Frykten for å bli tatt til takke med

[Gjest AprilRyan]

Jeg tror ikke at folk liksom går rundt og tror at de skal være 'the one and only' eller kanskje i ung alder, men det er vel ikke for mye forlangt at den man potensielt skal dele resten av livet faktisk skal ønske å være sammen med deg, like deg og tenne på deg.

Jeg har ingen illusjon om at jeg skal bli sett på som den vakreste og beste dama på alle mulige måter, men jeg ønsker at en mann faktisk skal være interessert i meg og like meg. Om det er for mye forlangt så er jeg heller alene.

Jeg vet om de som er redde for å være alene og er i dårlige forhold. Ser gjerne etter ny, men kan ikke forlate nåværende før de har funnet en eller annen. Da er det hvem som helst som er god nok virker det som. For min del blir det svært merkelig.

Når jeg leser hvilke kriterier endel menn har så tviler jeg ikke på at følelsene ikke stikker særlig dypt og at man da tar til takke med noen for å slippe å være alene.

[AnonymBruker]

Er ulike grunner til hvorfor en velger en person som sin kjæreste. En jeg kjenner "valgte" samboeren pga han såg gode familie kvaliteter i henne og at hun ville være en god mor. Han var ikke forelsket i henne,  men hun var vel det "beste" moderlige valget  av de han rotet meffpå den tiden. 

Nå har de to barn og han er utro som bare det. Trist er jo dette, at han ikke " står i valget sitt".

Anonymkode: e0e2a...463

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke problemet. Alle har mange potensielle matcher, og de fleste har noen perfekte menn eller kvinner de ville takket ja til hvis de hadde sjansen. 
La oss si at jeg drømte om Justin Bieber. Jeg kunne velge å tenke at ingen andre var god nok, eller velge å tenke at han er uoppnåelig og at jeg passer bedre med en som er mer lik meg. Uansett ville ingen kunne måle seg med Bieber i mine øyne, men burde en potensiell partner takke nei til meg av den grunn? 
 

Jeg ville følt meg dårlig i et forhold med Bieber. Ikke tynn nok, ikke rik nok, ikke kul nok. Derfor valgte jeg heller en mann som bedre matcher meg. Slik tenker de fleste; man lærer seg å se etter noen på samme nivå når man leter etter partner. Kjæresten min har garantert andre han synes er flotte, men han har faktisk valgt meg. Da kan jeg velge å være glad for det, eller å bekymre meg over om jeg er valgt fordi jeg var tilgjengelig. Men hva er poenget med å tenke sånn om seg selv? Å finne en partner betinger at to mennesker er klare for akkurat det samme på akkurat samme tidspunkt, det er i de flestes liv en tilfeldighet at de fant akkurat den de gjorde. Hadde man gått av toget en stasjon før eller droppet akkurat det bryllupet, hadde man kanskje ikke møtt kjæresten.

Anonymkode: 2d82b...ef2

[Jr.Garcon]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tror det å ta til takke med noen er mye vanligere enn man tror. Fra annen tråd her, anonym bruker sier det ganske godt:

Synes det er kjempetrist og skummelt. Tenk om jeg bygger hele mitt liv sammen med en som bare tok til takke med meg, som synes jeg er grei nok. At jeg går rundt og tror det er oss to og at vi er hverandres nærmeste, at vi begge to ble forelsket men så er jeg egentlig ikke førstevalget. Og plutselig treffer han ei som han faktisk faller for på ordentlig og bare kaster meg til side for det var jo ikke ekte kjærlighet han hadde for meg. Det var fornuft, fordi jeg var innen rekkevidde, fremstår alminnelig oppegående og som et trygt valg.

Her er forresten en twittertråd om mye det samme: https://mobile.twitter.com/i/events/980760712736800768

(Vet ikke om linken funker, hvis ikke kan du google T0nit0ne + men settling)

Hvordan i alle dager unngår man det? Mange folk er kjempegode skuespillere, ikke alltid så lett å gjennomskue at følelsene ikke er helt der.

Vil bare treffe en som jeg synes er fantastisk og som synes jeg også er det

Anonymkode: 32945...dc0

Helt klart en problemstilling - går vel ikke an å sikre seg mot den, da må man holde seg singel, men jeg syns en god silingsmekanisme er hva slags forhold personen har hatt før.  En dame med 4 samboerforhold, et ekteskap og 14 kjærester bak seg i en alder av 35-40 år hadde jeg f.eks. hatt 0 % tro på at det var aktuelt med noe varig livet ut med. Der er man bra nok helt til noe bedre dukker opp eller behovet for en forandring melder seg.

Sagt på en annen måte - legger en person listen lavt for når han/henne inngår et kjæresteforhold så kan man selvfølgelig ikke føle særlig trygghet i relasjonen/forventing om varigheten på den. Ellers har det mye å si hva personen sier (og gjør), hva slags andre relasjoner personen har. Har han/hun gode og stabile relasjoner - samme vennene de siste 20 årene, stabilt forhold til mor-far,uptreget harmoniske og stabile bånd til folk osv osv.

Jeg styrer unna damer som helt åpenbart ikke er vant til/ønsker/ evner å ha trygge langvarige relasjoner med nærstående. Det er et personlighetstrekk.

 

 

 

 

 

 

 

Endret 5. juli 2022 av Jr.Garcon