Etter å ha forlatt et "funksjonelt" rusmiljø, føler jeg at jeg faller mellom alle stoler sosialt. Ventilering - du trenger ikke gi råd.

[AnonymBruker]

I en av landets større byer var jeg en del av et funksjonelt, ungt og profesjonelt rusmiljø. Alle var i jobb, alle var godt lønnet, folk framstod tilsynelatende typiske, men de fleste drakk litt hver dag og hver helg var det kokain, MDMA, diverse psykedelia. Følgelig slet de fleste psykisk, men lot som de ikke skjønte hvorfor - for de hadde jo alt på stell, tross alt. Jeg luktet lunta for et par år siden, rett før pandemien, og flyttet ut av byen sammen med samboer og hund. Han var aldri en del av min klikk, men hadde sin egen gjeng folk som ofte ruset seg - og da vi flyttet vekk forsvant nokså brått behovet for å ruse seg, også. Hverken jeg eller samboer var såpass prektige at vi aldri initierte rusbruk da vi bodde i byen, så vi er på ingen måte bedre enn vennene våre, men da vi flyttet merket vi hvor godt det var for hjernen å ikke forholde seg til tempoet fra tidligere, både når det gjaldt jobb, sosialt liv, rus og alle andre typer påvirkning (jeg vil ikke kalle det press) utenfra. 

I denne langt mindre byen vi bor i nå, jobber jeg som regel hjemmefra i et lokalt firma. Jeg sliter litt med å komme i kontakt med folk sosialt her ute, merker jeg - jeg klarer ikke helt å relatere til kollegaer på samme alder (midten av tredveåra), det virker som om vi lever fryktelig forskjellige liv. Jeg er frivillig barnløs og de fleste rundt meg har allerede to-tre barn. Greit nok at folk har forskjellig musikk- og filmsmak, sånt plager meg ikke - men det virker som om disse folka er aktivt redde for og misforstår folk med min bakgrunn, og tingene jeg har opplevd. De vet ingenting om hva jeg har gjort tidligere, men det hender temaet kommer opp i diskusjoner og det er svært tydelig at de ikke forstår og ikke vil sette seg inn i ting. (Eksempel: rusreformen. Der jeg jobber er flere imot, og jeg kan ikke akkurat fortelle dem hvordan det føles å være livredd for å ha tatt PMMA i stedet for MDMA fordi man var teit og ikke kjøpte testkit, i stedet for at man var garantert rent stoff fra et legitimt utsalgssted)

Jeg skjønner at mange her inne nok ikke vil forstå hvor fremmedgjørende det er å føle at folk rundt en diskuterer ens opplevelser i samme åndedrag som folk med knekk i knærne som stjeler vesker og selger syntetisk cannabis til tolvåringer - men livet i byen var preget av rus og fest i nærmere 15 år for min del, det er en stor del av livet. Jeg klarte utdannelse, jobb og mitt første boligkjøp selv om jeg tok kokain hver helg - folk skjønner liksom ikke sånt. De tror alt er enten/eller. Fra tidligere er jeg også vant til å kunne snakke nokså fritt om meg selv med kollegaer, men dette var jo også kollegaer som bodde i byen og drev med ett og annet selv. Jeg er en ekstrovert person og kjenner jeg er redd for å, ved et uhell, si noe om min fortid som gjør at de ser stygt på meg - eller at det får konsekvenser på annet vis. Derfor jobber jeg mye hjemmefra. Jeg føler rett og slett at jeg ikke passer inn.

Samtidig er det ikke et alternativ å dra tilbake til byen og henge med rusvennene heller, for ting har blitt verre siden jeg flyttet. Jeg møter dem i blant, og jeg kan ikke huske sist jeg så dem edru eller nyktre. Det er skremmende. 

Alternativene føles å være følgende:
1: Fortsette å være på utsiden av dette lokalsamfunnet
2: Forsøke å finne min plass ved å late som om jeg ikke har den fortiden jeg har, og bare jatte med - og muligens kjede meg i hjel?
3: Findre andre med lignende fortid, men som også kom seg vekk - men det kan virke som om de som ramla utpå her ute fikk i seg for mye GHB og speed, og er å finne i diverse bilverksteder. Jeg tror liksom ikke jeg passer inn der, heller. 

Skal jeg bare være alene, eller glemme fortiden min, da? Eller bare stikke tilbake til rusmiljøet i byen så jeg slipper å snakke om andres barns bleieskift og hvor skummelt det er med sånn derre LSD?

Jeg er ensom, og jeg føler meg teit. Jeg er glad jeg har samboer, i det minste. 

Anonymkode: d2b3b...21c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Skal jeg bare være alene, eller glemme fortiden min, da? Eller bare stikke tilbake til rusmiljøet i byen så jeg slipper å snakke om andres barns bleieskift og hvor skummelt det er med sånn derre LSD?

Det finnes en million andre ting å snakke om, er ikke sikkert det er de andre som er kjedelige og innsnevret, men at du har blitt det, fordi du ikke har utvidet horisonten din med annet enn fokus på neste helg og rus. 

Har selv 35 år med bruk av rusmidler bak meg, men jeg mangler ikke samtaleemner som interesserer meg og klarer fint å snakke med alt og alle om helt andre ting enn rus. 

Anonymkode: a3a8a...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det finnes en million andre ting å snakke om, er ikke sikkert det er de andre som er kjedelige og innsnevret, men at du har blitt det, fordi du ikke har utvidet horisonten din med annet enn fokus på neste helg og rus. 

Har selv 35 år med bruk av rusmidler bak meg, men jeg mangler ikke samtaleemner som interesserer meg og klarer fint å snakke med alt og alle om helt andre ting enn rus. 

Anonymkode: a3a8a...b65

Selvsagt blir man kanskje litt innsnevret. Og jeg vet det ikke er god sosialpolitikk å rette pekefingre utover, spesielt når jeg selv er innflytter, men fokuset mitt handler virkelig ikke bare om min tidligere tid som festnarkoman, jeg lover.

Vår uenighet om f.eks. rusreformen er egentlig mer et bilde på kløfta mellom by og bygd, kanskje. Jeg føler at de har den samme typen holdninger til det meste - mange av de jeg jobber med har knapt forlatt denne bygda, eller de bodde et annet sted noen få år og kom kjapt tilbake.

Det er mulig jeg er blitt sosialisert helt annerledes i byen (nå tenker jeg ikke på rus), for jeg har vært vant til å kunne diskutere nyheter, kunst, politikk, noe rart jeg drømte i natt, podcasts, hva som helst - med kollegaer. Folk her ute virker ikke å bry seg så mye med sånt? No shame - folk er som de er, men jeg føler som sagt jeg ikke passer inn. Vi er ikke bedre eller verre enn hverandre, jeg bare treffer dem ikke på noen andre punkter enn det rent profesjonelle, og de samtalene er over ganske fort. 

Jeg tør påstå at dersom jeg hadde sagt nei til alt av rus oppigjennom, hadde jeg likevel hatt litt problemer med å finne felles grunn med folk her. Og jeg kan skylde meg selv, som flyttet ut hit, jeg skjønner dét - men det hindrer meg ikke i å føle meg ensom og uten sosiale alternativer. 

Anonymkode: d2b3b...21c

[AnonymBruker]

Sa jeg noen gang at det var "spesielt"? Nei, det gjorde jeg ikke. Klart dette er vanlig i de større byene. Jeg har knapt støtt på en bransje med unge profesjonelle der ikke de fleste rusa seg. 
...Men det er et rusmiljø. Du kan ikke hevde at det IKKE er det, kan du vel?
Og det er ikke vanlig i mindre byer, ikke i det hele tatt. 

Det er et profesjonelt rusmiljø når folk ruser seg for å håndtere jobbsituasjoner, eller når det som binder sammen rusmiljøet er f.eks et jobbmiljø (selv om man ruser seg utenfor arbeidstid). 

Anonymkode: d2b3b...21c

Endret 15. november 2022 av Rhodiola
for å fjerne sitering av slettet innlegg - Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sa jeg noen gang at det var "spesielt"? Nei, det gjorde jeg ikke. Klart dette er vanlig i de større byene. Jeg har knapt støtt på en bransje med unge profesjonelle der ikke de fleste rusa seg. 
...Men det er et rusmiljø. Du kan ikke hevde at det IKKE er det, kan du vel?
Og det er ikke vanlig i mindre byer, ikke i det hele tatt. 

Det er et profesjonelt rusmiljø når folk ruser seg for å håndtere jobbsituasjoner, eller når det som binder sammen rusmiljøet er f.eks et jobbmiljø (selv om man ruser seg utenfor arbeidstid). 

Anonymkode: d2b3b...21c

Det er ikke noe som heter "profesjonelt rusmiljø", man er ikke profesjonell rusmisbruker selvom man har en vanlig jobb. Du kaller det bare det for at det skal høres bedre ut.

Er det noen som kan kalles profesjonell rusmisbruker så er det heroinistene som har holdt på i 35 år og fortsatt lurer legen sin til å tro de har slutta så de får legemidler selvom de ligger med sprøyta i armen de 25 andre dagene i måneden. 

Tråden din virker ikke engang som ventilering men litt sånn "vi var så kule i Oslo" skryt. Sorry men en advokat som snorter coke på jobb eller en sykepleier student som tar mdma hver helg er like langt ute å kjøre psykisk som alle andre rusmisbrukere og man er ikke noe bedre enn andre.

Ja det er en omlegging å plutselig henge med streite folk og knytte vennskap uten rus som bindefaktor når det er det man er vant med men det handler om integrering og hvem du velger å være selv. Lev normalt i noen år så du har flere normale ting å snakke om og connecte med andre med 

Anonymkode: 6414a...87a

[AnonymBruker]

Jeg er en et tiår eldre enn deg , og kjenner meg godt igjen. De fleste vennene mine har flyttet ut av byen, og det jeg legger merke til og som jeg har stusset over er at det alltid er sånn advarsel nærmest « du kan ikke snakke om sånn og sånn, det forstår ikke folk her». Nå har jo mine venner funnet seg bedre til rette enn deg og funnet et nye venner, men felles for dem i disse ulike småbyene er at når nye og gamle venner samles får en munnkurv på forhånd. Det jeg lurer på er om flere går rundt med samme erfaringen uten og vite det fordi en ikke snakker sammen? Er alle dine kollegaer og naboer innfødte? 
 

jeg har nå klort meg fast i byen selv, men ruser meg ikke på den måten lenger fordi jeg ikke går ut på samme måten. Føler at det ble mindre i min aldersgruppe med pandemien, men skjønner jo at yngre ikke har det på samme måten. 
vet ikke om det er så mye hjelp i dette svaret, bare stusset over det at det tydeligvis er mange som har det slik og om en daglig omgås folk med samme erfaring men ikke vet det fordi « her snakker man ikke» . 🤔 

jeg vet ikke helt hvorfor du ikke kan være en del av lokalmiljøet uansett, det er vel noe annet enn rus som definerer deg og interesserer deg? ( hvis rus hadde vært livet hadde du jo ikke tatt dette valget) kan du ikke finne noen interesser? Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig og bygge veldig nære vennskap hvis en må skjule fortiden på et vis. 

Anonymkode: 05cdf...522

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det er ikke noe som heter "profesjonelt rusmiljø", man er ikke profesjonell rusmisbruker selvom man har en vanlig jobb. Du kaller det bare det for at det skal høres bedre ut.

Er det noen som kan kalles profesjonell rusmisbruker så er det heroinistene som har holdt på i 35 år og fortsatt lurer legen sin til å tro de har slutta så de får legemidler selvom de ligger med sprøyta i armen de 25 andre dagene i måneden. 

Tråden din virker ikke engang som ventilering men litt sånn "vi var så kule i Oslo" skryt. Sorry men en advokat som snorter coke på jobb eller en sykepleier student som tar mdma hver helg er like langt ute å kjøre psykisk som alle andre rusmisbrukere og man er ikke noe bedre enn andre.

Ja det er en omlegging å plutselig henge med streite folk og knytte vennskap uten rus som bindefaktor når det er det man er vant med men det handler om integrering og hvem du velger å være selv. Lev normalt i noen år så du har flere normale ting å snakke om og connecte med andre med 

Anonymkode: 6414a...87a

Hvorfor er du så jævla salty? 
En heroinist som har holdt på i 35 år og lurer til seg piller hos legen er ikke en profesjonell narkoman, fordi hans rusmisbruk ikke har noe med hans arbeidsplass å gjøre (og da mener jeg en arbeidsplass som ikke eksisterer grunnet rus, slik som =Oslo, osv.)

Distinksjonen er ikke en bragd, det er bare to forskjellige ting. 
"Vi var så kule i Oslo"-skryt - jaså? Hvis jeg syntes det var så fryktelig kult i byen der jeg ruset meg, hvorfor flyttet jeg, da? Du tillegger meg en del tanker og meninger her, jeg synes faktisk ikke at rus hver helg er tøft og kult. Kanskje i starten, da jeg var tidlig i tjueåra, men det er merkelig hvor fort man slutter å føle seg kul og i stedet bare føler seg normal. Det er der det skumle ligger, og grunnen til at jeg forlot. 

Du nevner først heroinister med 35 års fartstid og holder dem liksom over meg, som om jeg er en jypling som ikke aner hva jeg snakker om - deretter snakker du om sykepleiere som tar MDMA hver helg og sier at de er like langt ute som alle andre rusmisbrukere... Okei? Which one is it? Var jeg jypling eller like langt ute som alle andre rusmisbrukere? 
Tror du at JEG tror at jeg er bedre enn en heroinist fordi jeg var en del av et profesjonelt miljø og ruset meg? 

Om du leste alt jeg har skrevet i kommentarfeltet, skjønner du at selv om rus kanskje er den mest kontroversielle tingen ved min fortid, er det likevel mange punkter der jeg ikke treffer folk rundt meg sosialt. Jeg føler ikke at det er noen som meg her ute, en artsfrende å dele opplevelser eller en kaffe med. 
...Og ja, det kan være jeg ikke har lett godt nok. Selvsagt er det en og annen raring i alle grender. Men jeg har ikke funnet noen jeg connected med enda, og jeg har bodd her i over to år. 

Hvorfor hater du sånn på meg? Synes du jeg er teit som er ensom etter å ha drevet med rus? Faen ikke rart folk ramler utpå igjen, spesielt hvis de var mer utpå enn meg. Går jo faen ikke an å lufte dette anonymt på internett, engang. 

Anonymkode: d2b3b...21c

[SmuleSMitt]

Velfungerende rusmisbrukere istedenfor profesjonelle rusmisbrukere er en annen beskrivelse man kan bruke. Er man velfungerende er man i skole/jobb og mestrer dagliglivets krav og forventninger. 

Det er mange som ikke finner seg til rette i distriktsnorge, på mindre steder, etter å ha bodd årevis i by. Dine erfaringer er ikke helt typisk for folk som bosetter seg i by i lengre perioder, og må vel anses som helt på kanten av hva som oppfattes normalt, og det er forståelig at det underbygger i deg en følelse av fremmedgjøring fra andre der du bor nå. Du har på vesentlige måter ikke "levd etter boka" og det tar tid å riste av seg følelsen av å ikke passe helt inn. Men du må ikke identifisere deg for mye med ditt tidligere liv med rus. Du har da mange andre sider ved deg. På tide å utforske disse sidene og finne nye referansepunkter som kan gi deg mer å snakke om. Fortiden er bak deg og du trenger ikke snakke med nye bekjente om det som har preget fortida di. Du må iallefall bruke tid på å bli kjent med andre, og se an folk for å vurdere om de er verdt å eventuelt betro seg til.

Men det er fullt mulig å etablere nye, nære vennskap uten å brette ut om ting i fortida. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg er en et tiår eldre enn deg , og kjenner meg godt igjen. De fleste vennene mine har flyttet ut av byen, og det jeg legger merke til og som jeg har stusset over er at det alltid er sånn advarsel nærmest « du kan ikke snakke om sånn og sånn, det forstår ikke folk her». Nå har jo mine venner funnet seg bedre til rette enn deg og funnet et nye venner, men felles for dem i disse ulike småbyene er at når nye og gamle venner samles får en munnkurv på forhånd. Det jeg lurer på er om flere går rundt med samme erfaringen uten og vite det fordi en ikke snakker sammen? Er alle dine kollegaer og naboer innfødte? 
 

jeg har nå klort meg fast i byen selv, men ruser meg ikke på den måten lenger fordi jeg ikke går ut på samme måten. Føler at det ble mindre i min aldersgruppe med pandemien, men skjønner jo at yngre ikke har det på samme måten. 
vet ikke om det er så mye hjelp i dette svaret, bare stusset over det at det tydeligvis er mange som har det slik og om en daglig omgås folk med samme erfaring men ikke vet det fordi « her snakker man ikke» . 🤔 

jeg vet ikke helt hvorfor du ikke kan være en del av lokalmiljøet uansett, det er vel noe annet enn rus som definerer deg og interesserer deg? ( hvis rus hadde vært livet hadde du jo ikke tatt dette valget) kan du ikke finne noen interesser? Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig og bygge veldig nære vennskap hvis en må skjule fortiden på et vis. 

Anonymkode: 05cdf...522

Takk for en empatisk kommentar!

Jeg har vel litt vanskelig for å finne punkter i lokalmiljøet der jeg føler jeg passer inn. Det er noen pubber her, men de er... brune, sånn bortsett fra stedet der alle attenåringene henger. Det er noen gallerier, men det er mest bildeinnramming og bilder av havet, om du skjønner. Ellers vet jeg at folk her ute driver med golf, snøscooter/ATV-ting, lagsport og litt sånt. Kulturtilbudene later til å være forbeholdt ungdom eller folk som liker å se Marvel-filmer på den lokale kinoen.

Ja, jeg valgte selv å flytte hit. Jeg visste hvor jeg dro, jeg har vært her før ettersom samboers familie bor her ute. Det er ikke så langt fra byen jeg flyttet fra at jeg ikke kan dra dit ofte, men da er det jo rett tilbake til rus-klikken. 

Har nesten vurdert å bare sette meg på eldre-caféen på det lille kjøpesenteret i sentrum og lese en eller annen merkelig type bok, og se om noen virker interesserte i å snakke med meg. I verste fall får jeg meg i det minste et stykke fyrstekake og en kopp kaffe?
 

Anonymkode: d2b3b...21c

[AnonymBruker]

SmuleSMitt skrev (4 minutter siden):

Velfungerende rusmisbrukere istedenfor profesjonelle rusmisbrukere er en annen beskrivelse man kan bruke. Er man velfungerende er man i skole/jobb og mestrer dagliglivets krav og forventninger. 

Det er mange som ikke finner seg til rette i distriktsnorge, på mindre steder, etter å ha bodd årevis i by. Dine erfaringer er ikke helt typisk for folk som bosetter seg i by i lengre perioder, og må vel anses som helt på kanten av hva som oppfattes normalt, og det er forståelig at det underbygger i deg en følelse av fremmedgjøring fra andre der du bor nå. Du har på vesentlige måter ikke "levd etter boka" og det tar tid å riste av seg følelsen av å ikke passe helt inn. Men du må ikke identifisere deg for mye med ditt tidligere liv med rus. Du har da mange andre sider ved deg. På tide å utforske disse sidene og finne nye referansepunkter som kan gi deg mer å snakke om. Fortiden er bak deg og du trenger ikke snakke med nye bekjente om det som har preget fortida di. Du må iallefall bruke tid på å bli kjent med andre, og se an folk for å vurdere om de er verdt å eventuelt betro seg til.

Men det er fullt mulig å etablere nye, nære vennskap uten å brette ut om ting i fortida. 

Takk for enda en empatisk kommentar!

Selv om min tid i et fungerende rusmiljø ikke var A4, er det likevel svært mange i samme type miljø i landets større byer... Men de holder seg jo gjerne i byen, eller snur helt om og blir superstreite med kids og campingvogn. Jeg klarer liksom ikke å snu helt om, heller, siden jeg verken er interessert i bleier eller camping. 

Men fremmedgjøringen handler jo også om at jeg faktisk ikke på noe vis skammer meg over min fortid. Man kan sammenligne det med å ha vært svært overvektig/matavhengig, før man klarte å slanke seg og bli sunnere. Man er jo helst ikke flau over å ha vært feit - det var bare en del av livet der man gjorde dårligere valg, men man gjorde dem jo som regel utifra en følelse av at dette var eneste alternativ. Slik ble det for meg, rus føltes obligatorisk og det tok tid før jeg klarte å snu det. Men jeg synes faktisk ikke jeg har gjort noe galt - å ta dårlige valg er ikke ondskap og jeg skulle ønske jeg kunne snakke åpent om det, akkurat slik andre snakker om at de røyket tobakk i mange år, var arbeidsnarkomane eller ikke klarte å slutte med netthandel. 

Jeg identifiserer meg ikke som en person som driver med rus, men min fortid vil jeg alltid ha med meg. Når den plutselig føles forbudt å snakke om, føler jeg at en stor prosent av det som har gjort meg til meg, sees på som skittent, feil, uvelkomment. 

Håper jeg finner noen jeg kan snakke med alt om. Jeg tror kanskje det er mye lettere for meg å snakke med folk om deres liv (om enn forskjellig) hvis jeg visste at de kunne akseptere mitt. 

Anonymkode: d2b3b...21c

[Jdz]

Jeg kjenner meg godt igjen i måten du opplever de nye omgivelsene dine på.

Jeg tror ikke problemet her egentlig er at du droppet rusmiljøet, men at du droppet byen. Da jeg var ung prøvde jeg en gang å flytte til "bygda" fordi jeg trodde jeg ikke var sterk nok til å holde meg unna miljøet med utagerende festing dersom jeg ble boende. Har aldri følt meg så ensom og om noe så bidro det heller til å dytte meg i retning av et mer destruktivt rusmiljø.

I dag er det lite festing og rus, ingen ulovlig rus, men jeg bor fortsatt i en by og føler meg på ingen måte utenfor sosialt.

Det er i alle fall min opplevelse.

[AnonymBruker]

Problemet er kanskje også at folka du jobber med er veldig annerledes enn deg? Jeg var også del av et miljø der vi brukte narkotika, men som likevel var velfungerende. Jeg stoppet å bruke ting etter bare 5 år, da, for jeg skjønte at jeg ikke hadde noe godt av det psykisk.

Heldigvis sluttet de fleste av vennene mine også etterhvert, men jeg husker jeg syntes det var veldig vanskelig i begynnelsen å være med alle disse "streitingene".  Det var liksom så utrolig kjedelig.

Jeg tror narkotika skaper et slags adrenalinkick som man dessverre savner etterpå. Sannsynligvis kan suget sammenlignes med folk som slutter å drikke og røyke også. Eller folk som slutter med ekstremsport eller kommer hjem fra krigen. De kan jo kjenne på veldig sterk tomhet, ensomhet, kjedsomhet og vanskeligheter med å relatere seg til mennesker som ikke har like ekstreme opplevelser som dem selv.

For min del roet dette seg av seg selv, men det tok flere år. Jeg måtte liksom finne tilbake til mine andre interesser igjen. Alt og alle virket kjedelig i begynnelsen.

 Kanskje dere kan prøve dere på en fritidsinteresse der dere kan treffe litt andre typer folk? Det var det som hjalp meg, ihvertfall. Det finnes alltid forskjellige typer mennesker alle steder, også på et lite sted. Alle er nok ikke like "streite" som de ser ut nødvendigvis heller.

Anonymkode: d5065...9b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvorfor er du så jævla salty? 
En heroinist som har holdt på i 35 år og lurer til seg piller hos legen er ikke en profesjonell narkoman, fordi hans rusmisbruk ikke har noe med hans arbeidsplass å gjøre (og da mener jeg en arbeidsplass som ikke eksisterer grunnet rus, slik som =Oslo, osv.)

Distinksjonen er ikke en bragd, det er bare to forskjellige ting. 
"Vi var så kule i Oslo"-skryt - jaså? Hvis jeg syntes det var så fryktelig kult i byen der jeg ruset meg, hvorfor flyttet jeg, da? Du tillegger meg en del tanker og meninger her, jeg synes faktisk ikke at rus hver helg er tøft og kult. Kanskje i starten, da jeg var tidlig i tjueåra, men det er merkelig hvor fort man slutter å føle seg kul og i stedet bare føler seg normal. Det er der det skumle ligger, og grunnen til at jeg forlot. 

Du nevner først heroinister med 35 års fartstid og holder dem liksom over meg, som om jeg er en jypling som ikke aner hva jeg snakker om - deretter snakker du om sykepleiere som tar MDMA hver helg og sier at de er like langt ute som alle andre rusmisbrukere... Okei? Which one is it? Var jeg jypling eller like langt ute som alle andre rusmisbrukere? 
Tror du at JEG tror at jeg er bedre enn en heroinist fordi jeg var en del av et profesjonelt miljø og ruset meg? 

Om du leste alt jeg har skrevet i kommentarfeltet, skjønner du at selv om rus kanskje er den mest kontroversielle tingen ved min fortid, er det likevel mange punkter der jeg ikke treffer folk rundt meg sosialt. Jeg føler ikke at det er noen som meg her ute, en artsfrende å dele opplevelser eller en kaffe med. 
...Og ja, det kan være jeg ikke har lett godt nok. Selvsagt er det en og annen raring i alle grender. Men jeg har ikke funnet noen jeg connected med enda, og jeg har bodd her i over to år. 

Hvorfor hater du sånn på meg? Synes du jeg er teit som er ensom etter å ha drevet med rus? Faen ikke rart folk ramler utpå igjen, spesielt hvis de var mer utpå enn meg. Går jo faen ikke an å lufte dette anonymt på internett, engang. 

Anonymkode: d2b3b...21c

Bare slutt å kall miljøet ditt for "profesjonelt rusmiljø" 

Du "føler ikke at det er noen som deg der ute" og det er det massevis av, men du har opphøyet din erfaring med rus til å være så unik - det er det ikke. Så fort du innser at folk er folk og at du ikke har vært gjennom noe "eksklusivt og spesielt" den tida du bodde i Oslo sånn du ser ut til å oppfatte det så vil du ha mye lettere for å knytte vennskapsbånd også. I dag er det fler som eksperimenterer med rus enn som ikke gjør det og i et utelivsmiljø i Oslo er det ikke til å komme unna. Noen holder på i noen år, andre for alltid, du kom deg ut av det men lar fortiden fortsatt definere deg når du sier at det er vanskelig å skape nye relasjoner pga ulikt syn på rusreformen og at ikke andre du møter vet hvor ubehagelig det er å ikke vite om man har fått i seg pmma fordi man var naiv å ikke testet sakene. Nei folk som ikke har drevet med det kan ikke relatere men jo mer normale ting du gjør jo mer normale ting kan du snakke med andre om også, du trenger ikke leve i fortiden og snakke om pmma og hvor "profesjonelt rusmiljø" du hang i. 

Samme hva slags livsstilsendring man er igjennom så må man på et tidspunkt velge hvilken verden man skal ha beina på. Jeg skjønner at mye av det du har opplevd enda preger deg og det er vanskelig å finne sin plass i verden årene etter man slutter å ruse seg og bytter miljø men jeg tror nok det ville vært bedre for prosessen din med å komme deg videre hvis du heller så på den tida som en vanlig fase av livet som det er for veldig mange og ikke som noe så veldig unikt og stort og spesielt. 

Anonymkode: 6414a...87a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ikke noe som heter "profesjonelt rusmiljø", man er ikke profesjonell rusmisbruker selvom man har en vanlig jobb. Du kaller det bare det for at det skal høres bedre ut.

Er det noen som kan kalles profesjonell rusmisbruker så er det heroinistene som har holdt på i 35 år og fortsatt lurer legen sin til å tro de har slutta så de får legemidler selvom de ligger med sprøyta i armen de 25 andre dagene i måneden. 

Tråden din virker ikke engang som ventilering men litt sånn "vi var så kule i Oslo" skryt. Sorry men en advokat som snorter coke på jobb eller en sykepleier student som tar mdma hver helg er like langt ute å kjøre psykisk som alle andre rusmisbrukere og man er ikke noe bedre enn andre.

Ja det er en omlegging å plutselig henge med streite folk og knytte vennskap uten rus som bindefaktor når det er det man er vant med men det handler om integrering og hvem du velger å være selv. Lev normalt i noen år så du har flere normale ting å snakke om og connecte med andre med 

Anonymkode: 6414a...87a

Hva med alkohol da? Eller er det er unntak? Hva hvis noen drikker alkohol en helg??????? Og blir ruset.. 

Anonymkode: 86b62...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare slutt å kall miljøet ditt for "profesjonelt rusmiljø" 

Du "føler ikke at det er noen som deg der ute" og det er det massevis av, men du har opphøyet din erfaring med rus til å være så unik - det er det ikke. Så fort du innser at folk er folk og at du ikke har vært gjennom noe "eksklusivt og spesielt" den tida du bodde i Oslo sånn du ser ut til å oppfatte det så vil du ha mye lettere for å knytte vennskapsbånd også. I dag er det fler som eksperimenterer med rus enn som ikke gjør det og i et utelivsmiljø i Oslo er det ikke til å komme unna. Noen holder på i noen år, andre for alltid, du kom deg ut av det men lar fortiden fortsatt definere deg når du sier at det er vanskelig å skape nye relasjoner pga ulikt syn på rusreformen og at ikke andre du møter vet hvor ubehagelig det er å ikke vite om man har fått i seg pmma fordi man var naiv å ikke testet sakene. Nei folk som ikke har drevet med det kan ikke relatere men jo mer normale ting du gjør jo mer normale ting kan du snakke med andre om også, du trenger ikke leve i fortiden og snakke om pmma og hvor "profesjonelt rusmiljø" du hang i. 

Samme hva slags livsstilsendring man er igjennom så må man på et tidspunkt velge hvilken verden man skal ha beina på. Jeg skjønner at mye av det du har opplevd enda preger deg og det er vanskelig å finne sin plass i verden årene etter man slutter å ruse seg og bytter miljø men jeg tror nok det ville vært bedre for prosessen din med å komme deg videre hvis du heller så på den tida som en vanlig fase av livet som det er for veldig mange og ikke som noe så veldig unikt og stort og spesielt. 

Anonymkode: 6414a...87a

Jeg vil si forholdene rundt rus har mye å si, hvilke scener man har. Det uprofesjonelle ruslivet består av mennesker som ikke vet hvordan de skal ruse seg, som krangler, er aggressive, som plager dem de ruser seg med. Som rett og slett ikke respekterer rusen.. som bruker rus som unnskyldning til å blottlegge onde hensikter 

Anonymkode: 86b62...071

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bare slutt å kall miljøet ditt for "profesjonelt rusmiljø" 

Du "føler ikke at det er noen som deg der ute" og det er det massevis av, men du har opphøyet din erfaring med rus til å være så unik - det er det ikke. Så fort du innser at folk er folk og at du ikke har vært gjennom noe "eksklusivt og spesielt" den tida du bodde i Oslo sånn du ser ut til å oppfatte det så vil du ha mye lettere for å knytte vennskapsbånd også. I dag er det fler som eksperimenterer med rus enn som ikke gjør det og i et utelivsmiljø i Oslo er det ikke til å komme unna. Noen holder på i noen år, andre for alltid, du kom deg ut av det men lar fortiden fortsatt definere deg når du sier at det er vanskelig å skape nye relasjoner pga ulikt syn på rusreformen og at ikke andre du møter vet hvor ubehagelig det er å ikke vite om man har fått i seg pmma fordi man var naiv å ikke testet sakene. Nei folk som ikke har drevet med det kan ikke relatere men jo mer normale ting du gjør jo mer normale ting kan du snakke med andre om også, du trenger ikke leve i fortiden og snakke om pmma og hvor "profesjonelt rusmiljø" du hang i. 

Samme hva slags livsstilsendring man er igjennom så må man på et tidspunkt velge hvilken verden man skal ha beina på. Jeg skjønner at mye av det du har opplevd enda preger deg og det er vanskelig å finne sin plass i verden årene etter man slutter å ruse seg og bytter miljø men jeg tror nok det ville vært bedre for prosessen din med å komme deg videre hvis du heller så på den tida som en vanlig fase av livet som det er for veldig mange og ikke som noe så veldig unikt og stort og spesielt. 

Anonymkode: 6414a...87a

Har aldri hørt uttrykket « profesjonelt rusmiljø « jeg heller, men hvorfor henger du deg så voldsomt opp i det? 

Anonymkode: 05cdf...522

[Eneri]

Jeg skjønner at det kan bli færre "treffpunkter" når man er innflytter fra by til ei bygd, samt om man har valgt å få barn eller ikke. Men jeg syns du lar ruserfaringene dine definere deg skremmende mye!! Har livet med jevnlig og mye bruk av rusmidler over en årrekke en så stor verdi at det er grunnlaget du ønsker å bygge et fellesskap og et vennskap på?

Kom litt ut av hjemmekontorskallet ditt og se andre fellesnevnere ( og man kan ha rike vennskap uten å være helt like også!). Du har bånd til ditt nye bosted gjennom samboeren din. Han har kanskje venner og krets fra da han vokste opp som dere kan bygge videre på? Du har ei utdanning, mange har opplevd livet som student og det er noe å prate om. Du har mange kolleger, fellesnevneren er bedriften dere jobber i/en faglig fellesnevner. Kan du starte med en hobby/fritidsinteresser? Er det et lite sted så kanskje du kan initiere en aktivitet og få andre med? (Kaster bare  ut eksempel: yoga, bootcamp, lesesirkel, spansk for nybegynnere). 

Vær glad du har noe inni deg som fikk deg ut av miljøet, det betyr at du selv ser det var skadelig og ikke veien å gå. Må gjenstår at du gir slipp på det romantiserte bildet av at livet med rus hver helg og sikkert i uka også betød at du var "midt i det spennende som skjedde og levde et så rikt liv". 

And just for the record; er man invitert til noen, så er det IKKE like normalt å bli budt ei stripe kokain som en kopp kaffe! Hadde det skjedd meg hadde jeg snudd tvert i døra  og ikke sett meg tilbake. 

[AnonymBruker]

Jeg deler selv din erfaring med å flytte fra by til bygd. Forøvrig til en viss grad også det å ikke føle at det er noen med liknende ruserfaring som meg selv. Min erfaring er dog begrenset til sterke psykedeliske stoffer som del av seremonier ledet av sjamaner. Disse erfaringene har spilt en stor rolle i mitt liv, og har formet meg, og de har bidratt sterkt i mitt sosiale nettverk, men ikke her jeg bor. På dette stedet føler jeg ikke at jeg passer så godt inn, men tenker at det er helt naturlig da jeg ikke er oppvokst her. Samtidig har jeg yngre barn, og dette har gjort meg svært pragmatisk når det gjelder nettverk.

Jeg er åpen og inkluderende mot alle, og går aktivt inn for å bli kjent med andre foreldre, selv om disse har en helt annen sosial bakgrunn enn meg. Jeg søker rett og slett ikke etter noen å klaffe godt med, men heller noen å finne på barnevennlige ting i helgene med, som er greie å prate med. Disse er ofte innflyttere hit, slik som jeg selv er.

Mitt råd til deg er å slutte å tenke at du må finne venner og bekjente med samme erfaringsbakgrunn som deg selv. Sats heller på funksjonelle vennskap, der tonen er grei. Barn kan også gi en voldsom sosial boost,  dersom du ønsker det. Når du vil diskutere rus og relaterte opplevelser, kan du vel alltids kontakte noen av dine gamle venner? 

Anonymkode: f4959...93b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I en av landets større byer var jeg en del av et funksjonelt, ungt og profesjonelt rusmiljø. Alle var i jobb, alle var godt lønnet, folk framstod tilsynelatende typiske, men de fleste drakk litt hver dag og hver helg var det kokain, MDMA, diverse psykedelia. Følgelig slet de fleste psykisk, men lot som de ikke skjønte hvorfor - for de hadde jo alt på stell, tross alt. Jeg luktet lunta for et par år siden, rett før pandemien, og flyttet ut av byen sammen med samboer og hund. Han var aldri en del av min klikk, men hadde sin egen gjeng folk som ofte ruset seg - og da vi flyttet vekk forsvant nokså brått behovet for å ruse seg, også. Hverken jeg eller samboer var såpass prektige at vi aldri initierte rusbruk da vi bodde i byen, så vi er på ingen måte bedre enn vennene våre, men da vi flyttet merket vi hvor godt det var for hjernen å ikke forholde seg til tempoet fra tidligere, både når det gjaldt jobb, sosialt liv, rus og alle andre typer påvirkning (jeg vil ikke kalle det press) utenfra. 

I denne langt mindre byen vi bor i nå, jobber jeg som regel hjemmefra i et lokalt firma. Jeg sliter litt med å komme i kontakt med folk sosialt her ute, merker jeg - jeg klarer ikke helt å relatere til kollegaer på samme alder (midten av tredveåra), det virker som om vi lever fryktelig forskjellige liv. Jeg er frivillig barnløs og de fleste rundt meg har allerede to-tre barn. Greit nok at folk har forskjellig musikk- og filmsmak, sånt plager meg ikke - men det virker som om disse folka er aktivt redde for og misforstår folk med min bakgrunn, og tingene jeg har opplevd. De vet ingenting om hva jeg har gjort tidligere, men det hender temaet kommer opp i diskusjoner og det er svært tydelig at de ikke forstår og ikke vil sette seg inn i ting. (Eksempel: rusreformen. Der jeg jobber er flere imot, og jeg kan ikke akkurat fortelle dem hvordan det føles å være livredd for å ha tatt PMMA i stedet for MDMA fordi man var teit og ikke kjøpte testkit, i stedet for at man var garantert rent stoff fra et legitimt utsalgssted)

Jeg skjønner at mange her inne nok ikke vil forstå hvor fremmedgjørende det er å føle at folk rundt en diskuterer ens opplevelser i samme åndedrag som folk med knekk i knærne som stjeler vesker og selger syntetisk cannabis til tolvåringer - men livet i byen var preget av rus og fest i nærmere 15 år for min del, det er en stor del av livet. Jeg klarte utdannelse, jobb og mitt første boligkjøp selv om jeg tok kokain hver helg - folk skjønner liksom ikke sånt. De tror alt er enten/eller. Fra tidligere er jeg også vant til å kunne snakke nokså fritt om meg selv med kollegaer, men dette var jo også kollegaer som bodde i byen og drev med ett og annet selv. Jeg er en ekstrovert person og kjenner jeg er redd for å, ved et uhell, si noe om min fortid som gjør at de ser stygt på meg - eller at det får konsekvenser på annet vis. Derfor jobber jeg mye hjemmefra. Jeg føler rett og slett at jeg ikke passer inn.

Samtidig er det ikke et alternativ å dra tilbake til byen og henge med rusvennene heller, for ting har blitt verre siden jeg flyttet. Jeg møter dem i blant, og jeg kan ikke huske sist jeg så dem edru eller nyktre. Det er skremmende. 

Alternativene føles å være følgende:
1: Fortsette å være på utsiden av dette lokalsamfunnet
2: Forsøke å finne min plass ved å late som om jeg ikke har den fortiden jeg har, og bare jatte med - og muligens kjede meg i hjel?
3: Findre andre med lignende fortid, men som også kom seg vekk - men det kan virke som om de som ramla utpå her ute fikk i seg for mye GHB og speed, og er å finne i diverse bilverksteder. Jeg tror liksom ikke jeg passer inn der, heller. 

Skal jeg bare være alene, eller glemme fortiden min, da? Eller bare stikke tilbake til rusmiljøet i byen så jeg slipper å snakke om andres barns bleieskift og hvor skummelt det er med sånn derre LSD?

Jeg er ensom, og jeg føler meg teit. Jeg er glad jeg har samboer, i det minste. 

Anonymkode: d2b3b...21c

Kan du ikke oppsøke frivillige organisasjoner for tidligere rusmisbrukere? Jeg går i Back in the ring (yoga), har gått i a-larm møter og noen av de er veldig bra. Anbefaler deg også å bli frivillig i røde kors  . Hvis du vil sosialisere deg og sliter med å få venner, så må du faktisk oppsøke sånne steder - med eller uten rusbakgrunn

Anonymkode: 0098a...c52

[Gjest Karamelis]

Du har flytta på bygda. Det har ikke noe med deg å gjøre at du føler deg utenfor. 

Men du har ikke godt av å sitte hjemme å tenke så mye. Oppsøk frivilligheten så du ser litt folk om ikke annet.