TRives du med å bo alene?

[AnonymBruker]

Er 48 år og barna har flyttet ut en etter en.  Nå sitter jeg her da alene.  Men har tre hunder som selskap.  Det er annerledes. Min sønn bodde hjemme lenge og det var så koselig å ha han å se serie med på kvelden og snakke noen ord med.   Jeg er blitt vandt å være alene nå.  Merker at det er mye mindre husarbeid, Og at jeg ikke bruker så mye penger på mat lengre.  Tenker på hvordan det skulle blitt å bo med en mann.  Det er jo sikkert koselig  med selskap og en å se tv, gå turer med og lage mat med.  Men samtidig er jeg redd å føle en slags klaustrofobi. 

 Har dårlig erfaring fra et forhold jeg var i der mannen ikke jobbet og var hjemme hele dagen og snyltet på meg.  Det ble ofte dårlig stemning i dagesvis  over bagateller og da er det så godt å på lit rom hvis man kan hver til seg  og ikke gå hverandre på nervene  . Følte jeg ikke fikk puste.  Jeg kunne godt tenke meg en kjæreste som var trofast selv om vi ikke bodde sammen og en som   vi kunne besøke hverandre.  Jeg vet jo at de fleste menn i 40 og 50 åra har kjøpt sine egne leiligheter og hus og ville nok ikke flyttet inn til meg.   Og jeg hadde og muligens syns det var vanskelig å flytte inn til han. Lettere man man er i 20 årene og  er håpefull og har troen på et godt samliv.  

Noen  andre som og har slike tanker? 

 

Anonymkode: 925bd...091

[Engel]

Nå har jeg fortsatt hjemmeboende barn og bor dermed bare helt alene annenhver uke, men trives veldig godt med å bo alene ja. Har overhodet ikke noe hastverk å bli samboer om jeg skulle møte noen, det er ikke aktuelt før barna har flyttet ut i alle fall. Har med årene bare kjent mer og mer på at jeg ønsker å ha den tiden jeg har med ungene mine, alene. Kjæreste kan jeg være når de er hos faren.

Nå har jeg i motsetning til deg ikke noe problem med å skulle bli samboer utover det med barna, var samboer/gift i 18 år, og det gikk helt fint det også. Jeg trives i begge settinger. Det viktigste er å finne en du virkelig trives med, og som respekterer de behovene du har. Det høres ut som du har vært sammen med feil menn. Men uansett er det jo helt opp til deg hva du ønsker.

[AnonymBruker]

Ja, vi er nok flere. Jeg var enslig og hadde ett barn boende hjemme, så overgangen til å bo helt alene var vanskelig for meg, etter at hun flyttet ut. Noen år senere var jeg samboer, etter at det forholdet tok slutt har jeg bodd for meg selv lengre enn noensinne før.

Og jeg trives mer og mer med å bo slik! Jeg har vært singel helt siden det samboerforholdet og prøver ikke aktivt å finne noen ny. Om det skulle skje at jeg møtte en og ble sammen med ham, ville jeg nok fortsatt med å bo for meg selv. Jeg har kommet fram til at det passer personligheten min, jeg trenger en del alenetid.

Anonymkode: 0f303...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om det skulle skje at jeg møtte en og ble sammen med ham, ville jeg nok fortsatt med å bo for meg selv. Jeg har kommet fram til at det passer personligheten min, jeg trenger en del alenetid.

Anonymkode: 0f303...88f

Samme her. Koser meg alene, stresser ikke, og vil ikke bo sammen med noen før jeg har kjent vedkommende i laaang tid. 

Særboforhold fungerer kjempefint for mange. 

Anonymkode: 465e8...aed

[exictence]

Kan godt tenke meg å bo med en. Savner en å våkne med og legge meg med. Men det må være en med gjensidig respekt og selvstendighet. Og at vi ikke alltid trenger å være sammen, med og kose oss i hverandres selskap.

[-Missi-]

Sier meg enig ☺️jeg bor alene 50%av tiden når sønnen er hos far. Jeg har ingen ønske om samboer slik livet mitt er nå så lenge han bor hjemme ønsket jeg ikke en mann inn i mixen. Men jeg et veldig spent på hvordan jeg vil takle det den dagen han flytter hjemmefra så jeg er litt mer åpen nå enn det jeg har vært på at jeg kanskje vil ønske meg samboer i fremtiden. På den annen side så tenker jeg at jeg elsker jo alenetid med mine hobbyer så om jeg skal ha en samboer må det være en selvstendig en som klarer seg selv og har egne interesser og hobbyer en som ønsker en voksen som en bonus i livet sitt men ikke en som er hele  livet. Samtidig sist jeg var samboer var jeg 16-22 ung og mer formbar nå er jeg en voksen kvinne på 35 så tror det ville bli et annet utgangspunkt og gå inn i noe med mer egne meninger og livserfaringer. Vet ikke har ikke helt lyst på risikoen for å få en dårlig opplevelse heller når jeg trives godt slik jeg har det🤔

[AnonymBruker]

Jeg digger å bo aleine. Kan ta alt i eget tempo. Likevell kunne jeg tenke meg å bo med en kjæreste, men bare om vi sammen fant felles gode avtaler om jobb, fritid, barn og dyr.

Anonymkode: 556fb...7cd

[AnonymBruker]

Kommer aldri til å bo med noen igjen. Å bo i rekkehus med meg på ene siden og mannen på andre siden hadde vært perfekt. 

Anonymkode: 3c950...6b8

[AnonymBruker]

Jeg savner litt å bo alene noen ganger. Samboerskap på 11. året nå. Han er helt perfekt kjæreste, og vi gjør begge husarbeid etter behov, men jeg er introvert og trenger mye alenetid. Kunne aldri bodd med en urenslig mann som ikke var med på å holde det rent og ryddig, eller som var ekstrovert og klengete.
 

Gleder meg til at boligprisene skal falle litt, slik at vi får råd til en bolig med to stuer og to bad. Har 3-roms nå. 

Anonymkode: ecb18...9e4

[AnonymBruker]

Nå bor jeg sammen med sønnen min, men har bodd uten en mann i 14 år. Og trives veldig godt med det. Ser og for meg at får jeg kjæreste, så vil jeg ikke bo sammen med han. Jeg trives så godt med å bo alene. Og har dårlig erfaring med å bo med mann før, hvor han bidro svært lite, og det endte med at jeg måtte gjøre alt. Noe som og førte til brudd. 

Anonymkode: a6a62...447

[Gjest Vitalogy]

Ja. Trenger mitt eget krypinn. Var i lag med ei i mange år, vi bodde i hver vår leilighet. En smart og praktisk måte for vår del å ivareta behovet for selvstendighet. Om jeg treffer en ny og hun absolutt vil bli samboer, så er ikke jeg den rette for henne.

[Maskinfører]

Ja 🙂 

[AnonymBruker]

Alene med 1 barn. Kommer ALDRI noe mannfolk inn her noen gang igjen. Er så fritt, fredlig og herlig å være alene. Slippe å ha folk trykkende opp etter seg hele tiden og at man må forlate sitt eget hjem for å få egentid.

Anonymkode: ea809...58e

[AnonymBruker]

Storives alene👍

Anonymkode: 7a9a6...702

[AnonymBruker]

Har kjæreste og ingen barn. Særbo som begge er veldig enig i.

Skal ikke måtte bytte bolig pga  et samlivsbrudd noen gang igjen.

Ingen hverdagsslitasje på oss, men alikevel mye tid sammen i helger, kvelder og ferier 💞

( K 50)

Anonymkode: 6e5db...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er 48 år og barna har flyttet ut en etter en.  Nå sitter jeg her da alene.  Men har tre hunder som selskap.  Det er annerledes. Min sønn bodde hjemme lenge og det var så koselig å ha han å se serie med på kvelden og snakke noen ord med.   Jeg er blitt vandt å være alene nå.  Merker at det er mye mindre husarbeid, Og at jeg ikke bruker så mye penger på mat lengre.  Tenker på hvordan det skulle blitt å bo med en mann.  Det er jo sikkert koselig  med selskap og en å se tv, gå turer med og lage mat med.  Men samtidig er jeg redd å føle en slags klaustrofobi. 

 Har dårlig erfaring fra et forhold jeg var i der mannen ikke jobbet og var hjemme hele dagen og snyltet på meg.  Det ble ofte dårlig stemning i dagesvis  over bagateller og da er det så godt å på lit rom hvis man kan hver til seg  og ikke gå hverandre på nervene  . Følte jeg ikke fikk puste.  Jeg kunne godt tenke meg en kjæreste som var trofast selv om vi ikke bodde sammen og en som   vi kunne besøke hverandre.  Jeg vet jo at de fleste menn i 40 og 50 åra har kjøpt sine egne leiligheter og hus og ville nok ikke flyttet inn til meg.   Og jeg hadde og muligens syns det var vanskelig å flytte inn til han. Lettere man man er i 20 årene og  er håpefull og har troen på et godt samliv.  

Noen  andre som og har slike tanker? 

 

Anonymkode: 925bd...091

Det er ganske vanlig at par som har ok økonomi, eget etablert liv og ikke ønsker felles barn velger å særbo. Så du vil ikke slite med å finne en mann som er på samme bølgelengde. Å kunne velge å bo alene er en luksus. Det fordrer helse, økonomi og ressurser til å drifte en husholdning uten backup. 

Og nettopp derfor tilfører det ofte forhold mye positivt. Man er sikker på at partneren ønsker å vøre sammen med en, heller enn å velge det fordi en ikke har råd til eller resurser til å bo alene. Man slipper dele hverdag og mas, men kan delta bare i et forhold positive sider. Det betegnes, ikke uten grunn, som å være på evig ferie. 

Samlivet som standard er og har vært en standard nettopp fordi folk flest før den moderne tid ikke hadde råd til å bo alene. Man bodde ikke sammen i «gamle dager» fordi man hadde så innmari mye glede av det. Man bodde sammen fordi man måtte. Enten man likte det eller ei. Som moderne mennesker har vi mer enn råd til å vrake standarden. Som det gamle arvegodset den er.

Anonymkode: 81420...a03

[Gjest Vitalogy]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ganske vanlig at par som har ok økonomi, eget etablert liv og ikke ønsker felles barn velger å særbo. Så du vil ikke slite med å finne en mann som er på samme bølgelengde. Å kunne velge å bo alene er en luksus. Det fordrer helse, økonomi og ressurser til å drifte en husholdning uten backup. 

Og nettopp derfor tilfører det ofte forhold mye positivt. Man er sikker på at partneren ønsker å vøre sammen med en, heller enn å velge det fordi en ikke har råd til eller resurser til å bo alene. Man slipper dele hverdag og mas, men kan delta bare i et forhold positive sider. Det betegnes, ikke uten grunn, som å være på evig ferie. 

Samlivet som standard er og har vært en standard nettopp fordi folk flest før den moderne tid ikke hadde råd til å bo alene. Man bodde ikke sammen i «gamle dager» fordi man hadde så innmari mye glede av det. Man bodde sammen fordi man måtte. Enten man likte det eller ei. Som moderne mennesker har vi mer enn råd til å vrake standarden. Som det gamle arvegodset den er.

Anonymkode: 81420...a03

Dette var et bra innlegg. Takk for disse betraktningene!

[Gjest AprilRyan]

Kanskje de erfaringene jeg har med menn er fordi de har vært for ulik meg og jeg derfor er litt farget av det, men jeg trives godt med å bo alene. Klart jeg savner noen, men det jeg ikke savner er en forventning til hvordan jeg skal være og hva jeg skal gjøre. Jeg har følt meg kvalt fordi jeg ikke kan være meg selv 100% eller at jeg føler meg avslappet i mitt eget hjem.

Nå når jeg bor alene kan jeg gjøre hva jeg vil, jeg kan lage den maten jeg vil eller droppe middag uten at det blir surmuling over det, det ser akkurat ut sånn som det gjorde da jeg forlot leiligheten når jeg kommer hjem og er ikke sure sokker eller rot overalt (er det rot så er det mitt eget), har jeg en dårlig dag så kan jeg ha det uten mas og kjas rundt det osv. Jeg synes det var mye som var slitsomt rundt det å bo sammen med noen og hjemme ønsker jeg at skal være et fristed.

I tillegg så er jeg ikke interessert i hvem som helst og det er svært få som har en personlighet som passer med min. Jeg kunne sikkert ha hatt kjæreste hvis jeg hadde vært desperat og tatt til takke med noen, men hvem i all verden ønsker seg noe sånt.

Det er helt sikkert noe i at man blir litt sær etterhvert som blir eldre og får erfaring med hvordan det er å bo med noen.

[AnonymBruker]

Vanlig å kjenne på dette når du er vandt med å bo sammen med noen, helt naturlig. Fint du har hund  

Selv er jeg vandt med å bo alene, styre meg selv. Dette passer meg utmerket, kunne aldri tenke meg en samboer. Liker også å sove alene.

Som du skriver, ha en kjæreste å bo hver for seg er det BESTE i vår alder  Annerledes å være i 20-30åra...

Anonymkode: 348a7...84d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er 48 år og barna har flyttet ut en etter en.  Nå sitter jeg her da alene.  Men har tre hunder som selskap.  Det er annerledes. Min sønn bodde hjemme lenge og det var så koselig å ha han å se serie med på kvelden og snakke noen ord med.   Jeg er blitt vandt å være alene nå.  Merker at det er mye mindre husarbeid, Og at jeg ikke bruker så mye penger på mat lengre.  Tenker på hvordan det skulle blitt å bo med en mann.  Det er jo sikkert koselig  med selskap og en å se tv, gå turer med og lage mat med.  Men samtidig er jeg redd å føle en slags klaustrofobi. 

 Har dårlig erfaring fra et forhold jeg var i der mannen ikke jobbet og var hjemme hele dagen og snyltet på meg.  Det ble ofte dårlig stemning i dagesvis  over bagateller og da er det så godt å på lit rom hvis man kan hver til seg  og ikke gå hverandre på nervene  . Følte jeg ikke fikk puste.  Jeg kunne godt tenke meg en kjæreste som var trofast selv om vi ikke bodde sammen og en som   vi kunne besøke hverandre.  Jeg vet jo at de fleste menn i 40 og 50 åra har kjøpt sine egne leiligheter og hus og ville nok ikke flyttet inn til meg.   Og jeg hadde og muligens syns det var vanskelig å flytte inn til han. Lettere man man er i 20 årene og  er håpefull og har troen på et godt samliv.  

Noen  andre som og har slike tanker? 

 

Anonymkode: 925bd...091

Særbo er jo en ordning da beholder du jo egentiden din og ditt eget hus..han må rydde etter seg selv der han bor og du der du bor. Enkelt og greit. Men samtidig nyte film og kos og finne på ting sammen innimellom..eller kalles det fwb det kanskje? Aner ikke  alle titlene som fins. 

Anonymkode: 1e2d6...3ac