb etter mange år som ufør. Jeg har jobb, men jeg er barnløs og bar alene. 
 

Hva kan grunnene være tror dere? Er jeg kjedelig? Er det det at hun ikke orker? 
 

Jeg husker jo da jeg var barn. Det var masse besøk hos oss og vi var hos andre selv om det var barn med i bildet. 
 

Og det stikker jo litt når andre spør om jeg kan ta vaktene deres på jobb fordi de får en venninne på besøk eller har blitt invitert bort. Med meg skjer aldri dette…

Anonymkode: 53506...cfd

Jeg vil anta at hun ikke orker. Kan være det ble veldig overveldende for henne å bli mor. Ut ifra den infoen du deler om henne, så er det jo ingen tvil at hun ikke har overskudd til så mye annet akkurat nå. 

Anonymkode: 724ce...33d

[AnonymBruker]

Sånn du forteller om venninnen din med barn så høres det ut som hun kanskje sliter med å mestre hverdag med jobb og barn. Jeg tenker at det er naturlig at du tar mer kontakt og at det er du som reiser og besøker henne. Men hun bør vise at hun setter pris på at du tar kontakt.

Anonymkode: cd17e...a26

[AnonymBruker]

TS, din venninne har barn og helseproblemer. Man har ofte ikke overskudd til å være en pådriver for å pleie vennskap da.  Vis interesse i barnet hennes og henne. Vær en god venn, selvom hun ikke tar initiativ tilbake. Noen har bare mer enn nok, men setter likevel pris på venner som bare er der. 

Anonymkode: 484fe...273

[Frk Midnattsol]

Jeg tenker at du kanskje må prøve å finne andre arenaer å finne venner på. Mange som har som prinsipp at de ikke ønsker privat vennskap med arbeidskollegaer og som unngår dette, jeg er blant disse. Gode venner på jobb, men ikke noe samvær på privaten. 

Det jeg tenker du kan gjøre, er å finne arenaer der du finner folk som har samme interesser som du selv, altså noe du er opptatt og engasjert av. Det kan være  aktiviteter som f, eks både bowling, skyting, orientering, rosemaling, motorsykkekjøring, Meditasjonskurs, yoga, bakekurs.... Ja, du skjønner 😄  Den Norske Turistforening kan også være noe, og de har lokale gåturer på veldig mange plasser ser jeg på nett, i tillegg til lengre fellesturer. Sjekk det ut 🙂 

En annen ting du kan sjekke ut, er nettsiden "Frivillig.no". Der kan du finne aktiviteter på ditt hjemsted der du kan gjøre en forskjell for andre, samtidig som du kan treffe andre frivillige eller kanskje mottakere. 

Vet ikke hva du gjør utenom jobb, men det jeg selv vet, er at de mest interessante menneskene jeg møter og liker, er de som er opptatt av noe, altså de med engasjement og som viser dette i samtaler. Det å være sammen med folk som har en "passion" rundt noe, gjør at jeg føler at dette mennesket "lever" og gir meg energi 🙂 

Ellers er jeg enig med innlegg over, rundt det at din venninne kanskje har det litt hektisk med barn og uførhet/jobbutprøving, så kanskje dette er en periode der vennskapskontakten må gå litt mer bare en vei. Slikt er det i de fleste vennskapene i perioder. Når den ene parten har fullt opp så må man akseptere at det går bare en vei, og så går det andre veien kanskje en annen gang.... 

Ønsker deg lykke til, og håper du får deg et større nettverk 🥰

[Carrot]

Tankene dine er din verste fiende TS dersom de fratar deg motivasjon og glede er du på feil spor og må ta noen grep. Depresjon er en sykdom, greit nok, men mye kan du også gjøre selv ved å passe på at du spiser sunn mat (ikke prosesert dritt) ved at du beveger deg, gjerne trener eller har en hobby som klatring eller noe som får deg ut og i bevegelse, og at du aktiverer deg selv når du kjenner tankene komme. Det er ikke nødvendigvis at du har en mangel, det kan være så enkelt som at mennesker er opptatt med sitt eget liv i denne fasen, spesielt de som har et nettverk, har familie osv.. Jeg er selv skikkelig dårlig på å ta kontakt med venner fordi mine dager stort sett er fulle etter jobb, og jobb tar mye tid i mitt liv i tillegg - ergo er det lite tid til overs for andre enn familien, og det er mine venner kjent med da de har det på samme måte. Vi holder ikke regnskap over hvem som sender melding når, det er en uting - derimot er vi trygg på hverandre og på vennskapet, kanskje fordi vi er trygg på oss selv...

Endret 1. februar 2023 av Carrot

[AnonymBruker]

On 1/30/2023 at 2:58 PM, AnonymBruker said:

Hun har et lite barn (...)

Hva kan grunnene være tror dere?

Anonymkode: 53506...cfd

At hun har et lite barn. 

Anonymkode: e5043...d4d