Asperger, bare å satse på å bli ufør?

[AnonymBruker]

Er i jobb som jeg fikk uten hjelp fra nav. Men har litt angst for at jeg ignorerer kroppens signaler uten at jeg vet det på at den blir sliten? For en del av å ha Asperger er jo at man blir sliten av å omgås mennesker over tid. Hos meg er det ikke tilfelle. Men jeg er redd jeg skal «kollapse» en dag. 

I tillegg sliter jeg litt fremdeles med at jeg ikke har så lyst til å ut på alt som de andre. Jeg sliter med å stole på folk jeg ikke kjenner fra før, så jeg får ikke nye venner så lett som andre. Jeg føler meg ikke annerledes enn andre, men har fått slengt i trynet mange ganger i oppveksten at jeg er spesiell og annerledes. Så jeg utviklet en kjempe depresjon i tenårene fordi jeg begynte og studere andre og kopierte dem, så jeg ble ikke meg selv til slutt for jeg hatet jo å skille meg ut. 
Selv om jeg ikke lenger kopierer andre så får jeg ikke helt fred i sjelen fordi jeg er redd for at aspergersen er en forbannelse som ligger over meg og vil hindre meg i å oppnå ting i livet. For folk som ikke kjenner meg godt tror ofte jeg er veldig oppegående. Jeg har en naturlig «toned body» og ser sprek ut selv om jeg ikke trener mye, så folk kommenterer ofte uteendet mitt (oppleve det siden tenårene av både voksne og jevnaldrende). Så det blir liksom et press på meg hele tiden om at jeg må leve opp til det, som hun selvsikre som har mange venner og er veldig sosial og suksessfull. Men så «skuffer» jeg med at jeg ikke har noe utdannelse utover videregående, ikke har så mange venner og kanskje har litt for få interesser. 
Så, er det bare i mitt hode at det er en forbannelse, eller bør jeg kanskje se fremtiden som deltidsarbeider eller ufør? 

Anonymkode: c7f1b...910

[AnonymBruker]

Arbeidsplass er noe annet enn skole. Folk er der pga pengene, og har livet sitt hjemme.

På skolen har man gjerne livet sitt der. Det sosiale. Ett annet press.

På skolen må du ofte kle deg på en spesiell måte, på arbeidsplass trenger du bare følge evt kleskoder.

Det at du  føler du må leve opp til forventninger, ligger i ditt eget hode.

Det spiller ingen rolle for andre hvor mange venner du har, eller hvor mye du trener.

Anonymkode: 14fac...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Arbeidsplass er noe annet enn skole. Folk er der pga pengene, og har livet sitt hjemme.

På skolen har man gjerne livet sitt der. Det sosiale. Ett annet press.

På skolen må du ofte kle deg på en spesiell måte, på arbeidsplass trenger du bare følge evt kleskoder.

Det at du  føler du må leve opp til forventninger, ligger i ditt eget hode.

Det spiller ingen rolle for andre hvor mange venner du har, eller hvor mye du trener.

Anonymkode: 14fac...3a8

Jo det spiller en rolle for dem. Siden de er så opptatt å kommentere det, men såklart, det styrer jo ikke livene deres. Men les her også.. folk er veldig opptatt av hvordan andre klarer ditt og datt og du er misslykket hvis…

uansett, jeg føler likevel det ligger en slags forbannelse over meg, som jeg ikke kommer vekk fra. Som om jeg sitter fast i noe og alt går veldig tregt fremover.

Anonymkode: c7f1b...910

[AnonymBruker]

Men er det ditt problem?

Om Gerda fra regnskap mener du er mislykket, da er jo det hennes problem? Ikke ditt.

Om en kollega mener man bare kan kjøre Tesla, er det ikke bare da å parkere Opelen sin ved siden av han og kose seg med det?

Andre som mener veldig mye om andres liv, har fattige liv selv.

Anonymkode: 14fac...3a8

[AnonymBruker]

Hvordan er det med restarbeidsevnen din?

Er du utslitt etter jobb?

Hvordan har du det på jobb? 

Overtenker du mye?

Vet de at du er autist?

 

Anonymkode: 3005a...d32

[Elle Melle]

Men, uten bekymringstankene, hvordan har du det egentlig? Sånn akkurat nå, hver dag?

Hvordan er hverdagen? Er du fornøyd eller misfornøyd, utslitt eller uthvilt, får du gjort ting du liker, pratet (passe for deg) med folk du liker? 

Om du har grei livskvalitet tror jeg kanskje at det ikke er så viktig å bekymre seg for framtiden. Det viktigste er her og nå.