Nær venninne av meg (mann) "svikter" meg og jeg skjønner ikke hvorfor

[AnonymBruker]

Har en nær venninne som jeg har hatt i mer enn ti år. Vi har sett hverandre flere ganger i måneden bare og har hatt et nært og godt vennskap. Har tenkt at hun er en av de få av mine venner som jeg alltid kunne regne med. I de siste månedene har møtene mellom oss blitt stadig færre og de siste 6 ukene har jeg ikke sett henne i det hele tatt. Jeg har jo merket tendensen en stund, og den har bekymret meg litt, men hver gang vi har møttes har steminingen vært veldig bra og munter som den alltid har vært så da har jeg tenkt at jeg bekymrer meg uten grunn.

Nå er det derimot nesten ingen tvil om at hun ikke vil se meg. Har prøvd flere ganger å avtale et møte, men jeg har merket at hun har vært unnvikende. Et par ganger har vi "nesten" fått en avtale, men så har et eller annet kommet i veien. Jeg synes denne situasjonen er svært frustrerende, men skjønner at det ikke hjelper å mase. Jeg skulle så veldig gjerne visst om jeg har gjort henne noe i vanvare eller hva ellers som kan være årsaken til at hun er blitt så avvisende. Hun er vel å merke en person som ikke liker å såre folk eller som pleier å være kald eller avvisende. 

Noen som har noen tanker om dette? Skjønner at ingen har noen "løsning", men vært interessant å høre om noen har lignende erfaringer, hva som kan ligge bak, etc.

Anonymkode: 028a4...bc6

[Gjest vilkåret]

Høres ut som hun faser deg ut. Kan være flere grunner til det. Kanskje har hun et hektisk eget liv der hun ikke lenger har tid til alle vennskapene hun før hadde, og kutter ut noen av dem. Kanskje har dere vokst fra hverandre der hun ikke lenger syntes hun har noe til felles med deg. Kanskje er det noe du gjør som er slitsomt eller irriterende. Kanskje har du sagt eller gjort noe som var så frastøtende at hun ikke orker deg mer. Kanskje er du forelsket i henne og hun merker det, så nå kutter hun deg ut slik at hun slipper såre deg

Det kan være tusen grunner, umulig å vite hvorfor. Det kan handle kun om henne og hennes eget liv, eller det kan være noe i måten du er på som plager. Det blir bare gjetting, dersom du vil vite kan du spørre henne. Si at du ikke blir fornærmet eller sur, du vil bare vite hva du eventuelt kan jobbe med slik at du blir en bedre person. Eller noe sånt

[AnonymBruker]

vilkåret skrev (8 minutter siden):

Høres ut som hun faser deg ut. Kan være flere grunner til det. Kanskje har hun et hektisk eget liv der hun ikke lenger har tid til alle vennskapene hun før hadde, og kutter ut noen av dem. Kanskje har dere vokst fra hverandre der hun ikke lenger syntes hun har noe til felles med deg. Kanskje er det noe du gjør som er slitsomt eller irriterende. Kanskje har du sagt eller gjort noe som var så frastøtende at hun ikke orker deg mer. Kanskje er du forelsket i henne og hun merker det, så nå kutter hun deg ut slik at hun slipper såre deg

Det kan være tusen grunner, umulig å vite hvorfor. Det kan handle kun om henne og hennes eget liv, eller det kan være noe i måten du er på som plager. Det blir bare gjetting, dersom du vil vite kan du spørre henne. Si at du ikke blir fornærmet eller sur, du vil bare vite hva du eventuelt kan jobbe med slik at du blir en bedre person. Eller noe sånt

Takk for svar. Har vurdert mange av grunnene. Det med hektisk liv tror jeg neppe stemmer for da ville hun gitt uttrykk for det som hun har gjort mange ganger før når hun har vært sliten. Vokst fra hverandre kan vi ha gjort kanskje... men da er det litt rart at vi på de siste møtene hadde så artig og god tone. Slitsomt og irriterende? Ja, jeg vet jeg tok opp noe som hun sikkert synes er litt slitsomt et par ganger, men veldig rart om det alene er nok siden det ikke har vært noen stor ting. (Jeg ba om endel råd fra henne om en relasjon til en annen person.) Frastøtende ting jeg har sagt? Det er jeg nesten 100% sikker på ikke stemmer. Forelskelse? Jeg var faktisk forelsket i henne i starten noe hun vet godt, men det har jeg ikke vært på mange år, noe hun også vet godt, så det får jeg ikke til stemme at hun skal bekymre seg for. Og absolutt ingen grunn til at en slik bekymring skulle dukke opp nå siden jeg ikke har gjort noe som helst som tyder på at dette har endret seg.

Jeg har ymtet frempå via melding om jeg har sagt eller gjort noe som hun har tatt ille opp, men hun har valgt å ikke svar på det. Det jeg tenker fremover er å ikke ta mer kontakt og så bare se om hun på noe tidspunkt kommer tilbake. Men skal innrømme at jeg synes det er litt kjipt å bli dumpet slik uten ett ord til forklaring.

Anonymkode: 028a4...bc6

[Mezzosoprena]

Men hvis dere har et "nært og godt forhold" som har vart i ti år, så må du da vel kunne snakke med henne om dette. Rett og slett spørre hva som er i veien?

Endret 24. november 2022 av Teatrica

[AnonymBruker]

Spør henne veldig rett ut og si du bare ønsker et ærlig svar fremfor å spekulere selv i hva grunnen måtte være.

»Jeg vet du faser meg ut, det er din rett selv om jeg selvsagt synes det er kjipt. Men jeg ønsker virkelig vite hva dette bunner i, og et ærlig svar. Skal ikke kverulere på det du har å si, men jeg trenger vite det». 

Anonymkode: 20392...180

[AnonymBruker]

Ny, sjalu type? 
Uansett, spør henne! 

Anonymkode: 925d2...5fa

[AnonymBruker]

Teatrica skrev (49 minutter siden):

Men hvis dere har et "nært og godt forhold" som har vart i ti år, så må du da vel kunne snakke med henne om dette. Rett og slett spørre hva som er i veien?

Jo, men jeg har spurt et par ganger via melding "er det noe galt", "har jeg sagt noe som har såret deg i vanvare" og det har hun rett og sett oversett. Så jeg må nok treffe henne om jeg skal få spurt ordentlig.

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Spør henne veldig rett ut og si du bare ønsker et ærlig svar fremfor å spekulere selv i hva grunnen måtte være.

»Jeg vet du faser meg ut, det er din rett selv om jeg selvsagt synes det er kjipt. Men jeg ønsker virkelig vite hva dette bunner i, og et ærlig svar. Skal ikke kverulere på det du har å si, men jeg trenger vite det». 

Anonymkode: 20392...180

Dette er nok lurt. Jeg skal gjøre et siste forsøk på å treffe henne og snakke med henne. Da skal jeg se situasjonen litt an. Om alt virker 100% som vanlig, så vil jeg la "tvilen komme henne til gode" og anta at det er personlige grunner som ikke har noe med meg å gjøre som har gjort det. Hvis samtalen blir rar, så vil jeg si noe omtrent som du foreslår. For jeg vil mye heller få en klar beskjed enn å gå og lure på hva i alle dager jeg kan ha gjort.

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Ny, sjalu type? 
Uansett, spør henne! 

Anonymkode: 925d2...5fa

Kanskje ny type og dermed mye mindre tid. Men ligner ikke henne å ikke gi noen grunn til at hun ikke vil møtes. 

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Men skal innrømme at jeg synes det er litt kjipt å bli dumpet slik uten ett ord til forklaring.

 

Det er drit kjipt!

Klem til deg 😘

Anonymkode: 621dd...784

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det er drit kjipt!

Klem til deg 😘

Anonymkode: 621dd...784

Takk for sympati 🙂  Kan se ut som jeg får mulighet til å treffe henne snart. Er veldig nysgjerrig på om det treffet vil bekrefte om noe er fundamentalt galt eller om det vil vise seg at det har en forklaring som ikke har noe med meg å gjøre. Uansett vil jeg heller høre direkte at "vi har vokst fra hverandre" eller lignende enn at hun bare trekker seg vekk uten grunn. 

Vil bare si med det samme at grunnen til at dette rammer litt ekstra hardt nå er at det har vært litt tøft på andre områder i livet de siste månedene. Ikke at jeg har så veldig behov for å ta det opp med henne, men da kommer liksom det at hun trekker seg vekk som en ekstra belastning.

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne og opplevde for ca ti års tid tilbake det samme med en god venn av meg. Der fikk jeg aldri noe ærlig svar, spurte jeg han så "neida, alt er helt fint", selv om vi begge visste at ting hadde forandret seg totalt. Fra å være bestevenner og henge sammen flere ganger i uka, til at han ikke lenger gadd svare meg. Kunne gå mndsvis før jeg fikk han i tale. Og så møttes vi endelig og alt var helt fint tilsynelatende, selv om det ikke var det. 

Mitt råd til deg er å la dette gå. Gå videre i livet ditt uten henne. Jo før jo bedre. Jeg ble værende i den ventende posisjonen alt for lenge, og når jeg til slutt ga han opp så ble det en sorg som varte i flere år. Det jeg vet nå som jeg ikke visste da er at av og til må man bare innse at man ikke får et svar på hvorfor. Man har faktisk heller ikke krav på et svar, selv om det kjennes høl i hodet ut og urettferdig. Å kjenne på det at noe du anser som nært og kjært, ikke lenger er det for den andre, er en jævlig følelse. Det vet jeg alt om. Men jeg hadde kommet meg mye fortere videre hvis jeg bare innså at svarene jeg ventet på aldri ville komme. 

Faktisk, til og med nå snart ti år etter kan jeg i blant kjenne på er innvendig raseri over at han bare faset meg og vennskapet vårt ut uten å gidde fortelle meg hvorfor han gjorde det. Jeg får lyst til å ringe og kjefte han huden full og fortelle han hvor mye dritt jeg måtte gå gjennom fordi han er en feiging. 

Så hvis jeg var deg ville jeg spurt henne en siste gang. Hvis hun sier at ingenting er galt og alt er som før (noe som helt innlysende er løgn) så ville jeg slettet henne fra livet mitt og gått videre så raskt som mulig. Skulle jeg gjort det hele om igjen så ville jeg absolutt gjort dette. 

Anonymkode: 41c51...bc3

[AnonymBruker]

Seks uker er ikke lenge uten å møtes. Jeg og mine aller bestevenninner møtes ca hver 3-4 måned. Folk har sitt eget liv og kan ikke prioritere venner hele tiden. Jeg syns du overreagerer, mest sannsynlig er ingenting galt eller evn at hun har begynt å date eller fått andre ting hun prioriterer og det må være greit. 

Anonymkode: 6ae69...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Seks uker er ikke lenge uten å møtes. Jeg og mine aller bestevenninner møtes ca hver 3-4 måned. Folk har sitt eget liv og kan ikke prioritere venner hele tiden. Jeg syns du overreagerer, mest sannsynlig er ingenting galt eller evn at hun har begynt å date eller fått andre ting hun prioriterer og det må være greit. 

Anonymkode: 6ae69...813

Du har rett i at seks uker ikke er mye for de fleste, men hvis dere har innarbeidet en vane med å ses mye oftere og denne brytes uten noen som helst forklaring og heller unnvikende svar når du tar kontakt, så virker det litt annerledes. Vi får se når jeg endelig får snakket med henne. 

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du har rett i at seks uker ikke er mye for de fleste, men hvis dere har innarbeidet en vane med å ses mye oftere og denne brytes uten noen som helst forklaring og heller unnvikende svar når du tar kontakt, så virker det litt annerledes. Vi får se når jeg endelig får snakket med henne. 

Anonymkode: 028a4...bc6

Nei det hadde jeg ikke stusset over. Jeg stusser mer over at du mener hun svikter deg fordi hun prioriterer eget liv i noen uker, det er vel ikke som at du nettopp har mistet foreldrene dine og hun ikke gir lyd fra seg? 

Jeg vet ikke, men siden du føler deg sviktet kan det fremstå som at du føler deg litt berettiget til å henge med henne og sjalu for at du ikke får det akuratt nå. Mulig jeg tar helt feil men kanskje du har følelser for henne som mer enn en venn? 

Anonymkode: 6ae69...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Nei det hadde jeg ikke stusset over. Jeg stusser mer over at du mener hun svikter deg fordi hun prioriterer eget liv i noen uker, det er vel ikke som at du nettopp har mistet foreldrene dine og hun ikke gir lyd fra seg? 

Jeg vet ikke, men siden du føler deg sviktet kan det fremstå som at du føler deg litt berettiget til å henge med henne og sjalu for at du ikke får det akuratt nå. Mulig jeg tar helt feil men kanskje du har følelser for henne som mer enn en venn? 

Anonymkode: 6ae69...813

Jeg skrev i tittelen "svikter" så jeg mener ikke nødvendigvis at hun svikter meg i ordets egentlige forstand. Jeg mener heller ikke at hun ikke kan prioritere atkkurat som hun selv vil eller at hun har noen forpliktelse til å møte meg jevnlig. Men jeg mener det er normal skikk og bruk blant venner, i alle fall nære venner, å i det minste gi en eller annen antydning for hvorfor en ikke kan ses. Det prøver i alle fall jeg å gjøre hvis andre venner tar initiativ til noe og jeg av ulike grunner ikke kan.

Det hun istedet har gjort er å avvente svært lenge med å svare på meldinger for så to ganger med et par ukers mellomrom foreslå å møtes for så igjen å bli taus i ukesvis. Det er en veldig rar oppførsel til henne å være. Som sagt kan det være at det ikke er relatert til meg, hun kan ha alle mulige bekymringer eller problemer som gjør at hun ikke har energi til å se meg. Men siden oppførselen er så utypisk og jeg kjenner henne veldig godt, så er jeg ikke optimist.

Jeg er overhodet ikke sjalu og har ingen romantiske følelser for henne. Men jeg er bekymret for å miste henne som venn, det kan jeg lett innrømme. 

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg skrev i tittelen "svikter" så jeg mener ikke nødvendigvis at hun svikter meg i ordets egentlige forstand. Jeg mener heller ikke at hun ikke kan prioritere atkkurat som hun selv vil eller at hun har noen forpliktelse til å møte meg jevnlig. Men jeg mener det er normal skikk og bruk blant venner, i alle fall nære venner, å i det minste gi en eller annen antydning for hvorfor en ikke kan ses. Det prøver i alle fall jeg å gjøre hvis andre venner tar initiativ til noe og jeg av ulike grunner ikke kan.

Det hun istedet har gjort er å avvente svært lenge med å svare på meldinger for så to ganger med et par ukers mellomrom foreslå å møtes for så igjen å bli taus i ukesvis. Det er en veldig rar oppførsel til henne å være. Som sagt kan det være at det ikke er relatert til meg, hun kan ha alle mulige bekymringer eller problemer som gjør at hun ikke har energi til å se meg. Men siden oppførselen er så utypisk og jeg kjenner henne veldig godt, så er jeg ikke optimist.

Jeg er overhodet ikke sjalu og har ingen romantiske følelser for henne. Men jeg er bekymret for å miste henne som venn, det kan jeg lett innrømme. 

Anonymkode: 028a4...bc6

Skjønner. Har du gjort noe galt mot henne eller oppført deg ufint mot andre som hun har sett? Sloss i fylla, vært grenseoverskridende mot noen andre jenter etc? 

Jeg kan ikke se for meg du har grunn til å stresse så mye over dette med mindre du faktisk har gjort noe galt. Seks uker unnvikelse betyr ikke slutten på et ti års langt vennskap, men det er vanlig at venner sklir fra hverandre og møtes sjeldnere selvom det ikke trenger å bety at man er mindre venner enn før. 

Anonymkode: 6ae69...813

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Skjønner. Har du gjort noe galt mot henne eller oppført deg ufint mot andre som hun har sett? Sloss i fylla,  grenseoverskridende mot noen andre jenter etc? 

Jeg kan ikke se for meg du har grunn til å stresse så mye over dette med mindre du faktisk har gjort noe galt. Seks uker unnvikelse betyr ikke slutten på et ti års langt vennskap, men det er vanlig at venner sklir fra hverandre og møtes sjeldnere selvom det ikke trenger å bety at man er mindre venner enn før. 

Anonymkode: 6ae69...813

Jeg kan naturligvis i vanvare ha sagt noe til henne som hun kan ha tatt seg nær av, men kan ikke skjønne hva det skulle være. Har ikke oppført meg dårlig mot andre i hennes nærvær heller.

Håper du har rett ellers.

Anonymkode: 028a4...bc6

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det samme med en jeg var god venn med i over 10 år. Det var rett og slett enkelte ting ved personligheten hans som irriterte meg og ble mer synlig jo mer kontakt vi hadde. F.eks veldig påståelig, ingen evne til å se ting fra flere sider og lett for å skulle fortelle folk hva de burde gjøre, mer enn å lytte og generelt lite empatisk i en periode jeg gjennomgikk noe skikkelig tøft.

Det var aldri «kan jeg gjøre noe for deg», men «kan jeg komme på besøk», «skal vi ta et glass vin» og «hvorfor er du så annerledes» - på tross av at jeg hadde forklart og hadde særdeles gyldig grunn - som han ikke mente var god nok og argumenterte mot. Han aner nok ikke i det hele tatt at han har disse egenskapene. 

Var vant til å treffe han sånn innimellom og ta et glass vin, gå på konsert - altså ting der det stort sett var en aktivitet. Da jeg en periode ikke altså ikke hadde mulighet til det så ble det et voldsomt mas på meldinger. Som nevnt satte han seg ikke inn i min situasjon, men vekslet mellom å mase voldsomt og å prøve å overtale meg. Jeg la merke til at alt skulle foregå på hans premisser - men det var noe jeg ikke tenkte over de gangene vi også var med andre eller var opptatt med en aktivitet.

Jeg merket også veldig tydelig at han sannsynligvis ikke hadde andre enn meg, evt at han så på meg som en mye, mye nærere venn enn omvendt.

Han kunne si (prøve å guilttrippe?) ting som at «vi som alltid har hatt så gode samtaler» - mens for meg så hadde det aldri opplevdes sånn. Jeg faset ham sakte ut, selv om det virket helt umulig i begynnelsen. Jeg orket rett og slett ikke noen diskusjon og hadde allerede forklart at jeg hadde mer enn nok med meg selv (og da forventer jeg at de som er venner prøver å støtte, stille opp eller sier fra at de er der hvis det skulle være noe - i stedet for å bli sure og masete fordi man ikke er som før)

Dette er noen år siden, jeg er tilbake til normalen og han er fremdeles litt sur/opptatt av at vi ikke har samme kontakt som før. Jeg har prøvd alt fra å skylde på situasjonen til å si at vi er veldig ulike og kanskje har vokst fra hverandre blabla - rett og slett fordi jeg vet 100% at hvis jeg hadde fortalt sannheten så hadde det blitt en diskusjon/motargumenter.

Igjen - jeg syns jo syns på ham fordi han tydeligvis var mye mer avhengig av kontakten vår enn jeg var klar over, men som voksen mann så har han et ansvar selv også.
 

Anonymkode: 197b2...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har gjort det samme med en jeg var god venn med i over 10 år. Det var rett og slett enkelte ting ved personligheten hans som irriterte meg og ble mer synlig jo mer kontakt vi hadde. F.eks veldig påståelig, ingen evne til å se ting fra flere sider og lett for å skulle fortelle folk hva de burde gjøre, mer enn å lytte og generelt lite empatisk i en periode jeg gjennomgikk noe skikkelig tøft.

Det var aldri «kan jeg gjøre noe for deg», men «kan jeg komme på besøk», «skal vi ta et glass vin» og «hvorfor er du så annerledes» - på tross av at jeg hadde forklart og hadde særdeles gyldig grunn - som han ikke mente var god nok og argumenterte mot. Han aner nok ikke i det hele tatt at han har disse egenskapene. 

Var vant til å treffe han sånn innimellom og ta et glass vin, gå på konsert - altså ting der det stort sett var en aktivitet. Da jeg en periode ikke altså ikke hadde mulighet til det så ble det et voldsomt mas på meldinger. Som nevnt satte han seg ikke inn i min situasjon, men vekslet mellom å mase voldsomt og å prøve å overtale meg. Jeg la merke til at alt skulle foregå på hans premisser - men det var noe jeg ikke tenkte over de gangene vi også var med andre eller var opptatt med en aktivitet.

Jeg merket også veldig tydelig at han sannsynligvis ikke hadde andre enn meg, evt at han så på meg som en mye, mye nærere venn enn omvendt.

Han kunne si (prøve å guilttrippe?) ting som at «vi som alltid har hatt så gode samtaler» - mens for meg så hadde det aldri opplevdes sånn. Jeg faset ham sakte ut, selv om det virket helt umulig i begynnelsen. Jeg orket rett og slett ikke noen diskusjon og hadde allerede forklart at jeg hadde mer enn nok med meg selv (og da forventer jeg at de som er venner prøver å støtte, stille opp eller sier fra at de er der hvis det skulle være noe - i stedet for å bli sure og masete fordi man ikke er som før)

Dette er noen år siden, jeg er tilbake til normalen og han er fremdeles litt sur/opptatt av at vi ikke har samme kontakt som før. Jeg har prøvd alt fra å skylde på situasjonen til å si at vi er veldig ulike og kanskje har vokst fra hverandre blabla - rett og slett fordi jeg vet 100% at hvis jeg hadde fortalt sannheten så hadde det blitt en diskusjon/motargumenter.

Igjen - jeg syns jo syns på ham fordi han tydeligvis var mye mer avhengig av kontakten vår enn jeg var klar over, men som voksen mann så har han et ansvar selv også.
 

Anonymkode: 197b2...7f3

Dette høres jo ut som et fryktelig ensidig vennskap, så ikke rart du faset ut ham. Jeg er helt sikker på at mitt vennskap med min venninne ikke har vært slik. Riktignok har det hendt at jeg har bedt henne om råd og støtte, men jeg hører nok oftere på hennes problemer enn hun hører på mine.

Vanligvis har vi samtaler om alt mulig og stemningen pleier å være god med mye spøk og latter. Det har aldri vært slik at noen av oss har det travelt med å komme seg av gårde.

Anonymkode: 028a4...bc6