Gå til innhold

Dere som har mistet noen nære i kreft


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

… kan dere si litt om hvordan dere og pasienten opplevde siste fase? Da tenker jeg helst på tiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet og frem til vedkommende døde. Hvor lang tid gikk det? Hjemme/sykehus?  Var det mye smerter? Følte dere dere godt ivaretatt som pårørende? Hva gjorde deg godt/vondt gjennom prosessen?

Jeg spør fordi jeg selv er nærmeste pårørende og pleier en veldig nær og kjær person nå når vi vet det går mot slutten. H*n ønsker å dø her hjemme, og jeg vil strekke meg langt for å få det til. Det er ikke første gang jeg går gjennom dette, og jeg vet veldig godt at forløpet varierer noe enormt fra person til person. Men på en eller annen måte gir det en slags «trygghet» å lese om lignende erfaringer og andres opplevelser. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg mistet min bestemor til kreft. Først og fremst; du har min dypeste medfølelse for at du går gjennom det på nytt. Skjønner absolutt at det gir en trygghet i å lese om lignende erfaringer. 

Dessverre så fikk ikke min bestemor en verdig avslutning på livet. Hun fikk hjerneslag som følge av kreftbehandlingen, og måtte derfor på helsehus. Min bestemor var veldig opptatt av å kommunisere med mennesker - det er kanskje det jeg husker best av henne. Hvordan hun alltid kom i prat med folk på t-banen, eller hvordan hun som 83-åring var en kløpper på Facebook. På grunn av slaget klarte hun ikke lenger å bruke mobilen, og det var vanskelig for henne å prate.

Behandlingen på helsehuset var dessverre ikke god, og jeg er på en helt merkelig måte - selv om dette kanskje er tabu  si - "glad" for at hun slapp å leve lenge med den behandlingen og det mangelfulle tilbudet som helsehuset hadde.

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vixella skrev (2 minutter siden):

Jeg mistet min bestemor til kreft. Først og fremst; du har min dypeste medfølelse for at du går gjennom det på nytt. Skjønner absolutt at det gir en trygghet i å lese om lignende erfaringer. 

Dessverre så fikk ikke min bestemor en verdig avslutning på livet. Hun fikk hjerneslag som følge av kreftbehandlingen, og måtte derfor på helsehus. Min bestemor var veldig opptatt av å kommunisere med mennesker - det er kanskje det jeg husker best av henne. Hvordan hun alltid kom i prat med folk på t-banen, eller hvordan hun som 83-åring var en kløpper på Facebook. På grunn av slaget klarte hun ikke lenger å bruke mobilen, og det var vanskelig for henne å prate.

Behandlingen på helsehuset var dessverre ikke god, og jeg er på en helt merkelig måte - selv om dette kanskje er tabu  si - "glad" for at hun slapp å leve lenge med den behandlingen og det mangelfulle tilbudet som helsehuset hadde.

Den verdigheten du snakker om, har så mye å si. Det blir ekstra vondt for oss som sitter rundt også, å være vitne til at de ikke får behandlingen og hjelpen de trenger for å bevare verdighet og livskvalitet. Jeg tenker også som deg, at det kan være like greit å slippe når det er slik. Med kreft er jo alt så uforutsigbart også, man aner ikke hva som vil skje eller når. Og når endringene skjer fort, hender det vel ofte at de som skal behandle ikke alltid henger helt med i svingene slik at man får den hjelpen man trenger når man trenger den.
 

Denne gangen er det en av mine foreldre, i begynnelsen av 50-årene. Forrige gang var også en av mine foreldre, som rakk å bli 53 (2 år siden). 
 

TS

Anonymkode: c7c1a...ffb

  • Hjerte 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet mamma til kreft. Hun var ut og inn av sykehus flere ganger pga dehydrering. Mye diaré. Hele tiden fikk hun god hjelp frem til nest siste tur på sykehuset. Hun var veldig dårlig og vi ba på våre knær om at de ikke skulle skrive henne ut. Sykepleier var helt enig og skulle si ifra om våre pårørendes ønsker og hennes eget ønske. 
Hun ble allikevel skrevet ut og årsaken satte sinne mitt i kok. De skulle rydde hele avdelingen for pasienter. De skulle gjøre klar for covid syke som hadde vært på julebord. 

Mamma fikk besøk av hjemmesykepleien den dagen hun ble skrevet ut. Jeg var der og spurte om de kunne gi henne intravenøst og det kunne de. Problemet er at de aldri ga henne det og mamma døde ca 9 dager senere. Da fikk hun komme på palliativ og døde bare noen timer senere.

Mamma var heldig som slapp så mye smerter. Det hadde begynt å ta seg opp med smerter, men paralgin forte hjalp en del.

Jeg koker fremdeles ved å tenke på at hun ble skrevet ut alt for tidlige. Samtidig så trur jeg ikke hun ville levd så fryktelig mange ukene allikevel. Det er mer tanken på at de skrev henne ut da hun var så syk at hun ikke klarte spise eller drikke. Hun trengte i aller høyeste grad intravenøs næring, noe hun ikke fikk.

Jeg savner mamma, men er samtidig glad hun slapp voldsomme smerter og at det gikk fort nedover. Det tok totalt 14 dager fra hun ble dårlig siste gangen og frem til hun døde.

Hjemmesykepleien i kommunen får stryk karakter og det samme med avdelingen som skrev henne ut til tross for pasienter som selv velger å dra på julebord og utsette seg for smitte av covid.

Anonymkode: de98d...007

  • Hjerte 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følger. Er i samme situasjon med kreft som har spredning med blodet så går overalt. Medisinene sluttet å virke her får en mnde siden og da spredde det seg kjempe fort. så prøver nye medesiner nå men ingen ct før om 2 mnder til. Uhelbredelig kreft. H*n har ikke noe mer smerter så håper det er godt tegn. Men noen bivirkninger med urin og avføring som ikke klarer å holdes igjen 

Anonymkode: fe804...d91

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nylig vært med på dette. Dessverre klarer jeg ikke å skrive for mye om det, det gjør fortsatt så ekstremt vondt. Men, kan si at det tok to døgn fra vedkommende kom hjem etter eget ønske til døden inntraff. Ved hjelp av smertepumpe og fri tilgang til hjemmesykepleiere gikk det vel så greit som det kunne gå. 
Bare vær forberedt på at når det nærmer seg så går det ikke alltid så fort som man skulle tro. For meg var det det vanskeligste, har aldri følt meg mer maktesløs enn da. 

Anonymkode: 3269c...15c

  • Hjerte 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har nylig vært med på dette. Dessverre klarer jeg ikke å skrive for mye om det, det gjør fortsatt så ekstremt vondt. Men, kan si at det tok to døgn fra vedkommende kom hjem etter eget ønske til døden inntraff. Ved hjelp av smertepumpe og fri tilgang til hjemmesykepleiere gikk det vel så greit som det kunne gå. 
Bare vær forberedt på at når det nærmer seg så går det ikke alltid så fort som man skulle tro. For meg var det det vanskeligste, har aldri følt meg mer maktesløs enn da. 

Anonymkode: 3269c...15c

Håper du får noe hjelp vist du trenger ❤ her jeg bor er det veldig lite støtte til pårørende , håper det er bedre andre plasser... føler med deg ❤

Anonymkode: fe804...d91

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg mistet mamma til kreft. Hun var ut og inn av sykehus flere ganger pga dehydrering. Mye diaré. Hele tiden fikk hun god hjelp frem til nest siste tur på sykehuset. Hun var veldig dårlig og vi ba på våre knær om at de ikke skulle skrive henne ut. Sykepleier var helt enig og skulle si ifra om våre pårørendes ønsker og hennes eget ønske. 
Hun ble allikevel skrevet ut og årsaken satte sinne mitt i kok. De skulle rydde hele avdelingen for pasienter. De skulle gjøre klar for covid syke som hadde vært på julebord. 

Mamma fikk besøk av hjemmesykepleien den dagen hun ble skrevet ut. Jeg var der og spurte om de kunne gi henne intravenøst og det kunne de. Problemet er at de aldri ga henne det og mamma døde ca 9 dager senere. Da fikk hun komme på palliativ og døde bare noen timer senere.

Mamma var heldig som slapp så mye smerter. Det hadde begynt å ta seg opp med smerter, men paralgin forte hjalp en del.

Jeg koker fremdeles ved å tenke på at hun ble skrevet ut alt for tidlige. Samtidig så trur jeg ikke hun ville levd så fryktelig mange ukene allikevel. Det er mer tanken på at de skrev henne ut da hun var så syk at hun ikke klarte spise eller drikke. Hun trengte i aller høyeste grad intravenøs næring, noe hun ikke fikk.

Jeg savner mamma, men er samtidig glad hun slapp voldsomme smerter og at det gikk fort nedover. Det tok totalt 14 dager fra hun ble dårlig siste gangen og frem til hun døde.

Hjemmesykepleien i kommunen får stryk karakter og det samme med avdelingen som skrev henne ut til tross for pasienter som selv velger å dra på julebord og utsette seg for smitte av covid.

Anonymkode: de98d...007

Hei.

Kondolerer så mye med mammaen din! Jeg har vært igjennom det samme selv ♥️ 

 

Jeg synes dog det er rart at ingen av sykepleierne tok seg bryet/tid til å fortelle deg at kroppen ikke tar til seg næring når man er så syk.

Min mamma spiste knapt noe de siste ukene. Drakk bare litt vann. Og vi fikk beskjed om at intravenøs næring ikke var noe vits. Kroppen trengte ikke mat og hun følte heller ikke sult.

Jeg mener ikke å tråkke deg på tærne eller noe og forsøker ikke å belære deg. Jeg synes bare det er leit at ingen av sykepleierne forklarte noe slikt for deg og dine.

Kritikkverdig av kommunen å ikke tilby en egnet plass for mammaen din den siste tiden ♥️

Anonymkode: f258f...5b9

  • Liker 6
  • Hjerte 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei.

Kondolerer så mye med mammaen din! Jeg har vært igjennom det samme selv ♥️ 

 

Jeg synes dog det er rart at ingen av sykepleierne tok seg bryet/tid til å fortelle deg at kroppen ikke tar til seg næring når man er så syk.

Min mamma spiste knapt noe de siste ukene. Drakk bare litt vann. Og vi fikk beskjed om at intravenøs næring ikke var noe vits. Kroppen trengte ikke mat og hun følte heller ikke sult.

Jeg mener ikke å tråkke deg på tærne eller noe og forsøker ikke å belære deg. Jeg synes bare det er leit at ingen av sykepleierne forklarte noe slikt for deg og dine.

Kritikkverdig av kommunen å ikke tilby en egnet plass for mammaen din den siste tiden ♥️

Anonymkode: f258f...5b9

Mamma spiste og drakk godt helt til hun ble dehydrert for sikkert 7 gang. Alle gangene før fikk hun intravenøst så hun kom seg igjen. Mamma var sprek og var på venninne tur 8 dager før hun ble dehydrert igjen. Da hun nå siste gang skulle få hjelp til dehydreringen, så fikk hun 2 poser og kastet ut dagen etter.

Jeg vet st terminale ikke føler sult og tørste, men de kunne iallefall gitt henne en sjans. Det var viktigere å renske hele avdelingen for covid syke. 

Hun fikk særdeles godt hjelp da hun havnet på palliativ. Der har jeg ingenting å utsette på noe som helst. Jeg sitter bare med tanken på om hun hadde levd særlig lenger om de hadde gitt henne nok IV før de kastet henne ut. Hadde de allerede da sagt at hun var døende så hadde det vært greit.

Jeg synes bare det gikk så raskt fra venninnetur til døden. Bra på en måte, men det er den tanken om hun kunne levd en stund til ved mer IV.

Anonymkode: de98d...007

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faren min sin behandling sluttet vel rundt 1-1.5 mnd før han døde. Det gikk raskt, men dessverre led han mye. De siste 2 ukene kunne han ikke holde på mat/drikke alt kom opp. Morfinen fungerte ikke godt nok i forhold til smerter. Den siste måneden hans trodde vi han skulle dø når som helst så dårlig var han, men han hadde stunder han var i godt humør, våken og snakket med oss. Han var forresten på sykehjem og fikk god oppfølging der, vi som pårørende også. 

Anonymkode: 5e4dd...6e9

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først må jeg si at jeg føler så mye med deg og dine kjære som står i en så vanskelig situasjon! ❤️

Jeg mistet mamma i sommer, hun døde 2,5 mnd etter kurativ behandling ble avsluttet. Hun fikk dø hjemme, og det gikk etter forholdene så bra det kunne! Vi hadde kreftkordinator fra kommunen som hjalp oss med alt det praktiske rundt hjelpemidler, var bindeledd til sykehuset (men vi hadde en kreftsykepleier fra sykehuset som var vår primærkontakt gjennom hele forløpet mamma var syk, som vi også hadde mye kontakt med), vi hadde «ubegrenset» tilgang på hjemmesykepleie (den siste uken når vi så det var snakk om dager igjen kom dem ved behov når vi ringte, hadde egen bakvakt på natt den helga hun døde). Vi hadde på forhånd snakket om alternativer (plass på institusjon) dersom noe skulle gjøre at det IKKE gikk å være hjemme! Med andre ord føler vi at vi fikk så god oppfølging som var mulig å få hjemme! 
Hun hadde smertepumpe som var gull verdt!
Mamma var selv veldig bestemt på å være hjemme, men di siste 2-3 dagene hun ennå var kontaktbar gikk hun inn i et delir og dersom dette hadde vart over tid hadde det ikke vært realistisk å være hjemme… 

Jeg er selv sykepleier og har jobbet på lindrende avd, i tillegg var pappa også trygg i situasjonen, så det var nok avgjørende for at det lot seg gjøre. 
For vår del som pårørende gikk det på autopilot til slutt, vi hadde god hjelp fra annen nær familie som var innom daglig den siste uka for å avlaste. Selv oppfordrer jeg alltid pårørende til å ta vare på seg selv så godt det lar seg gjøre, men det er jammen lettere sakt enn gjort! 
 

Håper dere får fine stunder sammen i denne vanskelige tiden! Føler med deg❤️

Anonymkode: 6cb1f...268

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Min mor ville dø hjemme, og min arbeidsgiver var grei og lot meg få pleie henne mot slutten. Det tok tre uker fra da «alarmen gikk», det var tre triste og vonde uker. Jeg fikk opplæring av hjemmesykepleier og ga henne morfin selv. Hun hadde ikke smerter. Kreftbehandling har et typisk pakkeforløp, også med medisiner. Etter en viss tid ga min mor grønt lys for lindring 2 (jeg husker ikke hva det heter, men var blant annet noe som skal forhindre slimdannelse, og typisk «surkling», samt beroligende). Etter det går det bare én vei, og hun var stort sett borte og tok ikke til seg næring lenger. Det hendte innimellom at hun våknet og forsøkte å rømme, og innimellom ble hun også rasende og skjelte meg ut. Det var helt grusomt. Nå har jeg ikke vært så tett på døden før, men jeg opplevde dette hendelsesforløpet som uverdig og traumatiserende. Da hun døde opplevde jeg det som en lettelse. Har jeg lært noe av dette? Ja, jeg skal aldri la mine barn pleie meg til jeg dør. Jeg kommer aldri til å glemme de ukene. En uke før hun døde kom også hjemmesykepleier innom med likklede, så «alt var klart». Det var helt forferdelig. 

Anonymkode: 8213c...098

  • Liker 1
  • Hjerte 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 Min mor ville dø hjemme, og min arbeidsgiver var grei og lot meg få pleie henne mot slutten. Det tok tre uker fra da «alarmen gikk», det var tre triste og vonde uker. Jeg fikk opplæring av hjemmesykepleier og ga henne morfin selv. Hun hadde ikke smerter. Kreftbehandling har et typisk pakkeforløp, også med medisiner. Etter en viss tid ga min mor grønt lys for lindring 2 (jeg husker ikke hva det heter, men var blant annet noe som skal forhindre slimdannelse, og typisk «surkling», samt beroligende). Etter det går det bare én vei, og hun var stort sett borte og tok ikke til seg næring lenger. Det hendte innimellom at hun våknet og forsøkte å rømme, og innimellom ble hun også rasende og skjelte meg ut. Det var helt grusomt. Nå har jeg ikke vært så tett på døden før, men jeg opplevde dette hendelsesforløpet som uverdig og traumatiserende. Da hun døde opplevde jeg det som en lettelse. Har jeg lært noe av dette? Ja, jeg skal aldri la mine barn pleie meg til jeg dør. Jeg kommer aldri til å glemme de ukene. En uke før hun døde kom også hjemmesykepleier innom med likklede, så «alt var klart». Det var helt forferdelig. 

Anonymkode: 8213c...098

Forferdelig at du opplevde dette! 

Anonymkode: fe804...d91

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vist folk har lyst å skrive hvor kreften satte hadde det hjelper meg masse også ❤ er ikke ts men i samme situasjon 

Anonymkode: fe804...d91

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, så leit at du må gå gjennom dette.

Når noen dør er det noen ting det kan være greit å vite. Feks at de kan bli urolige og ønske å reise seg. Kan også være greit å lese om lydene som kan komme når døden tar tak. Jeg leste om dette i etterkant hos Kreftforeningen og skulle ønske jeg hadde lest om det på forhånd. 

Anonymkode: 07ad7...f97

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kondolerer til alle dere som har mistet noen. Og til deg, ts, som står midt i dette nå, så vil jeg si at jeg føler med deg. Dette er en veldig tøff og vond tid. Men noe i denne tiden kan også bli minneverdig og fint. Ja, det kan faktisk det. 

Jeg mistet min pappa til kreft for få år siden. Nå kjenner jeg at jeg klarer leve med sorgen og bære den med meg som et arr, ikke et åpent sår. Det tar tid. 

Min pappa var oppegående, tullete og tøysete og positiv helt til siste slutt. Han viste en styrke jeg aldri før har sett. Disse tre-fire siste dagene hans, snakket vi om liv og død og han sa så fint at han visste hvor han skulle. Det er dette jeg mener kan bli fint den siste tiden, at man kan få livsviktige samtaler. Han ba meg også om å gi han et løfte, noe som var lett for meg å overholde, men veldig viktig for han. 

Han sa, tre dager før han døde, at når han ikke klarte reise seg lenger, da kom han til å gi opp. Og det var det som skjedde. Han la seg til rette i en seng og sa at" nå kommer jeg ikke opp igjen, jeg har ikke krefter igjen... "og fra han la seg der til han døde, tok det omtrent ett døgn. Han mistet gradvis kontakt, klarte ikke snakke men klemte hånden vår når vi var der og åpnet øynene av og til. Han fikk fri tilgang på morfin og hjemmesykepleien var innom annenhver time. Det var betryggende å vite at han ikke hadde de store smertene. 

Vi satt på favoritt musikken hans og alle de nærmeste var samlet. Han døde hjemme. Da natten kom og hjemmesykepleiem var innom, sa de at vi måtte gå hjem og sove (noen av oss). For han kom ikke til å sovne inn helt enda. Klokken var ca 4 da vi dro og jeg husker jeg spurte "er dere så sikre på dette altså? Er det ok å dra nå, for jeg vil være her når han reiser...." De var helt sikre, jeg kunne komme tilbake i 8 tiden neste morgen. Jeg stolte på dette, visste ikke bedre og var utslitt. Det skulle jeg ikke gjort. Kl 7 fikk jeg en tlf om at han hadde sovnet inn... 

Det var hjerteskjærende for meg og jeg har hatt så skyldfølelse. Men jeg tror pappa forsto og visste at jeg var der nesten frem til slutten... 

Men likevel, jeg skulle ikke stolt på dem. Og det vil jeg si til deg, eller dere andre, om dere får beskjed om det er ok å dra, så ikke hør på det. Ingen kan vite eksakt når døden inntreffer.... 

Sender en varm klem ❤️

Anonymkode: 56b6a...4cb

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

PS. Meg over her. Ser en skriver at det kan være vanlig at de blir urolige og prøver reise seg. Det skjedde pappa også. Jeg ble så overrasket. Han lå og sov, trodde vi, plutselig setter han seg opp i sengen og vrir seg utover som om han prøvde stikke av. Slik så det ut. Han så rett på meg og jeg har alltid husket det blikket, det var en blanding av frykt og fortvilelse.... Som om han sa "jeg vil ikke mer nå, la meg slippe".... Han var ikke redd for å dø, men det var rart å se at han prøvde "stikke av". Mulig det bare var generell uro, jeg vet ikke, men syns det var vondt å se.... 😔

Og dette med mat. Så og si null næring siste tre dager... Kun litt drikke. 

Anonymkode: 56b6a...4cb

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

PS. Meg over her. Ser en skriver at det kan være vanlig at de blir urolige og prøver reise seg. Det skjedde pappa også. Jeg ble så overrasket. Han lå og sov, trodde vi, plutselig setter han seg opp i sengen og vrir seg utover som om han prøvde stikke av. Slik så det ut. Han så rett på meg og jeg har alltid husket det blikket, det var en blanding av frykt og fortvilelse.... Som om han sa "jeg vil ikke mer nå, la meg slippe".... Han var ikke redd for å dø, men det var rart å se at han prøvde "stikke av". Mulig det bare var generell uro, jeg vet ikke, men syns det var vondt å se.... 😔

Og dette med mat. Så og si null næring siste tre dager... Kun litt drikke. 

Anonymkode: 56b6a...4cb

Vet ikke om det er samme men jeg har hatt nærdøden opplevelse ble holdt på plass på en måte med ett menneske foran meg . i refleks strakk jeg meg etter noe foran og litt opp. Var sekundet jeg gå opp så rett før jeg døde og hadde øyene lukket så så ikke han foran meg kjente bare at jeg stoppet i han. Så gikk kroppen i bakken. Jeg satte først mens jeg hadde den rare opplevelsen.  Husker faktisk ting fra jeg ikke var i kroppen min også 😅men ja jeg rømte ikke fra noe men prøvde å mot noe heller. Ingen smerter eller redsel. Har heller ikke noe med kreft og gjøre bare ei ulykke Men tenkte siden dere prata om det å bevege seg på slutten. 

Anonymkode: fe804...d91

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vet ikke om det er samme men jeg har hatt nærdøden opplevelse ble holdt på plass på en måte med ett menneske foran meg . i refleks strakk jeg meg etter noe foran og litt opp. Var sekundet jeg gå opp så rett før jeg døde og hadde øyene lukket så så ikke han foran meg kjente bare at jeg stoppet i han. Så gikk kroppen i bakken. Jeg satte først mens jeg hadde den rare opplevelsen.  Husker faktisk ting fra jeg ikke var i kroppen min også 😅men ja jeg rømte ikke fra noe men prøvde å mot noe heller. Ingen smerter eller redsel. Har heller ikke noe med kreft og gjøre bare ei ulykke Men tenkte siden dere prata om det å bevege seg på slutten. 

Anonymkode: fe804...d91

Absolutt «interessant» å lese om, har opplevd flere som har strukket seg etter noe og prøvd å reise seg like før de har dødd. Håper det går bra med deg i dag ❤️

Anonymkode: c7c1a...ffb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg mista pappa i september. Han hadde vært syk med kreft i 6 år. Siste tiden ble han lagt inn på sykehuset med lungebetennelse. Der lå han i 2 uker, der var han ikke å kommunisere med mesteparten av tiden. De valgte å avslutte all behandling av antibiotika og væske etter 7 dager, da det ikke var noe bedring, og heller forverring av sykdommen. 

Da valgte vi kun smertelindring og beroligende for han, og da tok det 3 dager før han døde. 

Legene var flinke på å informere oss, og jeg følte det var trygt og godt at han lå på sykehus. Sykepleierne ringte oss og informerte oss pårørende om tilstanden hans til alle døgnets tider. 

Føler legene kunne vært litt mer ærlig om situasjonen, for vi pårørende trodde egentlig han skulle klare seg kanskje, selv etter de valgte å avslutte behandling. Eller så var vi kanskje litt dumme? 😅

Jeg tror det kommer an på situasjonen, og dere må føle selv hva som er riktig for dere. 

 

Anonymkode: 3d546...9cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...