Gå til innhold

Hvilken måte er verst for pårørende at man dør på?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg mistet nylig en forelder forrige uke. Jeg er fortsatt ung i 20 årene og det var uventet at han skulle gå bort etter kort tids sykeleie. Vi alle tilbrakte mye tid på sykehuset, før personen gikk bort. Og h*n var bevisst til de siste 15 min før han ble borte. Vi alle var rundt han når han gikk bort. Han klemte hånden vår en siste gang og jeg så han bli borte foran øynene mine. Verste jeg noen gang har sett, selvom alt gikk fredelig og rolig for seg og han ikke hadde det vondt. Men jeg er fortsatt traumatisert.  
 

på andre siden så kjenner jeg venninner hvor ene forelderen har for eksempel fått hjerteinfarkt og døde momentant. Og den ene forelderen til typen min tok livet sitt når typen min var rundt 20 år. Skjøt seg selv. Jeg har snakket mye med han om dette 💔. Jeg klarer fortsatt ikke å finne trøst i at folk sier «men h*n døde fredelig rundt seg, og h*n hadde det fint til siste slutt» for jeg savnet er der og tanken på at jeg aldri får se min kjære igjen er så vond. Dette er en person jeg har hatt i hele mitt liv. Og det er brått blitt en forandring der det pleide å være stabilt 😭

Anonymkode: 8c3fd...510

  • Hjerte 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg mistet nylig en forelder forrige uke. Jeg er fortsatt ung i 20 årene og det var uventet at han skulle gå bort etter kort tids sykeleie. Vi alle tilbrakte mye tid på sykehuset, før personen gikk bort. Og h*n var bevisst til de siste 15 min før han ble borte. Vi alle var rundt han når han gikk bort. Han klemte hånden vår en siste gang og jeg så han bli borte foran øynene mine. Verste jeg noen gang har sett, selvom alt gikk fredelig og rolig for seg og han ikke hadde det vondt. Men jeg er fortsatt traumatisert.  
 

på andre siden så kjenner jeg venninner hvor ene forelderen har for eksempel fått hjerteinfarkt og døde momentant. Og den ene forelderen til typen min tok livet sitt når typen min var rundt 20 år. Skjøt seg selv. Jeg har snakket mye med han om dette 💔. Jeg klarer fortsatt ikke å finne trøst i at folk sier «men h*n døde fredelig rundt seg, og h*n hadde det fint til siste slutt» for jeg savnet er der og tanken på at jeg aldri får se min kjære igjen er så vond. Dette er en person jeg har hatt i hele mitt liv. Og det er brått blitt en forandring der det pleide å være stabilt 😭

Anonymkode: 8c3fd...510

Ja nå gjorde jeg en bommert her 🤷🏼‍♀️ Ville delvis holde det anonymt om det var min mor eller far. Men en glipp kom🤪. Men ja, det gjelder pappaen min

Anonymkode: 8c3fd...510

  • Hjerte 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker du er heldig som fikk tatt ordentlig farvel. Akkurat nå når sorgen er verst er nok det vanskelig å se, men når det går litt tid tror jeg du ser det og vil være takknemlig for det. Når en av ens nærmeste dør er det tungt, uansett måte det skjer på.

Det verste, for meg, vil være å vite at personen nær meg har dødd med smerter og alene.

Anonymkode: a3fbb...49a

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi kan ikke gradere sorg på den måten etter hva som er «verst». Alt er ille, på sitt vis. Jeg har ikke mistet en forelder, men har mistet et barn. Dette skjedde plutselig og uventet og ble veldig kaotisk og traumatiserende på sin måte. Men tror ikke jeg har det verken bedre eller verre enn de som mister barn etter langvarig sykdom. De slipper kanskje det sjokket, men får derimot en langvarig «ventesorg» jeg ikke fikk.

varme tanker til deg i denne tinge tiden. 

Anonymkode: b0450...ddd

  • Liker 4
  • Hjerte 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sorgen er der uansett men etterhvert tror jeg du kommer til å tenke at han fikk en rolig og verdig avslutning på livet, at dere alle var der, og at han på en måte fikk tatt farvel. Men akkurat nå er sjokket og smerten over at han har gått bort altoverskyggende og traumatisk. Det vil bli bedre, men ikke enda.

Anonymkode: c59ea...ac8

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overraskende selvmord medfører ofte skyldfølelse for de etterlatte, i tillegg til savn. Savnet er jo ‘likt’ uansett, men tanken på om de etterlatte skulle merket noe, forhindret det dersom, osv… Dette legger en ekstra stor byrde til savnet.   
I tillegg til alle de andre overraskende dødsfallene der noen dør uten å få tatt avskjed, man har noe usagt, el.l. 
Savnet er ‘likt’ uansett dødsmåte, men de overraskende dødsfallene medbringer ofte noen ekstra ubehagelige elementer

Anonymkode: 2384b...78f

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Frysepinne

Du setter fingeren på noe som er veldig viktig å huske på, at det er vi som blir igjen som har det vondt. Døden i seg selv er verken vond eller god, den bare er.

De vakreste dødsfallene jeg ser er der pårørende får være til stede og holde den som dør i hånda helt til slutt, og de verste er der det er store konflikter og alle er redde. Jeg ville gått hjem fra jobb den dagen du og familien din var der, og tenkt at dette var en god død, og da er det ekstra trist å høre at du er traumatisert siden jeg som sykepleier ser døden hver eneste dag og tenker at det er en naturlig ting, som en fødsel, men at det er vanskelig å se når man er i tyveåra. Kanskje?

Jeg håper stedet der han døde har som rutine å ringe opp etter noen uker å høre hvordan det går med dere. Det fins sorggrupper hvis du har behov for det i etterkant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg mistet nylig en forelder forrige uke. Jeg er fortsatt ung i 20 årene og det var uventet at han skulle gå bort etter kort tids sykeleie. Vi alle tilbrakte mye tid på sykehuset, før personen gikk bort. Og h*n var bevisst til de siste 15 min før han ble borte. Vi alle var rundt han når han gikk bort. Han klemte hånden vår en siste gang og jeg så han bli borte foran øynene mine. Verste jeg noen gang har sett, selvom alt gikk fredelig og rolig for seg og han ikke hadde det vondt. Men jeg er fortsatt traumatisert.  
 

på andre siden så kjenner jeg venninner hvor ene forelderen har for eksempel fått hjerteinfarkt og døde momentant. Og den ene forelderen til typen min tok livet sitt når typen min var rundt 20 år. Skjøt seg selv. Jeg har snakket mye med han om dette 💔. Jeg klarer fortsatt ikke å finne trøst i at folk sier «men h*n døde fredelig rundt seg, og h*n hadde det fint til siste slutt» for jeg savnet er der og tanken på at jeg aldri får se min kjære igjen er så vond. Dette er en person jeg har hatt i hele mitt liv. Og det er brått blitt en forandring der det pleide å være stabilt 😭

Anonymkode: 8c3fd...510

Kondolerer. Jeg tror at yngre du er jo værre er det. Og ikke minst uventede bortfall. 

Vet ikke om det gir deg noen trøst. Men jeg holdt begge mine foreldre i hånden og ga de er farvel kyss på pannen i dødsøyeblikket. Det har gitt meg mye trøst å vite at de ikke var alene, at det gikk fint for seg, og at det siste de fikk kjenne på var en kjærlighet fra, et liv de har skapt. 

Det er tungt å stå igjen, plutselig må du bli stor og sterk. Og ta alle avgjørelser alene. Men tenk litt etter, så kjenner du de også så godt, at når du spør de om vanskelige ting. Så vet du jo nøyaktig hva de ville ha svart. Så de er ikke helt borte, de er en stor del av deg fortsatt. Og du en stor del av dem. Du har minnene, som bare er deres. Og du vet godt hva de ønsker for deg. Og hva, de ikke ønsker du skal gjøre. 

Det sies at når man er sårbar og svak, så er det også der man finner styrken. Dy har fått en trygghet frem til nå, og den kan du ta med deg videre i livet. Klem til deg i sorgen din❤️

Anonymkode: e9a45...0a8

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste jeg kan tenke meg som pårørende er de dødsfallene som kommer helt utav det blå. Som bilulykker.

Vet om en som mistet mannen sin til SIDS, det de kaller krybbedød for voksne. De var lykkelige, hadde to små barn og hele livet foran seg. Plutselig en morgen bare våknet han ikke. Det gav meg en ny frykt i livet, og jeg har klemt mannen ekstra godt hver kveld siden den gang.

Anonymkode: 7f12d...9bd

  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvmord.

Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn det. 

Anonymkode: 1a731...67d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det verste jeg kan tenke meg som pårørende er de dødsfallene som kommer helt utav det blå. Som bilulykker.

Vet om en som mistet mannen sin til SIDS, det de kaller krybbedød for voksne. De var lykkelige, hadde to små barn og hele livet foran seg. Plutselig en morgen bare våknet han ikke. Det gav meg en ny frykt i livet, og jeg har klemt mannen ekstra godt hver kveld siden den gang.

Anonymkode: 7f12d...9bd

SIDS = sudden infant death syndrome

SADS = sudden adult death syndrome

Men ja, brått dødsfall som ikke kan forklares er alltid de verste. 

Anonymkode: e7555...3a4

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Broren reiste bort og tok livet sitt. Fikk aldri sagt hadet og hadde ikke sett han på noen måneder da det skjedde. Kommer jo aldri til å få fred i sjelen.. Ingen brev eller noe. Det versteå tenke på er at han ikke hadde noen da det skjedde..

Anonymkode: 18dde...dc8

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å rangere, men jeg er nok enig med de som sier selvmord. Det er så mye ekstra etterpå, skyldfølelse, ofte må man "rydde opp" i livet til en man står nær men ikke visste skulle bli borte osv.. Ulykker og dødsfall med mye lidelse er også grusomt- når noen blir svært skadet men ikke dør momentant f.eks. Og hvis man ikke "rekker frem" eller noen du elsker dør langt unna deg og du aldri får mulighet til å være med dem eller ta farvel.

Men for en del pårørende er døden brå og oppleves unaturlig uansett, jeg takler ikke når noen rundt meg dør i det hele tatt. Tenker på dem mer eller mindre hver dag. Har selv nesten dødd et par ganger, og har store problemer med det, vet ikke hvordan jeg skal møte døden når den dagen kommer og har stor forståelse for de som sliter resten av livet når foreldre, barn, søsken osv. går bort. Kondolerer, TS ❤️ håper dagene blir lysere fremover.

Anonymkode: a5e67...13d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Etter å ha opplevd dødsfall etter sykeleie, og brå dødsfall etter ulykke, så er min personlige mening at det brå er det verste. Fra et øyeblikk til det neste snus verden oppned, og den du tok for gitt skulle komme hjem, kommer aldri mer. 
 

Dødsfall etter sykeleie er man i større grad forberedt på, i den grad man kan forberedes på døden, og man får sagt farvel og vært tilstede i øyeblikket.

Men den som gikk ut den døra på morgenen, for aldri å returnere, det endrer alt på et øyeblikk.

Anonymkode: 57821...e03

  • Liker 6
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvmord eller ulykke er vel ofte det første man tenker på, men dette er jo veldig komplisert. Jeg hadde en forelder som døde, og i flere måneder var uavklart om det var selvmord eller ikke (det var veldig sannsynlig pga flere tidligere forsøk) og alle var så veldig opptatt av at det "forhåpentligvis" ikke var det. Men når jeg var i dyp sorg tenkte jeg at dersom det var selvmord, var det jo i alle fall noe min forelder ønsket og var forberedt på i øyeblikket. For meg virket det ekstra meningsløst at noen som har overlevd flere selvmorsforsøk plutselig skulle dø lenge før sin tid av naturlige årsaker.

Men så er det jo forskjell på de som har hatt en historie med psykisk uhelse, og de som bare plutselig tar livet sitt en dag helt ut av det blå.

Anonymkode: 87131...db1

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Frysepinne skrev (24 minutter siden):

Du setter fingeren på noe som er veldig viktig å huske på, at det er vi som blir igjen som har det vondt. Døden i seg selv er verken vond eller god, den bare er.

De vakreste dødsfallene jeg ser er der pårørende får være til stede og holde den som dør i hånda helt til slutt, og de verste er der det er store konflikter og alle er redde. Jeg ville gått hjem fra jobb den dagen du og familien din var der, og tenkt at dette var en god død, og da er det ekstra trist å høre at du er traumatisert siden jeg som sykepleier ser døden hver eneste dag og tenker at det er en naturlig ting, som en fødsel, men at det er vanskelig å se når man er i tyveåra. Kanskje?

Jeg håper stedet der han døde har som rutine å ringe opp etter noen uker å høre hvordan det går med dere. Det fins sorggrupper hvis du har behov for det i etterkant.

Jeg tror ikke jeg har et bra forhold til døden. Jeg hadde også en dødfødsel for rundt tre år siden når jeg var 23. Det var også bare vondt og igjen traumatisk. 
så er det første gang jeg har mistet noen som står meg så nær. Han var fortsatt «ung» og hadde mange år igjen. Og jeg tror jeg tenker på døden som noe grotesk. At jeg tenker at kroppen hans ligger der og råtner bort. At jeg får aldri høre stemmen hans igjen. At han gif meg råd etc. Jeg tenker også at det er kaldt under bakken og synes synd på hans legeme😭 jeg tenker litt bizzar, men håper jeg kan få et godt forhold til døden med tiden. 
som sykepleier ser man sikkert mye og man blir på en måte vandt til det. Selvom det var en fin død, så vil jeg så gjerne ha han her med oss og jeg har det bare vondt inni meg hele tiden.

ts

Anonymkode: 8c3fd...510

  • Liker 1
  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker en mellom ting er fint så får man farvell. Men nå 5 år hvor vi bare venter på at pappa dør er jeg lei... ville heller at det skulle gått fort og plutselig fordi det er slitsomt å vente og han er så dårlig og vært i mange år at alle liv er litt på vent... Men nå er det slutten Men om det er uker eller mnd vet vi jo ikke Men det har legene sagt i mange år....😮💨

Anonymkode: b464e...a9b

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker en mellom ting er fint så får man farvell. Men nå 5 år hvor vi bare venter på at pappa dør er jeg lei... ville heller at det skulle gått fort og plutselig fordi det er slitsomt å vente og han er så dårlig og vært i mange år at alle liv er litt på vent... Men nå er det slutten Men om det er uker eller mnd vet vi jo ikke Men det har legene sagt i mange år....😮💨

Anonymkode: b464e...a9b

Huff så fælt❤️😭 

sender mange klemmer❤️
 

ts

Anonymkode: 8c3fd...510

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har dessverre opplevd flere varianter.

Kreft som tar tid, der du er nødt til å se lidelsen på slutten. Demens der du håper det skal ta slutt, og nærmest opplever lettelse når det skjer. Mamma som plutselig falt om i 50-årene, uten forvarsel, og var borte på få timer. 

Alt er forskjellig, og alt er like ille. Har man ventesorg har man på mange måter gjort seg ferdig, men den er samtidig forferdelig fordi personen fortsatt er der. Et plutselig dødsfall er et sjokk, det tok uker før jeg klarte å sørge, men det gjorde det enklere der og da i og med at man ikke klarte å koble på, og samtidig tenkte jeg at personen slapp den lidelsen jeg før hadde sett - dødskampen. Så jeg er lettet for alt mamma slapp å vite, at hun stod opp den dagen, var lykkelig, og aldri fikk forstå alt hun skulle gå glipp av. Men har en sorg for at jeg ikke fikk si hadet. 

Det verste for meg ville vært om det var lidelse og frykt før død. Som tortur eller vold. Det er noe jeg virkelig håper mine nærmeste aldri vil oppleve. Heldigvis har mine, som din, blitt tatt hand om på best mulig måte medisinsk, og det var ingenting som kunne gjøres. Det betyr mye. 

Anonymkode: d1a0e...d14

  • Liker 1
  • Hjerte 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...