Dere som har mistet en far eller mor som barn. Hvordan har det påvirket deg gjennom livet?

[AnonymBruker]

Pappa døde da jeg var 9 år. Mitt forhold til han var veldig ambivalent og det er det fortsatt. Jeg savner han samtidig som at en del av meg er glad for å slippe å forholde seg til han. 
 

Han var veldig ustabil og vanskelig å forholde seg til. Skapte mange problemer som det var vanskelig for meg å håndtere. Samtidig så tenker jeg ofte på hvem han egentlig var. Hvordan han var før han ble en dust. Lager en slags fantasi i hodet at jeg møter en versjon av yngre versjon av han. At vi prater sammen om livet mitt. At han er interessert i den jeg er. 
 

Jeg har noen likhetstrekk med han , og hans manglende evne til å kontakt med meg har påvirket mitt syn på det å bli far. Ønsker ikke å være en fjern og ustabil far. En fjern far på dagtid som drikker mye på kveldstid, blir sint, roper og kaster ting i gulvet. Ingen barn bør oppleve det.

 

 

 

 

Anonymkode: a12d2...b50

[skreppamedleppa]

Min far døde da jeg var 13, det er klart det har påvirket meg. Nå skal det sies at han var en arbeidskar av rang, selv da han hadde fritid jobbet han alltid med noe så tiden han var hjemme var minimal. Men han var en fantastisk mann, og en god far på alle måter. Savnet var rått og smerten uutholdelig i begynnelsen. Min mor var mye syk og ble langt sykere da min far døde, sånn sett mistet jeg de begge den dagen. Det er klart at det for et barn å forholde seg til sorg og smerte i den skalaen i en tid hvor en er blitt tenåring og igrunn har nok med det, å passe inn på ungdomsskolen... vel klart at en blir formet av slikt. 

I voksenalder ser jeg at det har gjort meg mer selvstendig, jeg har bare meg selv, jeg kan ikke ringe hjem når noe er galt, jeg kan ikke reise hjem i ferier. Det har kanskje også gjort meg mer kynisk (når en er sint er det ofte sårhet som ligger i bunn) og jeg kan nok tenke selv om jeg ikke gir utrykk for det at folk griner av lite og klager på mye unødig (selv om jeg vet en aldri skal sammenligne sjebner).

Det føles rart at jeg som 38 åring har levd langt lengre uten pappa i livet enn med. Jeg savner han absolutt, samtidig er det 25 år siden han døde, og jeg har tilpasset livet mitt eller rettere sagt; livet mitt har tilpasset seg at han er vekke for lengst. 

Jeg har noen karakter trekk som jeg vet jeg har fått av min far og det er jeg evig takknemlig for, det har reddet meg oppi det hele. Min mor døde 11 år senere når jeg var 24, jeg var ikke gammel da heller når de begge var borte. Jeg har gjort det beste ut av livet med de ressursene jeg har hatt tilgjengelig til en hver tid. Og i dag legger jeg utvilsomt mer vekt på "flokken min" enn å savne alt det som ikke ble. Altså, jeg har vært priviligert at jeg har fantastiske venner, en reservefamilie som jeg har blitt kjent med i voksen alder og vi har på sett og vis adoptert hverandre, og jeg er integrert i familien der og jeg ser på de som min familie, jeg har streke bånd knyttet til mennesker som går utover de typiske blodsbåndene. Sånn sett er jeg priviligert, og tenker at familie er langt mer enn blodsbånd.

Min far var kanskje fraværende i tid, i og med at han jobbet så kolossalt mye, jeg skulle så gjerne hatt mer tid med han, men sånn var han, og dette var hans eneste "mangel" som far, og nok en gang ser jeg på meg selv som heldig igrunn som hadde en slik fin far at jeg bare har gode minner knyttet til han. Det må nok være verre når en har en ambivalent forhold til de. Men vit at du er ikke din far og du kan gjøre godt for dine barn der din egen far hadde sine mangler. Vi er ikke våre foreldre.

[skreppamedleppa]

Jeg kom til å tenke på en historie jeg har hørt når jeg leser hi. 

En far hadde to sønner, faren drakk mye og var alkoholisert. Den ene sønen drakk ingenting og var avholds og ble spurt hvorfor: Fordi jeg så og lærte av min far. Den andre sønnen drakk mye og ble spurt om hvorfor: Fordi jeg så og lærte av min far. 

Vi lærer av våre foreldre, men en kan også lære hvordan en ikke skal leve i oppførsel og det er vel så viktig lekse om enn en mer dyrekjøpt lekse. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min da jeg var ti år. Jeg er veldig lukket følelsesmessig og det tror jeg er pga det tapet. 

Anonymkode: 8a9ce...17f

[AnonymBruker]

Pappa døde da jeg var 9. Han var veldig snill. Han var ufør og hjemmeværende pga medfødt sykdom også gjorde at han døde. men han gjorde nesten alt av arbeid hjemme og kjøring mens mamma jobbet. Han holdt alltid på med noe og han var alltid der og en viktig del av livet. Husker han sa han alltid kunne komme hvis jeg trengte han, var bare å ringe. Var tungt å miste han, men jeg snakket aldri om det da jeg absolutt skulle klare meg selv. Gikk ifra sjenert og stille jente som sjelden turte å gjøre noe alene, til fokusert og uredd da jeg skjønte at alle kunne bli borte og den eneste jeg kunne være 100% sikker på at var der, var meg selv. Fikk også veldig nært forhold til søsknene mine og mamma. 

Tror jeg har blitt mye mer selvstendig og klart å ha fokus på ting i livet som er viktig for meg. Bestemte meg tidlig for å ikke bruke tid på personer/ting jeg ikke liker og som ikke er nødvendig, ettersom hvem som helst kan bli borte/dø når som helst, uten at jeg er ufin mot andre av den grunn. Er bare veldig gnien på den tida jeg har. Driter i drama og gidder ikke å henge med folk jeg ikke trenger,om det er på jobb eller fritid. Jeg har derfor klart å unngå mye gruppepress gjennom oppveksten. I motsetning har jeg blitt vanskelig å komme inn på og jeg sliter helt klart med knytte sterke bånd til andre. Jeg ønsker ikke egnd barn. Er introvert og trives godt i eget selskap når jeg er ferdig på jobb. Jeg er lærer og etter det jeg hører, gjør en veldig god jobb som det, men blir sliten av folk i lengden. 

Jeg har arvet en del trekk fra pappa, som sikkert har gjort sterkt inntrykk på meg som liten. God med barn og dyr f.eks. Super tålmodig og glad i bruke henda og lage ting. 

Anonymkode: 6e7a8...a18

[AnonymBruker]

Min pappa døde da jeg var 10 år. Skulle fylle 11 2 mnd etterpå. Dette var tungt. Det var alltid meg og han. Jeg var en ekstrem pappajente og guttejente pga han. Vi fisket, dro på fotballkamper, var på konserter, bygde lego… altså alt! 
 

Det har gått 11 år nå og kjenner fortsatt på savnet. Merker den dag i dag at jeg fortsatt er en pappajente og en guttejente. Savner de tingene meg og han gjorde sammen. Har fortsatt samme musikksmak som han og savner fisketurene vi var på. Meg og mamma har det fint sammen, men kjenner det mangler noe. For min del hadde det ikke gjort meg noe hvis min mor fikk seg en mann. Savner på savnet etter en pappa 

Anonymkode: a4ef5...39f

[AnonymBruker]

Min far døde før jeg ble født. Syns det er litt vanskelig å vite sikkert hvordan det har påvirket meg, siden jeg aldri opplevde det å ha en far. 
Men har tenkt mye på at jeg har gått glipp av en til omsorgsperson og hatt mye savn etter å ha en voksenperson til å kontakte. Ha en som alltid ville vært der for meg. 
Kanskje litt ekstra siden mor var mye fraværende og jeg ofte følte som barn at hun ikke var så god mor. 
 

Men igjen så kan jeg jo ikke vite om han hadde vært en god far, så noen ganger tenker jeg at jeg sikkert bare har lagd en fantasiverden angående det å ha to foreldre. 

Anonymkode: e415e...faf

[AnonymBruker]

Faren min døde da jeg var 12. Ble veldig dysfunksjonell i kjæresteforhold, veldig selvstendig på visse områder men også veldig skjør/sårbar på andre områder. Men han var en drittsekk i utgangspunktet.  Aner ikke om det hadde vært bedre at han hadde fortsatt å leve. 

Anonymkode: 3bf86...a65

[Nevrosererroser]

Pappa døde før jeg ble ti, jeg aner ikke hvordan det har påvirka meg egentlig da jeg har hatt mange andre faktorer som har påvirka mye. Jeg husker veldig lite av han, har ingen bilder eller eiendeler etter han.
Mamma var mye og veldig psykisk syk, skaffa seg partner etter partner der ikke alle var helt heldige for hverken henne eller meg. Etterhvert skaffa hun seg en ny familie der hverken hun eller den nye mannen greide å ta voksenansvaret de burde. Jeg måtte ta mye ansvar for halvsøskena mine i perioder og for de voksnes følelser og forhold i perioder. Jeg hadde veldig lite pusterom selv, var alltid enten diplomat, skulder å gråte på og barnevakt eller ingenting helt til det ytterpunktet der jeg ikke engang fikk bo i huset sammen med de men ble forvist til lekehytta til de små i hagen. Jeg hadde ikke fri tilgang til huset, toalett/bad eller elektrisitet for å nevne noe.

Jeg flytta ut permanent som 15-åring og fikk mange utfordringer med både mamma og familien hennes, rusmisbruk, økonomiske problemer og problemer med skolegangen som følge av alt. Hadde det vert en far der, eller engang bare fars familie (de ble fryst ut av mammas nye mann og  hadde ingen kontakt med meg før jeg ble godt voksen) ville kanskje ting vert anneledes. Men samtidig var det ikke slik at andre som så og visste om ting heller tok grep så det kan jo godt hende heller ikke fars side hadde endra noe særlig.

Jeg var raskt ute med å debutere seksuellt og var nok mer opptatt av å bli sett av voksne menn enn jevnaldrende men det kan jo vere preferanser uten å ha noe med far å gjøre. Jeg har ikke hatt særlige problemer med partnere ut over en dårlig match i starten av 20-åra og er nå i et godt og sunt forhold på tiende året (jeg er 38). Jeg har tilogmed fortsatt en god relasjon til tidligere partnere selv om vi ikke har regelmessig kontakt.

Alt i alt har jeg greid meg bra og har ikke hatt et utprega savn eller lengsel etter pappa selv om han naturligvis streifer tankene med jevne mellomrom.

[AnonymBruker]

Mistet pappa da jeg var 10. Blitt veldig selvstendig i løpet av livet, og har fått høre siden den gang at jeg er voksen for alderen. 
 

Kjenner veldig savnet etter en pappa enda. Er 22 år 

Anonymkode: a4ef5...39f