Hvordan møte en nedfor kone?

[AnonymBruker]

Lyst å høre deres opplevelse av konas følelsesliv og min kapasitet til å møte dette.

Hun har grått ukentlig siden vi ble sammen for flere år siden. Noen ganger bare noen stille tårer, andre ganger så ille at hun låser seg inn på soverommet med medfølgende hulking. I dårligere perioder kan gråting være daglig. Årsakene varier, kan være at hun er sliten fra jobb eller føler hun ikke mestrer foreldrerollen. 

 

Har kjent det siste året at jeg ikke klarer å føle empati eller vilje til å trøste henne. Kjenner bare avsmak og vil bare ha avstand når hun er nedfor, for der suger livsgnist og energi ut av meg, og jeg har i perioder også overtatt mye av hennes følelser. Jeg føler meg som en skikkelig drittsekk som overser tårene, tar med ungene ut eller lignende når hun er lei seg. Kan prøve å gi en klem, men kjenner under klemmen at jeg blir stresset eller irritert. 

 

Hun har noe bakomforliggende som mest sannsynlig er medvirkende til at hun ta lett til tårene, men har gått til psykolog de siste 4 årene for dette. 

 

Noen som har råd om hvordan jeg kan møte dette som en bedre mann uten å la meg selv gå til grunne?

Anonymkode: e80f0...a27

[AnonymBruker]

Om du finner ut av hvordan du håndterer en kvinnens følelser, hormoner og generelt temperament og oppførsel så tror jeg det er noe resten av oss menn er interesserte i å høre om. 
 

Det virker for meg å ligge særdeles lite rasjonalitet bak, selv om det kan ha underliggende årsaker. Da er det ekstremt vanskelig å både forstå og sette seg inn i når det ikke er noe logikk involvert. Noen menn løser det jo med å bare være pusegutt 24/7 å føye seg etter alt kvinnen gjør eller trenger, men det kjenner jeg er så slitsomt og vil bite deg i ræva til slutt uansett. 

Anonymkode: 252f6...b14

[kri.star]

Hvis hun har gått til samme psykolog i fire år, og det ikke har hjulpet, så er det på overtid å skrifte psykolog. 

 

Hva sier hun selv, hvordan vil hun bli møtt? Har du forklart hvordan du har det? 

[AnonymBruker]

Svarer som en dame som også tar lett til tårene; Jeg gråter sannsynligvis også ukentlig, men det stikker ikke nødvendigvis så dypt når jeg gråter. Det er som regel bare et øyeblikk hvor jeg er overveldet eller lei meg og for meg er tårer naturlig og forløsende, det er sånn jeg bearbeider følelser stort sett. Kan være blid igjen få minutter etterpå, men akkurat der og da har jeg helst behov for å bli holdt litt rundt og ha noen som lytter til det som plager meg. Kjæresten min trenger ikke komme med løsninger eller prøve å fikse noe, bare være der litt med meg i de få minuttene det tar for meg å finne fotfestet igjen.

Så spørsmålet mitt er om dere har snakket om dette? Er hun faktisk deprimert eller er bare tårene en naturlig måte for henne å deale med det kjipe som skjer i hverdagen? 

Anonymkode: fa5b7...a0b

[AnonymBruker]

Det å bo med noen som har psykiske problemer er ekstremt vanskelig.

Hvordan din kone ønsker å bli møtt er det bare hun som kan svare på. 

Jeg er den som ønsker å være i fred når ting er vanskelig, min mann legger bare en hånd på skulderen min og sier at jeg er på stua når du trenger meg og så går han.

Han derimot som er den med de psykiske problemene ønsker at jeg er der 24/7 og beroliger og trøster og alt slik. Dette er noe jeg ikke kan klare å leve opp til, fordi jeg har flere roller å fylle. Jeg er også mor, arbeidstaker, datter og venn i tillegg til å være kone.

Det tok mange år før jeg innså at jeg ikke kunne fylle alt dette og samtidig være der for han hele tiden. Og de første samtalene var ekstremt vanskelige. Vi endte til slutt i parterapi hvor han ble videresendt til psykolog og gruppeterapi. Samtidig fikk vi hjelp til å sette grenser for oss selv på hva som var greit og ikke.

Vårt system for å takle de psykiske problemene og nedturene er spesialsydd til oss fra psykologer. De gjør at vi kan fungere sammen uten at jeg hele tiden er den som må gi og gi. Jeg vil ikke gå helt inn på det da det kan være lett gjenkjennelig, men grovt sett kan jeg fortelle.

De dårlige dagene deles inn i tre kategorier etter hvor tunge de er for han. Og så har vi handlingsplaner for hver kategori.

Det er nå lenger og lenger mellom hver dårlige periode og de varer kortere for hver gang.

Mye av dette skyldes terapi, men også åpenhet oss i mellom. Før led jeg i stillhet og utviklet som du sier irritasjon og oppgitthet over hans nedstemthet. Noe som igjen gjorde at han ble mer nedstemt.

Så jeg vil anbefale parterapi. Der får du også støtte i at du blir sliten av hennes problemer. For de som er psykisk syke er veldig ofte egoistiske og ser kun seg selv og sitt.

 

Anonymkode: 24bac...85f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Om du finner ut av hvordan du håndterer en kvinnens følelser, hormoner og generelt temperament og oppførsel så tror jeg det er noe resten av oss menn er interesserte i å høre om. 

Det virker for meg å ligge særdeles lite rasjonalitet bak, selv om det kan ha underliggende årsaker. Da er det ekstremt vanskelig å både forstå og sette seg inn i når det ikke er noe logikk involvert. Noen menn løser det jo med å bare være pusegutt 24/7 å føye seg etter alt kvinnen gjør eller trenger, men det kjenner jeg er så slitsomt og vil bite deg i ræva til slutt uansett. 

Anonymkode: 252f6...b14

Hvis det er "rasjonalitet" du er ute etter, kan du ta deg en titt på mannfolkene som blir forbanna en gang i uka eller mer 😄

Anonymkode: a778f...13d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å bo med noen som har psykiske problemer er ekstremt vanskelig.

Hvordan din kone ønsker å bli møtt er det bare hun som kan svare på. 

Jeg er den som ønsker å være i fred når ting er vanskelig, min mann legger bare en hånd på skulderen min og sier at jeg er på stua når du trenger meg og så går han.

Han derimot som er den med de psykiske problemene ønsker at jeg er der 24/7 og beroliger og trøster og alt slik. Dette er noe jeg ikke kan klare å leve opp til, fordi jeg har flere roller å fylle. Jeg er også mor, arbeidstaker, datter og venn i tillegg til å være kone.

Det tok mange år før jeg innså at jeg ikke kunne fylle alt dette og samtidig være der for han hele tiden. Og de første samtalene var ekstremt vanskelige. Vi endte til slutt i parterapi hvor han ble videresendt til psykolog og gruppeterapi. Samtidig fikk vi hjelp til å sette grenser for oss selv på hva som var greit og ikke.

Vårt system for å takle de psykiske problemene og nedturene er spesialsydd til oss fra psykologer. De gjør at vi kan fungere sammen uten at jeg hele tiden er den som må gi og gi. Jeg vil ikke gå helt inn på det da det kan være lett gjenkjennelig, men grovt sett kan jeg fortelle.

De dårlige dagene deles inn i tre kategorier etter hvor tunge de er for han. Og så har vi handlingsplaner for hver kategori.

Det er nå lenger og lenger mellom hver dårlige periode og de varer kortere for hver gang.

Mye av dette skyldes terapi, men også åpenhet oss i mellom. Før led jeg i stillhet og utviklet som du sier irritasjon og oppgitthet over hans nedstemthet. Noe som igjen gjorde at han ble mer nedstemt.

Så jeg vil anbefale parterapi. Der får du også støtte i at du blir sliten av hennes problemer. For de som er psykisk syke er veldig ofte egoistiske og ser kun seg selv og sitt.

 

Anonymkode: 24bac...85f

Nyttig innlegg! Tror du har rett i at man må sette litt grenser. Det der med å ta på egen oksyngenmaske før man hjelper andre osv. Hvis man går så veldig oppi den andres problemer så utarmer man seg selv og empatien man egentlig har for den som er nedstemt. Høres ut som om dere har funnet et godt system.

Anonymkode: fd6f9...f63

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Vi har snakket sammen om det tidligere,  og hun sa det var ingenting som kunne gjøres med det. Når hun er trist, må hun måtte få lov å være det, uten å skjule dette. Hun ber ikke om trøst eller tilstedeværelse fra meg. Hun har tidligere brukt meg som tømmerbøtte, men da sa jeg nok, og hun har forhold seg til psykologen siden da.

 

Men det å bo sammen med noen som "surmuler", gråter og er nærtagende krever sin mann. Har i det siste jobbet overtid for å unngå å gå hjemme, å tenker at nå må boe skjer. Misfortå meg rett, hun er en flott kvinne med mange gode kvaliteter! 

Hun er deprimert, og det er derfor hun går til psykolog. Er nå på psykolog nr.3.

 

Anonymkode: e80f0...a27

[AnonymBruker]

Du må ta vare på deg selv oppi dette også!

Aksepter at hun har noen utfordringer, men ikke ta ansvar for dem. Det er ikke lett, men nå høres det ut som om du har strukket deg litt langt litt for lenge.

Et par fellestimer hos psykologen høres lurt ut (og gjerne bytte, dersom hun ikke har progresjon).

Anonymkode: 0c31d...678

[AnonymBruker]

 

 

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Lyst å høre deres opplevelse av konas følelsesliv og min kapasitet til å møte dette.

Hun har grått ukentlig siden vi ble sammen for flere år siden. Noen ganger bare noen stille tårer, andre ganger så ille at hun låser seg inn på soverommet med medfølgende hulking. I dårligere perioder kan gråting være daglig. Årsakene varier, kan være at hun er sliten fra jobb eller føler hun ikke mestrer foreldrerollen. 

Har kjent det siste året at jeg ikke klarer å føle empati eller vilje til å trøste henne. Kjenner bare avsmak og vil bare ha avstand når hun er nedfor, for der suger livsgnist og energi ut av meg, og jeg har i perioder også overtatt mye av hennes følelser. Jeg føler meg som en skikkelig drittsekk som overser tårene, tar med ungene ut eller lignende når hun er lei seg. Kan prøve å gi en klem, men kjenner under klemmen at jeg blir stresset eller irritert. 

Hun har noe bakomforliggende som mest sannsynlig er medvirkende til at hun ta lett til tårene, men har gått til psykolog de siste 4 årene for dette. 

Noen som har råd om hvordan jeg kan møte dette som en bedre mann uten å la meg selv gå til grunne?

Anonymkode: e80f0...a27

Vet du ikke hvorfor hun har gått til psykolog i hele 4 år? Hva er grunnen til at hun ikke betror deg dette, tror du? 

Anonymkode: a778f...13d

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ts her.

 

Vi har snakket sammen om det tidligere,  og hun sa det var ingenting som kunne gjøres med det. Når hun er trist, må hun måtte få lov å være det, uten å skjule dette. Hun ber ikke om trøst eller tilstedeværelse fra meg. Hun har tidligere brukt meg som tømmerbøtte, men da sa jeg nok, og hun har forhold seg til psykologen siden da.

 

Men det å bo sammen med noen som "surmuler", gråter og er nærtagende krever sin mann. Har i det siste jobbet overtid for å unngå å gå hjemme, å tenker at nå må boe skjer. Misfortå meg rett, hun er en flott kvinne med mange gode kvaliteter! 

Hun er deprimert, og det er derfor hun går til psykolog. Er nå på psykolog nr.3.

 

Anonymkode: e80f0...a27

Men….

har hverken hun eller psykolog 1, 2 og 3 vurdert medikamentell støtte?

Jeg tenker det høres veldig slitsom ut for alle om det er på ukentlig/daglig basis.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

 

 

Vet du ikke hvorfor hun har gått til psykolog i hele 4 år? Hva er grunnen til at hun ikke betror deg dette, tror du? 

Anonymkode: a778f...13d

Ts her. Jo jeg vet hvorfor, og det vet dere også, er skrevet i noen innlegg over 😊

 

Anonymkode: e80f0...a27

[AnonymBruker]

Har hun ingen medisiner mot depresjon da? Sånn som dere har det nå kan det jo helt klart ikke fortsette. 
Lirer også på om alt dette er noe hun ikke klarer å styre selv, eller om hun faktisk går inn for å surmule?

Anonymkode: 28ef5...9ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Har hun ingen medisiner mot depresjon da? Sånn som dere har det nå kan det jo helt klart ikke fortsette. 
Lirer også på om alt dette er noe hun ikke klarer å styre selv, eller om hun faktisk går inn for å surmule?

Anonymkode: 28ef5...9ee

Ikke medisinert per tiden.

Er litt 50/50 tror jeg, for hun er tilsynelatende blid og fornøyd ute blant folk. Kanskje litt mindre spøkefull i dårlige perioder, men når hun kommer inn døra hjemme dropper hun "guarden" å lar depresjonen og humøret ta overhånd. Sier hun ikke vil bære på en maske hjemme. 

 

Får ofte nye venner, og kjempeflink til å inkludere og se andre i begynnelsen av relasjoner. Har dog sett et mønster i at hun blir ghostet av venner etterhvert, trolig da møtene ofte er preget av støtte og omsorg, og lite givende for det andre friske mennesket. 

 

Tusen takk for alle svar alle sammen ❤️

Anonymkode: e80f0...a27

[AnonymBruker]

Kanskje hun skulle prøve noe annet, hvis ikke medisiner så andre terapiformer enn prating.

Anonymkode: a778f...13d

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har skjønt det allerede så er dere i en ganske alvorlig krise. Du snuser på forakt. 

Anonymkode: c8d93...75f

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har skjønt det allerede så er dere i en ganske alvorlig krise. Du snuser på forakt. 

Anonymkode: c8d93...75f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Lyst å høre deres opplevelse av konas følelsesliv og min kapasitet til å møte dette.

Hun har grått ukentlig siden vi ble sammen for flere år siden. Noen ganger bare noen stille tårer, andre ganger så ille at hun låser seg inn på soverommet med medfølgende hulking. I dårligere perioder kan gråting være daglig. Årsakene varier, kan være at hun er sliten fra jobb eller føler hun ikke mestrer foreldrerollen. 

 

Har kjent det siste året at jeg ikke klarer å føle empati eller vilje til å trøste henne. Kjenner bare avsmak og vil bare ha avstand når hun er nedfor, for der suger livsgnist og energi ut av meg, og jeg har i perioder også overtatt mye av hennes følelser. Jeg føler meg som en skikkelig drittsekk som overser tårene, tar med ungene ut eller lignende når hun er lei seg. Kan prøve å gi en klem, men kjenner under klemmen at jeg blir stresset eller irritert. 

 

Hun har noe bakomforliggende som mest sannsynlig er medvirkende til at hun ta lett til tårene, men har gått til psykolog de siste 4 årene for dette. 

 

Noen som har råd om hvordan jeg kan møte dette som en bedre mann uten å la meg selv gå til grunne?

Anonymkode: e80f0...a27

Tips for at du kan bli en bedre mann; Ikke gå i «bakenforliggende fellen»… Ho er bare sliten og lei, og får utløp for følelsene sine. Det er sunt, sålenge barna ikke er involvert for mye i det. 
 

Tenk litt over hvorfor du syns det er galt å gråte, å ikke les så mye på internett om diagnoser og lidelser. Det er uansett ikke noe du bør mene så mye om, slike studier krever gjerne at man setter av 6-8 år forbi tenke seg langt og lenge om, og det er det en grunn til. Det er jo egentlig ikke så galt å gråte?

 

Anonymkode: 2aabf...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her.

 

Vi har snakket sammen om det tidligere,  og hun sa det var ingenting som kunne gjøres med det. Når hun er trist, må hun måtte få lov å være det, uten å skjule dette. Hun ber ikke om trøst eller tilstedeværelse fra meg. Hun har tidligere brukt meg som tømmerbøtte, men da sa jeg nok, og hun har forhold seg til psykologen siden da.

 

Men det å bo sammen med noen som "surmuler", gråter og er nærtagende krever sin mann. Har i det siste jobbet overtid for å unngå å gå hjemme, å tenker at nå må boe skjer. Misfortå meg rett, hun er en flott kvinne med mange gode kvaliteter! 

Hun er deprimert, og det er derfor hun går til psykolog. Er nå på psykolog nr.3.

 

Anonymkode: e80f0...a27

Hva med at du blir med til psykolog, og dere der sammen prater om begges behov angående slike situasjoner, og hvordan dere da best kan takle det?

Min mann har noen psykiske utfordringer, som holdt på å ta knekken på meg på samme måte som din kjæres tar på deg. Det var veldig nyttig for oss begge å diskutere det med hans psykolog. 

Min mann gråter ikke, men går inn i seg selv, grubler, blir mutt og sur. Nesten aggressiv til tider, spesielt om jeg prøvde å nå inn til ham. Vår løsning ble at jeg lar ham være i fred når han er slik, men er tilgjengelig når han ønsker kontakt. Jeg maser imidlertid ikke på ham, men driver med mitt, og aksepterer at han har en dårlig dag. 

På grunn av dialog med psykolog om dette blir det ikke misforståelser og såre følelser. Vi er jo gjensidig inneforstått med at dette er avtalt.

Anonymkode: 7c67e...39d

[AnonymBruker]

Tror det blir litt toksisk dynamikk dere i mellom når du reagerer med irritasjon og lite empati når hun gråter.

Hun har nok sine problemer, men dine reaksjoner virker helle ikke så sunne..

Hvorfor blir du redd av at hun gråter? Hva gjør du når barna dine gråter? Hva med å bare gi henne en klem, før du flykter fra henne med ungene når hun er nedfor? 

Anonymkode: ff197...43d