Gå til innhold

Korleis vil DU som sørga bli møtt?


Gjest gjesta

Anbefalte innlegg

akkurat nå holder jeg på med en oppgave om respekt for døende og hvordan vi som helsepersonell skal opptre i forhold til mennesker i krise... det finnes mye litteratur om emnet som det er verdt å lese, og som kan gjøre oss bedre i stand til å vise omsorg for pasienter og pårørende.

først av alt en avklaring om begrepene sympati og empati... sympati må du ikke ta med deg i en slik situasjon... sympati omhandler nettopp å se situasjonen gjennom egne øyne, og ordtaket om at på seg selv kjenner man andre, stemmer ikke når de gjelder mennesker i krise. vi sørger og reagerer forskjellig i slike tunge situasjoner og derfor er det ikke sikkert jeg opplever en krise likt som deg. og hvem kan si at en vet hva andre tenker og føler? særskilt fordi vi ikke vet dette... vi kan anta og tro, men sikker kunnskap om mine tanker og følelser vil du aldri få.

derfor er ikke erfaring alltid det beste, det kan føre til stagnering. og nettopp fordi vi mennesker er forskjellige, er ingen situasjon lik. og hvor kommer erfaringen fra når hver situasjon er unik? selv om prosedyrer innen sykepleie ofte er like, så er pasient og pårørende individer, og dermed blir prosedyren unik. første gang du hjelper et ukjent menneske, gjør du dette for første gang.

empati handler om å se situasjonen gjennom andres øyne. og dette er det viktig å ta med seg i arbeidet som sykepleier. resepkt og empati handler om å se andre mennesker. krisen handler ikke om deg som helsepersonell, den handler om menneskene som opplever den. dette betyr ikke at du ikke skal involvere deg med pasienten og de pårørende, det handler om deres behov for å bli sett og hørt, og ikke dine. hva du måtte oppleve som traumatisk som sykepleier må du diskutere med annet helsepersonell, og ikke med pasient og pårørende. du er til for dem, og de er ikke der for deg.

noen ganger forventes det ikke at du skal si noe. noen har behov for noen som lytter og svarer på spørsmål hvis det er uklart. å ha noen som bryr seg nok til å ta noen minutter til å lytte og som viser at de er der for deg, er like viktig som kunnskapene du har om sykepleie. jeg tror ikke det er tilfeldig at vi er utstyrt med to ører og en munn...

det kan være lurt å føle seg frem, og spurre hvordan de føler seg i dag... still aldri spørsmål som kan besvares med ett ord eller ja og nei... lukkede spørsmål enger seg ikke til å starte samtaler og skape tillit. skulle du ha det ha det travelt eller være i dårlig humør, må du ikke vise det til pasient og pårørende. det er vanskelig i en travel hverdag, og noen triks er å unngå å se på klokken eller legge hånden på dørhåndtaket når pasient og pårørende snakker til deg eller når du snakker til dem. å være bevisst på at kroppsspråket er med på å fortelle om du har tid eller ikke, er det lurt å ta hensyn til. inntrykk av at helsepersonell ikke har tid til deg er en effektiv måte å stanse samtaler på.

for pårørende er det også viktig å bli sett av helsepersonell, og å spørsmål besvart. mange pårørende opplever å bli satt til side fordi all oppmerksomhet blir rettet mot pasienten. selvfølgelig er pasienten i sentrum, men ofte er det lurt å involvere og informere pårørende slik at de kan bli støttespillere for pasienten. pasienten kan ha problemer med å forstå eller huske informasjon som blir gitt, og da kan det være greit å ha andre mennesker der som kan hjelpe til med å huske hva som har blitt sagt.

og husk at alle gjør feil... det sies at det er menneskelig å feile... og det er ikke noe galt å gjøre tabber så lenge vi lærer av dem... morsomt er det ikke når det skjer eller for dem som feilen gjøres mot, men det skjer og forhåpentligvis blir det bare med den ene gangen... siden det ikke finnes noen fasitsvar på hva som er rett og galt, er dette vanskelig... men det er viktig å være medmenneske, og å huske at i enkelte situasjoner hvor det ikke lenger finnes medisinske kurer er dette det viktigste du kan bidra med... jeg tror at kunsten å være medmenneske og profesjonalitet må gå hånd i hånd i arbeid med syke mennesker...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, jeg ville ha blitt møtt med forståelse, respekt og muligheten for å være stille sammen. En må ikke alltid si noe, ofte er det godt å bare være stille sammen. Føler kanskje at det er mer tilstedeværelsen som er viktig. Mange sier ting for å trøste, som ofte kan virke meningsløse... da er det bedre å ikke si noe. Som helsepersonell tror jeg det er veldig viktig å være den lyttende parten i en slik situasjon... :sjenert:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...
Svar på spørsmål hvis vi har det, men ikke vær pågående. La meg være alene om jeg vil det.

Enig! Da min mor døde sto en sykepleier og gnålte i bakgrunnen om at: Hvis det er noe dere har usagt nå, så er dette tiden dere burde si det! Få det ut før hun dør, for da er det for sent.

Jeg skjønner jo at hun bare ville hjelpe, og at det er nok mange som kanskje har ting de har på hjertet som de ikke får sagt, men det hadde nå ikke vi, og da ble det utrolig irriterende at hun sto og sa dette mange ganger etter hverandre! Hadde bare lyst på fred og ro mens mor døde.

Etter hun var død skulle vi hente tingene hennes på sykehuset, da var det litt slitsomt å bli tatt imot av veldig sympatiserende sykepleiere, da ville jeg jo bare grine enda mer! Men de var utrolig hyggelige, og jeg skjønner at de selvsagt bare mente det godt og ville vise at de sympatiserte med oss. Bedre det enn en kald skulder selvsagt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Gjest Gjest

Overskriften:

Korleis vil DU som sørga bli møtt?, av helsepersonell osv.

Strekk begge dine hender frem mot meg og klem mine to.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...