Hvilken måte er verst for pårørende at man dør på?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har dessverre opplevd flere varianter.

Kreft som tar tid, der du er nødt til å se lidelsen på slutten. Demens der du håper det skal ta slutt, og nærmest opplever lettelse når det skjer. Mamma som plutselig falt om i 50-årene, uten forvarsel, og var borte på få timer. 

Alt er forskjellig, og alt er like ille. Har man ventesorg har man på mange måter gjort seg ferdig, men den er samtidig forferdelig fordi personen fortsatt er der. Et plutselig dødsfall er et sjokk, det tok uker før jeg klarte å sørge, men det gjorde det enklere der og da i og med at man ikke klarte å koble på, og samtidig tenkte jeg at personen slapp den lidelsen jeg før hadde sett - dødskampen. Så jeg er lettet for alt mamma slapp å vite, at hun stod opp den dagen, var lykkelig, og aldri fikk forstå alt hun skulle gå glipp av. Men har en sorg for at jeg ikke fikk si hadet. 

Det verste for meg ville vært om det var lidelse og frykt før død. Som tortur eller vold. Det er noe jeg virkelig håper mine nærmeste aldri vil oppleve. Heldigvis har mine, som din, blitt tatt hand om på best mulig måte medisinsk, og det var ingenting som kunne gjøres. Det betyr mye. 

Anonymkode: d1a0e...d14

Pappa hadde kreft med spredning. En kreft de sa han ville dø av😭 men han døde av lungebetennelse som påfølge av en annen komplikasjon han fikk i følge kreften. Så det var på en måte ikke kreften han «døde» av. 
 

er kreft vondt? Sett for meg at man får mye smertestillende og dermed ikke er så mye i smerte? Jeg vet ikke om cellegift er vondt heller. Har lite peiling medisinsk sett og har heller ikke hatt andre krefttilfeller i familien😭

 

ts

Anonymkode: 8c3fd...510

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Pappa hadde kreft med spredning. En kreft de sa han ville dø av😭 men han døde av lungebetennelse som påfølge av en annen komplikasjon han fikk i følge kreften. Så det var på en måte ikke kreften han «døde» av. 
 

er kreft vondt? Sett for meg at man får mye smertestillende og dermed ikke er så mye i smerte? Jeg vet ikke om cellegift er vondt heller. Har lite peiling medisinsk sett og har heller ikke hatt andre krefttilfeller i familien😭

 

ts

Anonymkode: 8c3fd...510

Ingen dør av kreft direkte. De dør av komplikasjoner, når immunforsvaret er for ødelagt, eller kreftsvulsten krever for mye. Lungebetennelse er en vanlig årsak til at kroppen ikke klarer mer. Du bør mulig be om en samtale med legen for å forstå hvor naturlig din fars dødsfall egentlig var. 

Legen kan også svare på smerter og medisinering. 

Anonymkode: d1a0e...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ingen dør av kreft direkte. De dør av komplikasjoner, når immunforsvaret er for ødelagt, eller kreftsvulsten krever for mye. Lungebetennelse er en vanlig årsak til at kroppen ikke klarer mer. Du bør mulig be om en samtale med legen for å forstå hvor naturlig din fars dødsfall egentlig var. 

Legen kan også svare på smerter og medisinering. 

Anonymkode: d1a0e...d14

Men han var relativt «frisk» før han fikk lungebet. Han fikk lungebet som følge av en operasjon han hadde og han fikk kastet opp dagen etter og fikk dette i lungene💔

Anonymkode: 8c3fd...510

[AnonymBruker]

Min mor var kreftpasient, men hun fikk lungebetennelse og var tilkoblet respirator i flere dager. De lyktes ikke å få vekket henne, så de bestemte seg for å koble fra respiratoren. Vi fikk beskjed om dette på morgenen, og de koblet fra når vi alle hadde fått sagt farvel. Jeg var den som satt hos henne da hun ble frakoblet, de andre hadde ikke noe ønske om det. Det var faktisk en helt grei opplevelse sånn sett siden vi visste hun ville dø den dagen.

Min far derimot døde av at hovedpulsåren sprakk, og han falt død om på gårdsplassen. Heldigvis så var det noen som kjørte forbi som så dette og fikk varslet naboen. Han døde momentant, men som pårørende var dette en mye vondere opplevelse siden han aldri hadde vært syk.

Anonymkode: 7060d...560

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men han var relativt «frisk» før han fikk lungebet. Han fikk lungebet som følge av en operasjon han hadde og han fikk kastet opp dagen etter og fikk dette i lungene💔

Anonymkode: 8c3fd...510

Dette er normalt. Du må snakke med legene om du fortsatt har spørsmål. 

Anonymkode: d1a0e...d14

[AnonymBruker]

Jeg tror den verste måten er når noen er redd eller ikke klar for å dø. Feks redd for selve døden eller opplever store smerter på dødsleiet slik man kanskje ikke får sagt det man ønsker å si osv. Eller hvis man må dø fra små barn eller ikke har følt at man har fått gjort det man ønsker i livet. 

For pårørende er det jo vondt å se noen lide, ikke få oppleve det de ønsker, man får ikke sagt det man ønsker til de, feks ved plutselig og uventet død. 

Så med andre ord, ingen fasitsvar.

Anonymkode: 8462a...57f

[AnonymBruker]

Jeg tror det «minst ille» er når den som dør kun er alvorlig syk en helt kort periode, ikke har ulidelige smerter, og får sagt farvel til sine kjære før hen dør en rolig død. Det betyr likevel ikke at det ikke er traumatisk. 
 

Verst: Selvmord 

Også veldig ille: Langtrukne, svært smertefulle sykdommer og påfølgende dødsprosesser. Som enkelte krefttyper med spredning, for eksempel bukspyttkjertelkreft. 
 

Det er også ille når man ikke får sagt farvel, selv om en plutselig død mens man går i fjellet eller noe kanskje er det minst ille for den som dør. 
Å miste noen som har demens kan også være ille - fordi det kan være en lettelse når de endelig dør, mens man egentlig mistet dem bit for bit over mange år. 

Anonymkode: f4741...53e

[AnonymBruker]

Og så spiller alder inn her. Det er jo verre når en småbarnsforelder på 30 dør enn når en på 95 dør.

Anonymkode: f4741...53e

[AnonymBruker]

Det verste må være brutale drap hvor ofrene ikke dør momentant, men rekker å kjenne på frykt og smerte. Jeg er enormt glad for at jeg ikke er pårørende til noen som døde på Utøya, Kim Wall, jentene som ble drept i Marokko og Baneheia og lignende. Syns også terroren på Sri Lanka, hvor Anders Holch Povlsen og kona mistet 3 av 4 barn var grusomt.

Anonymkode: 9478d...728

[AnonymBruker]

On 7/9/2022 at 1:53 PM, AnonymBruker said:

Pappa hadde kreft med spredning. En kreft de sa han ville dø av😭 men han døde av lungebetennelse som påfølge av en annen komplikasjon han fikk i følge kreften. Så det var på en måte ikke kreften han «døde» av. 
 

er kreft vondt? Sett for meg at man får mye smertestillende og dermed ikke er så mye i smerte? Jeg vet ikke om cellegift er vondt heller. Har lite peiling medisinsk sett og har heller ikke hatt andre krefttilfeller i familien😭

 

ts

Anonymkode: 8c3fd...510

Kondolerer så mye 🌹

Jeg har hatt en nær døden opplevelse og det var helt ærlig en vakker opplevelse som gjør at jeg ikke er redd for å dø når den dagen en gang kommer. Jeg kan bare beskrive det som den sterkeste kjærligheten jeg har kjent noen gang, og den kom liksom både fra inni meg og rundt meg på alle kanter. Som om jeg var en del av den, hvor teit og klisjé det enn høres ut. Det var helt klart for meg at jeg ikke var kroppen min og at den bare var et sted jeg hadde bodd en stund. Du kommer til å møte faren din igjen, det er jeg hundre prosent sikker på.

For meg var ikke cellegift direkte vondt, men det var veldig utmattende og jeg fikk en del ledd- og muskelsmerter. Jeg hadde kreft flere steder i buken og kunne kjenne noen stikkende smerter når jeg for eksempel bøyde meg på en spesiell måte eller når jeg lo. Men dette var uten smertestillende. Faren din fikk nok god smertelindring siden han var innlagt på sykehuset når han døde.

Anonymkode: 02088...864

[AnonymBruker]

Det går jo ikke å gradere dødsfall. Mange faktorer som spiller inn. Vondt å miste uansett. Brått, uten forvarsel, seigpining over tid ved sykdom  osv. Alt er like vondt. Utilsiktet, blind vold med drap som følge, vil jeg si er noe av det vanskeligste å akseptere. Men å miste noen kjære, er vondt uansett.

Anonymkode: 5c347...b4d

[AnonymBruker]

Det med fredelig død skjønte jeg heller ikke før. Før jeg opplevde at en person jeg var glad i, døde på en måte hvor ingen egentlig visste hvordan den siste tiden var for personen. Om det var frykt og redsel og smerte og ubehag. En ulykke. Det plaget meg veldig, det at personen kanskje led og var redd. Det satte seg fast i meg. Det er derfor folk snakker om det, at personen så fredfull ut og slikt. Det er viktig.

Anonymkode: 4c703...e11

[tussi84]

Hva som er verst for de pårørende er vel individuellt. Så kommer det jo ann på hvor nære man var personen som døde.

For meg personlig var selvmordet til et søskenbarn det tungeste jeg har opplevd i livet mitt. Jeg har mistet eldre mennesker også i livet som stod meg nærmere, men det var på en måte naturlig fordi det er jo livets gang at man dør som eldre.

Mitt søskenbarn derimot var 27 år da han tok livet sitt. Visste jo at han slet en del psykisk, men trodde a ldri at han kom til å finne på noe sånt. Det var på en måte ikke slik jeg kjente han. Så æ jeg ble sjokkert, sint, og lei meg på samme tid. Jeg var i de 3 første dagene helt traumatisk på en måte. jeg lå for det meste å stirret i taket, og det føltes ut som jeg betraktet meg selv uten i fra. Mentalt var jeg ikke tilstede i kroppen i det hele tatt. Ikke spiste jeg noe heller. Ble sykemeldt i nesten 3 uker pga det.

Det har gått 6 år nå, men jeg tenker fortsatt på det av og til. Orker på en måte å ikke snakke Så mye om det,da det gjør vondt. Jeg vil heller prøve å huske han for den han var som person før han ble syk, og fokusere på det. 

[AnonymBruker]

Sykdom eller ulykke.

Død ved alderdom er mer naturlig. Ja, det er trist, men død er er en naturlig del av livet.

Anonymkode: 2d44c...761

[AnonymBruker]

Har mistet til forskjellige grunner men er desidert verst med selvmord ettersom min pappa tok sitt eget liv når jeg var 7 år og min søster som bare var 16 år. 
 
Et sjokk og en sorg som er vanskelig å riste av seg, alt det psykiske som kommer deretter og som en må lære å leve med.  Etter 2 selvmord i veldig nær familie begynner en å klandre seg selv, hvordan det gikk så langt og hva en kunne gjort for å stoppe. 

Sitter igjen med masse spørsmål, som jeg aldrig får svar på.

Anonymkode: 257de...f43

[Gjest Suzanne]

Jeg tror det verste er å miste barnet sitt brått, i en ulykke eller ved selvmord. Mistet selv et søsken på 18 år i en bilulykke. Det var et så stort sjokk i familien at ingen av oss husker stort fra de første årene etter dødsfallet. Foreldrene mine skilte seg 6 mnd senere. Vi gjenværende barna ble glemt i prosessen. Det verste med brå ulykke er at man ikke får sagt farvel. Hen døde ikke momentant, men levde i ca 1 time. Uvisst om hen var ved bevissthet hele timen, men det var uutholdelig å tenke på om hen hadde store smerter etter kollisjonen. 

Jeg har gått i sorggrupper, og vet at etterlatte foreldre av selvmord, sliter veldig med dårlig samvittighet. Hva kunne de gjort annerledes osv. Det må være forferdelig. De fleste etterlatte jeg snakket med hadde fått et "selvmordsbrev" der vedkommende forklarte hvorfor de hadde valgt bort livet. Jeg vet ikke om hjelper å tenke at døden var selvvalgt.

 

[AnonymBruker]

Dødfødsel og død på nyfødtintensiven. Det å føde et stille barn, når babyskrik høres vegg i vegg 💔

Brann og skred.

Men sorg og lidelse, er ikke målbart. Vi er også psykisk sårbare på forskjellige måter.

 

Anonymkode: 57b32...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.7.2022 den 14.01):

Ingen dør av kreft direkte. De dør av komplikasjoner, når immunforsvaret er for ødelagt, eller kreftsvulsten krever for mye. Lungebetennelse er en vanlig årsak til at kroppen ikke klarer mer. Du bør mulig be om en samtale med legen for å forstå hvor naturlig din fars dødsfall egentlig var. 

Legen kan også svare på smerter og medisinering. 

Anonymkode: d1a0e...d14

Mistet min pappa til kreften i Jan 2021. Han døde av kreft med spredning til indre organer. Var hjemme fra til 6 dager før han kom på palltiv avd og  døde der. Ingen infeksjoner, kun smertestillende (siste dagene døende av morfin).....våknet og så på mamma, døde.  Så ifølge legen på avd døde pappa av kreft 

Anonymkode: 588e2...124

[AnonymBruker]

Tror på en måte de verste dødsfallene å takle er de som skjer i ung alder. Foreldre som mister sine barn etc. SÅ har min bestefar som døde i en alder av 100. Jeg savner han så klart, men har ikke slitt med noen veldig stor sorg. Han fikk feira sin 100 års dag og døde litt over en måned etter det. Og det å bli 100 er ganske utrolig når man er mann (forventet levealder er jo høyere for kvinner enn for menn). Han var ganske sprek til  1 1/2 år før han døde (da brakk han lårhalsen) og ble ofte tatt for å være i 70 årene mens han i realiteten var godt over 90! 

Det som gjør det lett for meg å takle er at jeg har så mange gode minner med han og og at han jo ble svært gammel før han døde og levde et bokstavelig talt ganske langt liv. Og bare det å oppleve samfunnets utvikling fra 20-30 tallet til og med ja i dag så å si. Det må jo vært litt av en livsreise. 

Anonymkode: eecd5...5a6

[Tone83]

On 7/17/2022 at 12:14 AM, AnonymBruker said:

Det verste må være brutale drap hvor ofrene ikke dør momentant, men rekker å kjenne på frykt og smerte. Jeg er enormt glad for at jeg ikke er pårørende til noen som døde på Utøya, Kim Wall, jentene som ble drept i Marokko og Baneheia og lignende. Syns også terroren på Sri Lanka, hvor Anders Holch Povlsen og kona mistet 3 av 4 barn var grusomt.

Anonymkode: 9478d...728

Dette… helt forferdelig.