Jeg trenger råd om min tolvårige gutt

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en gutt på tolv som er krevende å håndtere om dagen. Helst vil han bare spille, og han reagerer dårlig på å bli satt grenser for. Vi har ikke faste spilleregler. Det skyldes at han har to søsken til, og de deler på PC/iPad og har egne telefoner. Om jeg skal gi fast spilletid blir det et helvete å holde styr på tiden som er brukt og at det er rettferdig for dem. De spiller ofte i en time eller to fra de kommer hjem fra skolen og til jeg er hjemme fra jobben. I tillegg spiller de ofte på kvelden, for da er det mange venner som er online og som de snakker og har det veldig gøy med. Jeg forlanger at de gjør lekser, at de er ute hver dag og at de gjør andre ting, som å lese eller leke. Jeg synes likevel ofte at det blir for mye spill, og bekymrer meg mye for det. 

Tolvåringen er i en fase hvor han ikke vil leke ute med meg og de to mindre barna, noe jeg forstår. Han pleier å være ute med vennene sine i stedet. I går var jeg ute med de to minste, og da hadde ikke tolvåringen avtale med venner. Han ble sittende inne og spille og nektet å gå ut. Da jeg kom inn igjen sa jeg at det var på tide å skru av. Han fikk ti minutter til å avslutte, men ga seg ikke, så jeg advarte igjen og endte med å slå av nettilgangen. På kvelden hadde vi avtalt at vi skulle se film sammen, men det ville han ikke lenger fordi han ble sint. Han var direkte ufin og frekk, sa at jeg er verdens verste mamma og at han ikke ville se film og begynte å løpe rundt og ødelegge for oss andre, for eksempel ved å ta fjernkontrollen og gjemme den. Jeg sendte ham på rommet, men der kom han konstant løpende ut igjen. Han er høyere enn meg, og jeg kunne ikke leie ham inn på rommet e.l. Jeg endte med å si at om han ikke tar seg sammen blir det skjermforbud i morgen (altså i dag). Han fortsatte å plage oss andre og være frekk, så sånn ble det. 

Et av de andre barna mine begynte å gråte. Han sier han synes det er vondt å se på at eldstemann behandler meg på denne måten, og at han aldri er slik hos far. Han synes det er urettferdig. Og her er vi ved et annet problem. For far nekter å snakke med meg etter bruddet, og hvis jeg spør ham om hvilke regler han praktiserer ift skjermtid får jeg høre at jeg ikke har noe med hva som foregår hos ham. Jeg har bedt ham møte meg på familievernkontoret, men det nekter han.

I dag morges var tolvåringen på samme viset. Like sint og sur og sier at han skulle ønske at han var hos pappa. Jeg blir sliten og såret, og lurer på om jeg takler ham helt feil. Hva ville dere ha gjort?

Anonymkode: fb8a9...eb4

[Gjest WhisperingWind]

Jeg synes at så lenge han gjør pliktene sine, fritidsaktiviteter og henger med venner jevnt så er ikke gaming noe stress. Han gamer jo med vennene sine så om han nektes de dagene vennene spiller så blir han jo utenfor. 

[Badebuksa2.0]

Skjønner ikke greia. Når det går så langt, har du sett at 

1) han er spillavhengig

2) det ødelegger liver hans

 

Enten får han spille når du er hjemme, dvs 1 time daglig, eller så må du rett og slett forby spilling.

Han sitter og spiller hele dagen? Da ER du en dårlig forelder. Beklager.

1 time er mer enn nok. 

[Badebuksa2.0]

WhisperingWind skrev (Akkurat nå):

Jeg synes at så lenge han gjør pliktene sine, fritidsaktiviteter og henger med venner jevnt så er ikke gaming noe stress. Han gamer jo med vennene sine så om han nektes de dagene vennene spiller så blir han jo utenfor. 

Og så? Spilling er fortsatt usunt i den mengden der. De får også ødelagt syn ifølge øyeleger

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (2 minutter siden):

Jeg synes at så lenge han gjør pliktene sine, fritidsaktiviteter og henger med venner jevnt så er ikke gaming noe stress. Han gamer jo med vennene sine så om han nektes de dagene vennene spiller så blir han jo utenfor. 

Det mener jeg også. Men dette skjer altså etter at han har fått spille mer enn nok og bare vil spille mer.

Badebuksa2.0 skrev (2 minutter siden):

Skjønner ikke greia. Når det går så langt, har du sett at 

1) han er spillavhengig

2) det ødelegger liver hans

 

Enten får han spille når du er hjemme, dvs 1 time daglig, eller så må du rett og slett forby spilling.

Han sitter og spiller hele dagen? Da ER du en dårlig forelder. Beklager.

1 time er mer enn nok. 

Han spiller ikke hele dagen, men mer enn nok, ja.

Anonymkode: fb8a9...eb4

[AnonymBruker]

Så lenge han gjør alt han skal og er med venner så la ham få spille. Det er der ungdommen har sitt sosiale liv og å nekte ham det gjør at han faller utenfor vennegjengen. For øvrig har din eks helt rett, du har ingenting med hva som foregår i hans hjem og hvilke regler han har. Du må snakke mer med sønnen din, uten å være sur og tre regler og straffer nedover hodet på ham. Prøv å få ham involvert i familieaktiviteter. Hva kunne han tenke seg å gjøre sammen med dere som ikke involverer skjerm? Brettspill, sykkeltur med piknik, tur i svømmehallen? Engasjer ham og møt ham på samme måte du ville ønske å bli møtt. Å være sur og streng skaper bare avstand. 

Anonymkode: 6e63b...a15

[AnonymBruker]

Min sønn spilte også veldig mye i den alderen. Jeg lot ham gjøre det uten problemer. Han har klart seg helt fint gjennom både skole, venner og nå arbeidsliv. Denne kampen bare sliter deg og resten av familien ut. Gaming er ikke så farlig som mange skal ha det til, nesten alle driver med det jo.

Anonymkode: 01ff6...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Så lenge han gjør alt han skal og er med venner så la ham få spille. Det er der ungdommen har sitt sosiale liv og å nekte ham det gjør at han faller utenfor vennegjengen. For øvrig har din eks helt rett, du har ingenting med hva som foregår i hans hjem og hvilke regler han har. Du må snakke mer med sønnen din, uten å være sur og tre regler og straffer nedover hodet på ham. Prøv å få ham involvert i familieaktiviteter. Hva kunne han tenke seg å gjøre sammen med dere som ikke involverer skjerm? Brettspill, sykkeltur med piknik, tur i svømmehallen? Engasjer ham og møt ham på samme måte du ville ønske å bli møtt. Å være sur og streng skaper bare avstand. 

Anonymkode: 6e63b...a15

Det er ikke slik at jeg vil nekte ham å spille. Jeg forstår godt at det er gøy og sosialt. Men når han har spilt store deler av dagen og ikke vil ut med venner eller gjøre andre ting er man nødt til å sette en grense, mener jeg.

Han får mange tilbud. Han vil ikke spille brettspill eller leke, ikke være med i svømmehallen. Ikke gå tur eller ake med meg og søsknene. På søndag ville han heller være hjemme og spille enn å gå med meg og familien på pizzarestaurant. Spør jeg hva han vil er svaret alltid det samme: Han vil spille. 

Anonymkode: fb8a9...eb4

[AnonymBruker]

Ser du ikke at han er avhengig?! Det der er typiske tegn på avhengighet, med abstinenser, agressiv adferd om han blir nektet det han er avgengig av, og at avhengigheten overkjører alle andre naturlige behov. 
 

Anbefaler alle å sjekke ut facebookgruppa «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen», der ligger det mange interessante artikler om hva skjermbruk gjør med både voksne og barn. 
 

Jeg hadde satt meg ned med barna og sagt at «dette har gått for langt. Dere klarer ikke legge vekk spillingen når jeg ber dere, og det blir så mye krangling. Det tar jeg som et tegn på at dere ikke er modne nok til å få lov til å spille, så nå fjerner jeg alt som har med det å gjøre». Og så ville jeg tatt bort muligheten for spill overhodet. Kun gitt dem tlf om de skulle noe spes hvor vi måtte få tak i dem, men helst hatt en slik «dum telefon» til det. 

Anonymkode: 3c44b...dc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Så lenge han gjør alt han skal og er med venner så la ham få spille. Det er der ungdommen har sitt sosiale liv og å nekte ham det gjør at han faller utenfor vennegjengen. For øvrig har din eks helt rett, du har ingenting med hva som foregår i hans hjem og hvilke regler han har. Du må snakke mer med sønnen din, uten å være sur og tre regler og straffer nedover hodet på ham. Prøv å få ham involvert i familieaktiviteter. Hva kunne han tenke seg å gjøre sammen med dere som ikke involverer skjerm? Brettspill, sykkeltur med piknik, tur i svømmehallen? Engasjer ham og møt ham på samme måte du ville ønske å bli møtt. Å være sur og streng skaper bare avstand. 

Anonymkode: 6e63b...a15

...og eksen kan selvsagt nekte å si noe om hvilke regler barna har hos ham, men det er en fordel at skilte foreldre samarbeider.

Anonymkode: fb8a9...eb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser du ikke at han er avhengig?! Det der er typiske tegn på avhengighet, med abstinenser, agressiv adferd om han blir nektet det han er avgengig av, og at avhengigheten overkjører alle andre naturlige behov. 
 

Anbefaler alle å sjekke ut facebookgruppa «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen», der ligger det mange interessante artikler om hva skjermbruk gjør med både voksne og barn. 
 

Jeg hadde satt meg ned med barna og sagt at «dette har gått for langt. Dere klarer ikke legge vekk spillingen når jeg ber dere, og det blir så mye krangling. Det tar jeg som et tegn på at dere ikke er modne nok til å få lov til å spille, så nå fjerner jeg alt som har med det å gjøre». Og så ville jeg tatt bort muligheten for spill overhodet. Kun gitt dem tlf om de skulle noe spes hvor vi måtte få tak i dem, men helst hatt en slik «dum telefon» til det. 

Anonymkode: 3c44b...dc4

Jo, det er nøyaktig det jeg ser

Og jeg leter etter en mulighet til å finne en balansegang hvor spillingen ikke tar over, men hvor han også får muligheten til å være (litt) med i den sosiale spillmiljøet.

Anonymkode: fb8a9...eb4

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hei!

Jeg har en gutt på tolv som er krevende å håndtere om dagen. Helst vil han bare spille, og han reagerer dårlig på å bli satt grenser for. Vi har ikke faste spilleregler. Det skyldes at han har to søsken til, og de deler på PC/iPad og har egne telefoner. Om jeg skal gi fast spilletid blir det et helvete å holde styr på tiden som er brukt og at det er rettferdig for dem. De spiller ofte i en time eller to fra de kommer hjem fra skolen og til jeg er hjemme fra jobben. I tillegg spiller de ofte på kvelden, for da er det mange venner som er online og som de snakker og har det veldig gøy med. Jeg forlanger at de gjør lekser, at de er ute hver dag og at de gjør andre ting, som å lese eller leke. Jeg synes likevel ofte at det blir for mye spill, og bekymrer meg mye for det. 

Tolvåringen er i en fase hvor han ikke vil leke ute med meg og de to mindre barna, noe jeg forstår. Han pleier å være ute med vennene sine i stedet. I går var jeg ute med de to minste, og da hadde ikke tolvåringen avtale med venner. Han ble sittende inne og spille og nektet å gå ut. Da jeg kom inn igjen sa jeg at det var på tide å skru av. Han fikk ti minutter til å avslutte, men ga seg ikke, så jeg advarte igjen og endte med å slå av nettilgangen. På kvelden hadde vi avtalt at vi skulle se film sammen, men det ville han ikke lenger fordi han ble sint. Han var direkte ufin og frekk, sa at jeg er verdens verste mamma og at han ikke ville se film og begynte å løpe rundt og ødelegge for oss andre, for eksempel ved å ta fjernkontrollen og gjemme den. Jeg sendte ham på rommet, men der kom han konstant løpende ut igjen. Han er høyere enn meg, og jeg kunne ikke leie ham inn på rommet e.l. Jeg endte med å si at om han ikke tar seg sammen blir det skjermforbud i morgen (altså i dag). Han fortsatte å plage oss andre og være frekk, så sånn ble det. 

Et av de andre barna mine begynte å gråte. Han sier han synes det er vondt å se på at eldstemann behandler meg på denne måten, og at han aldri er slik hos far. Han synes det er urettferdig. Og her er vi ved et annet problem. For far nekter å snakke med meg etter bruddet, og hvis jeg spør ham om hvilke regler han praktiserer ift skjermtid får jeg høre at jeg ikke har noe med hva som foregår hos ham. Jeg har bedt ham møte meg på familievernkontoret, men det nekter han.

I dag morges var tolvåringen på samme viset. Like sint og sur og sier at han skulle ønske at han var hos pappa. Jeg blir sliten og såret, og lurer på om jeg takler ham helt feil. Hva ville dere ha gjort?

Anonymkode: fb8a9...eb4

Hvor lenge siden er det etter bruddet?

Forøvrig er inntrykket mitt følgende:

-gutt på vei inn i pubertet=hormoner og humør på avveie. Kroppen og hjernen er i ferd med å endre seg, og med det følger en trang til å utøve selvstendighet og opponere mot foreldrene. 

-for at grenser og konsekvenser skal ha en positiv virkning, må man koble seg på barnet sitt først. Snakk sammen, gi daglige klemmer og vær interessert i livet deres. 
Det er bedre å møtes på midten når det kommer til større barn og tenåringer, enn å presse gjennom husarrest og nett-nekt.

Gaming er sosialt. Jeg har selv en gamersønn på 15 år, og kjenner meg igjen i bekymringen om spilletid, mangel på fysisk aktivitet og sosiale interaksjoner. Vi har snakket om dette og kommet frem til en løsning som er tilfredsstillende for alle parter. Så lenge de føler seg hørt og får medvirke, er de mye mer samarbeidsvillige.

Til sist kan det være sønnen din har noen reaksjoner på skilsmissen. De blir ofte mer påvirket enn man tror. (Jeg er også skilt, men gift på nytt). Har du snakket med han om dette? 

Far må forøvrig skjerpe seg. Man er fortsatt foreldre selv om man ikke er partnere lengre. Å nekte å snakke med den andre går bare utover ungene. Kan du nå far med denne vinklingen? Man må jo anta at han bryr seg om barnas ve og vel også hos mor.
 

[AnonymBruker]

Jeg har en mildere trettenåring. Så lenge han går på trening tre ganger i uka og gjør leksene, bryr jeg meg ikke så mye. Men, det er skjermslutt kl. 21 på hverdag, og ingen skjerm på soverommet. Jeg prøver å følge litt med på spillinga, og hører fort om han har det sosialt og gøy sammen med kompiser.

Anonymkode: 630dc...119

[Isambard]

Jeg tenker dette starter med å få faren i tale. Er den noen måte å kommunisere som ikke trekker ned rullegardina hans?. 

Jeg er ikke så bekymret for at en tolvåring gamer mye for det er ofte der det sosiale fellesskapet er, men bra du setter grenser.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (2 minutter siden):

Hvor lenge siden er det etter bruddet?

Forøvrig er inntrykket mitt følgende:

-gutt på vei inn i pubertet=hormoner og humør på avveie. Kroppen og hjernen er i ferd med å endre seg, og med det følger en trang til å utøve selvstendighet og opponere mot foreldrene. 

-for at grenser og konsekvenser skal ha en positiv virkning, må man koble seg på barnet sitt først. Snakk sammen, gi daglige klemmer og vær interessert i livet deres. 
Det er bedre å møtes på midten når det kommer til større barn og tenåringer, enn å presse gjennom husarrest og nett-nekt.

Gaming er sosialt. Jeg har selv en gamersønn på 15 år, og kjenner meg igjen i bekymringen om spilletid, mangel på fysisk aktivitet og sosiale interaksjoner. Vi har snakket om dette og kommet frem til en løsning som er tilfredsstillende for alle parter. Så lenge de føler seg hørt og får medvirke, er de mye mer samarbeidsvillige.

Til sist kan det være sønnen din har noen reaksjoner på skilsmissen. De blir ofte mer påvirket enn man tror. (Jeg er også skilt, men gift på nytt). Har du snakket med han om dette? 

Far må forøvrig skjerpe seg. Man er fortsatt foreldre selv om man ikke er partnere lengre. Å nekte å snakke med den andre går bare utover ungene. Kan du nå far med denne vinklingen? Man må jo anta at han bryr seg om barnas ve og vel også hos mor.
 

Det er snart tre år siden bruddet. 

De har i det store og det hele taklet bruddet godt, men tolvåringen er den følsomste og også mest lukkede. Han snakker ikke gjerne om følelser, og om jeg snakker om følelser, skilsmisse eller andre emosjonelle temaer har han ofte et standardsvar som er at "det går bra". 

Noe her er helt klart pubertet. Han er mer ustabil i humøret for tiden generelt, mer opptatt av venner og utseende. Det er ikke den enkleste tiden. Jeg er opptatt av å ha god kontakt med ham, og prøver å finne positive ting vi kan gjøre. Blant annet pleier han og jeg å ha filmkveld hvor vi ser filmer som de mindre barna ikke er modne nok for. Han er til vanlig også klar over at jeg forventer fokus på skole, at han er ute, at han møter venner. Og gjør han det, har jeg ikke vært så opptatt av akkurat hvor mye tid det blir på skjerm. Dette er også et problem som er større om vinteren, hvor det er færre ting å finne på når det er mørkt og slapsete.

Jeg når dessverre ikke far med den vinklingen. Det var jeg som gikk fra ham etter flere runder i terapi som ikke førte fram, og han er fortsatt sint. Hvis jeg har problemer får jeg bare fikse det, det er sånn det er å være skilt, som han bittert sier.

 

Anonymkode: fb8a9...eb4

[AnonymBruker]

Hadde aldri godtatt at han er frekk. Ellers hørtes det ikke så ille ut. Skjønner egentlig at han ikke vil ut for å leke. Kunne det vært en ide med en halvtimes joggetur noen ganger i uka? Evt fast ansvar for snømåking/strøing/plenklipping?

Anonymkode: 80c49...fc8

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Hei!

Jeg har en gutt på tolv som er krevende å håndtere om dagen. Helst vil han bare spille, og han reagerer dårlig på å bli satt grenser for. Vi har ikke faste spilleregler. Det skyldes at han har to søsken til, og de deler på PC/iPad og har egne telefoner. Om jeg skal gi fast spilletid blir det et helvete å holde styr på tiden som er brukt og at det er rettferdig for dem. De spiller ofte i en time eller to fra de kommer hjem fra skolen og til jeg er hjemme fra jobben. I tillegg spiller de ofte på kvelden, for da er det mange venner som er online og som de snakker og har det veldig gøy med. Jeg forlanger at de gjør lekser, at de er ute hver dag og at de gjør andre ting, som å lese eller leke. Jeg synes likevel ofte at det blir for mye spill, og bekymrer meg mye for det. 

Tolvåringen er i en fase hvor han ikke vil leke ute med meg og de to mindre barna, noe jeg forstår. Han pleier å være ute med vennene sine i stedet. I går var jeg ute med de to minste, og da hadde ikke tolvåringen avtale med venner. Han ble sittende inne og spille og nektet å gå ut. Da jeg kom inn igjen sa jeg at det var på tide å skru av. Han fikk ti minutter til å avslutte, men ga seg ikke, så jeg advarte igjen og endte med å slå av nettilgangen. På kvelden hadde vi avtalt at vi skulle se film sammen, men det ville han ikke lenger fordi han ble sint. Han var direkte ufin og frekk, sa at jeg er verdens verste mamma og at han ikke ville se film og begynte å løpe rundt og ødelegge for oss andre, for eksempel ved å ta fjernkontrollen og gjemme den. Jeg sendte ham på rommet, men der kom han konstant løpende ut igjen. Han er høyere enn meg, og jeg kunne ikke leie ham inn på rommet e.l. Jeg endte med å si at om han ikke tar seg sammen blir det skjermforbud i morgen (altså i dag). Han fortsatte å plage oss andre og være frekk, så sånn ble det. 

Et av de andre barna mine begynte å gråte. Han sier han synes det er vondt å se på at eldstemann behandler meg på denne måten, og at han aldri er slik hos far. Han synes det er urettferdig. Og her er vi ved et annet problem. For far nekter å snakke med meg etter bruddet, og hvis jeg spør ham om hvilke regler han praktiserer ift skjermtid får jeg høre at jeg ikke har noe med hva som foregår hos ham. Jeg har bedt ham møte meg på familievernkontoret, men det nekter han.

I dag morges var tolvåringen på samme viset. Like sint og sur og sier at han skulle ønske at han var hos pappa. Jeg blir sliten og såret, og lurer på om jeg takler ham helt feil. Hva ville dere ha gjort?

Anonymkode: fb8a9...eb4

Jeg håper du har tatt med ruteren på jobb idag...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Så lenge han gjør alt han skal og er med venner så la ham få spille. Det er der ungdommen har sitt sosiale liv og å nekte ham det gjør at han faller utenfor vennegjengen. For øvrig har din eks helt rett, du har ingenting med hva som foregår i hans hjem og hvilke regler han har. Du må snakke mer med sønnen din, uten å være sur og tre regler og straffer nedover hodet på ham. Prøv å få ham involvert i familieaktiviteter. Hva kunne han tenke seg å gjøre sammen med dere som ikke involverer skjerm? Brettspill, sykkeltur med piknik, tur i svømmehallen? Engasjer ham og møt ham på samme måte du ville ønske å bli møtt. Å være sur og streng skaper bare avstand. 

Anonymkode: 6e63b...a15

Jo, faktisk har hun noe å gjøre med det når det gjelder barneoppdragelse. Synes du det er ok at foreldre har vidt forskjellige regler for hvordan barna skal oppdras? Snakk om å gi barnet totalt forskjellige signaler. Det er komplett idiotisk å ikke ha en viss enighet om barneoppdragelse. At de kan ha noe slingring er ok, men at far setter seg på bakbeina som en trassig to-åring er absurd idiotisk.

Anonymkode: 4c427...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde aldri godtatt at han er frekk. Ellers hørtes det ikke så ille ut. Skjønner egentlig at han ikke vil ut for å leke. Kunne det vært en ide med en halvtimes joggetur noen ganger i uka? Evt fast ansvar for snømåking/strøing/plenklipping?

Anonymkode: 80c49...fc8

Nei, det er det jeg reagerte mest på i går. 

Jeg synes det er gode ideer, men han nekter det (bor i leilighet og har ikke de oppgavene du nevner).

Kaisada skrev (3 minutter siden):

Jeg håper du har tatt med ruteren på jobb idag...

Har hjemmekontor

Anonymkode: fb8a9...eb4

[AnonymBruker]

Han er tenåring, og vil naturlig teste grenser. Og humøret vil også gå opp og ned. Men det er uansett klart at humøret hans ikke er på topp i dag, når han er nektet spilletid. 

Ungdommer har sitt sosiale liv på nett nå. Som voksen kan man mene hva man vil om det, men slik har altså samfunnet blitt. Det er jo faktisk supert at han møter venner ute, for mange gjør ikke det lengre heller. Håper han får ros for det. Vi foreldre glemmer ofte å gi barna våre ros, men sier fort i fra om barna gjør noe vi ikke liker. 

Anonymkode: 9c2dd...eda