AnonymBruker 10 678 580 22 694 549 Skrevet 27. januar #1 Del Skrevet 27. januar Etter så mange år sammen har jeg begynt å tvile på om han er sammen med meg av kjærlighet eller praktiske årsaker. Jeg begynner å helle mot det siste. Vi har hatt våre problemer et års tid, og da jeg spurte han rett ut i går hva det var han falt for hos meg og hva han likte ved meg, klarte han ikke å svare. Og det er gjengs. Han greier ikke å fortelle, eller vise ved berøring og blikk, at han elsker meg. I går fikk jeg beskjed om at jeg var teit og barnslig som gravde om slikt. Så hva er greia? Hva er vitsen? Anonymkode: 47e61...dba Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker 10 678 580 22 694 549 Skrevet 27. januar #2 Del Skrevet 27. januar Du får slenge tilbake at han er teit og umoden som ikke evner å snakke om følelser......neida, ikke senk deg ned på hans nivå. Om det har noen hensikt for deg å bli i forholdet når ting er slik det er, er det bare du som kan avgjøre. Du sier dere har hatt problemer ett års tid, kan familievernkontoret eller samlivsterapi være noe å vurdere? Anonymkode: 1b7f9...9b2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker 10 678 580 22 694 549 Skrevet 27. januar #3 Del Skrevet 27. januar Har dere barn? Hvis nei; gå! Det du beskriver er ikke kjærlighet. Unn deg selv noe bedre. Har dere barn; familievernkontor eller parterapi. Ikke like enkelt å gå da og ville nok forsøkt å jobbe med forholdet. Anonymkode: 098a2...b2f 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker 10 678 580 22 694 549 Skrevet 27. januar #4 Del Skrevet 27. januar AnonymBruker skrev (1 time siden): Har dere barn? Hvis nei; gå! Det du beskriver er ikke kjærlighet. Unn deg selv noe bedre. Har dere barn; familievernkontor eller parterapi. Ikke like enkelt å gå da og ville nok forsøkt å jobbe med forholdet. Anonymkode: 098a2...b2f Ja, vi har barn, tre stykker mellom 9 og 14 år. Vi har vært i terapi, men det ga oss ingenting. Motivasjonen hans er nærmest inteteksisterende, og han ble med kun fordi jeg sa «vi går.» Trådene om tafatte menn fikk meg til å tenke i går. Samboeren min var/er en typisk slik tafatt person. Det var jeg som sjekket opp han, fra begynnelse til jeg ble gravid, og da var han på en måte fanget. Nå, sett i ettertid, ser jeg jo muligens at det var nettopp det han ble, fanget. Jeg vet ikke om han elsker meg. Jeg vet ikke om jeg elsker han. Han er helt okei, men er okei nok? Ts Anonymkode: 47e61...dba Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå