Alle dere som mener vennene deres aldri tar initiativ, og er dårlige venner

[AnonymBruker]

Jeg er antagelig en sånn venn. Jeg har mange barn som skal følges opp. Med redusert helse, en krevende jobb, og i tillegg veldig mange bekjente som ønsker å treffes, så blir det til at jeg aldri tar initiativ.

Har dere som klager på «dårlige venner» tenkt på dette? At venninnen deres kan være i en litt annen livssituasjon enn dere, som har mye tid til overs og kanskje større behov for å være sosial? 

Jeg er ikke en dårlig venn selv om jeg aldri rekker å ta initiativ til å finne på ting. Jeg takker som oftest ja til invitasjoner til å møtes, jeg tenker på vennene mine så å si daglig, og jeg ville alltid stilt opp hvis noen trengte meg. 

Anonymkode: 827a5...f5a

[AnonymBruker]

Ja det har jeg tenkt på, men ikke en eneste telefon på 6 mnd syns jeg er dårlig når man er "bestevenner" 

Anonymkode: 04f6c...bde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er antagelig en sånn venn. Jeg har mange barn som skal følges opp. Med redusert helse, en krevende jobb, og i tillegg veldig mange bekjente som ønsker å treffes, så blir det til at jeg aldri tar initiativ.

Har dere som klager på «dårlige venner» tenkt på dette? At venninnen deres kan være i en litt annen livssituasjon enn dere, som har mye tid til overs og kanskje større behov for å være sosial? 

Jeg er ikke en dårlig venn selv om jeg aldri rekker å ta initiativ til å finne på ting. Jeg takker som oftest ja til invitasjoner til å møtes, jeg tenker på vennene mine så å si daglig, og jeg ville alltid stilt opp hvis noen trengte meg. 

Anonymkode: 827a5...f5a

De aller fleste har sitt, men man må kunne klare å ta initiativ en gang i blant likevek 

Anonymkode: d4a61...7e9

[AnonymBruker]

Noen vil ha det som deg, det forstår man. Synes det er verre med de som skal fortelle hva som kan gjøres og hvem som skal bes, men aldri tar initiativ. Eller som ikke gidder å svare og gjør seg kostbare.

Anonymkode: 4ed55...791

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er antagelig en sånn venn. Jeg har mange barn som skal følges opp. Med redusert helse, en krevende jobb, og i tillegg veldig mange bekjente som ønsker å treffes, så blir det til at jeg aldri tar initiativ.

Har dere som klager på «dårlige venner» tenkt på dette? At venninnen deres kan være i en litt annen livssituasjon enn dere, som har mye tid til overs og kanskje større behov for å være sosial? 

Jeg er ikke en dårlig venn selv om jeg aldri rekker å ta initiativ til å finne på ting. Jeg takker som oftest ja til invitasjoner til å møtes, jeg tenker på vennene mine så å si daglig, og jeg ville alltid stilt opp hvis noen trengte meg. 

Anonymkode: 827a5...f5a

Det var akkurat likt før barn og mann som etter barn og mann, og jeg har gitt opp og vennskapet har falt bort som følge av det.

Man kommer til et punkt der man setter seg selv først. For min egen helse så valgte jeg å slutte å prøve å holde kontakten med de som egentlig ikke virker interessert i å være venner. Som ikke ser ut til å faktisk bry seg om meg.

En av grunnene til at jeg har kuttet ut vennskapet med mange er at jeg møtte min beste venn. For første gang i livet mitt så er det noen som ringer meg og spør hvordan det går, som ringer meg og spør om vi bare kan snakke om alt og ingenting. For første gang føles det ut som om noen faktisk er interessert i meg og mitt liv. Det er ikke lengre jeg som alene må sende ut meldinger og prøve å finne på noe. Det er slitsomt til slutt. Joda barn og mann gjør det ikke enklere, men det var likt før de kom inn i bilder. Og min bestevenn har mann og barn, og ingenting har endret seg der. Og jeg har satt meg selv først. Jeg gidder ikke å føle meg elendig over å aldri bli invitert og tenkt på. Helt ærlig når jeg ser tilbake lurer jeg på hvorfor jeg lot det gå såpass langt.

Tingen er, jeg er selv ikke en person som er flink på å ta kontakt. Jeg vet faktisk veldig godt hvor vanskelig det kan være. Men man må bare jobbe med seg selv og ha et bevist forhold til det. Det er mulig å ta kontakt med andre. Men det skal være et gjensidig forhold. Det skal ikke være slik at den ene parten alltid er den som må gjøre alt arbeidet.

Anonymkode: 85c9c...54a

[AnonymBruker]

Jeg har nesten blitt redd for å bli kjent med nye folk pga dette. Jeg er enslig forsørger med høye boutgifter og eget firma + helgejobb, er da helt alene om husarbeid, kjøring og oppfølging av barn og jobber MYE for å klare å forsvare alt dette + at jeg liker å bruke noen timer i uken på trening. 

Det sier seg selv at jeg ikke har tid til overs til å bare sitte å "kakle" om meningsløse ting i timevis flere ganger i uken, slik som enkelte liker, så jeg har funnet ut at hvis det ikke er aksept for at jeg har tid til å møtes kanskje bare 1 gang i måneden, så får det heller være. Det betyr ikke at jeg ikke stiller opp hvis noen har problemer eller det er noe viktig.

Anonymkode: de888...72e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det sier seg selv at jeg ikke har tid til overs til å bare sitte å "kakle" om meningsløse ting 

Anonymkode: de888...72e

Du høres skikkelig trivelig ut…..🙄 Sikkert greit at du ikke har noe særlig kontakt med «vennene» dine. 

Anonymkode: 7d86c...e98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du høres skikkelig trivelig ut…..🙄 Sikkert greit at du ikke har noe særlig kontakt med «vennene» dine. 

Anonymkode: 7d86c...e98

Det er faktisk ikke helt riktig, jeg har et par veldig gode venner som er like travle som meg og som forstår dette. Da fungerer det fint. Vi kommuniserer ofte via sosiale media, drar på treningssenter sammen eller tar en joggetur. En sjelden gang tar vi en tur på byen, spiser og drikker. Vi har også reist på helgeturer og ferier sammen.

Det som ikke fungerer for meg er når jeg blir kjent med personer som har et HAV av tid å fylle og forventer at jeg skal hjelpe dem med dette. Har fått høre hele livet at jeg er "skikkelig trivelig".

Anonymkode: de888...72e

[AnonymBruker]

Har har full forståelse for at mange har mye. Er singel og barnløs, men har venner med både store og små barn og full hverdag. Jeg legger jo lista etter det. Når hun med to små sender hyggelige meldinger innimellom er det nok og veldig hyggelig f.eks. Men litt mer enn ingenting må det jo være fra begge sider, ellers dør det jo bare ut. Har en som aldri sender mer. Og jeg sender noe spør hun aldri hvordan det går med meg og bare er i sitt. Synd. Vi var veldig nære engang. Men livet forandrer seg.

Anonymkode: 92db7...ea4

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har nesten blitt redd for å bli kjent med nye folk pga dette. Jeg er enslig forsørger med høye boutgifter og eget firma + helgejobb, er da helt alene om husarbeid, kjøring og oppfølging av barn og jobber MYE for å klare å forsvare alt dette + at jeg liker å bruke noen timer i uken på trening. 

Det sier seg selv at jeg ikke har tid til overs til å bare sitte å "kakle" om meningsløse ting i timevis flere ganger i uken, slik som enkelte liker, så jeg har funnet ut at hvis det ikke er aksept for at jeg har tid til å møtes kanskje bare 1 gang i måneden, så får det heller være. Det betyr ikke at jeg ikke stiller opp hvis noen har problemer eller det er noe viktig.

Anonymkode: de888...72e

Greit, men da er du vel i en livsfase der du egentlig ikke har tid til nye bekjentskaper? Og det er helt ok, jeg forstår at mange har en travel hverdag, det har jeg også i perioder, men hvordan skal man egentlig bli kjent med nye folk hvis man bare møtes én gang i måneden?

Da skal man i hvert fall ha en ekstremt god kjemi med vedkommende for å gidde å fortsette å holde kontakten en gang månedlig.

[AnonymBruker]

ti10 skrev (37 minutter siden):

Greit, men da er du vel i en livsfase der du egentlig ikke har tid til nye bekjentskaper? Og det er helt ok, jeg forstår at mange har en travel hverdag, det har jeg også i perioder, men hvordan skal man egentlig bli kjent med nye folk hvis man bare møtes én gang i måneden?

Da skal man i hvert fall ha en ekstremt god kjemi med vedkommende for å gidde å fortsette å holde kontakten en gang månedlig.

Jeg har tid hvis de nye bekjentskapene ikke er altfor krevende samt har forståelse for at jeg er en ganske opptatt person. Slike personer finnes. Det er veldig fint å ha noen å spørre hvis man har lyst til å finne på ting, selv om man ikke kan så ofte. Og jeg er ikke superstressa på at jeg må bli kjent med folk så fort som mulig heller, det tar man jo litt som det kommer. Sender litt meldinger og snapper litt gjennom uken....og veldig fint hvis man har litt felles interesser, for da kan man slå to fluer i en smekk og trene sammen etc.

Jeg har bare ikke anledning til å få et nytt bekjentskap inn i livet mitt som jeg skal dedikere en hel kveld i uken til.

Anonymkode: de888...72e

[AnonymBruker]

ti10 skrev (1 time siden):

…hvordan skal man egentlig bli kjent med nye folk hvis man bare møtes én gang i måneden?

Da skal man i hvert fall ha en ekstremt god kjemi med vedkommende for å gidde å fortsette å holde kontakten en gang månedlig.

Jeg har mange bekjente jeg ikke treffer månedlig, engang. Kanskje to ganger i året, selv om vi bor i samme by. Det funker helt fint. Vi har det hyggelig når vi sees, og snakkes innimellom på sms eller messenger.

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har tid hvis de nye bekjentskapene ikke er altfor krevende samt har forståelse for at jeg er en ganske opptatt person. Slike personer finnes. Det er veldig fint å ha noen å spørre hvis man har lyst til å finne på ting, selv om man ikke kan så ofte. Og jeg er ikke superstressa på at jeg må bli kjent med folk så fort som mulig heller, det tar man jo litt som det kommer. Sender litt meldinger og snapper litt gjennom uken....og veldig fint hvis man har litt felles interesser, for da kan man slå to fluer i en smekk og trene sammen etc.

Jeg har bare ikke anledning til å få et nytt bekjentskap inn i livet mitt som jeg skal dedikere en hel kveld i uken til.

Anonymkode: de888...72e

Helt enig med deg! 

Ts

Anonymkode: 827a5...f5a

[AnonymBruker]

Jeg har kutta ut de som aldri tar initiativ. Det er ikke nødvendigvis det at man alltid må treffes, men en sms eller en telefon kunne man tatt seg tid til. 

Hun ene tok kun kontakt når det var spørsmål om å låne penger eller når hun ble singel. Hun har dessverre aldri tid når hun har kjæreste. 

Hun driver med sitt og jeg driver med mitt. Men, neste gang er jeg ikke der, når og hvis hun blir singel. Hennes tap, tenker jeg da. 

Anonymkode: b88a9...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg har kutta ut de som aldri tar initiativ. Det er ikke nødvendigvis det at man alltid må treffes, men en sms eller en telefon kunne man tatt seg tid til. 

Hun ene tok kun kontakt når det var spørsmål om å låne penger eller når hun ble singel. Hun har dessverre aldri tid når hun har kjæreste. 

Hun driver med sitt og jeg driver med mitt. Men, neste gang er jeg ikke der, når og hvis hun blir singel. Hennes tap, tenker jeg da. 

Anonymkode: b88a9...f36

Jeg mente initiativ til å treffes. Kan godt sende en sms i ny og ne. 

Ts

Anonymkode: 827a5...f5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har mange bekjente jeg ikke treffer månedlig, engang. Kanskje to ganger i året, selv om vi bor i samme by. Det funker helt fint. Vi har det hyggelig når vi sees, og snakkes innimellom på sms eller messenger.

Ts

Anonymkode: 827a5...f5a

Jeg har det slik med mine nære og kjære venner jeg. Treffer de fleste noen få ganger i året, og vennskapene holder seg likevel sterke. Utover dette følger vi med hverandre på sosiale medier, og tar kontakt når det er noe spesielt. Så samles vi på jentetur en til to helger i året, og det er kanskje 2 fester vi samles, samt at vi har et par turer ut og spiser/konsert/noe annet. Alle klarer ikke å være med hver gang heller, så det har hendt at det har gått et halvår/år før jeg treffer noen av dem. 

Om jeg sier at vi treffes en gang i måneden i snitt tror jeg at jeg overdriver, men alle lever travle liv, og vennskapene har tålt dette i 20- 40 år nå. (De eldste vennskap i kretsen har jeg hatt siden barneskolen, så har flere kommet til etterhvert. )

Jeg styrer også unna nye bekjentskaper som krever at man må snakkes/treffes ofte. Jeg har ikke tid. Jeg har imidlertid noen nyere venner, som ikke er i overnevnte krets, som fungerer på samme måte. At det kan gå uker og måneder mellom treff, men har vi først god kjemi er den straks der når vi møtes. Alle som trenger mer enn det for å føle at det er ekte vennskap må jeg dessverre melde pass ovenfor. 

Anonymkode: fa27f...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har det slik med mine nære og kjære venner jeg. Treffer de fleste noen få ganger i året, og vennskapene holder seg likevel sterke. Utover dette følger vi med hverandre på sosiale medier, og tar kontakt når det er noe spesielt. Så samles vi på jentetur en til to helger i året, og det er kanskje 2 fester vi samles, samt at vi har et par turer ut og spiser/konsert/noe annet. Alle klarer ikke å være med hver gang heller, så det har hendt at det har gått et halvår/år før jeg treffer noen av dem. 

Om jeg sier at vi treffes en gang i måneden i snitt tror jeg at jeg overdriver, men alle lever travle liv, og vennskapene har tålt dette i 20- 40 år nå. (De eldste vennskap i kretsen har jeg hatt siden barneskolen, så har flere kommet til etterhvert. )

Jeg styrer også unna nye bekjentskaper som krever at man må snakkes/treffes ofte. Jeg har ikke tid. Jeg har imidlertid noen nyere venner, som ikke er i overnevnte krets, som fungerer på samme måte. At det kan gå uker og måneder mellom treff, men har vi først god kjemi er den straks der når vi møtes. Alle som trenger mer enn det for å føle at det er ekte vennskap må jeg dessverre melde pass ovenfor. 

Anonymkode: fa27f...38f

Jeg synes dette høres helt perfekt ut og det er slik jeg har det med mine venner også. Blir gal av sånn stadig mas om å møtes uten grunn hele tiden for å bare sitte å snakke.

Anonymkode: de888...72e

[AnonymBruker]

Jeg er også som deg. Har ikke en gang barn, men er introvert i en ekstrovert jobb så trenger virkelig fritiden i eget selskap. Har ikke mange venner, men de få jeg har er folk som har det samme behovet for meg. Vi har vært venner i 10-20 år og  stiller alltid opp for hverandre om det skulle være noe. Hun jeg tenker på som min beste veninne møter jeg kanskje 3-4 ganger i året, ellers har vi lite kommunikasjon da hun ikke har sosiale medier. Likevel er både hun og barna hennes som familie for meg, selv med sjelden kommunikasjon.

Det å absolutt måtte møtes/prates/ringes minst x 1 i måneden for å kalle det vennskap er bare tull. Jeg får litt klaustrofobi av tanken for å være ærlig…

Anonymkode: 4a4c7...8b3

[AnonymBruker]

Men hva med venninner som hele tiden hinter til at vi hadde det så kjekt på bowling og tur, men aldri inviterer til noe selv? Hun finner aldri på noe aktivitet vi kan gjøre som ikke koster stort av hverken tid eller penger. Ikke enkle aktiviteter som quiz engang. Jeg er den som må ta kontakt og invitere til aktiviteter for det gjør aldri min venninne. Hun er veldig manipulerende og får meg til å gjøre alt hun ikke gidder selv. Tanken har derfor slått meg at jeg bør fade henne ut.

Anonymkode: 7ddd1...467

[AnonymBruker]

Jeg tar sjelden kontakt med gamle venner fra fortiden som plutselig skal inn i livet mitt igjen. Har ofte merket meg at det har vært baktanker, og de er en spesiell type narsisistisk sort som trekker all energi ut av meg. Jeg er ganske fornøyd med vennekretsen min sånn den er nå, liten, trygg og oppegående, akkurat slik jeg liker det. Vi har forståelse for hverandres liv, at ting skjer og at det til tider kan rase avgårde med lange mellomrom mellom de gangene vi snakkes, men det er null stress.
Gamle bekjentskap som jeg ikke har sett på over ti år derimot, som krever oppmerksomhet på kommando og kjefter meg huden full fordi jeg har vært opptatt en periode har jeg ikke så mye til overs for.  

Anonymkode: fbb43...c3e

[AnonymBruker]

Du sier som oftest ja, skriver du, da er du jo ikke en av disse. 

Jeg driter for å være helt ærlig i hva livssituasjonen til min "venninne" når hun oppfører seg som et rassmenneske. Om det er slik hun må oppføre seg fordi hun har det slik, og det er slik hun prioriterer ja, da er hun objektivt en dårlig venn, og jeg må forholde meg deretter. 

Min bestevenninne begynte å ignorere meg da jeg ble kronisk syk og sykmeldt fra jobb. Etter at jeg hadde tatt kontakt 6 ganger først, har hun ikke tatt kontakt på 7 måneder. På 7 måneder får man sagt noe om at "det går ikke så bra for tiden, tar kontakt igjen når noe blir bedre" et eller annet. Hvis det viser seg i ettertid at det skjedde noe alvorlig så er det greit. Samtidig vet jeg jo at det ikke er tilfellet, fordi hun stadig er på festligheter med andre venner. 

Sånne folk er det best å kutte ut. 

Anonymkode: 40db9...758