Frykten for å bli tatt til takke med

[AnonymBruker]

Jeg tror det å ta til takke med noen er mye vanligere enn man tror. Fra annen tråd her, anonym bruker sier det ganske godt:

Sitat

Å ta til takke er når du bare velger noen fordi det er bedre enn å være alene. Du bryr deg egentlig ikke så mye om vedkommende, men hun ser grei ut, er renslig, rydder og holder det rent hjemme, og har ikke irriterende stemme. Så da får hun duge. I alle fall så lenge, til du kanskje en dag finner noen bedre, noen du faktisk er forelsket i og senere kommer til å elske. Og det har jeg inntrykk av at en del menn gjør, de tar til takke, eller nøyer seg, fordi det er bedre med dame i huset enn å være singel. Og jeg mener at voksne mennesker må kunne klare seg alene, og trives i eget selskap, og ikke velge noen av bekvemmelighetshensyn. For meg gir det ingen mening å inngå et forhold om det ikke er følelser der.

Synes det er kjempetrist og skummelt. Tenk om jeg bygger hele mitt liv sammen med en som bare tok til takke med meg, som synes jeg er grei nok. At jeg går rundt og tror det er oss to og at vi er hverandres nærmeste, at vi begge to ble forelsket men så er jeg egentlig ikke førstevalget. Og plutselig treffer han ei som han faktisk faller for på ordentlig og bare kaster meg til side for det var jo ikke ekte kjærlighet han hadde for meg. Det var fornuft, fordi jeg var innen rekkevidde, fremstår alminnelig oppegående og som et trygt valg.

Her er forresten en twittertråd om mye det samme: https://mobile.twitter.com/i/events/980760712736800768

(Vet ikke om linken funker, hvis ikke kan du google T0nit0ne + men settling)

Hvordan i alle dager unngår man det? Mange folk er kjempegode skuespillere, ikke alltid så lett å gjennomskue at følelsene ikke er helt der.

Vil bare treffe en som jeg synes er fantastisk og som synes jeg også er det

Anonymkode: 32945...dc0

[AnonymBruker]

Og hvor vanlig er det egentlig? Har du opplevd det?

Anonymkode: 32945...dc0

[AnonymBruker]

Jeg skrev i en annen tråd, at nesten alle tar til takke med noe. Det kan gis en positiv vinkling, hvis du kaller det å justere forventninger, kompromisse etc. Min historie er sikkert ikke unik. Jeg hadde ikke hatt kjæreste, men drømte om og romantiserte kvinner, fra jeg var 7 år gammel.  I slutten av 20-årene møtte jeg ei, som det klaffet med på nok mange punkter, til at vi ble sammen.  Hvis kommunikasjon og humor hadde vært med på lista der, så hadde vi nok vært sammen fortsatt.  Jeg så ikke på andre, og ingen av oss fikk noe oppmerksomhet utenfra,  det ble rett og slett bare for traurig.

I valget mellom å aldri få oppleve samliv, og å gjøre noen kompromisser,  så vil nok de fleste ta til takke med diverse.  Senere i livet, vil man gjøre andre vurderinger, og det er ikke like skremmende å være alene, når man har testet alternativet. 

Anonymkode: 90661...b54

[AnonymBruker]

Jeg tror dette skjer med menn fordi de ikke modner emosjonelt tidlig nok. Slik at om de finner drømmedama, klarer de ikke behandle henne ordentlig, hun stikker, og de tenker på det til de dævver.

Noen menn modnes emosjonelt tidligere enn andre, eller forstår et eller annet ved seg selv som gjør at de faktisk klarer å holde på drømmedama når hun dukker opp. Enten de er 20 eller 40 eller 50 når det skjer, tuller de ikke ting til og gir forholdet 110%. Da vet de at de har gjort det de kan og gitt det de hadde, og hvis det da tar slutt føler de gjerne ikke den derre "what if"-følelsen de hadde hatt ellers.

Du må bare se an fyren din. 
I mitt tilfelle har jeg snakket mye med kjæresten min om akkurat dette. Han har flere lange forhold bak seg, og felles for de fleste av forholdene er at de behandlet hverandre svært pent, og fortsatte å være venner etter bruddene (som var relativt udramatiske), uten vonde følelser. Han har en eks som var grusom mot ham, men da var det han som stakk - etter å ha gitt alt. Kjæresten min visste helt siden han var tenåring hva han ønsket i en partner, han har vaklet svært lite og forlatt når det trengtes. Jeg har virkelig grillet ham på om han tror jeg er den rette, om han settler for meg, og så videre. Spurt om det er noen i fortiden han bare alltid kommer til å ha følelser for, og så videre. Vi har vært sammen i tre år nå, og jeg har aldri tatt ham i å lyve til meg. Jeg er livredd løgn, så jeg er på vakt, også - har opplevd mye dritt tidligere. Han sier selv at han er så emosjonell at han ikke klarer å lyve til folk, han blir helt utav seg om jeg bare foreslår en hvit løgn eller noe sånt. 

...Så, poenget mitt er, du må kjenne fyren din. Er han en som lyver mye? Hvordan snakker han om ekser/tidligere flings? Har han noe uoppgjort med noen, i så fall hva?

- - -  
For min egen del er han den jeg har elsket høyest. Han er ikke den jeg var mest koko-forelska i, men det ønsket jeg heller ikke å oppleve igjen. Det første bare dritt med seg, jeg fikk et traumatisk forhold til å ha det sånn. Men jeg var sunt forelska i ham, såpass at jeg klarte å ta gode avgjørelser for meg selv underveis også, og nå er det blitt sunn kjærlighet. Jeg lengter ikke etter noe annet.

Anonymkode: 34e6e...119

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror dette skjer med menn fordi de ikke modner emosjonelt tidlig nok.

Tja? Av ymse årsaker er det jo veldig mange menn som aldri får skaffet seg forholdserfaring.  Det du kaller emosjonell modning, er vel bare erfaringer man har skaffet seg oppigjennom, ved å ha barndomskjæreste, ungdomskjæreste, korte og lange forhold? Har du fem forhold bak deg, så tar du ikke til takke, både fordi du vet hva du ser etter, og fordi du vet hvordan du kommer deg inn i et forhold.  

Anonymkode: 90661...b54

[snillOnkel]

Jeg tror ikke menn har like stor dragning mot å finne den beste dama som det kvinner har. Årsaken ligger i biologien. Det kan derfor godt være mange menn "tar til takke med" en dame. 

Men er det nødvendigvis så ille? Når du først er valgt, er du jo valgt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror dette skjer med menn fordi de ikke modner emosjonelt tidlig nok. Slik at om de finner drømmedama, klarer de ikke behandle henne ordentlig, hun stikker, og de tenker på det til de dævver.

Noen menn modnes emosjonelt tidligere enn andre, eller forstår et eller annet ved seg selv som gjør at de faktisk klarer å holde på drømmedama når hun dukker opp. Enten de er 20 eller 40 eller 50 når det skjer, tuller de ikke ting til og gir forholdet 110%. Da vet de at de har gjort det de kan og gitt det de hadde, og hvis det da tar slutt føler de gjerne ikke den derre "what if"-følelsen de hadde hatt ellers.

Du må bare se an fyren din. 
I mitt tilfelle har jeg snakket mye med kjæresten min om akkurat dette. Han har flere lange forhold bak seg, og felles for de fleste av forholdene er at de behandlet hverandre svært pent, og fortsatte å være venner etter bruddene (som var relativt udramatiske), uten vonde følelser. Han har en eks som var grusom mot ham, men da var det han som stakk - etter å ha gitt alt. Kjæresten min visste helt siden han var tenåring hva han ønsket i en partner, han har vaklet svært lite og forlatt når det trengtes. Jeg har virkelig grillet ham på om han tror jeg er den rette, om han settler for meg, og så videre. Spurt om det er noen i fortiden han bare alltid kommer til å ha følelser for, og så videre. Vi har vært sammen i tre år nå, og jeg har aldri tatt ham i å lyve til meg. Jeg er livredd løgn, så jeg er på vakt, også - har opplevd mye dritt tidligere. Han sier selv at han er så emosjonell at han ikke klarer å lyve til folk, han blir helt utav seg om jeg bare foreslår en hvit løgn eller noe sånt. 

Anonymkode: 34e6e...119

Du høres helt ekstremt krevende ut. Et sunt forhold skal ikke måtte inneholde denne type dybdeforhør, og å måtte snakke/ trygge hverandre på ting som allerede er avklart/ snakket om. 

Anonymkode: 3acfb...f83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror det å ta til takke med noen er mye vanligere enn man tror. Fra annen tråd her, anonym bruker sier det ganske godt:

Synes det er kjempetrist og skummelt. Tenk om jeg bygger hele mitt liv sammen med en som bare tok til takke med meg, som synes jeg er grei nok. At jeg går rundt og tror det er oss to og at vi er hverandres nærmeste, at vi begge to ble forelsket men så er jeg egentlig ikke førstevalget. Og plutselig treffer han ei som han faktisk faller for på ordentlig og bare kaster meg til side for det var jo ikke ekte kjærlighet han hadde for meg. Det var fornuft, fordi jeg var innen rekkevidde, fremstår alminnelig oppegående og som et trygt valg.

Her er forresten en twittertråd om mye det samme: https://mobile.twitter.com/i/events/980760712736800768

(Vet ikke om linken funker, hvis ikke kan du google T0nit0ne + men settling)

Hvordan i alle dager unngår man det? Mange folk er kjempegode skuespillere, ikke alltid så lett å gjennomskue at følelsene ikke er helt der.

Vil bare treffe en som jeg synes er fantastisk og som synes jeg også er det

Anonymkode: 32945...dc0

Jeg tror faktisk ikke alle (menn eller kvinner) som «tar til takke med», vet at det er det de gjør. Det er først når de senere møter den ene som det virkelig klaffer med, at det kanskje går opp for dem at de «tok til takke». 

Anonymkode: 3acfb...f83

[norw]

Man kan ikke forvente å være førstevalget, og da vil det ofte være en viss fare for å bli byttet ut. Heldigvis ikke fryktelig mange som gjør det slutt for å heller være med en annen spesifikk person. 

[AnonymBruker]

De fleste forhold er vel resultat av at en eller begge "tar til takke"? De aller fleste blir jo avvist mange ganger av mennesker de på et tidspunkt mener er "Drømmemannen/-kvinnen" som ikke er gjensidig interessert også må man ta til takke med noen som er gjensidig interessert. 

Anonymkode: af5e8...f99

[AnonymBruker]

Alle blir tatt til takke med. Dama til naboen er grønnere. Forhold tar slutt hele tiden. Like greit å innse det først som sist, verdsette det du har og det du får, og slutte å vente på perfekt.

Anonymkode: 0c479...c04

[AnonymBruker]

Det er jeg som har skrevet det du siterer i hovedinnlegget ditt. Jeg kjenner at tanken på å bli tatt til takke med er veldig ubehagelig, jeg vil jo ikke være et fornuftig valg fordi det er på tide å slå seg til ro, jeg vil være den han elsker og som gjør livet hans bedre. Og hvorfor skal man i det hele tatt være i et forhold med noen man egentlig bare er lunken til? Om man går greit overens, men ikke ikke har følelser for hverandre, så må det da være bedre å være venner?

Men jeg forstår på svarene i denne tråden at man tydeligvis ikke kan forvente å bli elsket, jeg kan ikke forvente annet enn at jeg er et fornuftig valg, og da gidder ikke jeg. Kommer aldri til å være med en mann igjen, for jeg kommer bare til å lure på om han egentlig ville ha noen helt andre, men tok meg fordi jeg var tilgjengelig og grei nok. Og det å være grei nok er ikke nok for meg. Om jeg ikke kan bli elsket så kan det være samme faen med hele greia. 

Anonymkode: 7345b...734

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle blir tatt til takke med. Dama til naboen er grønnere. Forhold tar slutt hele tiden. Like greit å innse det først som sist, verdsette det du har og det du får, og slutte å vente på perfekt.

Anonymkode: 0c479...c04

🤣 

Å være helt grønn er kanskje ikke så positivt. 😂

[Trolltunge]

Ja jeg tror mange gjør det. Kvinner også. Minst like ofte som menn. Redselen for å være og ende alene er stor hos mange. 

Jeg tror imidlertid ikke at ekte kjærlighet kan fakes over tid. Noen ganger blir det kanskje kjærlighet, men om man har en partner som ikke virker å bry seg noe særlig, så bør man kanskje ta det seriøst, og ikke prøve å håpe det bedre. 

Alle disse trådene om hvilke kriterier vi kvinner har. Mitt eneste kriterie har alltid vært at jeg skal ha riktige følelser for mannen, og at det er gjensidig. Alt annet av ønsker var bare ønsker jeg lett kunne forkaste om følelser (gjensidig) var på plass. Det tror jeg de fleste kan, og gjør, men vel mange er litt for desperate, og henger altfor mye på ønsker og håp om noe de egentlig burde se at ikke er tilstede. De vil så gjerne at de tror de kan få det på håp og ønsker, selv om grunnlaget mangler. En frosk blir kun en prins i eventyret. 

[AnonymBruker]

Det er mye fælt som kan skje oss i livet, men det fæleste er vel å gå rundt å frykte hele tiden. Vi kan ikke beskytte oss mot alt. Ja, noe fælt kan skje deg. Nei, det er ikke helt 100% sikkert at du kan beskytte deg mot dette eller andre ting. Men i mellomtida må du prøve å ha det litt fint.

Anonymkode: 2990c...c38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men jeg forstår på svarene i denne tråden at man tydeligvis ikke kan forvente å bli elsket, jeg kan ikke forvente annet enn at jeg er et fornuftig valg, og da gidder ikke jeg. Kommer aldri til å være med en mann igjen, for jeg kommer bare til å lure på om han egentlig ville ha noen helt andre, men tok meg fordi jeg var tilgjengelig og grei nok. Og det å være grei nok er ikke nok for meg. Om jeg ikke kan bli elsket så kan det være samme faen med hele greia. 

Det er lov å bli desillusjonert, men en annen ting du kan tenke på, er ditt eget behov for å elske noen. Det er jo tross alt det eneste du har full kontroll på. Jobb med å ikke ta til takke, og jobb med å være tilstede i forholdet ditt. Den andres følelser kjenner du ikke, samme hva hen sier. 

Anonymkode: 90661...b54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er lov å bli desillusjonert, men en annen ting du kan tenke på, er ditt eget behov for å elske noen. Det er jo tross alt det eneste du har full kontroll på. Jobb med å ikke ta til takke, og jobb med å være tilstede i forholdet ditt. Den andres følelser kjenner du ikke, samme hva hen sier. 

Anonymkode: 90661...b54

Og så lenge jeg aldri kan vite eksakt hva den andre føler, så holder jeg meg heller singel. Da unngår jeg problemet fullstendig, og jeg slipper å bekymre meg.

Anonymkode: 7345b...734

[AnonymBruker]

Jeg tror at han jeg dater nå gjør akkurat dette. Han vil ikke ha MEG, han er bare dritlei av å være alene.  

Anonymkode: e0fa1...d91

[Anonymburker]

Jeg tror ikke alle forhold er et resultat av gjensidig stormende forelskelse, for å si det slik.

[AnonymBruker]

snillOnkel skrev (6 timer siden):

Jeg tror ikke menn har like stor dragning mot å finne den beste dama som det kvinner har. Årsaken ligger i biologien. Det kan derfor godt være mange menn "tar til takke med" en dame. 

Men er det nødvendigvis så ille? Når du først er valgt, er du jo valgt.

Ja, det er selvfølgelig ille dersom drømmedama kommer rekende etterhvert! Og det er kjipt å være sammen med noen som bare synes du er ok+.

Anonymkode: 32945...dc0