Tom følelse inni meg av oppmerksomt på utseende

[AnonymBruker]

Nå høres jeg utrolig selvgod ut, men hele livet har jeg fått komplimenter for utseende - ofte fra andre kvinner/jenter (er kvinne i slutten av 30-årene selv). Det er ofte smigrende, og jeg VET at jeg skal være takknemlig for det, og det får jeg sikkert høre nå i denne tråden! Men jo eldre jeg blir, jo oftere er det at det ikke føles noe greit å få oppmerksomhet og kommenterer på utseende i påhør av andre. Jeg har så mye mer og annet jeg virkelig vil få komplimenter for, egenskaper jeg i sannhet tror jeg har og er stolt av å ha; jeg er raus, respektfull, glad på andres vegne, engasjert og interessert i både faglige ting og historie, vitenskap, andre mennesker etc. I det hele tatt, helt andre ting enn utseende. 

Jeg opplevde feks en gang en kvinnelig kollega si at hun hadde sittet og sett på meg og bare tenkt på hvor utrolig vakker jeg egentlig var, at det ikke skulle vært lov å være så pen og samtidig smart. Også opplevd kvinnelige kolleger sitte og snakke i gange lange ordelag om at jeg er så naturlig pen/søt, ser yngre ut enn jeg er osv, med hverandre liksom, og foran/med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til sånt, jeg. Jeg har aldri vært søkende etter komplimenter for utseende, heller motsatt. Ikke doller jeg meg veldig opp heller, og tror ikke jeg fremstår som en særlig overfladisk person. Og jeg føler meg bare devaluert egentlig, og får en sånn trist, tom følelse, når sånne ting skjer. Jeg føler det blir en sånn distanse mellom meg og den/de andre som jeg virkelig ikke har bedt om. 

 Jeg liker å kle meg i (det som etter min smak er) pene klær, sminker meg lett, og jeg liker jo å føle meg fin - jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet på det i tide og utide. Jeg har egentlig aldri likt så godt å få høre at jeg er søt, pen osv.. 

Er det flere som føler det sånn noen ganger? Er jeg bare hårsår eller har helt skrudde forventninger til folk? Kan man si fra om sånt uten å virke totalt selvgod? Jeg tror nesten ikke det, men tar gjerne imot seriøse råd. 
 

Og ps: jeg VET at det ikke er synd i meg, og at dette er et «luksusproblem». Men dette er kg, og virkelig, hvor ellers kan jeg lufte dette? 

Anonymkode: d9418...356

[AnonymBruker]

Et forsiktig råd: Neste gang noen kommenterer utseendet ditt, kan du be vedkommende om å lukke øynene, og si hva man ville ha sagt dersom man ikke hadde evnen til å se.

Folk tar nemlig denne evnen som en selvfølgelighet og bygger forholdet sitt til andre mennesker på det visuelle, men hvordan ville verden ha sett ut hvis man var blind uten å kunne se ...?

Anonymkode: f7172...915

[AnonymBruker]

 

Fått samme kommentarer fra min leder. Det er alltid ubehagelig. 

Anonymkode: b2b24...5cd

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Nå høres jeg utrolig selvgod ut, men hele livet har jeg fått komplimenter for utseende - ofte fra andre kvinner/jenter (er kvinne i slutten av 30-årene selv). Det er ofte smigrende, og jeg VET at jeg skal være takknemlig for det, og det får jeg sikkert høre nå i denne tråden! Men jo eldre jeg blir, jo oftere er det at det ikke føles noe greit å få oppmerksomhet og kommenterer på utseende i påhør av andre. Jeg har så mye mer og annet jeg virkelig vil få komplimenter for, egenskaper jeg i sannhet tror jeg har og er stolt av å ha; jeg er raus, respektfull, glad på andres vegne, engasjert og interessert i både faglige ting og historie, vitenskap, andre mennesker etc. I det hele tatt, helt andre ting enn utseende. 

Jeg opplevde feks en gang en kvinnelig kollega si at hun hadde sittet og sett på meg og bare tenkt på hvor utrolig vakker jeg egentlig var, at det ikke skulle vært lov å være så pen og samtidig smart. Også opplevd kvinnelige kolleger sitte og snakke i gange lange ordelag om at jeg er så naturlig pen/søt, ser yngre ut enn jeg er osv, med hverandre liksom, og foran/med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til sånt, jeg. Jeg har aldri vært søkende etter komplimenter for utseende, heller motsatt. Ikke doller jeg meg veldig opp heller, og tror ikke jeg fremstår som en særlig overfladisk person. Og jeg føler meg bare devaluert egentlig, og får en sånn trist, tom følelse, når sånne ting skjer. Jeg føler det blir en sånn distanse mellom meg og den/de andre som jeg virkelig ikke har bedt om. 

 Jeg liker å kle meg i (det som etter min smak er) pene klær, sminker meg lett, og jeg liker jo å føle meg fin - jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet på det i tide og utide. Jeg har egentlig aldri likt så godt å få høre at jeg er søt, pen osv.. 

Er det flere som føler det sånn noen ganger? Er jeg bare hårsår eller har helt skrudde forventninger til folk? Kan man si fra om sånt uten å virke totalt selvgod? Jeg tror nesten ikke det, men tar gjerne imot seriøse råd. 
 

Og ps: jeg VET at det ikke er synd i meg, og at dette er et «luksusproblem». Men dette er kg, og virkelig, hvor ellers kan jeg lufte dette? 

Anonymkode: d9418...356

Kult at du tar opp dette og kg er helt riktig plass😅 Du har helt sikkert gode indre kvaliteter også og det vet sikkert alle som kjenner deg. Men husk på at folk er folk. Det er lett å kommentere det fysiske.
 

Et tips? Endre trenden. Vær først ute med et kompliment og pass på å kommentere noe du selv ville ha ønsket å høre. Det tar nok ikke så lang tid før du får høre noe mer ekte tilbake. Dette gjelder nok først og fremst folk du kjenner. Andre ser jo bare det fysiske.

Anonymkode: 246c2...4d8

[AnonymBruker]

Jeg opplever det også slik og er i samme alder. Jeg syns også det er ubehagelig, spesielt når jeg er på jobb. Sist for bare noen dager siden ba en kvinnelig kollega meg om å slå ut håret (jeg går som regel med knute i nakken) fordi hun ville se hvor vakker det var. Så da måtte jeg slå det ut slik at hun og den eldre mannen som også jobber der kunne beundre... Altså, jeg forstår at dette ikke er et reelt problem, men jeg føler meg så dum og ubekvem. Nesten litt barnliggjort? Jeg syns det er vanskelig å sette ord på. 

Det som er bra ts, er at du ser ut til å tiltrekke deg oppmerksomhet fra kvinner. Jeg tiltrekker meg også uønsket oppmerksomhet fra menn og det er jo av og til bare skummelt og ekkelt... 

Anonymkode: b3c4f...f77

[AnonymBruker]

folk kan ikke alltid forstå, om ikke man har vært der selv. men jeg kan forstå deg veldig godt, og dessverre er mennesker veldig overflatisk.. man dras liksom mot det som er vakkert. Jeg har opplevd å bli utfryst av jenter og å blir brukt av gutter. satt der aleine jeg, så kom jeg i kontakt med en som jeg trodde var snill, brukte meg han også.. jeg er som deg, aldri vært noe opptatt av usteende, opptatt av innsiden til folk og ja.. men han kunne si ting som, "du kommer til å miste det der utseende til slutt, og hva skjer da". han psyket meg helt ut. Andre mannen jeg ble sammen med var kun sammen med meg fordi jeg så fin ut, dret no loddrett i at jeg var flink til å lage mat, var trofast og snill, rolig og ekte. neida, føler på mange måter at jeg ikke lever opp til utseende mitt, for her sitter jeg og er singel på tredje året, og vet ikke om jeg gidde å hive meg rundt fordi man kun får høre ting ang utseende, som regel.. eller de bare vil ligge med deg. skulle ønske jeg var mer gjenomsnittelig skal jeg være helt ærlig med deg.. for ett digg liv det må være. 

Anonymkode: 6ae43...4c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

folk kan ikke alltid forstå, om ikke man har vært der selv. men jeg kan forstå deg veldig godt, og dessverre er mennesker veldig overflatisk.. man dras liksom mot det som er vakkert. Jeg har opplevd å bli utfryst av jenter og å blir brukt av gutter. satt der aleine jeg, så kom jeg i kontakt med en som jeg trodde var snill, brukte meg han også.. jeg er som deg, aldri vært noe opptatt av usteende, opptatt av innsiden til folk og ja.. men han kunne si ting som, "du kommer til å miste det der utseende til slutt, og hva skjer da". han psyket meg helt ut. Andre mannen jeg ble sammen med var kun sammen med meg fordi jeg så fin ut, dret no loddrett i at jeg var flink til å lage mat, var trofast og snill, rolig og ekte. neida, føler på mange måter at jeg ikke lever opp til utseende mitt, for her sitter jeg og er singel på tredje året, og vet ikke om jeg gidde å hive meg rundt fordi man kun får høre ting ang utseende, som regel.. eller de bare vil ligge med deg. skulle ønske jeg var mer gjenomsnittelig skal jeg være helt ærlig med deg.. for ett digg liv det må være. 

Anonymkode: 6ae43...4c5

Det rare er at jeg er egentlig ikke pen engang. Men jeg vasser i oppmerksomhet likevel. Jeg forstår det ikke. 

Anonymkode: b3c4f...f77

[AnonymBruker]

Du blir ikke nødvendigvis devaluert.

Men en måte å redusere dette på er at du går ut av rommet når felles prat begynner (jeg må tisse/jeg skal bare blabla).

Du kan også finne standard teknikker for å overlappe til andre temaer.

»Takk, det var hyggelig sagt. Hvordan går det med deg om dagen/når skjer ditt og datt/har du planer i helga da». 
 

Du kan og punktere samtalen litt med humor når du opplever det sklir ut. «Jaja, godt vi er et fruktfat på avdelinga/bra vi holder oss smekre/jaja - tross den nye glansgivende sjampoen må jeg tragisk nok jobbe for pengene, vi får komme igang». 
 

 

Anonymkode: d76fa...15c

[umAxa]

On 9/18/2022 at 11:29 PM, AnonymBruker said:

Nå høres jeg utrolig selvgod ut, men hele livet har jeg fått komplimenter for utseende - ofte fra andre kvinner/jenter (er kvinne i slutten av 30-årene selv). Det er ofte smigrende, og jeg VET at jeg skal være takknemlig for det, og det får jeg sikkert høre nå i denne tråden! Men jo eldre jeg blir, jo oftere er det at det ikke føles noe greit å få oppmerksomhet og kommenterer på utseende i påhør av andre. Jeg har så mye mer og annet jeg virkelig vil få komplimenter for, egenskaper jeg i sannhet tror jeg har og er stolt av å ha; jeg er raus, respektfull, glad på andres vegne, engasjert og interessert i både faglige ting og historie, vitenskap, andre mennesker etc. I det hele tatt, helt andre ting enn utseende. 

Jeg opplevde feks en gang en kvinnelig kollega si at hun hadde sittet og sett på meg og bare tenkt på hvor utrolig vakker jeg egentlig var, at det ikke skulle vært lov å være så pen og samtidig smart. Også opplevd kvinnelige kolleger sitte og snakke i gange lange ordelag om at jeg er så naturlig pen/søt, ser yngre ut enn jeg er osv, med hverandre liksom, og foran/med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til sånt, jeg. Jeg har aldri vært søkende etter komplimenter for utseende, heller motsatt. Ikke doller jeg meg veldig opp heller, og tror ikke jeg fremstår som en særlig overfladisk person. Og jeg føler meg bare devaluert egentlig, og får en sånn trist, tom følelse, når sånne ting skjer. Jeg føler det blir en sånn distanse mellom meg og den/de andre som jeg virkelig ikke har bedt om. 

 Jeg liker å kle meg i (det som etter min smak er) pene klær, sminker meg lett, og jeg liker jo å føle meg fin - jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet på det i tide og utide. Jeg har egentlig aldri likt så godt å få høre at jeg er søt, pen osv.. 

Er det flere som føler det sånn noen ganger? Er jeg bare hårsår eller har helt skrudde forventninger til folk? Kan man si fra om sånt uten å virke totalt selvgod? Jeg tror nesten ikke det, men tar gjerne imot seriøse råd. 
 

Og ps: jeg VET at det ikke er synd i meg, og at dette er et «luksusproblem». Men dette er kg, og virkelig, hvor ellers kan jeg lufte dette? 

Anonymkode: d9418...356

Jeg kan tenke meg at man ender opp med å føle seg frarøvet sin menneskelighet når alle betrakter deg for dine ytre kvaliteter. Du vet at du er mer enn bare ditt ytre, og du vet at de som gir deg komplimenter vet det også, men allikevel er det hele en fasade man ikke klarer å legge vekk.

Når man er naturlig pen, så er de ikke lenger et kompliment å få høre at man er så pen. Det blir like tomt og meningsløst som jeg skulle gitt deg komplimenter for at du har albuer. Det er en grunn for at du ikke liker komplimenter når det er din generelle hverdag.

Har egentlig ingen råd og tips. Men historien din minner om ordtaket om at det er ensomt på toppen.

 

[MissIndependent45]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier og hvordan du har det. Mine kommentarer kom først og fremst fra menn, men også innimellom andre damer. Det gjør noe med selvfølelsen til slutt når alt folk ser er hvordan du ser ut. Jeg har møtt menn som viste seg å ha null interesse for meg som person, men som gjerne ville ha meg til å kle meg på en viss måte når vi skulle ut blant folk. Jeg fikk min første jobb i konkurranse med veldig mange andre. Jeg var så stolt, og fikk mye skryt for ferdigheter og innsats. Etter et par år i den jobben kom det en kommentar fra nestsjefen om at jeg ikke hadde fått den jobben om jeg ikke hadde vært så pen. Det var nok ment som et kompliment men det tok nesten fra meg all lyst til å gå på jobb. 

Jeg forstår de som skriver at de aldri blir "sett" og at det er vanskelig, men det motsatte er ikke bra det heller. Jeg var skoleflink, er over middels intelligent, har mye humor og mange andre gode egenskaper som aldri var interessant for noen. Årevis med slikt har gjort at jeg kler meg mye kjedeligere og mer anonymt enn jeg egentlig har lyst. Det vrenger seg i magen når jeg får komplimenter som har med utseende å gjøre. Dating er nærmest umulig. Mange er interessert, men jeg merker jeg er avvisende uten å mene det fordi gamle opplevelser sitter i. 

[AprilLudgate]

MissIndependent45 skrev (48 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier og hvordan du har det. Mine kommentarer kom først og fremst fra menn, men også innimellom andre damer. Det gjør noe med selvfølelsen til slutt når alt folk ser er hvordan du ser ut. Jeg har møtt menn som viste seg å ha null interesse for meg som person, men som gjerne ville ha meg til å kle meg på en viss måte når vi skulle ut blant folk. Jeg fikk min første jobb i konkurranse med veldig mange andre. Jeg var så stolt, og fikk mye skryt for ferdigheter og innsats. Etter et par år i den jobben kom det en kommentar fra nestsjefen om at jeg ikke hadde fått den jobben om jeg ikke hadde vært så pen. Det var nok ment som et kompliment men det tok nesten fra meg all lyst til å gå på jobb. 

Jeg forstår de som skriver at de aldri blir "sett" og at det er vanskelig, men det motsatte er ikke bra det heller. Jeg var skoleflink, er over middels intelligent, har mye humor og mange andre gode egenskaper som aldri var interessant for noen. Årevis med slikt har gjort at jeg kler meg mye kjedeligere og mer anonymt enn jeg egentlig har lyst. Det vrenger seg i magen når jeg får komplimenter som har med utseende å gjøre. Dating er nærmest umulig. Mange er interessert, men jeg merker jeg er avvisende uten å mene det fordi gamle opplevelser sitter i. 

Det den nestlederen sa var ikke ment som kompliment, men som degraderende hersketeknikk.

Kjenner flere som har blitt utsatt for den, helt normalt attraktive folk (kvinner og menn). Om man ikke er attraktiv finner de noe annet å peke på. 

[MissIndependent45]

DundreMilfin skrev (1 minutt siden):

Det den nestlederen sa var ikke ment som kompliment, men som degraderende hersketeknikk.

Kjenner flere som har blitt utsatt for den, helt normalt attraktive folk (kvinner og menn). Om man ikke er attraktiv finner de noe annet å peke på. 

Mye mulig du har rett i det ja. Ikke tenkt på det på den måten tidligere faktisk.  

[AprilLudgate]

MissIndependent45 skrev (33 minutter siden):

Mye mulig du har rett i det ja. Ikke tenkt på det på den måten tidligere faktisk.  

Helt klassisk hersketeknikk.

Og jeg anbefaler deg og andre som utsettes for dette å lese bøker om hersketeknikker: https://www.ark.no/boker/Sigrid-Sollund-Hersketeknikker-9788248920564#product-description

Det er vanskelig å kontre dette når det kommer fra noen i posisjon, i jobbsammenheng. Men ved å lære seg å gjenkjenne det så kan man finne kloke måter å sette skapet på plass uten at man straffes for det.

Kommentaren til den nestlederen kunne blitt besvart med:

- Åja, det er en strategi dere i ledelsen har for konsernet/bedriften? Bare underkvalifiserte folk i ledelse og stab? (Med et smil om munnen, og så går man før vedkommende rekker svare noe videre). 

- Så du sier dere ikke vil ansette noen på bakgrunn av kvalifikasjoner?

- Hyggelig du synes utseendet mitt er tiltalende, men på intervjuene fokuserte heldigvis ledelsen på det faglige

 

Har venner som har blitt avbrutt med seksualiserte kommentarer også midt i fagsamtaler. Type «javel, så her står du i dine skjørt og høye hæler ja» (som kommentar på et faglig innspill). 
 

Man må rett og slett bare lære seg noen teknikker.

En kan være noe så enkelt som å stille åpne spørsmål.

»Hvorfor tror du det/den forstod jeg ikke, kan du utdype». 
 

Om de da fortsetter med oppgulp kan du svare «Hm, det har jeg ikke tenkt på - men mulig du har rett. Jeg får nesten ta det opp på personalsamtalen og høre om det er korrekt». 
 

[MissIndependent45]

DundreMilfin skrev (3 minutter siden):

Helt klassisk hersketeknikk.

Og jeg anbefaler deg og andre som utsettes for dette å lese bøker om hersketeknikker: https://www.ark.no/boker/Sigrid-Sollund-Hersketeknikker-9788248920564#product-description

Det er vanskelig å kontre dette når det kommer fra noen i posisjon, i jobbsammenheng. Men ved å lære seg å gjenkjenne det så kan man finne kloke måter å sette skapet på plass uten at man straffes for det.

Kommentaren til den nestlederen kunne blitt besvart med:

- Åja, det er en strategi dere i ledelsen har for konsernet/bedriften? Bare underkvalifiserte folk i ledelse og stab? (Med et smil om munnen, og så går man før vedkommende rekker svare noe videre). 

- Så du sier dere ikke vil ansette noen på bakgrunn av kvalifikasjoner?

- Hyggelig du synes utseendet mitt er tiltalende, men på intervjuene fokuserte heldigvis ledelsen på det faglige

 

Har venner som har blitt avbrutt med seksualiserte kommentarer også midt i fagsamtaler. Type «javel, så her står du i dine skjørt og høye hæler ja» (som kommentar på et faglig innspill). 
 

Man må rett og slett bare lære seg noen teknikker.

En kan være noe så enkelt som å stille åpne spørsmål.

»Hvorfor tror du det/den forstod jeg ikke, kan du utdype». 
 

Om de da fortsetter med oppgulp kan du svare «Hm, det har jeg ikke tenkt på - men mulig du har rett. Jeg får nesten ta det opp på personalsamtalen og høre om det er korrekt». 
 

Takk for tips! Heldigvis er jeg eldre og mer hardhudet nå, men jo, det er ikke ukjente problemstillinger du referer til her. Takktakk!  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2022 den 5.55):

Et tips? Endre trenden. Vær først ute med et kompliment og pass på å kommentere noe du selv ville ha ønsket å høre. Det tar nok ikke så lang tid før du får høre noe mer ekte tilbake. Dette gjelder nok først og fremst folk du kjenner. Andre ser jo bare det fysiske.

Anonymkode: 246c2...4d8

Takk for dette tipset! Jeg skjønner nå at jeg har hatt en tendens til å gi andre, særlig damer, komplimenter for utseende selv. Jeg lurer på om det er en slags måte for meg til å forsøke å gi inntrykk av at jeg ikke tror jeg er så pen at jeg ikke ser noen andre. Jeg kan feks kommentere det fine skjerfet til hun litt «gråe musen» på kontoret som er 15 år eldre enn meg. 

AnonymBruker skrev (På 21.9.2022 den 15.41):

Men en måte å redusere dette på er at du går ut av rommet når felles prat begynner (jeg må tisse/jeg skal bare blabla).

Du kan også finne standard teknikker for å overlappe til andre temaer.

»Takk, det var hyggelig sagt. Hvordan går det med deg om dagen/når skjer ditt og datt/har du planer i helga da». 
 

Du kan og punktere samtalen litt med humor når du opplever det sklir ut. «Jaja, godt vi er et fruktfat på avdelinga/bra vi holder oss smekre/jaja - tross den nye glansgivende sjampoen må jeg tragisk nok jobbe for pengene, vi får komme igang». 

Anonymkode: d76fa...15c

Takk for konstruktive tips!! 
 

HI 

Anonymkode: d9418...356

[AnonymBruker]

umAxa skrev (På 21.9.2022 den 15.56):

Jeg kan tenke meg at man ender opp med å føle seg frarøvet sin menneskelighet når alle betrakter deg for dine ytre kvaliteter. Du vet at du er mer enn bare ditt ytre, og du vet at de som gir deg komplimenter vet det også, men allikevel er det hele en fasade man ikke klarer å legge vekk.

Når man er naturlig pen, så er de ikke lenger et kompliment å få høre at man er så pen. Det blir like tomt og meningsløst som jeg skulle gitt deg komplimenter for at du har albuer. Det er en grunn for at du ikke liker komplimenter når det er din generelle hverdag.

Har egentlig ingen råd og tips. Men historien din minner om ordtaket om at det er ensomt på toppen.

 

Takk for det, det føltes fint og anerkjennende å lese. ❤️

MissIndependent45 skrev (På 21.9.2022 den 16.42):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier og hvordan du har det. Mine kommentarer kom først og fremst fra menn, men også innimellom andre damer. Det gjør noe med selvfølelsen til slutt når alt folk ser er hvordan du ser ut. Jeg har møtt menn som viste seg å ha null interesse for meg som person, men som gjerne ville ha meg til å kle meg på en viss måte når vi skulle ut blant folk. Jeg fikk min første jobb i konkurranse med veldig mange andre. Jeg var så stolt, og fikk mye skryt for ferdigheter og innsats. Etter et par år i den jobben kom det en kommentar fra nestsjefen om at jeg ikke hadde fått den jobben om jeg ikke hadde vært så pen. Det var nok ment som et kompliment men det tok nesten fra meg all lyst til å gå på jobb. 

Jeg forstår de som skriver at de aldri blir "sett" og at det er vanskelig, men det motsatte er ikke bra det heller. Jeg var skoleflink, er over middels intelligent, har mye humor og mange andre gode egenskaper som aldri var interessant for noen. Årevis med slikt har gjort at jeg kler meg mye kjedeligere og mer anonymt enn jeg egentlig har lyst. Det vrenger seg i magen når jeg får komplimenter som har med utseende å gjøre. Dating er nærmest umulig. Mange er interessert, men jeg merker jeg er avvisende uten å mene det fordi gamle opplevelser sitter i. 

Så utrolig kjedelig å lese om det der. Ikke opplevd helt det samme, men såpass like situasjoner at jeg kan kjenne meg igjen. En kollega spurte feks om (en høyere) stillingskode hun så jeg hadde fått, og stusset på den. Jeg var der og da litt usikker på akkurat begrunnelsen, og da slang hun ut at hennes teori var at det var trynefaktor, at sjefen likte meg bedre. Først da jeg kom hjem og snakket med samboer, og han ble perpleks av det kollegaen hadde sagt, slo det meg at opprykket jo har med kvalifikasjonene mine å gjøre - i alle fall må vi anta det. 
 

Fint å høre om andre i samme båt ❤️
 

HI
 

Anonymkode: d9418...356

[AnonymBruker]

MissIndependent45 skrev (På 21.9.2022 den 16.42):

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier og hvordan du har det. Mine kommentarer kom først og fremst fra menn, men også innimellom andre damer. Det gjør noe med selvfølelsen til slutt når alt folk ser er hvordan du ser ut. Jeg har møtt menn som viste seg å ha null interesse for meg som person, men som gjerne ville ha meg til å kle meg på en viss måte når vi skulle ut blant folk. Jeg fikk min første jobb i konkurranse med veldig mange andre. Jeg var så stolt, og fikk mye skryt for ferdigheter og innsats. Etter et par år i den jobben kom det en kommentar fra nestsjefen om at jeg ikke hadde fått den jobben om jeg ikke hadde vært så pen. Det var nok ment som et kompliment men det tok nesten fra meg all lyst til å gå på jobb. 

Jeg forstår de som skriver at de aldri blir "sett" og at det er vanskelig, men det motsatte er ikke bra det heller. Jeg var skoleflink, er over middels intelligent, har mye humor og mange andre gode egenskaper som aldri var interessant for noen. Årevis med slikt har gjort at jeg kler meg mye kjedeligere og mer anonymt enn jeg egentlig har lyst. Det vrenger seg i magen når jeg får komplimenter som har med utseende å gjøre. Dating er nærmest umulig. Mange er interessert, men jeg merker jeg er avvisende uten å mene det fordi gamle opplevelser sitter i. 

Huff, jeg har hatt omtrent samme opplevelse angående jobb. Jeg var toppstudent, arbeider hardt og vet selv at jeg er dyktig innen mitt felt. På jobb nr 1 etter studier ble jeg verdsatt for det. Så ble det utlyst en veldig spennende stilling, og jeg søkte. Fikk jobben, og var så stolt. Dette var i et mindre privat firma, men stillingsforklaringen var spennende og mer omfattende enn i den jobben jeg hadde, og jeg var veldig gira på å få større spennvidde i oppgaver. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg stusset veldig på at min kompetanse synes å bli skjøvet bort, de spennende varierte oppgaver uteble, og når jeg hadde løst diverse innen mitt fagfelt virket ikke sjefen interessert engang. Istedenfor brukte sjefen meg som en slags personlig sekretær. 

Så overhørte jeg en diskusjon mellom sjefen og en annen ansatt, der sjefen humret fornøyd og sa at han hadde ansatt meg for å ha noe fint å se på. Jeg har aldri følt meg så lite sett og verdsatt som da. Det var ydmykende. Jeg hadde jo søkt på en stilling jeg faktisk hadde kompetanse til, men ble brukt som pynt. Som om jeg var en ting. 

Jeg sluttet ikke lenge etterpå, så fort som mulig, og kom heldigvis inn i en stor bedrift hvor min kompetanse ble verdsatt igjen. Selvfølgelig vil vi kvinner også bli sett som mennesker, med personlighet og egenskaper. Det er forferdelig nedverdigende å bli sett på som en pen ting. 

Anonymkode: c90dd...9dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2022 den 23.29):

Nå høres jeg utrolig selvgod ut, men hele livet har jeg fått komplimenter for utseende - ofte fra andre kvinner/jenter (er kvinne i slutten av 30-årene selv). Det er ofte smigrende, og jeg VET at jeg skal være takknemlig for det, og det får jeg sikkert høre nå i denne tråden! Men jo eldre jeg blir, jo oftere er det at det ikke føles noe greit å få oppmerksomhet og kommenterer på utseende i påhør av andre. Jeg har så mye mer og annet jeg virkelig vil få komplimenter for, egenskaper jeg i sannhet tror jeg har og er stolt av å ha; jeg er raus, respektfull, glad på andres vegne, engasjert og interessert i både faglige ting og historie, vitenskap, andre mennesker etc. I det hele tatt, helt andre ting enn utseende. 

Jeg opplevde feks en gang en kvinnelig kollega si at hun hadde sittet og sett på meg og bare tenkt på hvor utrolig vakker jeg egentlig var, at det ikke skulle vært lov å være så pen og samtidig smart. Også opplevd kvinnelige kolleger sitte og snakke i gange lange ordelag om at jeg er så naturlig pen/søt, ser yngre ut enn jeg er osv, med hverandre liksom, og foran/med meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til sånt, jeg. Jeg har aldri vært søkende etter komplimenter for utseende, heller motsatt. Ikke doller jeg meg veldig opp heller, og tror ikke jeg fremstår som en særlig overfladisk person. Og jeg føler meg bare devaluert egentlig, og får en sånn trist, tom følelse, når sånne ting skjer. Jeg føler det blir en sånn distanse mellom meg og den/de andre som jeg virkelig ikke har bedt om. 

 Jeg liker å kle meg i (det som etter min smak er) pene klær, sminker meg lett, og jeg liker jo å føle meg fin - jeg vil bare ikke ha oppmerksomhet på det i tide og utide. Jeg har egentlig aldri likt så godt å få høre at jeg er søt, pen osv.. 

Er det flere som føler det sånn noen ganger? Er jeg bare hårsår eller har helt skrudde forventninger til folk? Kan man si fra om sånt uten å virke totalt selvgod? Jeg tror nesten ikke det, men tar gjerne imot seriøse råd. 
 

Og ps: jeg VET at det ikke er synd i meg, og at dette er et «luksusproblem». Men dette er kg, og virkelig, hvor ellers kan jeg lufte dette? 

Anonymkode: d9418...356

 

Ja det er jo veldig kjedelig da.. synes ikke det er et luksusproblem, hvis vi tar med i betraktning hvor utrolig mye energi mennesker bruker på å blende inn i mengden, altså være helt 100 % a4 grå fordi de ikke ønsker oppmerksomhet, at det blir sett på som ekstremt deilig tydeligvis å ikke bli lagt merke til, så synes ikke jeg det er et luksusproblem. det er generelt slitsomt å være et blikkfang, positivt eller negativt.. det er så utrolig mange raringer der ute som er borderline ekle.

synes det er litt ekkelt med det med at hun så lenge på deg først. æsj. for all del, bare glo, men må hun nevne det??? snakk om å være grådig.

 

 

 

Anonymkode: 3bdf0...d5e