Barna er blitt ungdommer og jeg takler det ikke så bra

[AnonymBruker]

Jeg tror det bunner og handler om at jeg først og fremst hadde en sørgelig ungdomstid selv, jeg var et mobbeoffer som aldri ble invitert på noe, hadde foreldre som aldri tok meg med på noe og jeg hadde vel hele ungdomstiden min alene på rommet mitt. Jeg fikk mitt første barn som 18 åring, noe som gjorde livet fint på mange måter. 

Nå er barna ungdommer og jeg gjør ALT jeg kan for at de skal ha en kul ungdomstid sånn at det blir ekstremt krampaktig, og overdrevent. Jeg er livredd for at ikke skal oppleve nok og ha det bra  nok, og kjøper derfor dyre merkeklær uten at de ber om det, finner på ting hele tiden, stadig på tilbudsiden og får dødsdårlig samvittighet hvis jeg må avlyse noe. Jeg dør innvendig hvis jeg føler at feriene dems ikke er bra nok og driver og foreslår masse greier hele tiden. Jeg klarer ikke slutte. Samtidig har jeg jo faktisk ikke god råd.

Jeg vet ikke hvordan en ungdomstid egentlig skal føles, og har nå egentlig litt panikk over at de er ungdommer fordi jeg ikke vet noe av egen erfaring. Jeg vet om farene som lurer, men aldri møtt på dem selv. Jeg er derfor så redd for overse noe, ikke være der nok for dem, ikke stille opp nok, livredd for å ikke se om de skjuler at de er deprimerte for eksempel. Livredd for å ikke gi dem gode nok minner i oppveksten. Barna er livet mitt, jeg har ikke noe liv utenom dem, og nå som dem ikke trenger meg på samme måte som da de var små så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror rett og slett jeg holder på å bli smågal, jeg er livredd for så mye nå og overtenker. Jeg er også redd for å søke hjelp, fordi jeg er livredd for at noen skal tenke jeg er en dårlig og gal mor. Herregud for et innlegg, men jeg måtte få det ut. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: dbccf...891

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre, men jeg synes du høres ut som en kjempefin mamma❤️ å du vil nok alltid ha barna dine med deg, selv om det vil bli annerledes. Jeg er 37 liksom, og tyr fortsatt til mamma når ting ikke er bra, når jeg er glad, må dele noe, og jeg elsker fortsatt å tilbringe masse tid med min mamma❤️ 

Anonymkode: caa16...793

[PGMVL]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det bunner og handler om at jeg først og fremst hadde en sørgelig ungdomstid selv, jeg var et mobbeoffer som aldri ble invitert på noe, hadde foreldre som aldri tok meg med på noe og jeg hadde vel hele ungdomstiden min alene på rommet mitt. Jeg fikk mitt første barn som 18 åring, noe som gjorde livet fint på mange måter. 

Nå er barna ungdommer og jeg gjør ALT jeg kan for at de skal ha en kul ungdomstid sånn at det blir ekstremt krampaktig, og overdrevent. Jeg er livredd for at ikke skal oppleve nok og ha det bra  nok, og kjøper derfor dyre merkeklær uten at de ber om det, finner på ting hele tiden, stadig på tilbudsiden og får dødsdårlig samvittighet hvis jeg må avlyse noe. Jeg dør innvendig hvis jeg føler at feriene dems ikke er bra nok og driver og foreslår masse greier hele tiden. Jeg klarer ikke slutte. Samtidig har jeg jo faktisk ikke god råd.

Jeg vet ikke hvordan en ungdomstid egentlig skal føles, og har nå egentlig litt panikk over at de er ungdommer fordi jeg ikke vet noe av egen erfaring. Jeg vet om farene som lurer, men aldri møtt på dem selv. Jeg er derfor så redd for overse noe, ikke være der nok for dem, ikke stille opp nok, livredd for å ikke se om de skjuler at de er deprimerte for eksempel. Livredd for å ikke gi dem gode nok minner i oppveksten. Barna er livet mitt, jeg har ikke noe liv utenom dem, og nå som dem ikke trenger meg på samme måte som da de var små så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror rett og slett jeg holder på å bli smågal, jeg er livredd for så mye nå og overtenker. Jeg er også redd for å søke hjelp, fordi jeg er livredd for at noen skal tenke jeg er en dårlig og gal mor. Herregud for et innlegg, men jeg måtte få det ut. Hva gjør jeg? 

Anonymkode: dbccf...891

Stakkars deg, sånt stress er ikke godt å føle på. Kanskje det at barna dine nå er ungdommer har vekket traumer fra egen ungdomstid, og at du burde snakket gjennom det med f.eks psykolog? Du er en god mor som søker hjelp, og ingen andre kommer til få vite om det uansett.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en tung ungdomstid. Ble mobbet og holdt utenfor fra første skoledag, og slik gikk livet frem til jeg flyttet hjemmefra som 19-åring. Nå har jeg to tenåringer, hvorav den eldste er litt...introvert. Trenger alenetid, vil ikke på klassefester, gidder ikke å være med på noe med mindre det treffer nøyaktig hans interesseområde. Jeg har bekymret meg i flere år over at han blir som meg, altså innesluttet og holdt utenfor, og har derfor også gjort grep for å forhindre det. Ett av grepene er at han får hakket mer fancy sekk/sykkel/sparkesykkel/sko/idrettsutstyr enn han trenger/ber om. Jeg ser jo tydelig hva gutta i klasse blir imponert over... Det er idiotisk, men jeg ser at det funker. Et annet grep jeg gjør aktivt, er å finne på masse gøy for min egen del: klatrer, surfer, løper opp på fjelltopper, hopper i strikk, finner på litt sprell eller tull nå og da - som et forsøk på å inspirere ham til å selv ta litt sjansen og gutse. Jeg ser han blir litt inspirert til å selv være litt mer vågal, og dette gir ham igjen selvtillit og en god selvfølelse. Om det er noe han virkelig trenger, så er det guts til å leve litt. Ikke bare sitte på rommet sitt og stirre på en skjerm. Jeg ser at han vokser litt og litt mtp selvtillit og troen på seg selv, og det i seg selv gjør ham mer attraktiv som venn🙂

Anonymkode: ddfc6...2b6

[AnonymBruker]

Dersom barna dine nå er ungdommer så tenker jeg at din viktigste oppgave er å trekke deg litt tilbake og la barna få sine egne opplevelser og erfaringer.  
Tenk på foreldrerollen som en slik racket med en ball med strikk i. Du lar barna sprette lenger og lenger bort fra deg når de tør, men er alltid sentrumet som de kommer tilbake til for å få støtte og hjelp når de har behov for det.  

Tenåringer har ikke behov for at moren deres skal «finne på ting hele tiden». De har behov for å lære seg å bli trygge på sin egen selvstendighet og lære av sine feil, med deg som en trygg havn og god veileder på sidelinjen. 

Anonymkode: 78eb5...246

[AnonymBruker]

Tror det er mange foreldre som er slik. Det er bra du i det minste anerkjenner det.

Det er ødeleggende for barna å få merkeklær og dyre ferier hevet etter seg. Det er jo ikke slik livet fungerer. Du skal yte og få tilbake. 

Hva med deres far, hva slags tilnærming har han?

Anonymkode: c7769...ed7

[AnonymBruker]

Jeg tror du hadde hatt godt av litt terapi. Jeg har 3 ungdommer alene og jeg går i terapi og det er ingen som setter spørsmålstegn ang det. 

Det er ofte godt å få snakka med en uavhengig tredjepart som kan hjelpe deg å se ting litt fra utsiden.

Anonymkode: 8028d...56f