Dødsfall på nært hold for første gang.

[Lealaus]

Bestefar døde i går. 22 dager etter at han frontkolliderte med et vogntog på E6. Han døde av massive skader, og det gjør veldig fælt å tenke på at mannen har ligget i 22 dager og hatt det ubeskrivelig vondt, så sånn sett var det nok best at han fikk slippe (de skrudde av respiratoren).

Vi hadde aldri et ordentlig "bestefar - barnebarn"-forhold. Han bodde store deler av livet sitt i hytten på fjellet - han levde og åndet på og for fjellet, ergo han var aldri mye hjemme. Mamma hadde heller ikke et veldig bra forhold til ham; det meste jeg husker er mange og vonde krangler. Men likevel var han min bestefar, og han hadde sine gode stunder.

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Jeg har ikke felt en tåre. Og jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Jeg føler meg så egosentrisk, fordi jeg ikke klarer å sørge med tårer og det hele. Tristheten jeg føler, er mest på vegne av min bestemor. Jeg sitter altså og er lei meg for at jeg ikke klarer å være ordentlig lei meg for at han er borte, hvilket ikke gjør det så mye bedre..

Jeg har aldri opplevd dødsfall i familien før.. Trenger noen trøstende/oppmuntrende ord, tror jeg. :-/

[Gjest Gjest]

Alle har sine egne måter å takle sorg på. Noen gråter, andre gråter ikke. Sorg kommer jo også i mange forskjellige utgaver, så jeg synes absolutt ikke du skal klandre deg selv for at du ikke sørger "riktig"! Ønsker deg alt godt.

[Arkana]

Som Sneip sier har alle forskjellige måter å sørge på. Bestemoren min døde for to år siden og jeg gråt ikke en eneste tåre. Hun bor i Frankrike, og jeg har dermed ikke sett henne så ofte og har egentlig aldri hatt noe nært forhold til henne. Jeg syntes det var trist og leit, kanskje spesielt på vegne av Mamma og bestefaren min, men for min del følte jeg ingen stor sorg. Har heller aldri tenkt over om jeg burde ha følt det verre, sorg er veldig individuelt.

Bare 4 mnd senere døde også Pappa, det var helt klart mye tyngre. Og jeg gråter fremdeles selv om det er 1½ år siden. Jeg tror aldri jeg kunne savnet et familiemedlem like mye som en av foreldrene mine eller broren min. Synes ikke du skal føle skyld for følelsene dine, de er ikke noe du kan styre.

Endret 13. desember 2005 av Arkana

[Usikker]

Ingen sorg er riktig - og ingen er gal.

Hver og en må sørge på sin måte.

Kanskje kommer tårene senere - kanskje ikke?

Det finnes ikke noe fasitsvar på sorg. Lykke til

[Gjest 2324]

Det finnes ingen fasit på sorg, og den kan heller ikke måles i antall tårer!

[Gjest Gjest]

etter min mening er det at det er familiebånd,ikke ett krav for å sørge....Jeg har en far som er død samt 2 besteforeldre....Hadde det grusomt da besteforeldrene døde,men da far min døde da jeg var18 ,syntes jeg det hele var hykleresk.Tårene har faktisk aldri kommet,men da bestefar min døde 1 år senere,da kom dem .Har mye med forholdet dere har.jeg har en farfar jeg aldri har truffet,dør han,så bryr det meg lite,annet enn jeg aldri traff han,sånn er det,man gråter for dem man bryr seg om

[Lealaus]

Takk for gode ord. Egentlig skulle jeg ikke i begravelsen (bor i Oslo, har eksamener), men den ble på en dato slik at jeg rekker det (av alle mulige dager, så er dette også bestemors 80-års dag). Det blir rart. Jeg har aldri vært i begravelse før.

Når jeg var liten (rundt 4 - 7 år) hadde jeg en "liksom-bestefar" (mine søskenbarns bestefar). Denne mannen var så snill og god, og mamma forteller stadig at jeg spurte ham flere ganger om han ikke kunne være bestefaren min også. Han døde når jeg var ung, og jeg husker at jeg gråt mye da, selv om jeg var liten. Så det har vel noe med forhold å gjøre..

[Smashing]

Det er ingen "regel" som sier at en nødvendigvis må gråte for å sørge "skikkelig". Det er som andre her sier, mange måter å sørge på. Men, det kan hende du prøver å fortrenge det. Kanskje det innhenter deg en annen gang når du minst venter det. Det har skjedd med meg. Mormoren min døde, og for vennene mine klarte jeg å holde tårene vekke. Men, her en dag ( det er over ett år siden hun døde) fortalte en kamerat av meg at morfaren hans hadde dødd. Og da sprakk det for meg. Så uten at jeg visste det, lå det inne i meg. Og det var godt å få det ut. Kondolerer.

[Nella]

Oldemor var den første jeg mistet. Hun havnet på sykehuset med blodforgiftning og var på inttensiven. Kul oldemor rett og slett og vi hadde et kjempefint forhold.

Da hun døde etter en uke hadde jeg det litt som deg. Dro på dobbelvakt og hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke satt å rågrein egentlig.

Hadde greie dager etterpå, trist, men helt greit og ikke noe tårer eller annen reaskjon. Helt til begravelsen kom. Da vi kom inn i kirken go så kista var det som om alle sluser åpna seg Var et vakkert rødt hjerte med røde roser foran med siste hilsen fra oldebarn og det ble sterk kost.

Syns ikke du skal gå rundt å ha dårlig samvittighet ihvertfall. Du skal i begravelsen og ta et siste farvel. Vi har alle vår måte å takle sorg på og det må vi alle respektere at vi ikke er like på den fronten der. Og egentlig er det greit.

Tenk på deg selv litt, tenk på de gode minnene og ville egentlig bestefaren din at du skal gå rundt med dårlig samvittighet for noe sånt?

Lykke til i begravelsen og med å få tatt det siste farvel

[Shagya]

Jeg har aldri sørget over min bestefar som døde på denne tida for to år siden.

Vi hadde ikke et nært forhold og jeg følte vel aldri at jeg kjente han veldig godt, likevel var han jo min bestefar.

Det hender jeg besøker graven hans når jeg er på de kanter, men jeg klarte aldri å se på han som så mye annet enn faren til min mor, en mann vi kalte bestefar.

Jeg besøkte han på sykehjemmet få dager før han sovnet inn, og fikk vel et bedre forhold til han da han ble gammel og ikke greide seg selv lenger, den gamle mannen skrumpet inn og var ikke lenger en grinebiter, slik jeg ofte oppfattet han, men en stakkars gammel mann - så jeg endret syn på han de siste årene av hans liv- til det positive.

Jeg tenkte også over om min manglende reaksjon var likegyldig, men jeg syns ikke du skal fokusere på det, vi reagerer alle på forskjellige måter - det betyr ikke at vi ikke bryr oss og er likegyldige selv om vi ikke sørger så det syns for andre.

[Lealaus]

Jeg har tenkt litt på at det hele jo også på en måte har vært et sjokk. Det hadde vært noe annet om han hadde dødd av alderdom. Jeg har veldig vondt av ham nå; vite at han lå der i 22 dager med ufattelige smerter.. At kroppen etterhvert slo seg selv av.. Det gjør vondt.

(For å begynne på toppen;

- høyre øre var revet av (men operert på plass igjen),

- brystbeinet var knust,

- en stor bit av diverse var regelrett revet vekk fra armen,

- omtrent alt av ribben på høyre side var av,

- punktert en lunge,

- den andre ble det noe galt med (men han pustet selv, dog med støtte i respirator),

- ødlagt lever,

- knekt lårhals,

- det samme ved det ene kneet, som i armen

og til sist takket nyrene for seg, og da ga leveren opp også :-( )

Hadde han enda fått slippe med en gang.. Det hadde vært et sjokk, men det hadde ikke vært slik en pine.

[Lealaus]

Jeg tror det løsnet litt nå..

Satt og diskuterte med min kjære hvordan jeg skal komme meg til ham og hans familie i romjulen (bor ikke så langt fra hverandre i luftlinje, men -langt- i reiselinje pga. dårlig kollektivtilbud). Bestefar pleide alltid å kjøre opp igjen til fjellet rundt den 27., så naturlig nok tenkte jeg at "jammen, da kan jeg jo bare sitte på med bestefar, så kan han kjøre meg vidre også".. Huffe :-(

[Scheherazade]

Har ikke så mye fornuftig å si, annet at det må være fælt å miste bestefaren sin på den måten... Og at du må sørge på den måten som er riktig for deg!

[ella.P]

Det finnes ingen oppskrift på sorg - vi er alle forskjellige. Og..det kommer selvfølgelig an på hvor nær man er knyttet til den som går bort.

Samvittighet for at man ikke "sørger nok" trenger man ikke ha.

[Gjest marthepia]

Som sagt alle har sin egen måte å sørge på. Da min mormor og morfar døde felte jeg ikke en tåre... Har ingen anels hvorfor.. Hadde ikke særlig kontakt med dem. Kanskje det har noe med saken å gjøre?

[Gjest Gjest]

Alle reagerer forskjellig. Noen der og da, andre lenge etterpå, noen gråter mye, andre gråter lite.. det finnes ingen oppskrift..

Og livet MÅ gå videre etter et dødsfall..

Begravelser er spesielle.. ikke bli froundret over om du begynner å gråte der..

Jeg satt å hulk gråt i besteforeldrene mine sine begravelser..jeg klarte ikke stoppe..

Bare sånn vi er..

[Lealaus]

Han ble begravet den 22.12. Det gikk helt fint for min del. Det var en begravelse verdig ham :-)

[monikabrx]

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet, INGEN kan fortelle deg hvordan du skal takle sorgene dine.

Sorg er noe nesten alle takler på forskjellig måte.

Det finnes ingen fasit på sorg.....