Han har vært et englebarn i et år nå

[Amanlis]

Vil så gjerne få ut min fortvilelse, derfor skriver jeg litt her

Et vennepar fikk for ca et år siden en vakker liten gutt, men dessverre forlot han oss alle etter bare åtte dager.

I disse dager er det et år siden han døde, og alle minner kommer tilbake. Jeg som venn og fadder har det vondt, og jeg kan bare ane i det fjerne hvor grusomt mammaen og pappaen hans har det nå.

Tårene renner hele tiden og det skal ingenting til før jeg tuter, det brenner et lys ved bildet av ham så sant jeg er hjemme.

Lille gutten var et hjertebarn, og så inderlig vakker. Han var rund og go', gylden i huden, en skikkelig pen nyfødt baby.

Jeg har gjort mitt beste for å støtte familien hans, og det er mammaen hans jeg har vært mye sammen med. Vi har ledd, grått og krangla. Jeg har aldri bedt ho om å komme over engelen sin, men latt ho få ha sin sorg. Men jeg har bedt å komme seg opp av sofaen. Sorgen blir ikke bedre av såpeserier og kaffe. Og jeg har klart det, vi har vært på shopping, kafe og gått turer til graven. Trur ho trengte å bli røsket litt i øra, og da ikke av mannen sin som også (selvfølgelig) hadde en sorg.

Og det beste av alt; mammaen har takket meg for at jeg greide å få henne til å ta en skritt ut i verden igjen når sorgen har vært på sitt verste.

Er det andre som har vært i samme situasjon som meg, hadde det vært hyggelig om dere kunne skrive noen ord.

[Gjest Gjest]

ville bare gi deg en jeg!

[Gjest gjesta]