Jeg orker ikke barnet mitt lengre…

[AnonymBruker]

Supersmurf skrev (3 timer siden):

Her må dere snu situasjonen! Prøv å gi eldste barnet mer positiv oppmerksomhet. Overse det som kan overses, og anerkjenn heller det som er bra. Snakk vennlig til barnet, inkluder, gi klem og kjærlighet. Catch him beeing good! 

Enig. Vil tro det har blitt mye kjeft, mye "ikke gjør x, ikke gjør y", og "gode" samtaler hvor fokuset har vært på hva han gjør galt og hva han må gjøre bedre. 

Dere har prøvd straff, kjeft og seriøse samtaler. På tide å endre taktikk fullstendig: overøs han med omsorg og skryt når han er flink. Få han til å snakke om ting han liker. Vis interesse. "gode" samtaler bør handle om han og hans interesser, hva han har gjort på skolen etc. Gjør han noe galt (hoppe i sofaen), avled istedenfor å kjefte. Fortell han at "jeg elsker at du er så flink til å leke med lillebror! Du er så snill som inkluderer han, for han ser virkelig opp til deg. Men han er mye mindre enn deg og har ikke så god balanse som du hae, så det kan være farlig for han å hoppe i sofaen. Kanskje du kan legge et par sofaputer på gulvet istedenfor som dere kan hoppe på? Eller skal vi lage et kult fort under spisebordet?"

Du sier han er veldig skoleflink. Han føler kanskje at han mestrer fagene og får mye skryt av lærerne?

Anonymkode: 2fcae...595

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tror vi må gjøre litt research på privat psykolog evt, bup kommer vi ingen vei med.. Kan private psykologer sette diagnoser på lik linje med bup? Det mente nemlig bup IKKE var mulig, og at det kun var er som kunne sette diagnoser….

 

Det med aktiviteter var et svar til noen lengre oppe som spurte om ettermiddagsaktiviteter ☺️

Anonymkode: 623f6...1a8

Hvorfor i all verden vil du på død og liv ha diagnoser på barnet ditt? Har du selv vært hos psykolog og sjekket at det ikke er deg det feiler noe psykisk? For da føles jo det meste gjerne tyngre, verre og mere håpløst enn det det egentlig er. Og barn merker om foreldre ikke har det bra.  
 

Du virker tiltaksløs (vanlig ved depresjon) som sier at du gjentar deg selv i det uendelige.

Men så fjern barna fra situasjonen da, og gjør noe annet! Dra i svømmehallen, lek ute, besøk barneavdelingen på deichman etc. 

Hvorfor jobber du ikke med å utvide nettverket ditt? Du er jo et forbilde for barna dine. De lærer av sine foreldre og av hva de gjør. Du er veldig opptatt av barnet ditt sine «problemer», men jeg tenker at du er nødt til å se på deg selv. Hvordan fungerer du sosialt og med andre? Hører du selv på hva andre sier? Nei, du vil ikke ta imot beskjeden fra BUP, og virker fastlåst i at det er barnet ditt som er problemet og roten til alt vondt i livet ditt om dagen. Høres ganske trassig ut spør du meg… 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dumt å få gutter i 2022.

Anonymkode: a49c9...655

Hva mener du med dette?

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hvorfor i all verden vil du på død og liv ha diagnoser på barnet ditt? Har du selv vært hos psykolog og sjekket at det ikke er deg det feiler noe psykisk? For da føles jo det meste gjerne tyngre, verre og mere håpløst enn det det egentlig er. Og barn merker om foreldre ikke har det bra.  
 

Du virker tiltaksløs (vanlig ved depresjon) som sier at du gjentar deg selv i det uendelige.

Men så fjern barna fra situasjonen da, og gjør noe annet! Dra i svømmehallen, lek ute, besøk barneavdelingen på deichman etc. 

Hvorfor jobber du ikke med å utvide nettverket ditt? Du er jo et forbilde for barna dine. De lærer av sine foreldre og av hva de gjør. Du er veldig opptatt av barnet ditt sine «problemer», men jeg tenker at du er nødt til å se på deg selv. Hvordan fungerer du sosialt og med andre? Hører du selv på hva andre sier? Nei, du vil ikke ta imot beskjeden fra BUP, og virker fastlåst i at det er barnet ditt som er problemet og roten til alt vondt i livet ditt om dagen. Høres ganske trassig ut spør du meg… 

Anonymkode: efa21...afb

Om foreldrene tror det ligger en diagnose i bunn, så er det absolutt noe man bør finne ut av. Noe annet hadde jo vært rart. En evt diagnose utløser hjelp, man kan få nye verktøy og man får mer forståelse for hva som er "greien".

At du angriper en sliten og fortvilet mor er bare dårlig gjort og er til null hjelp.

Anonymkode: 21f21...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvorfor i all verden vil du på død og liv ha diagnoser på barnet ditt? Har du selv vært hos psykolog og sjekket at det ikke er deg det feiler noe psykisk? For da føles jo det meste gjerne tyngre, verre og mere håpløst enn det det egentlig er. Og barn merker om foreldre ikke har det bra.  
 

Du virker tiltaksløs (vanlig ved depresjon) som sier at du gjentar deg selv i det uendelige.

Men så fjern barna fra situasjonen da, og gjør noe annet! Dra i svømmehallen, lek ute, besøk barneavdelingen på deichman etc. 

Hvorfor jobber du ikke med å utvide nettverket ditt? Du er jo et forbilde for barna dine. De lærer av sine foreldre og av hva de gjør. Du er veldig opptatt av barnet ditt sine «problemer», men jeg tenker at du er nødt til å se på deg selv. Hvordan fungerer du sosialt og med andre? Hører du selv på hva andre sier? Nei, du vil ikke ta imot beskjeden fra BUP, og virker fastlåst i at det er barnet ditt som er problemet og roten til alt vondt i livet ditt om dagen. Høres ganske trassig ut spør du meg… 

Anonymkode: efa21...afb

Om du leser hva ts har skrevet tidligere, så beskriver hun at sønnen har store problemer også på skole og gruppeidrett, dette er ikke normalt. Det ligger derfor mye i at dette er en stor sannsynlighet for at er en diagnose, og andre har kommentert dette med å klage på vedtak hos BUP og evt gå privat. Dette var ikke ts som kom med først! Jeg tviler sterkt på at ts VIL ha en diagnose på barnet sitt, men om man har en konkret diagnose er det utrolig mye lettere å få hjelp fra det offentlige, samt at man kanskje vet mer om hva som fungerer for barn med denne diagnosen. 

Til ts: Jeg skjønner godt at dette er utrolig frustrerende og leit. Og av adferden du beskriver, så kan jeg ikke sammenligne med annet enn at jeg har opplevd dette hos andre enn barn med adhd. De viste dog at de hadde empati, og at det var rastløsheten og tankekjøret som gjorde at de "gav blaffen", det var ekstremt vanskelig å oppføre seg, og de synes selv det var kjempe leit etterpå. Jeg hadde to guttevenner på barneskolen med ADHD (diagnosert etter noen år), og de var kjempe snille mot meg og var faktisk flinke til å skjerpe seg på å ikke skade meg, dele og alt det der, men de gjorde utrolig mye dumt, og andre var veldig flinke til å hisse de opp og erte. Det beste var derfor at de byttet til Steinerskole med annet opplegg, og komme seg bort fra de som tydeligvis mobbet dem. De var dog ikke veldig skolesflinke, for med ADHD er det naturlig at det er vanskelig å konsentrere seg. Så jeg skjønner at BUP synes det ikke er helt naturlig med en ADHD-diagnose. Men med kanskje en kombinasjon av asperger som noen nevner, så kan det jo forklare noe. Men å gi diagnoser slik er ikke spesielt lurt. Så du burde absolutt gå videre med å få mer hjelp. 

Anonymkode: 32ef8...ed4

[AnonymBruker]

Benytt dere av second opinion/fritt sykehusvalg (mens det ennå fins). Noen sykehus er helt elendig, andre kjempegode. Barnet ditt kan ha ADHD og Aspergers. Hvis det ikke hjelper å gå til nytt sykehus så gå til privat psykiater. Det skal ikke være sånn!

Anonymkode: d0663...c1b

[Sofie Maria]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Utredning for adhd på eldste? 

Anonymkode: ef019...1fb

Jepp ! autisme eller Adhd ville vært på toppen av lista mi å få sjekka ut. Åssen takler barnet skolehverdagen? Kan ppt kanskje hjelpe til? Finnes også noe som heter opposisjonell forstyrrelse - du kan jo søke det opp og lese mer. Masse masse lykk til, så vond situasjon. 

[AnonymBruker]

Der ser man konsekvensene av for streng oppdragelse. Tror dere at et barn som får straff blir «snillere»? 
 

Anonymkode: 2dfc7...e33

[Vera]

Er begge barn deres biologiske barn?

Du sier at dette startet helt i slutten av barnehagen - det var vel omtrent på den tiden du var gravid med 2-åringen? 
 

For et barn som har vært alene om oppmerksomheten i 6 år - blir omveltningen med småsøsken ekstrem. Det blir mindre oppmerksomhet, mindre tilrettelegging, mer fokus på den nyfødte fra alle kanter, og mange følelser en 6-åring syns er vanskelige. 
 

Du sier at dere sier unnskyld ekstremt mye - å si unnskyld er bra - men kan også føles forvirrende om man sier det hele tiden. Du må være konsekvent i tale og kroppsspråk. Det virker som du sliter veldig med dårlig samvittighet - som igjen gjenspeiles i et uklart kroppsspråk og uklar tale..det blir forvirrende. 
Som noen andre sier - det virker som 8-åringen ønsker oppmerksomhet, og det spiller ingen rolle om den er positiv eller negativ. 
 

Jeg tror 8-åringen sliter med å finne sin nye rolle i familien. Han sliter med å forstå konseptet storebror, og vet ikke hvordan han skal takle overgangen fra å være alene om oppmerksomhet - og til å dele de han er glad i med lillebror. 
 

Det er vanskelig å gi konkrete råd når man ikke kjenner detaljene - men for meg tror jeg løsningen ville vært enda mer kjærlighet, enda mer omsorg. Vær fysisk med han - hold rundt ham, fortell han hvor glad du er i han. At ingen noensinne kan ta plassen han har hos deg. 
 

Jeg tror du våkner hver morgen med en negativ innstilling og forventer at dagen skal bli utfordrende - det senser han. Og barn gjør bare det som er forventet av dem. 
Familien må nullstilles, og oppmerksomheten må fokuseres på andre områder enn de negative. Akkurat nå tror jeg ikke 8-åringen har det bra. Han kjenner på en enorm skuffelse over seg selv, og merker at dere er skuffet dere også. Han føler ikke han mestrer, og han føler seg ikke god nok.
Det er en ekstremt vond følelse. 
Snu trenden Ts. 
Og aldri, ALDRI, si at du vil gi han opp. Det finnes ikke noe mer traumatiserende enn foreldre som ikke vil ha deg lengre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dumt å få gutter i 2022.

Anonymkode: a49c9...655

Hva faen?

Anonymkode: f2373...ec4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Om du leser hva ts har skrevet tidligere, så beskriver hun at sønnen har store problemer også på skole og gruppeidrett, dette er ikke normalt. Det ligger derfor mye i at dette er en stor sannsynlighet for at er en diagnose, og andre har kommentert dette med å klage på vedtak hos BUP og evt gå privat. Dette var ikke ts som kom med først! Jeg tviler sterkt på at ts VIL ha en diagnose på barnet sitt, men om man har en konkret diagnose er det utrolig mye lettere å få hjelp fra det offentlige, samt at man kanskje vet mer om hva som fungerer for barn med denne diagnosen. 

Til ts: Jeg skjønner godt at dette er utrolig frustrerende og leit. Og av adferden du beskriver, så kan jeg ikke sammenligne med annet enn at jeg har opplevd dette hos andre enn barn med adhd. De viste dog at de hadde empati, og at det var rastløsheten og tankekjøret som gjorde at de "gav blaffen", det var ekstremt vanskelig å oppføre seg, og de synes selv det var kjempe leit etterpå. Jeg hadde to guttevenner på barneskolen med ADHD (diagnosert etter noen år), og de var kjempe snille mot meg og var faktisk flinke til å skjerpe seg på å ikke skade meg, dele og alt det der, men de gjorde utrolig mye dumt, og andre var veldig flinke til å hisse de opp og erte. Det beste var derfor at de byttet til Steinerskole med annet opplegg, og komme seg bort fra de som tydeligvis mobbet dem. De var dog ikke veldig skolesflinke, for med ADHD er det naturlig at det er vanskelig å konsentrere seg. Så jeg skjønner at BUP synes det ikke er helt naturlig med en ADHD-diagnose. Men med kanskje en kombinasjon av asperger som noen nevner, så kan det jo forklare noe. Men å gi diagnoser slik er ikke spesielt lurt. Så du burde absolutt gå videre med å få mer hjelp. 

Anonymkode: 32ef8...ed4

Leser at barnet gjør det veldig bra på skolen jeg, og er intelligent. 

Anonymkode: efa21...afb

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva gjør dere for å hygge dere sammen som en familie? 
 

Høres ut som om barnet kjeder seg og søker oppmerksomhet. Hvorfor tar du ikke med barna ut? Der er det ikke sofaer å hoppe i… Tur i skogen, grill pølser over bål, hengekøyer mellom trærne. La 8- åringen spikke sin egen pinne til pølsen. Frisk luft, natur og dagslys er alfa og omega for alle mennesker, både små og store. 
 

Alle barn gjør ting for å få oppmerksomhet om de ikke føler seg sett, det er helt normalt. Du er nødt til å se på dette med helt andre øyne. Hva liker barnet, og hva kan dere kose dere med sammen? Hva kan barnet få gjøre som gir det mestring og god selvfølelse? Roser du barnet ellers? Positiv forsterkning fungerer best. 

Anonymkode: efa21...afb

Ja!❤️🙏

[AnonymBruker]

I tillegg til alt det andre som nevnes her i tråden, kan dere gi han alternativer til de dårlige tingene han gjør? 

Lage et herjerom på rommet/ekstra rom/ekstra stue.. Kjøp inn litt forskjellige puter(lekeskum) og lignende, få opp en klatrevegg, trampoline hagen? Så kan dere lede han dit når han begynner med de andre tingene? For hvert nei, ha et ja?  
 

 

Anonymkode: 82e6b...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Skolen ser mange av de samme utfordringene som vi ser, og gjør så godt de kan for å legge til rette på alle måter, både i forhold til konsentrasjon og i forhold til det sosiale. Vi ser mer og mer at barnet trekker mot de litt eldre og blir med på mer og mer kødd på skolen også, og lar seg veldig lett styre av de eldre til å gjøre og si dumme ting (skolens observasjoner). Så dessverre problematisk over hele fjøla…

 

Må innrømme at vi er veldig inne på det med adhd. Men møtes ikke på dette hos bup. Så vi står veldig fast her, dessverre.. helsestasjon og skole er allerede involvert. Barnevernet har vi vurdert flere ganger å kontakte, og er overhodet ikke redd for dem sånn sett. Bør kanskje ta opp igjen den tråden.. 

 

Og vi har selvsagt snakket MASSE om det å dele, ta hensyn til andre osv osv. Det går bare ikke inn, og blir verre for hver dag. Tidligere var her venner på besøk nesten hver neste dag. Nå er det flere uker siden sist..

 

 

ts

Anonymkode: 623f6...1a8

Du skriver jo i HI at gutten ikke er slik på skolen? Du skriver han er så flink på skolen, og intelligent. Og at dette er noe som skjer hjemme. Får du bestemt deg? ☺️

Anonymkode: 1aa01...73c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor i all verden vil du på død og liv ha diagnoser på barnet ditt? Har du selv vært hos psykolog og sjekket at det ikke er deg det feiler noe psykisk? For da føles jo det meste gjerne tyngre, verre og mere håpløst enn det det egentlig er. Og barn merker om foreldre ikke har det bra.  
 

Du virker tiltaksløs (vanlig ved depresjon) som sier at du gjentar deg selv i det uendelige.

Men så fjern barna fra situasjonen da, og gjør noe annet! Dra i svømmehallen, lek ute, besøk barneavdelingen på deichman etc. 

Hvorfor jobber du ikke med å utvide nettverket ditt? Du er jo et forbilde for barna dine. De lærer av sine foreldre og av hva de gjør. Du er veldig opptatt av barnet ditt sine «problemer», men jeg tenker at du er nødt til å se på deg selv. Hvordan fungerer du sosialt og med andre? Hører du selv på hva andre sier? Nei, du vil ikke ta imot beskjeden fra BUP, og virker fastlåst i at det er barnet ditt som er problemet og roten til alt vondt i livet ditt om dagen. Høres ganske trassig ut spør du meg… 

Anonymkode: efa21...afb

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Enig. Vil tro det har blitt mye kjeft, mye "ikke gjør x, ikke gjør y", og "gode" samtaler hvor fokuset har vært på hva han gjør galt og hva han må gjøre bedre. 

Dere har prøvd straff, kjeft og seriøse samtaler. På tide å endre taktikk fullstendig: overøs han med omsorg og skryt når han er flink. Få han til å snakke om ting han liker. Vis interesse. "gode" samtaler bør handle om han og hans interesser, hva han har gjort på skolen etc. Gjør han noe galt (hoppe i sofaen), avled istedenfor å kjefte. Fortell han at "jeg elsker at du er så flink til å leke med lillebror! Du er så snill som inkluderer han, for han ser virkelig opp til deg. Men han er mye mindre enn deg og har ikke så god balanse som du hae, så det kan være farlig for han å hoppe i sofaen. Kanskje du kan legge et par sofaputer på gulvet istedenfor som dere kan hoppe på? Eller skal vi lage et kult fort under spisebordet?"

Du sier han er veldig skoleflink. Han føler kanskje at han mestrer fagene og får mye skryt av lærerne?

Anonymkode: 2fcae...595

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva gjør dere for å hygge dere sammen som en familie? 
 

Høres ut som om barnet kjeder seg og søker oppmerksomhet. Hvorfor tar du ikke med barna ut? Der er det ikke sofaer å hoppe i… Tur i skogen, grill pølser over bål, hengekøyer mellom trærne. La 8- åringen spikke sin egen pinne til pølsen. Frisk luft, natur og dagslys er alfa og omega for alle mennesker, både små og store. 
 

Alle barn gjør ting for å få oppmerksomhet om de ikke føler seg sett, det er helt normalt. Du er nødt til å se på dette med helt andre øyne. Hva liker barnet, og hva kan dere kose dere med sammen? Hva kan barnet få gjøre som gir det mestring og god selvfølelse? Roser du barnet ellers? Positiv forsterkning fungerer best. 

Anonymkode: efa21...afb

Signerer disse innleggene, helt enig! 
 

Virker som at 8-åringen har fått mye negativ oppmerksomhet, det er absolutt ikke uvanlig med søsken-sjalusi - og at yngstemann får mer positiv oppmerksomhet. Dette blir forskjellsbehandling og setter seg dypt følelsesmessig hos barnet. Jeg vil tro 8-åringen «utagerer» fordi det er eneste måten han får en form for oppmerksomhet på. Virker som at dere som familie har kjørt dere fast i et veldig usunt mønster, ta til deg alt av råd her, selv om du kanskje føler deg støtt og føler på nektelse, TS. 

Anonymkode: 1aa01...73c

[tussi680]

Kanskje de ligner litt på ts når vedkommende var lita? Vil ha litt oppmerksomhet unger, store som små. 

[AnonymBruker]

Kanskje si at reglene er til for begge barnas sikkerhet, og ikke bare toåringen. Åtteåringen må jo føle seg fullstendig uelsket når du legger det fram sånn. 

Anonymkode: 318b5...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva mener du med dette?

Om foreldrene tror det ligger en diagnose i bunn, så er det absolutt noe man bør finne ut av. Noe annet hadde jo vært rart. En evt diagnose utløser hjelp, man kan få nye verktøy og man får mer forståelse for hva som er "greien".

At du angriper en sliten og fortvilet mor er bare dårlig gjort og er til null hjelp.

Anonymkode: 21f21...395

Jeg angriper ikke, det er hun som går voldsomt ut mot sitt eget barn her. Får vondt av barnet som blir møtt på denne måten, så jeg forsøkte å sette situasjonen i perspektiv og litt på spissen for å få frem poenget. 
 

Det er normalt at barn blir sjalu når de får et nytt søsken. Alle barn søker kontakt og oppmerksomhet fra foreldrene sine. Det er lange dager i barnehage/ på skole. De få timene man har sammen som familie resten av tiden blir derfor verdifulle. Jeg hører bare «kjefting, kjefting, kjefting, straff». Hvilke gode sider har dette barnet, og hvorfor fokuseres det ikke mer på å bygge på det? 
 

Jeg skjønner at mor både er frustrert og sliten, og leser veldig mye negative følelser av innleggene her. Som jeg er ganske sikker  på at er med på å opprettholde den negative atferden.

Nå skriver hun at BUP ikke har kommet frem til så mye (det hun ønsker). Og det er jo positivt. For da betyr det at dette kan endres og ikke behøver å være varig. En diagnose er ingen enkel løsning på problemer, og kan fort føre til at en blir satt i bås og ende mer føler seg som et problem/ at det er noe feil ved en selv. Som igjen gir enda mer negativt selvbilde og selvtillit. Medisiner gir som regel bivirkninger, og hun skriver jo at barnet gjør det bra på skolen Skal man medisinere barn til å sitte stille, når vi er laget for å røre på oss? 
Jeg leser at de er hjemme mye etter en lang dag hvor han har sittet stille på skolen hele dagen. Høres for meg ut som om de har godt av å komme seg mere ut, og å røre på seg sammen.
 

Når noe ikke fungerer i en familie, bør man se på helheten. Det er alt for ensidig å legge all skyld på en person, og et barn i tillegg. Relasjoner består av samspill mellom parter, hvor alle parter bidrar. 
 

Man må heller ikke glemme hvem som er forelder her. Selvsagt har det betydning hvordan man oppfører seg som forelder, og hvordan forelderen har det. Det er jo akkurat det psykiatrien handler om. Oppvekst, barndom, relasjon til foreldre. Når noen får psykiske problemer er det som regel noe i oppveksten som har gått galt. Barn som får nok kjærlighet, omsorg og positive tilbakemeldinger takler motgang og livet ellers bedre enn de som ikke har det. Det er jo det jobben som forelder handler om tenker jeg; å gi barna nok verktøy og god nok selvfølelse til at de kan mestre livets utfordringer og etter hvert klare seg selv. 

 

Anonymkode: efa21...afb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Du skriver jo i HI at gutten ikke er slik på skolen? Du skriver han er så flink på skolen, og intelligent. Og at dette er noe som skjer hjemme. Får du bestemt deg? ☺️

Anonymkode: 1aa01...73c

Man kan fungere godt faglig, men ha utfordringer sosialt.

Anonymkode: 8a466...3b8

[AprilLudgate]

Høres jo litt voldsomt ut - men samtidig ikke helt over styr heller.

Jeg tror fortsatt involvering av BUP, og veiledning fra dem på «gitt at dette er en diagnose som for eksempel adhd, hvordan løse hverdagen» kan komme langt.

Utenom sofaen - er det konkret noen ting som gjentar seg som er typisk farlige situasjoner?

Jeg tenker de må få kunne hoppe litt, men ikke i sofaen. Hva med å legge to madrasser ut på et gulv med myke ting i nærheten og si «hopp der». Gjøre det attraktivt å være bajas en tryggere plass? 
 

Har dere mulighet for trampoline ute eller noe slags «gymsone» hjemme? (Med mye puter og myke matter)? 
 

Høres ut som begge trenger mye fysisk utfoldelse, og det er vanskelig p regulere ned sytten ganger daglig. Da er det bedre å henvise dem til en plass de kan romstere rundt fremfor «ikke hopp, sitt rolig». 
 

 

[Firtina]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Dere må true barnet med at dere vil overlate omsorgen til noen andre. Flytte det til fosterfamilie. 

Anonymkode: e2ea3...892

håper dette er en spøk--- ?